Krigsdagbok del 69 – 18. til 24. juni 2023

0
Bakgrunnsbilde: Shutterstock / n_defender

Dette er 69. del av min ‘krigsdagbok’, som er basert på daglige notater om utviklingen av krigen i Ukraina etter Russlands invasjon 24. februar 2022, samt kommentarer om mediedekningen, tilbakeblikk og lignende.

Av Lars Birkelund.

18. juni

Det var først og fremst USA som ivret for at Ukraina (og Georgia) skulle bli med i NATO. Det ble slått fast som et mål i 2008, tross en mengde advarsler fra Russland og andre, blant dem Tyskland og Frankrike, som la ned veto da, men inngikk et kompromiss som gikk ut på at Ukraina (og Georgia) skulle bli med på sikt.

Nå er det USA som sier nei (samt ca ti andre). Hva er årsaken til USAs snuoperasjon? Jeg tror det skyldes at USA ikke vil forplikte seg og NATO til å forsvare Ukraina mer enn de allerede gjør.

19. juni

«Den misjonærende journalistikk har ensidighet som mål. Middelet brukes derfor bevisst for å forvirre og redusere lesernes muligheter til selv å skjelne mellom hva som er subjektive kommentarer og hva som er konkrete fakta. Utnyttet i politisk påvirkningshensikt er likheten med “propaganda journalistikk” tydelig. Misbrukt kontinuerlig for å dramatisere og vekke interesse, vil konsekvensene være desinformerende og destruktive. Aksepteres denne arbeidsmodell som kommunikasjonsprinsipp, kan det i verste fall føre til “informativ folkeforførelse” som går på sannheten løs.

Sannheten er at store deler av den journalistiske prioriteringsmodell bygger på jesuittiske hensiksmessighetsprinsipp om at middelet rettferdigjør veien til målet – til opplag og salg. Derfor anvendes fortsatt den personlige karakteriserings-journalistikken kombinert med faktaformidling langt inn i mediegiganter som NRK og enda til en kvalitetsavis som Aftenposten. Det er skummelt fordi det danner skole i “manipulerende journalistikk».«

Einar Eriksen, tidligere redaktør i Bergens Tidende, skrev dette i boka «Journalistikkens tapte ære» (1992), samt at utviklingen mot denne type journalistikk hadde sammenheng med tre forhold som inntraff i rask rekkefølge: en journalist-streik sommeren 1990, det at aviser på søndager ble innført i perioden august til oktober samme år og til slutt et relativt kraftig kutt i pressestøtten, på 13 %, til sammen 30 millioner kroner.

Denne type misjonerende journalistikk har vi i ekstrem grad sett i omtalen av Russland og Ukraina siden 24. februar i fjor. Men vi så den nesten like mye under Norges kriger mot Libya og Syria.

Seinere samme dag:

Det norske HEIMEVERNET brukes nå i Georgia. For Norge/USA/NATO prøver nemlig også å lure Georgia til å bli med i NATO, slik at Georgia kan brukes i krig mot Russland på samme måte som Ukraina.

20. juni

Det var NATO-land som gikk til krig mot Jugoslavia, Afghanistan, Irak, Libya og Syria, ikke Russland. Likevel er det Russland vi blir indoktrinert til å frykte og hate. NATO-landene, inkludert Norge, er også, sammen med Russland og Ukraina, ansvarlige for at det ble krig i Ukraina. Men det vil ikke norske medier og myndigheter at vi skal vite.

På den andre side har Kina meglet fred mellom Saudi Arabia og Iran, som muliggjør fred i Yemen og Syria. Dette er hele verden vitne til og det blir mer og mer pinlig for vestlige ledere, i den grad de er i stand til å skamme seg.

Men om de ikke er i stand til å skamme seg så merker de at flere og flere land knytter seg til Kina/Russland og gir blanke i Vesten. Og det kan de kun takke seg sjøl for, en politikk de har ført tross mange advarsler over mange år. Tilgi dem ikke, for de visste hva de gjorde.

De forente arabiske emirater er foreløpig siste land ut når det gjelder tilbud om å legge til rette for fred i Ukraina, mens NATO-landene stadig trapper opp krigen.

Seinere samme dag:

Krigspropaganda lønner seg. Det ser man blant annet på journalisters karrierer.

Da Hedda Bryn Langemyr var leder for Norges ‘Fredsråd’ bedrev hun krigspropaganda mot Syria samt at hun smisket for ukrainske kuppmakere. Nå har hun blitt akseptert av USA og er tydeligvis stolt av det (se skjermdumpen som er fra hennes Facebook-side). I sommer skal hun delta på et utvekslingsprogram i regi av U.S. Department of State, melder Forsvarets forum.

Steigan kommenterte: «Karriereveien til Hedda Bryn Langemyr fra fredsaktivist til «klyngeleder» for hemmelig påvirkningsagentur for det britiske forsvarsdepartementet til oppdrettskanin for State Detpartment viser at det er rike karrieremuligheter for NGO-folk som vil gå i imperialismens tjeneste».

21. juni

Det viktigste i en sak kan være det du ikke vet.

I mars i fjor skrev Zelensky under på en avtale med Russland, der han gikk med på at Ukraina skal være et nøytralt land med begrensninger når det gjelder den militære bevæpningen av Ukraina. Som motytelse trakk Russland seg ut av Kiev. Deretter gikk Ukraina bort fra avtalen, muligens etter press fra Boris Johnson, som neppe handlet uavhengig av USA/NATO (Ukraina skal ha krevd at avtalen skulle være hemmelig, noe Russland ikke gikk med på).

Avtalen ble vist fram for afrikanske ledere for noen dager siden. Men norske medier har ikke sagt noe om dette. For i Norge råder det krigssensur. Derfor tier mediene også om at Porosjenko, Merkel og Hollande i løpet av fjoråret innrømte at de hadde sabotert Minsk-avtalene fra 2014 og 2015, at de brukte dem for å vinne tid til å ruste opp Ukraina i en pågående krig.

Det finnes altså en del essensielle fakta som nær sagt hele verden kjenner til, men som få i Norge kjenner til grunnet sensur. Ute i verden vet folk og ledere derfor bedre. Derfor fører et stort flertall av verdens land en annen politikk enn USA/NATO/Norge på dette området. En ikke-krigersk, nøytral politikk.

22. juni

Kritisk journalistikk.

Dette er et misbrukt og misforstått begrep. Norske journalister har misforstått det og misbruker det ved at de kritiserer visse andre land, mens de synes å mene at Norges politikk overfor disse landene er perfekt. For de kritiserer den i alle fall ikke.

Det å kritisere Norges utenrikspolitikk er rett og slett et tabu blant norske journalister. Og tabuer, det man ikke snakker om, henger sammen med sensur, inkludert sjølsensur, som antagelig er mest utbredt. For journalister vet, som andre, hva som er (u)populært, eventuelt risikabelt å si.

Denne mentaliteten har smittet over på det norske folk. For hvis jeg eller andre kritiserer Norges politikk overfor for eksempel Russland, blir vi kritisert for at vi kritiserer Norges politikk framfor å kritisere Russlands politikk.

Men det er en fundamental misforståelse. Norske politikere står til ansvar overfor oss, norske kvinner og menn. Vi plikter dermed å kritisere NORSKE folkevalgte politikere, ikke russiske folkevalgte. Vi har dessuten INGEN innflytelse på Russlands politikk. Men vi kan få innflytelse på norsk politikk hvis vi er mange nok.

Et av mine viktigste poenger er at krigen kunne vært unngått hvis norske/vestlige politikere hadde oppført seg seriøst og ansvarlig. For de visste allerede på 90-tallet – og særlig etter kuppet i Ukraina i 2014, som de støttet – at de førte en politikk som kunne ende med krig og dermed visste de hva de kunne gjøre for å unngå det. Dette poenget kommer jeg til å gjenta så lenge det er nødvendig. For det blir ikke fred uten kompromisser. Og kompromissene kan ikke bygges på løgner, som at norske/vestlige og ukrainske ledere er helt uten skyld.

Det å kritisere Russland er lett. Da viser man at man er ‘snill’ og ‘god’. Så det kan man bli populær av i NATO-land som Norge. Og derfor er det mange som gjør det (godhetsposering). Men ved å gjøre det i den farlige situasjonen vi nå er i, bidrar man til å hjelpe uansvarlige, useriøse og farlige vestlige ledere med å trappe opp krigen (uansvarlige, useriøse og farlige russiske ledere er ikke tema her).

Vi snakker om ledere, dvs beslutningstagere, som må ha ønsket krigen, men som har lyktes med å overbevise sine befolkninger om at kun Russland har skylda for den. Og det har de klart ved å bruke de mediene de kontrollerer. I Norge praktisk talt alle medier. I hvert fall er kontrollen god nok til at norske medier gjengir det politisk korrekte narrativet om krigen, som er at kun Russland har skylda, også da USA sprengte Nord Stream. Eller, forresten; de siste månedene har de faktisk beskyldt Ukraina for det. Men aldri USA. Eller Norge. Tragedien fullbyrdes når denne type propaganda går for å være «kritisk journalistikk».

Apropos ‘kritisk’ journalistikk, så går Kristoffer Egeberg, redaktøren i Faktisk.no til PST. Så da er ringen sluttet. «I samråd med styret i Faktisk, går han av med umiddelbar virkning» (Journalisten).

24. juni

Kiev-regimet har siden 2014 forbudt en rekke medier og politiske partier som ønsker bedre forbindelser med Russland. Det har norske/vestlige myndigheter akseptert uten noen gang å kritisere Kiev. Nå kan det se ut som om Moldova slår inn på samme linje, fortsatt uten å bli kritisert av norske/vestlige myndigheter.

«Avgjørelsen om å utestenge partiet kan imidlertid stamme fra helt andre motiver enn kampen for demokratiske verdier, fordi Sor i realiteten har blitt den viktigste opposisjonsplattformen i Moldova. Partiet støtter en tilbakevending til normale forhold til Russland som vil hjelpe landet med å overvinne den nåværende økonomiske krisen, og det motsetter seg tilslutning til EU og enhver mulig forening med Romania (…)
EUs ledende talsmann for utenrikssaker, Peter Stano, kalte forbudet legitimt. ‘Som hovedmyndighet i spørsmål om grunnloven, har den konstitusjonelle domstolen i Republikken Moldova det siste ordet når det gjelder å tolke grunnloven og kompatibiliteten av nasjonale lover og statlige avgjørelser med den generelle loven’».

https://www.rt.com/russia/578490-european-country-has-banned-opposition/

Seinere samme dag:

NATO har en rådgiver, professor Christopher Coker, som mener at krig er menneskets natur (Klassekampen i dag). Det er han naturligvis ikke aleine om. Men poenget her er at NATO har VALGT å bruke en slik rådgiver, slik Zelensky i 2019 VALGTE Alexey Arestovich som sin rådgiver. For Arestovich sa i et intervju i mars 2019 at han så på «en større krig med Russland» som noe som kunne kvalifisere Ukraina for NATO-medlemskap og at krigen vil komme innen få år, med 99% sannsynlighet, grunnet Ukrainas partnerskap med NATO. «Kanskje til og med tre kriger med Russland». En fredelig løsning på konflikten er helt umulig. Og det var han Zelensky ville ha som rådgiver, noe han var inntil for noen måneder siden. Se fra ca 7 minutter her:

Arestovich snakket også rosende om IS brutalitet:


Krigsdagbok del 68 – 14 til 17. juni 2023

Krigsdagbok del 67 – 8. til 13. juni 2023

Krigsdagbok del 66 – 1. til 7. juni 2023

Krigsdagbok del 65 – 27. til 31. mai 2023

Krigsdagbok del 64 – 24. til 26. mai 2023

Krigsdagbok del 63 – 20. til 23. mai 2023

Krigsdagbok del 62 – 12. til 19. mai 2023

Krigsdagbok del 61 – 4. til 11. mai 2023

Krigsdagbok del 60 – 30. april til 3. mai 2023

Krigsdagbok del 59 – 25. til 29. april 2023
Krigsdagbok del 58 – 19. til 23. april 2023
Krigsdagbok del 57 – 7. til 18. april 2023
Krigsdagbok del 56 – 1. til 6. april 2023
Krigsdagbok del 55 – 27. til 31. mars 2023
Krigsdagbok del 54 – 21. til 26. mars 2023
Krigsdagbok del 53 – 12. til 20. mars 2023
Krigsdagbok del 51 – 3. til 5. mars 2023
Krigsdagbok del 50 – 20. til 27. februar 2023
Krigsdagbok del 49 – 10. til 17. februar 2023
Krigsdagbok del 48 – 4. til 9. februar 2023
Krigsdagbok del 47 – 1. til 30. februar 2023
Krigsdagbok del 46 – 25. til 30. januar 2023
Krigsdagbok del 45 – 15. til 20. januar til 2023
Krigsdagbok del 44 – 6. til 14. januar 2023
Krigsdagbok del 43 – 30. desember 2022 til 5. januar 2023
Krigsdagbok del 42 – 16. til 25. desember 2022
Krigsdagbok del 41 – 12. til 13. desember 2022
Krigsdagbok del 40 – 2. til 11. desember 2022
Krigsdagbok del 39 – 22. november til 1. desember 2022
Krigsdagbok del 38 – 19. til 21. november 2022
Krigsdagbok del 37 – 1. til 15. november 2022
Krigsdagbok del 36 – 20. til 30. oktober 2022
Krigsdagbok del 35, 15. til 19. oktober 2022
Krigsdagbok del 34
Krigsdagbok del 33, 1. til 12. oktober 2022
Krigsdagbok del 32, 20. til 30. september 2022
Krigsdagbok del 31, 9. til 19. september 2022
Krigsdagbok del 30, 29. august til 8. september 2022
Krigsdagbok del 29, 21. til 28. august 2022
Krigsdagbok del 28, 7. til 18. august 2022
Krigsdagbok del 27, 28. juli til 6. august
Krigsdagbok del 26, 21. til 27. juli
Krigsdagbok del 25, 12. til 20. juli
Krigsdagbok del 24, 4. til 11. juli
Krigsdagbok del 23, 28. juni til 3. juli 2022
Krigsdagbok del 22, 15. til 26. juni 2022
Krigsdagbok del 21, 7. til 15. juni
Krigsdagbok del 20, 29. mai til 5. juni 2022
Krigsdagbok del 19, 23. til 28. mai 2022
Krigsdagbok del 18, 19. til 21. mai 2022
Krigsdagbok del 17, 11. til 18. mai 2022
Krigsdagbok del 16, 4. til 10. mai 2022
Krigsdagbok del 15, 3. mai 2022
Krigsdagbok del 14, 28. april til 2. mai 2022
Krigsdagbok del 13, 22. til 27. april 2022
Krigsdagbok del 12, 17. til 21. april 2022
Krigsdagbok del 11, 12. til 15. april 2022
Krigsdagbok del 10, 8. til 10. april 2022
Krigsdagbok del 9, 1. til 7. april 2022  
Krigsdagbok del 8, 26. til 31. mars 2022  
Krigsdagbok del 7, 22. til 25. mars 2022  
Krigsdagbok del 6, 16. til 20. mars 2022
Krigsdagbok del 5, 11. til 15. mars 2022
Krigsdagbok del 4, 7. til 10. mars 2022
Krigsdagbok del 3, 3. til 6. mars 2022
Krigsdagbok del 2, 28. februar – 2. mars 2022 
@Krigsdagbok

Forrige artikkelAmbulansesjåfør: – Hverdagen endret seg i takt med dosene
Neste artikkelCFA-franc – hvordan Frankrike underutviklet Afrika