oss 100 kroner!
Dette er 14. del av min ‘krigsdagbok’, som er basert på daglige notater om utviklingen av krigen i Ukraina etter Russlands invasjon 24. februar, samt kommentarer om mediedekningen, tilbakeblikk og lignende.
28. april
Er det noen som kan forestille seg at NRK, TV 2 Nyheter, Aftenposten og andre NATO-medier vil hylle Putin når han dør? Neppe. Men amerikanske massemordere som Madeleine Albright hyller de når de dør, seinest Dagsrevyen i går.
Seinere samme dag:
«Dette er ikke et spørsmål som egner seg for folkeavstemning, sier Magdalena Andersson (Sveriges statsminister). En grunn hun trekker fram, er at spørsmålet berører hemmeligstemplet informasjon, blant annet om rikets sikkerhet, som ikke kan debatteres offentlig. Utenriksminister Ann Linde støtter sin sjef og sier en folkeavstemning polariserer og river opp sår i befolkningen» (NRK).
Det blir altså ikke noen folkeavstemning om NATO i Sverige heller. Politikerne tør ikke å overlate det spørsmålet til folket. Ikke i noe land.
1. mai
Her siteres store deler av en viktig artikkel av Helge Lurås, basert på en artikkel i Wall Street Journal og som ifølge Lurås avdekker hvor tett integrert Ukraina har vært med NATO helt siden 2014. Originalartikkelen ligger bak betalingsmur.
«Når den ukrainske nasjonalgardens løytnant Andriy Kulish går i bakhold mot russiske styrker, takker han den kanadiske hæren, skriver Wall Street Journal (WSJ) i en omfattende artikkel som Resett her gjengir hovedpunktene av.
Kanadierne trente løytnant Kulishs Rapid Response Brigade i fjor sommer i urban krigføring, felttaktikk og krigsmedisin. Øvelsen i det vestlige Ukraina var en av de mange de siste årene med tropper fra Canada, Storbritannia, Romania og California National Guard.
Men dette var bare en liten del av det WSJ omtaler som «en lite publisert innsats» fra land i Nato.
Alliansens innsats skal ha «forvandlet Ukrainas militære styrker», helt fra fotsoldater til forsvarsdepartementet og til tilsynsmenn i parlamentet.
Denne treningen fra Natos side skal ha vært uvurderlig i å motstå de russiske styrkene.
Treningen skal ha omfattet minst 10 000 soldater årlig i mer enn åtte år. Med dette hjalp NATO og dets medlemmer Ukraina med å skifte fra stive kommandostrukturer i sovjetisk stil til vestlige standarder der soldater læres til å tenke underveis.
I å forvirre russiske inntrengere i dag, sier Kulish at soldatene hans ‘definitivt bruker prosedyrer de lærte under treningen med NATO’.
‘Den vestlige bistanden, selv om den aldri var hemmelig, ble ikke utbasunert for å unngå å irritere Russland. Den forble også lavmælt fordi det var en verdifull kilde til etterretning for USA og dets allierte. Ukraina har kjempet en krig med russisk-støttede separatister i deler av det østlige området i Donbas i årevis’, skriver WSJ.
Ukraina har dermed Europas mest krigserfarne soldater. Deres erfaring har igjen vært nyttig lærdom tilbake i Nato-systemet om de russiske styrkene.
Da Russland invaderte 24. februar, var treningen av ukrainske styrker blitt så omfattende at selv om minst åtte NATO-land deltok, ble mye av den praktiske treningen utført av ukrainske instruktører. For NATO-sjefer var det et tegn på at Ukraina hadde internalisert lærdommen deres.
– Lærdommen er at støtte og hjelp over mange år hadde en betydelig innvirkning, sier Natos generalsekretær Jens Stoltenberg.
Natos innsats i Ukraina har vært mer vellykket enn sammenlignbar vestlige innsats i Irak og Afghanistan.
Involverte eksperter mener dette skyldes Ukrainas ‘relativt sammenhengende samfunn og en anerkjent sentralregjering støttet av byråkratier som, selv om de ofte er ineffektive og plaget med korrupsjon, fortsatt legemliggjorde en enhetlig stat’.
Det nevnes også at eksistensen av en ekstern fiende, i Russland, har bidratt til samhold og motivasjon.
Ukrainas stridende enheter er spydspissen i et fullstendig gjenoppbygd militært etablissement. Nato-rådgivere tok med seg nye konsepter til Ukrainas sovjetiske styrke, inkludert sivil kontroll av militæret, profesjonelle inspektører, eksterne revisorer og logistikkspesialister.
Ved å nedtone betydningen av antall soldater og våpen, innførte Nato-rådgivere konseptet kapasitetsbygging, der offiserene setter mål og sikrer at de har tropper og våpen som trengs for å oppnå dem.
For å fremme tilnærmingen introduserte Nato ideen om underoffiserer: Erfarne soldater som tjener som viktige koblinger mellom toppledere og bakketropper. Nato-landene hjalp også ukrainske militærledere med å ta i bruk en tilnærming kalt oppdragstaktikk, der høyere offiserer setter kampmål og delegerer beslutningstaking så langt ned i kommandokjeden som mulig, selv til individuelle soldater.
I den sovjetiske tilnærmingen, fortsatt mye brukt av Russland, gir senioroffiserer ordre som fotsoldater har lite rom for å diskutere eller tilpasse seg.
Løytnant Kulish sier at treningen er dobbelt effektiv fordi ukrainere kjenner til sovjetisk militær tenkning.
‘Russerne bruker sin typiske taktikk, som ikke har endret seg mye siden Stalins tid, sier han. Først kommer artillerisalver. Så kaster de massevis av kjøtt for å innta våre posisjone», sier han med henvisning til russiske soldater. Ukrainerne, derimot, er uforutsigbare og smidige. Vi bringer kaos til deres rekker, sier han.
Men prosjektet fikk ikke fart før i 2014.
Daværende president Petro Porosjenko beordret en militær transformasjon, noe som ga energi til Nato-innsatsen. Vestlige offiserer rettet oppmerksomheten mot et 150 kvadratkilometer stort militært treningsanlegg i byen Yavoriv, som ligger like øst for Ukrainas grense til Polen.
Første prioritet i 2014 var å hjelpe ukrainske tropper med å kjempe mot russisk-støttede separatister i øst. Nato lanserte kurs i krigsmedisin, sivil beredskapsplanlegging og bekjempelse av russisk hybridkrigføring, fra droner til telefonhacking. Vestlige offiserer begynte å drille ukrainske nasjonalgardetropper i moderne kamptaktikker.
I Kyiv jobbet myndighetene med Nato-rådgivere for å forberede dypere endringer. Rådgivere fra USA, Storbritannia og andre Nato-land forklarte at for å gjøre Ukrainas militære mer effektivt, måtte hele ledelsen endres.
Soldater som roterte ut av kamp i Donbas kunne også bruke sin erfaring i øvelser og delte ofte leksjoner med sine mentorer. Den pensjonerte amerikanske hærens generalmajor Timothy McGuire, som var med på å etablere Yavoriv-senteret, inviterte i 2018 ukrainske offiserer til å observere store Nato-øvelser i Tyskland, hvor de så en enhet forberede en defensiv posisjon.
‘Jeg ville ikke gjort det sånn’, kommenterte en ukrainsk general til general McGuire, og la merke til at troppene ikke var riktig kamuflert, godt spredt eller tilstrekkelig gravd inn.
Ukrainske tropper som brukte vestlige våpen for å kjempe i Donbas ville også rapportere tilbake om deres prestasjoner og hvordan soldater integrerte våpnene i kamp.
‘Det var definitivt en toveis gate’, sier en Nato-oberst. ‘Uten tvil lærte vi av dem samtidig som de lærte av oss.’
Etter hvert som truslene fra Russland økte i fjor, økte tempoet i den militære treningen. Den britiske hærmajoren Bill Ross, som var ansvarlig for britisk landbasert trening i Ukraina fra oktober 2021 til februar 2022, skyndte på for å gjøre ukrainske tropper komfortable med å bruke NLAW antitankmissiler som Storbritannia sendte over. En britisk infanteribataljon som opprinnelig planla å instruere troppene på 40 ukrainere hadde plutselig grupper på 80, med soldater som kom fra hele landet.
‘Vi leverte bokstavelig talt disse hver tredje eller fjerde dag, et nytt kurs, et annet kurs, et annet kurs’, sier Maj Ross.
Håpet, sier han, var at selv om bare noen hundre soldater ble trent direkte, kunne de videreføre treningen til andre tropper. På ukentlige koordineringsmøter i Kyiv, ledet av en amerikansk oberst, fokuserte ukrainerne og vestlige allierte treningen.
Da Ross ankom Zhytomyr Military Institute sørvest for Kyiv i oktober, ble han først nektet tilgang på grunn av ‘en person i deres organisasjon som ikke ønsket innblanding fra vestlige tropper’, sier han. Til slutt slapp han inn.
Maorj Ross sitt team svarte til Ukrainas Joint Force Command, som hadde kartlagt en defensiv plan for å hindre en russisk invasjon. Det siste han så av de ukrainske militærets lysbilder som skisserte strategier i februar, var at røde piler pekte inn i landet fra alle kanter bortsett fra Vesten. Men ukrainerne hadde en defensiv plan.
‘Det var deres plan’, sier major Ross. ‘Vi hjalp til’.»
2. mai
«Det er godt kjent i Ukraina hvem morderne var, men de er aldri blitt straffet. Dette var den pogromen som mer enn noe annet gjorde at det russiske mindretallet i Ukraina med god grunn fryktet for sine liv».
Steigan om mordbrannen som drepte over 40 mennesker og som hverken Ukraina, NATO eller EU har vist interesse for å oppklare, til tross for at flere av utøverne er kjent og ble filmet.
Odessa 2. mai 2014 – massakren som startet krigen
Seinere samme dag:
«Putin er en pikk» (Dagbladet).
Jada, jeg vet at store deler av det norske folk syns det er i orden med denne type ‘journalistikk’. For de har fått en de kan hate med god samvittighet. Og det skyldes at Dagbladet og andre norske medier, NATO-mediene, holdt på sånn også i mange år før invasjonen. De hadde med andre ord allerede propagandisert befolkningen til å tro at Putin, Russland og russere fortjener slikt mer enn vestlige ledere, mens det snarere er tvert imot.
Seinere samme dag:
Når det gjaldt krigene i Libya og Syria ble vi fortalt at det var for farlig å være der for vestlige journalister. Det er tydeligvis ikke så farlig å være i Ukrainas krigssoner. Jamfør NRK og TV 2s daglige reportasjer derfra.
Krigsdagbok, 24. til 27. februar 2022
Krigsdagbok del 2, 28. februar – 2. mars 2022
Krigsdagbok del 3, 3. til 6. mars 2022
Krigsdagbok del 4, 7. til 10. mars 2022
Krigsdagbok del 5, 11. til 15. mars 2022
Krigsdagbok del 6, 16. til 20. mars 2022
Krigsdagbok del 7, 22. til 25. mars 2022
Krigsdagbok del 8, 26. til 31. mars 2022
Krigsdagbok del 9, 1. til 7. april 2022
Krigsdagbok del 10, 8. til 10. april 2022
Krigsdagbok del 11, 12. til 15. april 2022
Krigsdagbok del 12, 17. til 21. april 2022
Krigsdagbok del 13, 22. til 27. april 2022
@Krigsdagbok
