Krigsdagbok del 48 – 4. til 9. februar 2023

0

Dette er 48. del av min ‘krigsdagbok’, som er basert på daglige notater om utviklingen av krigen i Ukraina etter Russlands invasjon 24. februar 2022, samt kommentarer om mediedekningen, tilbakeblikk og lignende.

Av Lars Birkelund.

4. februar

«Å lukke NATO-døren kan redde Ukraina fra en russisk invasjon og til og med gjøre landet i stand til å gjenopprette noe av sitt tapte territorium.»

Dette skrev James Dobbins, USAs tidligere ambassadør til EU, 2. februar i fjor, 22 dager før Russlands invasjon av Ukraina. Altså hadde USA/NATO fortsatt vel tre uker der de kunne ha berget Ukraina, Europa og verden fra en større krig, hvis det hadde vært noe de prioriterte. Men for beslutningstagerne der var det viktigst å insistere på det de visste kunne føre til krig, å insistere på at Ukraina SKAL med i NATO, enten ukrainerne vil eller ei. Alle skal med, bortsett fra Russland.

RAND: Should NATO Close Its Doors?

5. februar

«Tyske etterforskere har ikke funnet beviser for at det var Russland som sto bak den antatte sabotasjen mot de to Nord Stream-rørledningene i Østersjøen (NRK 4. februar).

Og hvis tyske myndigheter hadde funnet bevis for at det var USA hadde de ikke turt å si det. Så dette kan bety at de har funnet bevis for det, men at de ikke tør å si det sterkere enn at de ikke har funnet bevis for at det var Russland.

Tenker jeg ‘konspiratorisk’ nå? Ja, men det må man gjøre, mer enn noen gang. Før ble det regnet som sunn fornuft, eller kritisk tenkning. Som da utenriksminister Halvdan Koht mistenkte at Tyskland og Frankrike hadde en skjult agenda med München-forliket, og fikk rett. Meningen var å få Hitler til å rette aggresjonen østover, noe som skjedde.

Seinere samme dag:

Noen gamle AKPere har tatt varig skade av sin autoritære fortid. Ben Borgen (4. februar) mener at Marielle Leraand bør settes i fengsel basert på oppdiktete påstander, og går slik i Stalins fotspor, faktisk.

Seinere samme dag:

Norge og nordmenn er del av en stadig mindre, ekstrem minoritet i verden: de som vil sende våpen til Kievs bandittregime. Og mest ekstreme av alle er politikerne og journalistene.

Seinere samme dag:

Italia vil ikke ha krig: «Slutt å sende våpen»

«Euromedia-undersøkelse: flertallet mot ny militærhjelp og NATO-intervensjon.

Det er overskrift og ingress fra La Stampa, en stor liberal avis i Italia. 52 prosent av de spurte sier de er imot italienske våpenforsendelser til Ukraina. 58 prosent sier de er motstandere av å sende Leopard 2-tanks. 68,5 prosent sier de er motstandere av Nato-intervensjon» (Joakim Møllersen).

6. februar

Krigen i Ukraina angår hele verden. Derfor kan ikke Ukrainas grenser være hellige. Dessuten har Ukrainas ledere siden 2014 ført en politikk som gjør at de har forspilt sine sjanser til å beholde Krim og Donbass. Befolkningene i Donbass og på Krim foretrekker dessuten å være del av Russland. I hvert fall på Krim.

Så her må både ukrainske og vestlige ledere bite i det sure eplet og anerkjenne nye realiteter. Alternativet er mye verre.  De spilte høyt, men tapte.

7. februar

Utdrag fra min bok Krig, som bestilt?, med estimert ankomst 22. februar:

«Cheney ønsket å se oppløsningen ikke bare av Sovjetunionen og det russiske imperiet, men av selve Russland (…) Vesten må fullføre prosjektet som begynte i 1991» (The Atlantic 27. mai i fjor). Dick Cheney ble regnet som den egentlige presidenten da George Bush var den offisielle presidenten, 2001-2009 (…).

«Gitt Russlands størrelse og mangfold, vil et desentralisert politisk system og frimarkedsøkonomi mest sannsynlig utløse det kreative potensialet til det russiske folk og Russlands enorme naturressurser. Et løst konføderert Russland sammensatt av et europeisk Russland, en sibirsk republikk og en republikk i Det fjerne østen – ville også finne det lettere å dyrke tettere økonomiske forbindelser med sine naboer. De enkelte delene av Russland vil slik lettere bli i stand til å utnytte sitt lokale kreative potensial, kvalt i århundrer av Moskvas tunge byråkratiske hånd. I sin tur ville et desentralisert Russland være mindre utsatt for imperialistisk mobilisering» (Foreign Affairs september/oktober 1997).

Et «løst konføderert Russland» betyr også et Russland der delstatene vil få mer makt på bekostning av sentralmakten i Moskva. Et slikt Russland vil fort kunne bli et Russland som ikke kan forsvare sine egne grenser eller suverenitet, altså et Russland det vil bli lettere å invadere og okkupere, et Russland det vil bli lettere å stjele naturresurser fra. Og det vil bli lettere å etablere militærbaser der, slik at omringningen av Kina kan fullbyrdes. Vestlig støtte til tsjetsjenske separatister og andre separatister, som Alexej Navalnyj, hører med til dette bildet. Og, ikke minst: forsøket på regimeskifte i Hviterussland (kapittel 18), Iran og eventuelt andre land.

Dette, sammen med NATO-utvidelsene, passer naturligvis godt inn som del av en enda større plan for å feste grepet over hele ‘Eurasia’, dvs Europa og Asia».

8. februar

Når man tar i betraktning hvor ensrettede norske medier er, mer eller mindre alle er for å sende våpen til Ukraina, er det oppmuntrende at mer enn 10% av den norske befolkningen er mot å sende våpen dit. Jeg trodde rundt 5%. Men det kan skyldes at krigshisserne, som vanlig, er mer bøllete, breiale og høyrøsta enn de som vil ha fred, og at man derfor kan få inntrykk av at de er flere enn de er. I tillegg er krigshisserne særdeles godt representert i norske medier, på Stortinget og i regjeringen.

I andre europeiske land er andelen langt høyere, og tilsynelatende stigende, i takt med at alvoret synker inn og at flere og flere forstår at krigen er noe langt mer enn et uprovosert russisk angrep på Ukraina. Aftenposten omtalte i går en måling som konkluderer med at «nesten ni av ti spurte vil sende norske våpen til Ukraina».

«Til påstanden ‘Norge må slutte å sende våpen til Ukraina’ sier 13 prosent av Rødt-velgere og 9 prosent av SV-velgere at de er helt eller delvis enige. Oppslutningen om våpendonasjoner er lavest blant velgerne til Sp og Frp. Likevel er det et flertall for å gi våpenhjelp også i disse partiene. Henholdsvis 53 og 56 prosent er helt uenige i påstanden om Norge ikke skal sende våpen.

På spørsmålet om hvorvidt Ukraina må avstå land eller ikke til Russland for å få slutt på krigen, skiller Frp-velgere seg ut. Blant dem er 29 prosent helt eller delvis enige i at Ukraina bør avstå områder. Samtidig mener åtte av ti at Ukraina ikke må avstå områder til Russland».

Dette betyr at venstresida nå er mer krigersk enn høyresida. “The times they are a-changin”.

9. februar

Nordmenn var med på å utløse Vietnam-krigen. Så det kan absolutt tenkes at nordmenn også var involvert i sabotasjen mot Nord Stream i september i fjor. Alf Martens Meyer var en av de løse kanonene i etterretnings-Norge. Blant annet vervet han, på oppdrag fra CIA, nordmenn til hemmelige oppdrag i Vietnam:

«Identiteten til tre av CIA-agentene er kjent: Martin Vik, Knut Kalvenes og Reidar Steffensen (…) De tre nordmennene hadde i oppdrag å sette i land kommandosoldater i Nord-Vietnam. Soldatene gjennomførte regelrette henrettelser, foretok kidnappinger, drev sabotasje og etterretning (…) de norske båtene ventet i åpen sjø mens operasjonene pågikk (…) De norske motortorpedobåtene ble 30. juni 1964 brukt i et angrep på et radiofyr i Nord-Vietnam. Dette er av mange sett på som selve vendepunktet i konflikten, og den utløsende faktoren til Vietnamkrigen. Nord-Vietnam svarte med å angripe USS Maddox 2. august. Det ble også påstått at USS Turner Joy ble angrepet to dager senere. Resultatet av disse påståtte angrepene var at Kongressen godkjente Tonkin-resolusjonen (…) Med dette lovgrunnlaget eskalerte konflikten i Vietnam til full krig. USA framprovoserte konflikten bevisst (…) Angrepet på USS Turner Joy var sannsynligvis oppdiktet (…) Martin Vik gjorde militær karriere i Norge» – fra CIA i Norge – den hemmelige historien (2016), side 206 og 207.

Alf R. Jacobsens forklaring er meget interessant: Doc-TV direktesendt: Var Norge innblandet i sprengningen av Nord Stream? (del 1)

Seinere samme dag.

Sjøl nå, mens Syria er i desperat behov for nødhjelp (etter jordskjelvet), opprettholder Norge og andre NATO-land sanksjoner som gjør det umulig å overføre penger til Syria, som vanskeliggjør nødhjelp til landet, hindrer Syrias eksport og import osv.

Norske politikere er dermed en gjeng med hyklere og godhetsposører. Som Guri Melby på Twitter for to dager siden: «Mine tanker går til alle som er berørt av denne forferdelige tragedien. Norge må hjelpe der vi kan». Dette sier hun altså mens hun fortsetter å støtte den samme barbariske politikken overfor Syria. Og dette gjelder nesten alle stortings/regjeringspolitikere. Det er dermed ikke grunn til å tro på noe av det de sier. Norge er med på de sanksjonene som beskrives der og det har pågått siden 2011. Utdrag fra dagens Klassekampen

I tillegg skaper sanksjonene mot Syria problemer for overføring av penger til bistand. USA og EU har lenge nektet å støtte hjelpearbeid i Syria som kanaliseres gjennom Assad-regimet. Ifølge nyhetsbyrået AP har tjenestemenn fra USA og EU uttalt at jordskjelvet ikke vil endre på det. Det er uholdbart i møte med den katastrofen landet nå står i. Røde Kors er klare på at humanitær hjelp må unntas sanksjoner, og viser til at FNs sikkerhetsråd har vedtatt dette. Det er tragisk at slike vurderinger ikke kan gjøres raskere. Hjelpearbeidere med kunnskap om jordskjelv vet at de første 48 timene etter skjelvet er avgjørende. Etterpå trengs også hjelp til de flere hundre tusen som har mistet hjemmene sine.

Klassekampen i går: «Trude Falch i Norsk Folkehjelp sier at sanksjonene er en av de viktigste årsakene til at det er og har vært vanskeligere å sikre nødvendig bistand til Syria».

NRK i går: «Assad-regimet har fått ei rekke sanksjonar mot seg frå EU, USA og oss i Noreg».

Seinere samme dag.

«Kina truer vår sikkerhet» – Jens Løgnenberg. Jamfør kartet som viser USAs militærbaser i Kinas nærhet. Kina har INGEN militærbaser i nærheten av USA.


Krigsdagbok del 47 – 1. til 30. februar 2023

Krigsdagbok del 46 – 25. til 30. januar 2023

Krigsdagbok del 45 – 15. til 20. januar til 2023

Krigsdagbok del 44 – 6. til 14. januar 2023

Krigsdagbok del 43 – 30. desember 2022 til 5. januar 2023

Krigsdagbok del 42 – 16. til 25. desember 2022

Krigsdagbok del 41 – 12. til 13. desember 2022

Krigsdagbok del 40 – 2. til 11. desember 2022

Krigsdagbok del 39 – 22. november til 1. desember 2022

Krigsdagbok del 38 – 19. til 21. november 2022

Krigsdagbok del 37 – 1. til 15. november 2022

Krigsdagbok del 36 – 20. til 30. oktober 2022

Krigsdagbok del 35, 15. til 19. oktober 2022

Krigsdagbok del 34

Krigsdagbok del 33, 1. til 12. oktober 2022

Krigsdagbok del 32, 20. til 30. september 2022

Krigsdagbok del 31, 9. til 19. september 2022

Krigsdagbok del 30, 29. august til 8. september 2022

Krigsdagbok del 29, 21. til 28. august 2022

Krigsdagbok del 28, 7. til 18. august 2022

Krigsdagbok del 27, 28. juli til 6. august

Krigsdagbok del 26, 21. til 27. juli

Krigsdagbok del 25, 12. til 20. juli

Krigsdagbok del 24, 4. til 11. juli

Krigsdagbok del 23, 28. juni til 3. juli 2022

Krigsdagbok del 22, 15. til 26. juni 2022

Krigsdagbok del 21, 7. til 15. juni

Krigsdagbok del 20, 29. mai til 5. juni 2022

Krigsdagbok del 19, 23. til 28. mai 2022

Krigsdagbok del 18, 19. til 21. mai 2022

Krigsdagbok del 17, 11. til 18. mai 2022

Krigsdagbok del 16, 4. til 10. mai 2022

Krigsdagbok del 15, 3. mai 2022

Krigsdagbok del 14, 28. april til 2. mai 2022

Krigsdagbok del 13, 22. til 27. april 2022

Krigsdagbok del 12, 17. til 21. april 2022

Krigsdagbok del 11, 12. til 15. april 2022

Krigsdagbok del 10, 8. til 10. april 2022

Krigsdagbok del 9, 1. til 7. april 2022  

Krigsdagbok del 8, 26. til 31. mars 2022  

Krigsdagbok del 7, 22. til 25. mars 2022  

Krigsdagbok del 6, 16. til 20. mars 2022

Krigsdagbok del 5, 11. til 15. mars 2022

Krigsdagbok del 4, 7. til 10. mars 2022

Krigsdagbok del 3, 3. til 6. mars 2022

Krigsdagbok del 2, 28. februar – 2. mars 2022 

@Krigsdagbok

Forrige artikkelOmfattende avsløring av Maidan-massakren undertrykt av akademisk topptidsskrift
Neste artikkelKrig som bestilt?