oss 100 kroner!
Dette er 15. del av min ‘krigsdagbok’, som er basert på daglige notater om utviklingen av krigen i Ukraina etter Russlands invasjon 24. februar 2022, samt kommentarer om mediedekningen, tilbakeblikk og lignende.
Anders Romarheim påsto på Dagsnytt 18 i går at USA/NATO hadde bedrevet en politikk for å avskrekke Russland fra å invadere Ukraina. Det fikk han lov til å si helt uimotsagt av NATO-kringkasteren NRK. Faktum er tvert imot at USA/NATO siden 2014 har væpnet Ukraina nettopp med tanke på krig mot Russland.
Anders Romarheim var hos NRK fordi han sammen med Tom Røseth hadde skrevet en artikkel der de triumferer over at USAs etterretning hadde rett da USA påsto at Russland ville invadere Ukraina. Men det kan tenkes at USAs etterretning ‘visste’ at Russland ville invadere fordi USA allerede hadde planlagt en provokasjon som Russland måtte svare på. For det er kjent at Ukrainas angrep på Donbass ble opptrappet dagene før Russlands invasjon. Og dette skjedde antagelig i samarbeid med USA/NATO.
«Pentagon har opprettet et militært kontrollsenter ved Ramstein-basen i Tyskland. Det går under navnet EUCOM Control Center Ukraine (ECCU). Dette skriver magasinet til US Air Force».
Les: Krigen mot Russland i Ukraina ledes fra USAs EUCOM Control Center
Seinere samme dag:
«Russiske rapparar protesterer mot Putin», melder NRK. Har Norge så mye som EN profilert rapper, musiker eller sanger som har protestert mot ‘vår’ krigføring, det at Norge sender våpen til Ukraina. Jeg kjenner ikke til andre enn meg sjøl og jeg er mest ‘profilert’ som kritiker av USA/NATO/Norges kriger.
Seinere samme dag:
Tim Henry er en engelsk kontreadmiral og nestkommanderende ved NATOs kommandosenter for nordområdene i USA. Han er «en liten kraftpakke av en engelsk admiral» og «utstråler autoritet og trygghet», ifølge Aftenposten, liksom for å underbygge mannens troverdighet. Men det Henry sier er også avslørende, antagelig uten at Aftenposten skjønner det. For når Henry sier at NATO for «første gang har aktivisert sin forsvarsplan», innrømmer han også på den ene siden at Ukraina har blitt snikinnmeldt i NATO og på den andre siden at NATO ikke byr sine medlemmer på mer enn våpen.
Jeg minner ellers om hva kjente amerikanske sikkerhetseksperter som Stephen Walt og Lawrence Wilkerson sa til Klassekampen 24. Sept 2016:
«USA vil ikke redde dere (…) Europeisk avhengighet av USA er en dårlig ide (…) Jeg tror Norges regjering har lurt seg selv hvis de tror at å hjelpe litt i Syria vil vinne dem poeng i Washington (…) Russland kommer ikke til å sluke Norge (…) Trusselen fra Russland er overdrevet (…) Norges støtte til USAs Syriakrig er dødfødt. Hele operasjonen minner om en farse».
Riktignok vet vi ikke hva som vil skje videre. Men foreløpig, etter godt og vel 2 måneder, har ikke USA/NATO gjort mer enn de gjorde før Russlands invasjon, bortsett fra at de sjølsagt sender flere våpen og militære instruktører enn tidligere. Er det alt artikkel 5 har å by på? Faktisk er artikkelen ikke mer forpliktende enn at NATO-landene skal hjelpe hverandre (uten at jeg husker den nøyaktige ordlyden). I dette tilfellet bør vi i hvert fall være glade for at NATO ikke har mer å ‘by på’ enn våpen, som er ille nok.
Seinere samme dag:
Facebook-post fra 3. mai 2014: Den som tror at norske regjeringer vet hva de gjør i utenrikspolitikken bør tenke om igjen. 72% av ukrainerne har «liten eller ingen tillit» til Jatsjenjuk-regjeringen, som i februar kom til makten med vold og med Norge/Vestens støtte. Dette iflg meningsmåling gjengitt i Aftenposten i dag.
«Mindre enn halvparten» av ukrainerne tror landet klarer å gjennomføre et fritt og rettferdig valg 25. mai. Det betyr mest sannsynlig at den tapende part, hvem det enn blir, vil hevde valgjuks, uansett om valgjuks forekommer, og at volden vil fortsette.
Norsk/vestlig utenrikspolitikk er en skandale, livsfarlig for Norge og for verden. Resultatene ser man i dag blant annet i Ukraina (hvor Norge støtter hel og halvfascistiske voldsmenn) og i Syria og Libya (hvor Norge støtter/støttet islamofascister).
Kommentar: videre fra samme artikkel: «7,2 millioner innbyggere og et landområde større enn Danmark. Så mye er Ukraina nå i ferd med å glippe for Kiev-regjeringen. Samtidig som Ukraina er i ferd med å miste de meget folkerike regionene Donetsk og Luhansk, har befolkningen i både øst og vest i ferd mistet tilliten til den midlertidige regjeringen som kom til makten etter Maidanrevolusjonen’».
Seinere samme dag:
Mellom barken og veden
EU-debatten i 1972 skal ha vært så hard og uforsonlig at den utløste fiendskap mellom venner og familiemedlemmer. Men før avstemningen i 1994 var det bred enighet om at partene skulle prøve å være snillere mot hverandre, for at debatten ikke skulle bli så hard og nådeløs. Derfor var blant annet mediene, som for det meste var for EU, flinkere til å la motstanderne slippe til. Jeg var ikke med i 72, men var særdeles engasjert på nei-sida i 94. Debatten var hard nok da også, med politikere, deriblant Gro Harlem Brundtland, som beskyldte andre politikere for å juge og være hjernevasket.
Jeg tenker tilbake på dette nå. For i virkeligheten har ikke det norske storsamfunnet lært noen ting. Alle gode forsetter er glemt, i den grad at man nesten skulle tro at det glemmes med hensikt. For debatten etter Russlands invasjon av Ukraina 24. februar er styggere enn noe annet jeg tidligere har opplevd på sosiale medier. Vel, jeg har ikke alltid vært snill jeg heller. Det kan gå ei kule varmt. Men jeg har i det minste avholdt meg fra trusler.
Jeg hadde forstått hatet hvis Russland hadde angrepet Norge. Men det dreier seg om et land som har ført en Russland-fiendtlig politikk i 8 år. To USA-senatorer, Lindsey Graham og John McCain, lovte i 2016 Ukraina all den støtte de trenger i krigen mot Russland. «Deres kamp er vår kamp», sa de. Og krigen begynte ganske kort tid etter statskuppet 22. februar 2014, som også ble støttet av USA/NATO/EU, inkludert Norge.
Jeg fordømmer allikevel Russlands invasjon. Men hvis Mexico hadde oppført seg sånn overfor USA hadde USA invadert for flere år siden. Dette vet norske politikere, journalister og de ‘ekspertene’ de lytter til. De bør i hvert fall vite det. Men de oppfører seg som om det er første gang det er krig i verden.
Norske medier forteller altså nok en gang bare halve historien, slik at flertallet av det norske folk tror at Russlands invasjon var helt uprovosert. Så nå kan folk igjen hate med god samvittighet, også sånne som meg, fordi mediene og politikerne har gitt dem beskjed om det. Det er det gode hatet.
Men jeg kan ikke se at det å dyrke mer hat mot Putin og Russland gjør verden til et bedre sted. Tvert imot, da det øker faren for at krigen blir langvarig og kan spre seg. Mediene oppfører seg altså som om våpenindustrien eier dem, en industri som gleder seg som aldri før, i alle fall siden andre verdenskrig. Nøktern og mest mulig nøytral og realistisk rapportering derimot…. da hadde det blitt vanskeligere å hate. Og vanskeligere å være våpenindustrien.
Åtte av ti nordmenn vil gi mer våpen til Ukraina, meldte NTB i forrige uke. Hadde så mange som 8 av 10 nordmenn sagt det hvis norske medier hadde informert ordentlig om krigen, fortalt om USA/NATO/Norges medvirkning til den siden 2014? Neppe. 8 av 10 er forøvrig omtrent det samme antallet som sier at de er fornøyd med medienes dekning av krigen.
Det farlige med mediedekningen er for det første at den, som vanlig under kriger, nesten utelukkende viser en side av saken, samt at den ser bort fra at den i tillegg til å være en krig mellom Russland og Ukraina i høyeste grad også er en krig mellom Russland og USA (og allierte), der USA prøver å presse hele verden til å bli med. Tendensen til å si at Russlands krigføring har mislyktes (Scott Ritter og andre som sier det motsatte blir ikke spurt av norske medier) og at det er opprør mot Putin innad i Russland kan dessuten lure politikerne i Norge/Vesten til å tro at det er lett å vinne over Russland. Ja, vestlige politikere og mediene deres har undervurdert Russland flere ganger tidligere, til dels med katastrofalt resultat. De sa også at det var lett å vinne over land som Vietnam, Afghanistan og Syria.
Altså har vi grunn til å tro at de tar feil nå også OG at mediene rapporterer sånn og slik, bevisst eller ikke, for å styrke kampmoralen i NATO-land og dermed troen på at Ukraina klarer å vinne over Russland og for at flere land skal være villige til å sende flere og flere våpen.
Jeg tror krigen kan bli langvarig og at utfallet er usikkert. Spørsmålet er dessuten hvordan man definerer tap/seier. De som er skråsikre på det ene eller det andre bør utvide sin medie og kildebruk. De som kun bruker NATO-medier kan med fordel også lytte til Scott Ritter, Douglas MacGregor og Alexander Mercouris. De er heller ikke perfekte. Men jeg finner det sannsynlig at de har rett i mye av det de sier.
Jeg er en av mange som ha opplevd å være mellom barken og veden, eller «between the devil and the deep blue sea». For jeg har både fått kritikk fra de som mener jeg bør støtte Russlands invasjon og fra de som har fått det for seg at jeg støtter den, sjøl om jeg har fordømt den en rekke ganger. Det har riktignok vært langt mer av den andre typen kritikk. Men det skyldes at den kritikken er så lett og behagelig å fremme. Den første typen kritikk har kommet fra de som har venner eller slektninger i Donbass, den delen av Ukraina som har blitt offer for den ukrainske regjeringen og USA/NATOs krigføring siden 2014. Der har de bedt Russland om hjelp i åtte år, men aldri fått så mye som de har ønsket seg, inntil 24. februar.
Det å sende våpen inn i en krig, som var forbudt i Norge fra 1950-tallet inntil for tre måneder siden, har nå blitt en selvfølge. Bare det å si at Norge ikke bør gjøre det har blitt nok til å bli kalt fascist, forræder og lignende. Og hvis du er uenig? «Enten er dere med oss eller så er dere med terroristene», som George Bush sa da han presset Norge og andre land til å bli med på USAs kriger og fikk kritikk og hån for det. Nå har dette blitt nærmest en normaltilstand i Norge. Dette er hva propaganda gjør med oss.
Nei, man blir ikke arrestert for å ha ‘feil’ meninger i Norge (foreløpig). Men det er da heller ikke nødvendig, da de aller fleste foretrekker å holde kjeft for nettopp å unngå å få kritikk og trusler, bli upopulær, miste venner, karriere og andre muligheter. Flertallet i det norske folk, ja, sannsynligvis i enhver befolkning, tør ikke å si noe som er risikabelt i det offentlige rom. Og det dreier seg i mange tilfeller om ting som er nødvendig å si. De kan si det blant venner og fortrolige, ja. Men ikke i det offentlige rom, som for eksempel Facebook er.
Demokratiet lider av dette. Der alle tenker likt og sier det samme råder det i virkeligheten et slags diktatur. Og det kan være farlig, ekstremt farlig. Som da ALLE på Stortinget gikk inn for de katastrofale krigene mot Libya og Syria. Også da ble de få som turte å si imot, de som hadde rett, mobba, av politikere, medier og andre. Men det var tross alt ikke så ille som nå. Nå er nesten alle politikerne i Norge enige om å sende stadig flere våpen, kanskje etter hvert også soldater, til det som faktisk er en krig mot Russland.
Jeg må innrømme at jeg også har blitt feigere. For det koster mye, først og fremst i investert tid, men også i form av ødelagte relasjoner, personlige såvel som yrkesmessige. I det seinere også til mennesker jeg er glad i, blant annet fordi de har blitt redde for at det skal skje noe med meg. Så etter en tenkepause på vel tre uker har jeg bestemt meg for å ‘flytte’ mine geopolitiske kommentarer til den siden som er mer for spesielt interesserte, den som tidligere het «Norges krig mot Syria» og som nå heter «Om krig og fred og NATO-imperialismen». Jeg håper sjølsagt at de fleste fortsetter å følge meg der. Men da på eget ansvar 🙂 På denne siden vil det heretter, i alle fall inntil videre, primært komme ‘ufarlige’ saker, som musikk-promotering, samt at det nok kan komme noen innenrikspolitiske kommentarer.
Jeg kommer til å bli strengere med å fjerne kommentarer og eventuelt blokkere folk. Dette fordi jeg til slutt må ta konsekvensen av at folk blander sammen mine og andres meninger og holdninger samt at det dreier seg om å ta vare på meg sjøl. Men det er et dilemma: hvis jeg lar ytringene stå, vil det alltid være noen som tror at jeg står inne for dem, hvis jeg fjerner dem blir jeg beskyldt for sensur. You’re damned if you do and damned if you don’t.
Kommentar: jeg holdt ikke løftet om å flytte alle mine geopolitiske kommentarer til den siden som er mer for spesielt interesserte. Men jeg er mindre aktiv på Facebook enn før og mer forsiktig. Dessuten skriver jeg på en ny bok. Så jeg bør egentlig prioritere det.
Krigsdagbok, 24. til 27. februar 2022
Krigsdagbok del 2, 28. februar – 2. mars 2022
Krigsdagbok del 3, 3. til 6. mars 2022
Krigsdagbok del 4, 7. til 10. mars 2022
Krigsdagbok del 5, 11. til 15. mars 2022
Krigsdagbok del 6, 16. til 20. mars 2022
Krigsdagbok del 7, 22. til 25. mars 2022
Krigsdagbok del 8, 26. til 31. mars 2022
Krigsdagbok del 9, 1. til 7. april 2022
Krigsdagbok del 10, 8. til 10. april 2022
Krigsdagbok del 11, 12. til 15. april 2022
Krigsdagbok del 12, 17. til 21. april 2022
Krigsdagbok del 13, 22. til 27. april 2022
Krigsdagbok del 14, 28. april til 2. mai 2022
@Krigsdagbok
