Krigsdagbok del 12, 17. til 21. april 2022

0

Dette er tolvte del av min ‘krigsdagbok’, som er basert på daglige notater om utviklingen av krigen i Ukraina etter Russlands invasjon 24. februar, samt kommentarer om mediedekningen, tilbakeblikk og lignende.

Av Lars Birkelund.

17. april.

Tvangstanker: når norske politikere og store deler av det norske folk tar for gitt at man må reagere med sanksjoner, våpenleveranser mm mot Russlands invasjon av Ukraina, når de aldri reagerer slik på andre kriger.

Seinere samme dag:

«Russernes krigføring forsterker behovet for mer avanserte og langtrekkende våpen for Ukraina, sier norsk ekspert» (Nettavisen). Typisk norsk ‘ekspert’, som kun ser en løsning: flere og tyngre våpen. Forhandlinger og kompromisser ikke. 

18. april:

De som er mest opptatt av Putins psyke, om han er ond, hjernevaska, narsissist eller lignende mens det foregår en krig som kan spre seg til hele verden, er i virkeligheten kun opptatt av de mest overfladiske aspektene ved krigen. De lar hatet og angsten styre seg og vil aldri nærme seg en noenlunde objektiv analyse av hva som foregår. Ja, krigen er på sett og vis en verdenskrig allerede, gjennom USAs krav til at alle verdens land skal stille opp mot Russland, mens noen altså er opptatt av om Putin er ond eller ikke.

Dette er ikke en eventyrfortelling med helter på den ene siden og skurker på den andre. Dette er virkeligheten, med skurker både i øst og vest.

Seinere samme dag:

Når Dagsrevyen sier at livet i Moskva nå går omtrent som normalt er det sant. Når russiske medier sier det, eller Steigan.no, er det russisk propaganda.

19. april.

«Per-Gunnar Skotåm går av frå landsstyret i Raudt etter massiv intern kritikk» (fordi han er aksjonær og styreleder i Steigan.no) – Klassekampen.

Skotåm har naturligvis rett når han sier at «noko av kritikken som kjem mot Steigan.no, handlar om at dei store mediehusa er uroa for konkurransen dei får». For Steigans vekst truer etablissementets monopol på å bestemme hva som skal være på medienes dagsorden og hvordan sakene skal vinkles, ikke minst når det gjelder krigen i Ukraina. Og utenrikspolitikken og medienes dekning av den er det som kjent USA/NATO/EU som bestemmer. Eller for å sette det på spissen: det militær-industrielle kompleks. NATO-medienes skremselspropaganda mot Steigan toppet seg foreløpig i dag, da NRKs ‘Politisk Kvarter’ kun inviterte Steigan-mobbere som Ronny Kjelsberg til å si noe om mediet.

Seinere samme dag:

«Storbritannia sender tunge våpen til Ukraina. Storbritannia vil sende pansrede rakettkastere til Ukraina i løpet av få dager (…) De 13 tonn tunge rakettkasterne Stormer er produsert av selskapet BAE Systems og benytter Starstreak-missiler, som kan brukes til skyte ned lavtflygende fly. Det trengs kun tre personer for å betjene kjøretøyet» (NRK).

Det blir altså mer og mer åpenbart at USA, Storbritannia og eventuelt andre NATO-land ser en mulighet for å føre krig mot Russland med hjelp av Ukraina, som de egentlig har gjort i flere år allerede. Tidligere forsvarssjef Sverre Diesen skal ifølge dagens Klassekampen ha sagt at Vesten nå har «en mulighet til å påføre Russland et langsiktig strategisk nederlag».

Seinere samme dag:

Om Rødt, Steigan og ‘konspirasjonstenkning’ (refusert av Klassekampen):

Konspirasjoner, dvs sammensvergelser, har foregått så lenge det har vært mennesker på jorda, og de foregår i dag på alle tenkelige nivåer i alle verdens land. Jo mer som står på spill jo mer djevelsk utspekulerte kan konspirasjonene være. Ta konspirasjonene mot Irak, Libya og Syria, som er blant de aller mest grusomme de siste 20 åra.

Et kommunistisk eller i alle fall anti-kapitalistisk og påstått anti-imperialistisk parti som Rødt bør mer enn de fleste andre være klar over at konspirasjoner foregår. Men hva var det jeg hørte på NRKs Politisk Kvarter 19. april om ikke at profilerte partimedlemmer som Benedikte Pryneid Hansen og Ronny Kjelsberg kritiserte Steigan.no for å drive med ‘konspirasjonstenkning’. Jeg undres derfor på om de egentlig skjønner hva de sier? For det de sier er dermed at man ALDRI skal mistenke noen, heller ikke Rødts politiske motstandere på Stortinget, for at de noen gang har andre hensikter enn det de sier at de har og at det ALDRI forekommer at noen legger hemmelige planer i lukkede rom.

I og med at Hansen og Kjelsberg kritiserer Steigan.no på denne måten viser de også at de har misforstått hva som er medienes viktigste oppgave, nemlig å avsløre konspirasjoner og andre former for maktmisbruk. Dermed ikke sagt at Steigans teorier alltid treffer blinken. Men igjen: skjønner egentlig Hansen og Kjelsberg hva de sier, eller mangler de både sjølinnsikt og elementær forståelse for ordene og begrepene de bruker? Personlig er jeg overbevist om at også de tenker konspiratorisk, blant annet i forhold til hvilke planer deres politiske konkurrenter har. Og dermed ser det ut som om de mangler både det ene og det andre.

20. april.

Andreas Slettholm (Aftenposten) bruker Norges Fredsråd og Hedda Bryn Langemyr som sannhetsvitne mot Steigan. Dette ‘fredsrådet’ bedrev for noen år siden, da Langemyhr var leder, krigspropaganda mot Syria, samt at de i 2015 leflet med representanter for den ukrainske regjeringen som da et års tid hadde ført krig mot befolkningen i øst.

Seinere samme dag:

Det virker som om halve Norge poserer med ukrainske farver for tiden. Hvor mange poserte med Libyas flagg da Norge bomba Libya og hvor mange har posert med syrisk flagg i de 11 åra Norge har ført krig mot Syria? Knapt andre enn avvikere. Resten lar seg diktere av øvrigheta og dens medier.

21. april.

Hvem lurer hvem? (refusert av Klassekampen).

«Kritikken mot Steigan.no går blant annet ut på at de lurer leserne fordi de lar være å fortelle at enkelte medier og kilder som de bruker er prorussiske, blant annet som framført av Ronny Kjelsberg 21. april. Men da krever de mer av Steigan enn av andre. For de krever aldri at etablerte medier som NRK, TV 2, Aftenposten og VG skal oppgi at de sjøl er antirussiske og at de fleste av deres kilder, som BBC, CNN og New York Times, også er antirussiske.

 Det at norske/vestlige medier er ensporet synes det som om Kjelsberg og jeg er enige om. Jeg vil tilføye at de er det på en måte som er på linje med Norges utenrikspolitikk (som følger USA/NATO/EU), slik flere undersøkelser også har konkludert med. Det gjelder framfor alt forholdet til Russland og særlig etter Russlands folkerettsstridige invasjon av Ukraina 24. februar.

 Men sjøl om Russlands invasjon bør fordømmes, så har også den saken flere sider, sider som glimrer ved sitt fravær i alle de store norske mediene. Til å begynne med sørget Cecilie Hellestveit for kritikk av det at Norge sendte våpen til Ukraina. Men det finnes ikke lenger problematisering av dette til tross for at Norge sender stadig flere og tyngre våpen til Ukraina, noe som er brudd med norsk sedvane. Måten mediene rapporterer på legger tvert imot til rette for at regjeringen kan sende enda flere våpen.

 Kjelsberg sier at løsningen på ensporetheten ikke kan være at Steigan er ‘fem ganger så ensporet i motsatt retning’. Men i virkeligheten kan det argumenteres for at man bør være ti ganger mer ensporet, når man tar den massive innflytelsen fra nesten helt unisont samlede norske og vestlige medier».

Seinere samme dag:

Gyrid Gunnes, teolog og førsteamanuensis ved VID vitenskapelige høyskole kritiserer i dagens Klassekampen Den russisk-ortodokse kirke for at den «bidrar til å legitimere invasjonen av Ukraina». Men da krever Gunnes mer av Russlands kirke enn av den norske kirken, som støtta Norges bombing og ødeleggelse av Libya.

Seinere samme dag:

Kjell Dragnes insisterer igjen på feiltolkning av hva Mikhail Gorbatsjov har sagt om NATO-utvidelsene. Og NATOs Aftenposten lar ham holde på med forvrengingene, som kun tjener EN hensikt: å rettferdiggjøre de 14 NATO-utvidelsene etter den første kalde krigen samt å legge til rette for flere utvidelser, i strid med løfter fra 1990 og 1991. Det er altså propaganda Dragnes/Aftenposten holder på, om noen skulle være i tvil.

Seinere samme dag:

Det norske utdanningssystemet er nok bra på mange måter, men svikter når det gjelder å undervise i geopolitikk, eller i verdens harde realiteter. For slik undervisning er i Norge erstattet med en indoktrinering som går ut på at vi fra barnsben av lulles inn i troen på at ‘vi’ er snille og ‘de’ er slemme. Hvem ‘de’ er varierer over tid, men Russland er erkefienden, som vi har blitt indoktrinert til å hate og frykte i 75 år. «I’ve learned to hate russians all of my life», som Bob Dylan sang allerede I 1963.

Thomas Röper fra tyske Anti-Spiegel byr her på et kort sammendrag av hva som mangler i både norsk og tysk utdanning, oversatt av Rune G for Derimot (langt utdrag):

«Jeg må stadig vekk konstatere at de fleste mennesker ikke skjønner så mye av geopolitikk. Derfor vil jeg her poengtere noen grunnleggende ting som vil kunne bidra til forståelsen.

De fleste mennesker er sterkt følelsesmessig påvirket av hendelsene i Ukraina. Det kan være på grunn av sjokkerende bilder, det kan være fordi det er krig i Europa, eller fordi de frykter en ny verdenskrig, eller en kombinasjon av disse og andre faktorer.

Disse emosjonelle reaksjonene er tilsiktet, for når man er sterkt følelsesmessig påvirket, altså rasende, redd, oppbrakt og så videre, er man ute av stand til å tenke rasjonelt. Og den som ikke tenker rasjonelt, men emosjonelt, kan lett styres gjennom sine følelser. Det er et middel som har vist seg å fungere når man vil styre massene. Men om vi vil forstå geopolitikk, må vi analysere helt tørt og ‘følelsesløst’. Geopolitikk er som et sjakkparti, og vi vet alle at ingen ennå har vunnet et sjakkparti ved hjelp av følelser, men at det alltid er den som analyserer best og mest kaldblodig, som vinner. Det gjelder også for tilskuerne til sjakkpartiet, som bare da vil kunne forstå spillet og spillernes strategier om de betrakter spillet på en like kald og saklig måte som spillerne.

I geopolitikken er disse observatørene av spillet analytikerne, og jeg regner meg selv blant dem. Man må se på de politiske hendelsene som et sjakkparti. Hvis man i sjakk ved et såkalt ‘bondeoffer’ har medfølelse med bonden som blir slått og fjernet fra brettet, da har man ikke forstått spillet. Bonden er bare en brikke, og den ble ofret for å oppnå en fordel, for eksempel i bytte mot en løper.

I geopolitikken er land og befolkninger brikker i spillet. Om man vil forstå geopolitikk, må man tenke som en geostrateg. Og for en geostrateg er det fullstendig likegyldig om et land ødelegges, og hundretusener av mennesker blir drept i denne prosessen. For geostrategen er det eneste som teller, at hans side dermed har fått en fordel, og at motstanderen har blitt svekket. Det ødelagte landet og de hundretusener av uskyldige døde er bondeofferet. Og geostrategen har akkurat like liten medfølelse med dem som sjakkspilleren har med bonden av tre, som han gav bort i bytte mot en løper (min uthevelse).

Det er kynisk, men det er dette som er realiteten i geopolitikken. Jeg er glad for at jeg ‘bare’ er analytiker. Jeg følger med på det som skjer og klarer – når jeg arbeider med mine analyser – å koble ut følelsene. Jeg ville ikke kunne være en geostrateg som ‘om nødvendig’ tar slike avgjørelser som medfører døden for hundretusener av mennesker.

For å forstå geopolitikk må vi være klar over at den fungerer på en slik måte som jeg her har beskrevet, og at beslutningstakerne ser på verden som et sjakkbrett, hvor landene og deres befolkninger er brikkene. De mektige statene – framfor alt USA, Russland og Kina – er spillerne, og alle andre stater er brikker i spillet. Slik må vi prøve å forestille oss det, selv om dette er en noe forenklet framstilling. Og de ulike landene er ikke like viktige og mektige, noen er bare bønder, andre er løpere, springere og tårn. Men de er avhengig av spillernes avgjørelser, og de er stadig bare brikker i spillet.

Når vi først har forstått at geopolitikk ikke har mye med menneskelighet å gjøre, gir svaret på spørsmålet om det finnes vennskap mellom stater seg selv. Svaret er nei, det finnes ikke noen vennskap i geopolitikken, selv om politikerne liker å fortelle oss at for eksempel USA eller Frankrike er Tysklands venner.

I geopolitikken handler det om konkrete interesser. At for eksempel Russland og Kina i dag har et ‘nært vennskap’, skyldes at de har de samme interesser på veldig mange områder. De har begge interesse av at det er stabilitet i Asia da ingen stat setter pris på uroligheter i nærheten av sine grenser. For Russland er Kinas teknologi og industrielle makt av interesse, mens Kina trenger Russlands råstoffer og også dets støtte på de teknologiområdene hvor Russland er ledende.

Dessuten blir de to statene regelrett tvunget til å samarbeide av USA da USA har erklært begge statene som sine motstandere, som USA har bekjempet med sanksjoner og andre midler i årevis. USA ønsker å bevare sin status som den største verdensmakten, altså å beholde verdensherredømmet. Det kalles en unipolar verden, der det bare finnes én maktpol.

Russland og Kina har dermed begge interesse av å bryte denne maktpolen som har erklært dem som sine fiender og som bekjemper dem. De tilstreber en verdensorden der det ikke finnes noen dominerende makt som kan og vil påtvinge alle andre sine regler. De ønsker seg en multipolar verden, der det finnes flere likeverdige maktpoler som diskuterer sine interesser på likefot, og prøver å finne løsninger uten at den ene dominerer den andre.

Når stater slår seg sammen, er det ikke vennskap som ligger bak, men det faktum at de har felles interesser. Det er – i grove trekk – den aktuelle konstellasjonen på det geopolitiske sjakkbrettet».

Seinere samme dag:

Steigan.no, det mediet i Norge som har vært suverent best på å dekke Assange, Syria og en rekke andre saker, og det eneste mediet i Norge som konsekvent og daglig, direkte og indirekte, kritiserer det at Norge/Vesten pøser våpen inn i Ukraina-krigen skal sjølsagt ‘drepes’, mens de som propaganderer for enda mer våpen inn i krigen skal få leve og blomstre. Slik er USA/NATOs Norge.

Krigsdagbok, 24. til 27. februar 2022

Krigsdagbok del 2, 28. februar – 2. mars 2022 

Krigsdagbok del 3, 3. til 6. mars 2022

Krigsdagbok del 4, 7. til 10. mars 2022

Krigsdagbok del 5, 11. til 15. mars 2022 

Krigsdagbok del 6, 16. til 20. mars 2022

Krigsdagbok del 7, 22. til 25. mars 2022  

Krigsdagbok del 8, 26. til 31. mars 2022  

Krigsdagbok del 9, 1. til 7. april 2022  

Krigsdagbok del 10, 8. til 10. april 2022

Krigsdagbok del 11, 12. til 15. april 2022

@Krigsdagbok

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.