oss 100 kroner!
Dette er 56. del av min ‘krigsdagbok’, som er basert på daglige notater om utviklingen av krigen i Ukraina etter Russlands invasjon 24. februar 2022, samt kommentarer om mediedekningen, tilbakeblikk og lignende.
1. april
Redaktørstyrte medier skal være gullstandarden, har vi blitt fortalt. Øvrige medier må vi nærmest sky som pesten, sier representanter for de redaktørstyrte mediene.
Men hvem lot seg lure av Klassekampens aprilsnarr i år? Ikke jeg og heller ikke min livsledsagerske. Men en rekke redaktørstyrte medier lot seg lure. «NTB kastet seg over saken og siterte Klassekampen, og da ballet det på seg. VG, Nettavisen, Avisa Oslo, Bergens Tidende og Adresseavisen siterte alle NTB, og delte nyheten om at Norges rikeste politiker flytter til Sveits (…) Avisa Oslo virket også til å ikke ha forstått spøken, med en gang. Klokka halv åtte lørdag morgen, kunne man fortsatt lese nyheten på toppen av deres nettavis. Kort tid etter var den fjernet fra forsida.» (Dagbladet).
Alle kan bli lurt, journalister og redaktører inkludert, for de som måtte tvile på det. Husk dette neste gang de messer om redaktørstyrte mediers fortreffelighet. Forresten blir vi advart mot en del medier med redaktører også. Men det er en annen sak.
Seinere samme dag:
Den største løgnen i vår tid?
Konkurransen er hard. Men det at det finnes kun EN grunn (frykt for Russland) til at 31 land har blitt med i NATO er en av de største, da det finnes en mengde andre grunner, som press, trusler, løgner, skremselspropaganda og bestikkelser.
I virkeligheten ønsker USA/NATO å presse inn mer eller mindre alle land bortsett fra Russland, enten de vil eller ei. Det som har stått i veien for det er i enkelte tilfeller vetoretten, det at alle NATO-landene må være enige før et nytt land slippes inn.
Tyrkia (og Ungarn) har som kjent ikke villet akseptere Sverige foreløpig. Svenske Expressen meldte i går at de som trekker i NATOs tråder (ikke Jens) har bestemt at Sverige allikevel skal bli med, at Tyrkia skal tvinges til å akseptere det.
«USA och de andra centrala Nato-makterna ska också ha gjort klart att priset för Turkiet – om de fortsätter att motsätta sig ett svenskt medlemskap – skulle bli högt».
Men hvordan tvinge Tyrkia, NATOs nest største militærmakt, til det, hvis Tyrkia absolutt ikke vil? USA støttet antagelig det feilslåtte kuppforsøket mot Erdogan i 2016. Planlegges et nytt statskupp mot Erdogan, evt sabotasje mot valget i Tyrkia seinere i år? Vil Tyrkia gi etter før det kommer så langt eller vil Tyrkia knytte seg tettere til Russland, som blant annet Hviterussland, Kina og India har gjort grunnet lignende former for press og trusler mot dem?
2. april
Det er bare å innse det: Norge er i ferd med å bli Utaforlandet, riktignok sammen med de mest krigerske landene i NATO. For resultatet etter vel et år med krig mot Russland, med bruk av Ukraina, er at flere og flere land står sammen med Russland og Kina. «‘It’s not a pretty picture’: Russia’s support is growing in the developing world».
Norske/vestlige politikere har altså feilberegnet nok en gang, der de gikk ut ifra at sanksjonene ville ødelegge Russlands økonomi OG at mer eller mindre hele verden ville bli med dem på krig mot Russland. ‘Vi’ blir isolert, ikke ‘de’. RT melder i dag at arbeidsledigheten i Russland nå er på det laveste nivået siden 1991 (3,5%):
«Russlands president Vladimir Putin bekreftet at arbeidsledigheten i landet er rekordlav mens han møtte regjeringsmedlemmer onsdag. Han advarte imidlertid om at dette ikke betyr at alle problemene i arbeidsmarkedet er løst, og oppfordret regjeringen til å utvide det nasjonale prosjektet for arbeidsproduktivitet».
Krigen må ha vært ønsket av vestlige ledere. For ellers ville de ha ført en annen politikk både før 2014, mellom 2014 og 2022, og etter Russlands invasjon i fjor.
Ønsket også norske politikere det? Det varierer sikkert mye. Men det vi vet er at INGEN av dem tok til orde for kompromisser på forhånd, til tross for at de visste at det var fare for at Russland ville invadere Ukraina hvis Russland ikke fikk innfridd noen av (de rimelige) kravene sine fra desember 2021. Tilgi dem ikke, for de visste hva de gjorde.
4. april
«Det er en vanlig russisk taktikk at man slenger ut masse forskjellige teorier for å forvirre» – John Færseth til Nettavisen om bomben som drepte den russiske militærbloggeren Vladlen Tatarsky.
I neste setning sier han at han ikke utelukker at det er «russiske myndigheter som selv står bak angrepet!» eller at det var et «internt oppgjør». Men ukrainere kan det i alle fall ikke ha vært, ifølge Færseth. Hva skulle vi ha gjort uten ‘eksperter’ som han?
Seinere samme dag:
Benedicte Bull er statsviter med Latin-Amerika som spesialområde. I gårsdagens Dagsavisen skrev hun:
«Jeg har vært i seks land i Latin-Amerika siden krigen startet: Brasil, Mexico, Venezuela, Chile, Costa Rica og El Salvador. Overalt hører jeg den samme historien om at ‘begge parter har skylden for krigen i Ukraina’. Det pekes på Nato-utvidelse østover og brudd på Minsk-avtalen, men den viktigste bakgrunnen for latinamerikanernes lunkne holdning er egne erfaringer med USAs imperialisme».
Det at begge parter har skyld i krigen vet alle som lever utenfor ‘NATO-bobla’ når det gjelder informasjon. Og det siste Bull sa kan også sies om store deler av resten av verden: Russland, Asia og Afrika har i høyeste grad erfaring med USA/NATOs imperialistiske kriger, mens Europa og Australia har erfart det gjennom at de har blitt presset med på USAs kriger, nå mot Russland. Norge hadde ikke levert så mye som løskrutt til Ukraina hvis ikke USA hadde ønsket det.
«Russlands invasjon av Ukraina et av mest groteske bruddene på prinsipper om statlig suverenitet, folkerett og menneskerettigheter i nyere europeisk historie», sier Bull. Ja, det kan hende. Men Russlands krigføring mot Ukraina er i det minste ikke uprovosert, slik NATOs kriger er.
«Russland har alltid protestert mot utvidelser av NATO». Altså er det akkurat det vi må gjøre, mener Jens Stoltenberg.
Det å gå mot Russlands interesser er et prinsipp for Stoltenberg og andre vestlige elitister. Det er ellers ikke bare Russland, men de fleste av verdens land, samt mange i Vesten, inkludert Joe Biden (i 1997), som har protestert mot NATO-utvidelsene.
5. april
«Landet vårt går til helvete og hele verden ler av oss». Trump kan ha rett i begge deler, i hvert fall det siste. Men likevel er det nettopp USA norske politikere lar seg lede av, ønsker å bli ledet av.
Det er ikke vanskelig å forstå at norske politikere var blendet av USA etter andre verdenskrig, da landet var på høyden, uskadet og styrket ut av krigen, preget av optimisme, virkelyst og framtidstro, med en ung og vital befolkning. USA sto da alene for halvparten av verdens bruttonasjonalprodukt (nå under en fjerdedel) og må ha fortonet seg som sjølve FREMTIDEN for mange. Og hvem vil ikke være med på vinnerlaget?
Det må ha vært lett for en nordmann å føle seg vel der da. Haakon Lie, den legendariske, elskede og forhatte partisekretæren til AP etter krigen (1945–1969), hadde tre opphold på til sammen ca. to år i USA under krigen, med foredragsturneer for å samle penger til norsk okkupasjonsmotstand og gjenoppbygging. Dette skal ha vært svært vellykket, men også omstridt, da en del av pengene ble brukt til å gjenoppbygge AP-aviser. Men pengegavene førte naturligvis også til takknemlighetsgjeld.
Det at Lie var langt mer språkmektig enn det som var vanlig i Norge da, og i tillegg hadde en utrettelig energi og karisma, ga ham naturligvis en fordel når det gjaldt å formidle og utveksle informasjon begge veier og dermed til å påvirke politikken. Og Lie var ikke den eneste av «AP-oligarkene», som Hans Olav Lahlum kaller dem, som var i eksil i USA og Storbritannia under krigen. Og det var nettopp disse som fikk avgjørende innflytelse etter krigen, til tross for at deres motstandsarbeid var svakt i forhold til mange andre. I flere år frarådet de sabotasje og andre former for motstand mot tysk okkupasjon.
Men, som vi så etter krigen: det skal ikke så mange kvinner og menn til for å forandre historien så lenge de er besluttsomme eller hensynsløse nok, er i de rette posisjonene og disponerer et stort propaganda-apparat: fra og med 1947 ble norske medier mer og mer ensrettede, i dag antagelig mer enn noensinne.
Nei, det er ikke vanskelig å forstå at norske politikere var blendet av USA tidligere. Det er imidlertid langt vanskeligere å fatte hvorfor norske politikere de seinere åra har knyttet Norge enda tettere til USA, mens USA nærmest faller fra hverandre og mens USAs makt, anseelse og innflytelse i verden er synkende. Hva skyldes det? Bestikkelser? Trusler?
6. april
«At enkelte norske debattanter ser ut til å vise en helt egen forståelse for det russiske oppspinnet om at NATO representerer en trussel, eller at Russland skal ha krav på en ‘interessesfære’ der Putin skal bestemme over sine naboer, er mest trist».
Dette skrev Frithjof Jacobsen, politisk redaktør i Dagens Næringsliv, tidligere VG, 2. januar i fjor. For to dager siden skrev han: «Med tusenvis av døde, og enorme ødeleggelser og økonomiske konsekvenser, er uansett invasjonen både en tragedie og en katastrofe. På et eller annet tidspunkt må den frie og demokratiske delen av verden inn i selvransakelsen. Kunne man gjort noe mer for å unngå at Putin gikk til krig»?
Velkommen etter, Jacobsen. Hvis Jonas Gahr Støre og andre vestlige politikere hadde vært fornuftige i forkant hadde vi sluppet krigen. Men de pushet på med NATO-utvidelser, væpning av Ukraina mm til tross for at de VISSTE det kunne føre til krig.
Tilgi dem ikke, for de visste hva de gjorde.
