Krigsdagbok del 20, 29. mai til 5. juni 2022

0

Dette er 20. del av min ‘krigsdagbok’, som er basert på notater om utviklingen av krigen i Ukraina etter Russlands invasjon 24. februar 2022, samt kommentarer om mediedekningen, tilbakeblikk og lignende.

Av Lars Birkelund.

29. mai

Jeg har ikke noe imot at Norge begynner å kalle Hviterussland for Belarus. Men årsaken til det er altså et ønske fra en forrædersk hviterussisk opposisjon i eksil, som har liten oppslutning blant vanlige hviterussere. Norge og andre NATO/EU-land har siden 2020 til sammen pøst mange milliarder kroner inn i et prosjekt for regimeskifte i landet, et prosjekt som inkluderer sanksjoner som går ut over matvareproduksjonen i Norge. Denne politikken er dessuten en politikk for å svekke Russland. Men det vil ingen norske politikere innrømme. Kanskje de ikke en gang skjønner det?

«Den internasjonale dagen for solidaritet med Belarus», dette er dermed et eksempel på norske myndigheters løgnaktige propagandaspråk, her ved Anniken Huitfeldt, villig formidlet av NATO-medier som NRK og NTB.

Norge/NATO/EUs politikk overfor Hviterussland vil sannsynligvis ende med krig der også hvis den lykkes, da politikken nærmest er en blåkopi av politikken overfor Ukraina fram til statskuppet 22. februar 2014.

30. mai

Typisk NRK og andre NATO-medier: det at Iran har tatt «beslag av to greske tankere» og at Frankrike fordømmer det er overskriften, mens det at Hellas, på oppdrag fra USA, har bekreftet at de ville levere iransk olje som de hadde tatt fra et russisk tankskip, får mindre skrift.

31. mai

Forstår norske politikere hva krigen i Ukraina dreier seg om? Sannsynligvis ikke. Ola Tunander i Klassekampen i dag bør leses i sin helhet, blant annet om hvordan USAs etterretning (og visse norske politikere og eksperter) kunne «vite» at Russland ville invadere:

«Forstår vi hvor alvorlig denne krigen er?

Hvilke krefter er det som driver krigen i Ukraina? Jeg har skrevet om sikkerhetspolitikk i 40 år, med bøker som på pensum på universiteter og krigsskoler i både USA og Europa. Men dette er den første alvorlige konflikten siden 80-tallet. Vi står foran et storpolitisk sammenstøt.

Norske politikere som støtter Ukraina med våpen, tar en risiko. Partiet Venstre vil ha en våpenmilliard til Ukraina. De forstår ikke hva slags krig de deltar i. For russerne handler ikke krigen om å erobre Ukraina eller å gjenopprette det russiske eller sovjetiske imperiet. I sine taler den 21. og 24 februar beklaget Vladimir Putin disse historiske tap, men han sa også at dette var historie, og at «det ikke finnes planer om å okkupere Ukraina».

Ifølge amerikansk militærteori ville en okkupasjon ha krevd en fem-seks ganger større styrke for å lykkes. Det vet også russerne. De vet at en okkupasjon som i Afghanistan på 1980-tallet ville ribbet statskassen. Da Moskva okkuperte Tsjekkoslovakia i 1968, gikk man inn med en ti-tolv-ganger større styrke per innbygger. De russiske styrkene i Ukraina er ikke beregnet for en okkupasjon, og heller ikke for å sette inn et Quisling-regime. Det siste hadde i forutsatt en okkupasjon. Det handler om noe annet.

Russland har siden 2008 sagt at et ukrainsk Nato-medlemskap vil være en krigserklæring, en «rød strek». Russland ville ikke kunne forsvare seg mot USAs våpensystemer tett på Moskva. USAs Moskva-ambassadør, nåværende CIA-sjef William Burns, skrev et notat i 2008: «Nyet means nyet» («nei betyr nei»). Utvidelse betyr krig. Likevel har USA trent titusentalls ukrainske soldater siden 2015. Og siden 2017 har de bygget opp Ukrainas militære infrastruktur til Nato-standard. Alle i Washington visste at det ville føre til krig, men de fortsatte. Det som forbauset US Army General Joseph Hilbert var at russerne ventet så lenge. Den 4. mai fortalte han pressen i Pentagon: «Den største feilen russerne gjorde, var å gi oss åtte år til å forberede [krigen].»

Putin ble ansett som forsiktig. Kanskje håpet han på å unngå krigen, men USA og Ukraina fortsatte, og i 2021 besluttet de å gjenerobre Krim og Luhansk-Donetsk. I november opprettet USA og Ukraina et «Charter for Strategic Partnership» for å forberede ukrainsk Nato-medlemskap. De visste at det ville føre til krig. I desember flyttet Kiev cirka 100.000 soldater til grensen av Donetsk og Luhansk. Washington ville ha en krig. I april sa forsvarsminister Lloyd Austin at USA ønsker å «svekke Russland».

Det som endelig utløste krigen, var nok den massive ukrainske artilleriilden mot Luhansk og Donetsk som begynte den 16.–18. februar, og som er beskrevet av OSSE. Russland skal ha hatt tilgang til Ukrainas angrepsplaner. Ukraina hadde innledet sin storoffensiv. Den ville føre til titusentalls drepte og flere millioner på flukt til Russland. Lederne for Donetsk og Luhansk ba Putin om hjelp. Det var nesten umulig for ham å avvise dem. Dagen etter, den 19. februar, erklærte Zelenskyj at Ukraina ville forlate landets atomvåpenfrie status. Han insinuerte at de ville skaffe seg atomvåpen i nær fremtid.

Den 18.–19. februar gjorde USA og Ukraina alt for å få Russland til å invadere. Joseph Biden kunne fortelle oss nesten eksakt når russerne ville gå inn, fordi han hadde ikke gitt dem noe valg. Den 24. februar sa Putin at situasjonen var uholdbar. Russland måtte sikre ukrainsk nøytralitet og avslutte den åtte år lange krigen i Luhansk-Donetsk, en krig som har tatt livet av 13.000 mennesker og drevet 1,5 millioner på flukt til Russland. Vi vet ikke hva den russiske invasjonen vil føre til. Noen russiske generaler ønsker å ta kontroll over territorier i sørøst, mens Putin er mer forsiktig. Men han slår fast i sin tale at USAs nærvær i Ukraina er en trussel mot «vår stats eksistens».

Å beskrive en trussel som «eksistensiell» betyr ikke bare at man vil avverge den med alle midler. Det åpner også spesifikt, ifølge russisk doktrine, for bruk av atomvåpen. Dette betyr neppe at Russland vil bruke slike våpen i Ukraina, men heller at atomvåpen kan bli brukt mot Ukrainas vestlige støttespillere, hvis krigen fortsetter og trappes opp.

Ettersom USAs nærvær i Ukraina oppfattes som en trussel mot «statens eksistens», er det utenkelig at Russland gir etter for press. Jo mer våpen vestlige stater pumper inn, desto flere ukrainere og russere vil bli drept. Dette er i dag selve hensikten med krigen, ifølge sentrale amerikanere. Man vil «svekke Russland» for å eliminere landet som stormakt. Forstår norske politikere hva de er med på?

Verken i Washington eller i Moskva handler krigen i Ukraina om Ukraina. Det er «en proxy-krig». USA gir 40 milliarder dollar for å få til en regimeendring i Moskva, mens Russland vil begrense «trusselen mot statens eksistens». Hensikten med USAs våpenstøtte er at krigen skal fortsette, «i årevis», sier USAs forsvarssjef Mark Milley. USA vil drive krigen mot Russland «til den siste ukrainer», for å sitere Bill Clintons assisterende forsvarsminister Chas Freeman.

Problemet i dag er at debattens ensidighet er så total at ingen etterretningssjef tør å si dette til sin forsvarssjef eller statsminister. Statsministeren vil kun få høre det han vil høre.

I Norge sies det at Russland må «straffes». Man behandler Putin som en ulydig guttunge. Men det er umulig å straffe en atomvåpenmakt slik man har søkt å straffe land som Irak og Libya. Å behandle Russland uten respekt vil føre til at russerne må bevise at deres atomvåpen er virkelige. Da kan til å begynne med partiet Venstre glemme enhver klimapolitikk, som man tidligere har lagt så stor vekt på».

Kursivene er mine.

https://klassekampen.no/utgave/2022-05-31/debatt-forstar-vi-hvor-alvorlig-denne-krigen-er

1. juni

Treffsikkert av Marielle Leraand i 2014: «Vi kan hindre at borgerkrigen i Ukraina blir en ny storkrig, men da må Vesten slutte å gi ukritisk støtte til det nye ukrainske regimet». Noe altså Vesten fortsatte med i økende grad.

3. juni

Jeg har spurt før og spør igjen: Hvordan kan norske medier, politikere og andre vite hva som var Russlands plan med invasjonen av Ukraina? Det virker som om de fra begynnelsen av har tatt for gitt at Russland ønsker å ta over hele Ukraina.

Det er i hvert fall åpenbart at de, sin vane tro, har prøvd å framstille krigen som en fiasko for Russland og en suksess for Ukraina. Men nå synes det i alle fall å være klart at sanksjonene mot Russland ikke virker etter hensikten, snarere tvert imot, samt at Russlands framrykking i øst går sakte, men sikkert. Hvor mange vestlige våpen når fram til fronten og er ukrainske soldater i stand til å bruke dem?

Jeg følger Alexander Mercouris daglig. Han synes å være pro-russisk, ja. Men ingen norske medier er i nærheten av ha så grundige analyser av krigen. Det synes som om han får rett i mye av det han sier.

Seinere samme dag:

Facebookvenn: «Jeg ser aldri på bilder eller video fra krig eller andre forferdelige hendelser».

Det er egentlig et godt poeng, da det distraherer fra å se hvorfor det kriges, særlig fordi norske/vestlige medier kun er på ‘vår side av fronten og slik bare viser den ene partens lidelser. Vi fikk aldri se bilder av de som ble drept av Norges 582 bomber over Libya. Heller ikke av de som ble drept av de terrorgruppene Norge støtta i Syria. Men når det gjelder krigen i Ukraina får vi knapt se annet enn reportasjer om hva Russland forårsaker. Og det har pågått hver dag i alle de største norske mediene i godt og vel tre måneder. Det at at NRK ganske nylig ble felt av PFU for noe de publiserte fra russisk TV, ikke fra ukrainsk TV, er derfor helt typisk i USA/NATOs Norge, der medier kan juge og spekulere dagen lang om Russland uten at det får konsekvenser.

Seinere samme dag:

Politikernes kriminelt løgnaktige språk, som når de kaller USAs militære baser i Norge for ‘omforente områder’ og i praksis tillater at USA okkuperer fire deler av Norge.

Seinere samme dag:

Britisk etterretning påsto i midten av mars at Russlands tropper i Ukraina var i ferd med å gå tomme for mat og drivstoff. Norske medier skjønte ikke at det var propaganda/ønsketenkning og fortsetter å sitere daglig fra britisk etterretning den dag i dag.

5. juni

Norge har mange farlige politikere. Guri Melby (Venstres leder) påsto 29. mai på sin facebookside at Svetlana Tsikhanouskaya er «Belarus sin lovlig valgte president». Jeg aner ikke om Melby virkelig tror dette eller om hun juger. Men det som er sikkert er at ingen blir lovlig valgt bare fordi USA, NATO, EU og sånne som Melby ønsker at de skal bli president.

USA/NATO/EU ønsker å ha Svetlana Tsikhanouskaya som marionett i Belarus ala Zelensky i Ukraina, for slik å kunne trappe opp krigen mot Russland. Jeg ser ingen annen forklaring på det at de pøser milliarder av kroner inn for å erstatte Lukasjhenko med henne. Svetlana Tsikhanouskaya fikk forøvrig kun 4 % på en meningsmåling i fjor.

Les: Afghanistan og Hviterussland – den røde tråden

Les Marielle Leraand: Hvem gir du penger til, Brende?


Krigsdagbok del 19, 23. til 28. mai 2022

Krigsdagbok del 18, 19. til 21. mai 2022

Krigsdagbok del 17, 11. til 18. mai 2022

Krigsdagbok del 16, 4. til 10. mai 2022

Krigsdagbok, 24. til 27. februar 2022

Krigsdagbok del 2, 28. februar – 2. mars 2022 

Krigsdagbok del 3, 3. til 6. mars 2022

Krigsdagbok del 4, 7. til 10. mars 2022

Krigsdagbok del 5, 11. til 15. mars 2022 

Krigsdagbok del 6, 16. til 20. mars 2022

Krigsdagbok del 7, 22. til 25. mars 2022  

Krigsdagbok del 8, 26. til 31. mars 2022  

Krigsdagbok del 9, 1. til 7. april 2022  

Krigsdagbok del 10, 8. til 10. april 2022

Krigsdagbok del 11, 12. til 15. april 2022

Krigsdagbok del 12, 17. til 21. april 2022

Krigsdagbok del 13, 22. til 27. april 2022

Krigsdagbok del 14, 28. april til 2. mai 2022

Krigsdagbok del 15, 3. mai 2022

@Krigsdagbok

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.