oss 150 kroner!
Det er en skam dersom Norge ikke lenger forstår hva demokratiet vårt egentlig bygger på. Det bygger ikke bare på valg hvert fjerde år. Det bygger på åpen debatt, folkestyre, nasjonal selvstendighet og evnen til å forhandle når presset øker.
Den 7. juni 1905 tok Norge et historisk steg. Vi løsrev oss fra unionen med Sverige og erklærte oss som et fritt og selvstendig rike. Det var ikke bare en juridisk handling. Det var en nasjonal modenhetsprøve. Norge viste at et lite land kunne stå oppreist uten å miste hodet.
Det viktigste ved 1905 var likevel ikke bare at vi vant friheten. Det viktigste var at vi unngikk krig. I Karlstad klarte norske og svenske forhandlere å finne en løsning i en situasjon som kunne endt med blod, sorg og ødelagte familier på begge sider av grensen. Våre forhandlere forsto at forhandlinger ikke er svakhet. Forhandlinger er sivilisasjonens sterkeste våpen.
Vi skylder en takk til Christian Michelsen og de andre som sto i denne kampen. Michelsen var fast, men ikke blind. Han forsto at Norge måtte være selvstendig, men han forsto også at selvstendighet ikke måtte kjøpes med unødvendig krig. Det var politisk mot av beste sort.
I dag må vi spørre om vi er i ferd med å kaste bort denne arven.
For hva betyr norsk selvstendighet dersom lover, regler og politiske rammer i økende grad formes utenfor landets grenser? Hva betyr folkestyre dersom viktige beslutninger blir pakket inn i tekniske ord, hastebehandlinger og internasjonale forpliktelser som vanlige folk nesten aldri får reell anledning til å forstå eller påvirke?
EØS har i mange år flyttet makt fra norske velgere til systemer utenfor vår demokratiske kontroll. Stortinget har nylig behandlet innlemmelse av EUs reviderte prosedyreforordning i EØS, en sak som ifølge Stortingets dokumenter gjelder statsstøtte og ESAs kontrollmyndighet. Kritikerne mener dette gir ESA sterkere muligheter til å opptre direkte overfor norske kommuner og virksomheter.
Dette er ikke småting. Når norske kommuner, bedrifter og folkevalgte må forholde seg til et overnasjonalt tilsyn som kan gripe inn med sanksjoner, da flyttes makt. Da blir det norske handlingsrommet trangere. Da blir lokaldemokratiet svakere. Da må vi i det minste få en ærlig og åpen debatt.
Det samme gjelder energipolitikken. Regjeringen har lagt fram Prop. 49 L for 2025 til 2026, som gjelder endringer i energiloven om prioritert tilknytning til strømnettet av hensyn til nasjonale sikkerhetsinteresser. Når energipolitikk, industri og sikkerhetspolitikk knyttes stadig tettere sammen, må folket vite hvem som faktisk styrer retningen. Er det norske velgere, eller er det EU, EØS, NATO og stormaktsinteresser som setter kursen?
Jeg sier ikke at Norge skal isolere seg. Det har aldri vært poenget. Norge skal handle, samarbeide og være en del av verden. Men samarbeid er noe annet enn underkastelse. Avtaler er noe annet enn avmakt. Internasjonalt ansvar er noe annet enn å gi fra seg retten til å bestemme over egne lover, egne ressurser og egen sikkerhetspolitikk.
Det finnes også en vei ut av EØS. EØS avtalen kan sies opp med ett års varsel etter artikkel 127, og kritikere av avtalen viser til at handelsavtalen fra 1973 igjen kan bli grunnlag for handel med EU, særlig for industrivarer. Dette må i det minste diskuteres åpent. Hvorfor er det nesten tabu å snakke om alternativer? Hvorfor blir de som stiller spørsmål, ofte stemplet før argumentene deres er hørt?
NATO reiser et lignende spørsmål. Norge har gått fra å være en tydeligere fredsnasjon til å bli mer innvevd i militære strategier vi ikke selv kontrollerer fullt ut. Vi får høre at dette handler om trygghet. Men trygghet uten selvstendighet kan bli en farlig illusjon. Et land som ikke lenger våger å føre en selvstendig fredspolitikk, mister noe av sin sjel.
Demokratiet trenger forhandlinger. Det trenger motforestillinger. Det trenger folk som tør å si nei. Det trenger politikere som ikke bare administrerer press utenfra, men som forsvarer folkets rett til å bestemme.
I 1905 lærte Norge at forhandlinger kunne gjøre landet sterkere. I dag later vi som om forhandlinger er gammeldags, mens opprustning, lydighet og maktoverføring selges som moderne ansvarlighet.
Det er skammelig.
Friheten vi fikk i 1905 var ikke ment som en seremoni vi skulle feire med flagg og taler, mens innholdet langsomt forsvant. Den var ment som et levende ansvar.
Nå vi igjen spørre: Hvem bestemmer over landet vårt?
Og enda viktigere: Klarer vi å rive oss løs fra de bindingene som gjør folkestyret svakere, før det er for sent?
