oss 150 kroner!
DNB Liv og Laila Svendsen.
Det finnes forsikringssaker hvor partene er uenige om juss, medisin og årsakssammenheng. Det finnes saker hvor en skadelidt mener at forsikringsselskapet har vurdert dokumentene feil, mens selskapet viser til rådgivende leger, nemndsbehandling og rettskraftig dom. Og så finnes det saker hvor selve grunnmuren i vurderingen begynner å sprekke. Laila Svendsen-saken tilhører den siste kategorien. For i kjernen av denne saken ligger et spørsmål som DNB Liv fortsatt ikke har gitt et tilfredsstillende offentlig svar på: Hvem sin ryggsykehistorikk var det egentlig DNB Liv vurderte da Laila Svendsen fikk avslag på yrkesskadeerstatning?
Laila Svendsen arbeidet som sykepleier i hjemmesykepleien i Eidskog kommune. Hun hadde arbeidet i full stilling og hadde ifølge dokumentene ikke vært sykemeldt for rygg før arbeidsulykken 1. mars 2011. Dette er ikke bare Lailas egen forklaring. I Glåmdal tingretts dom fra 2017 fremgår det at hun hadde hatt syv sykemeldingsperioder før mars 2011, men at ingen av disse gjaldt ryggproblemer. NAV godkjente senere skaden i rygg som yrkesskade. Likevel ble DNB Livs senere vurdering bygget rundt et helt annet premiss: at Laila Svendsen skulle ha hatt en betydelig sykemeldingshistorikk for rygg og andre muskulære plager før arbeidsulykken.
Det er dette premisset som gjør saken så alvorlig. For når man går inn i dokumentene, dukker det opp en annen persons medisinske historikk i Lailas sak. DNB har selv bekreftet at det var feilarkivert dokumenter tilhørende andre kunder på Laila. DNB har også erkjent at det ble sendt ut dokumenter som ikke tilhørte henne. Datatilsynet har senere lagt til grunn at opplysningen om «betydelig sykemeldingshistorikk for rygg» var basert på feilarkiverte journalnotater som tilhørte en tredjeperson. Da er man ikke lenger i en vanlig forsikringstvist. Da står man i en sak hvor feil personopplysninger kan ha blitt en del av selve avslagsgrunnlaget.
Arbeidsulykken skjedde 1. mars 2011. Laila Svendsen har forklart at hun var hos en pasient sammen med en kollega etter alarm. Pasienten skulle forflyttes fra rullestol til toalett, holdt rundt Lailas nakke og hals, mistet fotfeste, og Laila merket at noe skjedde i rygg og nakke. Hun fortsatte å arbeide denne dagen og de påfølgende dagene, men fikk økende smerter og oppsøkte lege 4. mars 2011. I ettertid ble skaden meldt som yrkesskade, og NAV godkjente ryggskaden som yrkesskade 9. juni 2011.
DNBs egne interne notater fra den tidlige saksbehandlingen er viktige. I et notat fra 3. november 2011 skrev saksbehandler Marie Heggløv at Laila aldri hadde vært sykemeldt på grunn av ryggen, og at hun jobbet 100 prosent frem til hun skadet seg. Dette er et av sakens mest sentrale dokumenter. For dersom DNB allerede høsten 2011 hadde registrert at hun ikke hadde vært sykemeldt for rygg før skaden, hvordan kunne saken få en helt annen retning bare noen måneder senere?
Den 21. februar 2012 sender Marie Heggløv saken videre internt til vurdering. I oversendelsen til Kristine skriver hun at det som først og fremst ønskes belyst, er omstendighetene rundt den meldte yrkesskaden 1. mars 2011. Hun skriver også at inngangsvilkåret for at det skal foreligge yrkesskade er at skaden skyldes en arbeidsulykke, altså en plutselig eller uventet ytre hendelse, og hun viser til at det finnes flere forhold som kan tyde på at skaden ikke er ulykkesrelatert. Allerede her ser vi at saken blir flyttet fra en ren dokumentasjon av skade og NAV-godkjenning, over til en kamp om årsakssammenheng.
Men det avgjørende kom noen dager tidligere, 16. februar 2012. DNBs rådgivende lege Torkel Mohn skrev da at Laila Svendsen var «en person med betydelig sykemeldingshistorikk for rygg/andre muskulære plager». Denne formuleringen skulle få stor betydning. Den ble ikke liggende som et isolert internt notat. Den ble gjentatt i DNBs begrunnelser, brukt i avslaget, videreført i senere behandling, og ble en del av sakskomplekset som fulgte Laila videre gjennom Finansklagenemnda, domstolene og senere personvernsporet.
Problemet er at Laila hele tiden har bestridt at denne sykemeldingshistorikken fantes. Hun har krevd at DNB legger frem dokumentasjon. Hun har bedt om å få se de konkrete sykemeldingene for rygg som DNB mente hun hadde hatt før 1. mars 2011. Hun har vist til egen legejournal. Hun har vist til at hun arbeidet fullt. Hun har vist til at DNBs egne tidlige notater sier det samme. Og hun har hele tiden stilt det spørsmålet DNB aldri har klart å lukke: Hvor er dokumentene som viser denne påståtte historikken?
Intervjureferatet fra DNB 16. april 2012 viser også hvordan saken ble forsøkt kartlagt. Der fremgår det at Laila forklarte at hun hadde arbeidet i 100 prosent stilling som sykepleier frem til hendelsen i mars 2011. Hun forklarte hvordan pasienten holdt rundt halsen hennes, hvordan pasientens ben sviktet, og hvordan hun merket at noe skjedde i ryggen. Hun opplyste samtidig at hun hadde hatt sporadiske ryggsmerter tidligere, men at hun aldri hadde vært sykemeldt på grunn av vond rygg før hendelsen i mars 2011. Dette er en viktig nyanse. Sporadiske ryggsmerter er ikke det samme som dokumentert betydelig sykemeldingshistorikk for rygg. Enkeltstående plager er ikke det samme som en historikk som kan brukes til å forklare bort en arbeidsulykke.
I 2012 avslo DNB Liv kravet. I 2013 ble avslaget opprettholdt. I 2014 gikk saken til Finansklagenemnda. I 2017 tapte Laila i Glåmdal tingrett. Etter dommen krevde DNB sakskostnader. I mai 2017 sendte DNB påkrav på 148 564 kroner. I august samme år varslet DNB utleggsbegjæring og tvangsinndrivelse. Senere ble det tinglyst utleggspant. For Laila fikk dette ikke bare juridiske konsekvenser. Det fikk økonomiske og menneskelige konsekvenser. Et menneske som mente seg skadet på jobb, og som hadde vært omfattet av arbeidsgivers yrkesskadeforsikring, satt igjen med avslag, sakskostnader, pant og en stadig større kamp for å få innsyn i dokumentene som hadde definert henne som en person med ryggsykehistorikk.
Så kommer vendepunktet i 2019 og 2020. Laila begynner igjen å kreve innsyn. Hun kontakter tidligere saksbehandler Marie Heggløv. Heggløv sender 24. september 2019 en intern e-post til DNB Liv Personskade. Der skriver hun at Laila krever alle saksdokumentene, og at Laila mener det skyldes en feil fra legen at det fremgår at hun hadde ryggplager før arbeidsulykken. Heggløv skriver at dette er en sak hun kjenner godt, og som det har vært utallige runder på. Hun anbefaler at DNB ringer Laila tilbake samme dag «for å unngå mye støy». Det er en avslørende formulering. For dette viser at DNB internt var kjent med at Laila ikke bare klaget på utfallet. Hun klaget på selve grunnlaget for utfallet.
I januar 2020 får Laila dokumenter fra DNB etter innsynskravet. Da finner hun noe som endrer hele saken. I dokumentpakken ligger det dokumenter som ikke tilhører henne. Blant annet ligger det en legeattest tilhørende en annen kvinnelig kunde. Denne personen anonymiseres her, fordi hun ikke er part i offentligheten. Det relevante er ikke hennes navn. Det relevante er at hennes medisinske dokumentasjon lå i Laila Svendsens mappe, og at denne dokumentasjonen omhandlet rygg, sykemelding og degenerative forhold.
Laila varsler DNB umiddelbart. 14. januar 2020 skriver hun til personvernombudet og spør hvem denne andre kvinnen er, og hvorfor hennes legeattest ligger i Lailas dokumenter. 16. januar 2020 svarer DNB skriftlig. DNB beklager feilen. De skriver at de etter Lailas henvendelse har gått gjennom alle dokumentene som ble sendt 8. januar 2020, og at de utover dokumentet Laila selv hadde meldt fra om, også fant ytterligere to feilsendte dokumenter datert 11. februar 2014 og 29. juli 2014. DNB skriver at Datatilsynet og berørt person er varslet. Dette er ikke Lailas påstand. Dette er DNBs egen erkjennelse av feil.
Men 24. januar 2020 kommer den enda viktigere formuleringen. Da skriver DNB at selskapet bekrefter at det er feilarkivert dokumenter tilhørende andre kunder på Laila. Dette er helt sentralt. Feilsending og feilarkivering er ikke det samme. Feilsending kan i teorien være en ekspedisjonsfeil. Feilarkivering betyr at dokumentene lå feil i systemet. Da blir spørsmålet langt mer alvorlig: Hvor lenge lå dokumentene der? Hvem hadde tilgang til dem? Ble de lest? Ble de vurdert? Ble de brukt? Og kan de ha påvirket DNBs konklusjon om at Laila hadde betydelig sykemeldingshistorikk for rygg?
I DNBs eget notat fra telefonsamtalen 16. januar 2020 skriver Per Strømstad at Laila var meget opptatt av selve erstatningssaken, og at den vedlagte legeattesten styrket hennes sak. Også dette er viktig. DNB registrerte altså selv at Laila ikke bare reagerte på et personvernbrudd i isolasjon. Hun mente den feilarkiverte legeattesten forklarte hvorfor DNB hadde tillagt henne en sykehistorikk hun selv mente aldri hadde eksistert.
Advokat Per Ingar Jespersen tok senere tak i dette. I prosessvarsel til DNB 10. august 2020 skrev han at Laila aldri hadde hatt sykemelding for ryggplager før den aktuelle hendelsen, og at legeuttalelser og DNBs egne konklusjoner bygget på feilaktig grunnlag. Han skrev at klienten hadde funnet et dokument fra DNB som viste at DNB hadde byttet klient med en annen kunde og brukt hennes journal som grunnlag for å beskrive Laila Svendsen. Han skrev videre at siden den omtalte betydelige sykdomshistorikken ikke finnes hos Laila, men beskrives i den vedlagte journalen fra en annen klient, anføres det at det har skjedd en sammenblanding som skapte den feilaktige vurderingen.
DNBs respons var avvisende. I e-post 26. august 2020 skrev Øyvind Bergheim Pedersen at saken ikke ville finne sin løsning i verken gjenopptak eller minnelig løsning. Han viste til at dommen primært knyttet seg til ansvarsgrunnlaget, og at prosessrisiko hovedsakelig måtte vurderes på dette grunnlaget. Det er et interessant svar. For dersom saken faktisk inneholdt feil personopplysninger, var ikke dette bare et spørsmål om ansvarsgrunnlag i en avsluttet dom. Da var det et spørsmål om hvorvidt dommen, nemndsbehandlingen og forsikringsselskapets vurderinger bygget på riktig faktum.
I 2021 krevde advokat Jespersen dokumentasjon fra DNB på skaden og på den påståtte sykemeldingshistorikken. Han skrev at Torkel Mohn hadde vært premissleverandør for det medisinske grunnlaget i saken, og at Mohn hadde uttalt reservasjonsløst at Laila var en person med betydelig sykemeldingshistorikk for rygg og andre muskulære plager. Denne beskrivelsen ble anført å være direkte feil, og Jespersen ba DNB dokumentere den. Når et forsikringsselskap har avslått en yrkesskadesak med henvisning til tidligere ryggsykehistorikk, burde et slikt krav være enkelt å besvare. Enten finnes sykemeldingene. Eller så finnes de ikke.
Samtidig viser dokumentene at Laila også forsøkte å få svar fra Torkel Mohn. Statsforvalteren i Trøndelag skrev 7. januar 2021 til Gløshaugen legesenter ved Torkel Mohn og viste til Lailas henvendelse om innsyn. Mohn svarte at han hadde to roller i arbeidslivet, som fastlege og som rådgivende lege i DNB Liv. Han skrev at Laila aldri hadde vært pasient ved legesenteret, at hun ikke hadde journal der, og at han aldri hadde hatt ansvar for medisinsk oppfølging av henne. Det er for så vidt riktig dersom han bare opptrådte som rådgivende lege for DNB. Men det løser ikke spørsmålet: Hvilke dokumenter bygget han på da han skrev at Laila hadde betydelig sykemeldingshistorikk for rygg?
Dette spørsmålet blir enda mer presserende når man ser på Datatilsynets senere vurdering. Datatilsynet la til grunn at uttalelsen om «betydelig sykemeldingshistorikk for rygg» var basert på feilarkiverte journalnotater som tilhørte en tredjeperson. DNB har senere supplert dokumentasjonen, slik at det fremgår at Laila ikke hadde betydelig sykemeldingshistorikk for ryggplager. Men Laila fikk likevel ikke utbetalt erstatning. Og DNBs personvernombud skrev i 2026 at DNB Livsforsikring ikke hadde noen annen begrunnelse for avslaget enn den som tidligere var gitt.
Det er her saken låser seg fast i sitt mest alvorlige spørsmål. Hvis den tidligere begrunnelsen bygget på en uriktig opplysning, og DNB samtidig sier at det ikke finnes noen annen begrunnelse enn den som tidligere er gitt, hva står da igjen? Hvis «rygghistorikk fra før» var et av de tyngste argumentene i DNBs avslagsvurdering, og denne historikken viser seg å ikke tilhøre Laila, hvorfor ble ikke hele saken gjenåpnet og vurdert på nytt fra bunnen av?
DNB kan selvsagt hevde at avslaget uansett ville blitt det samme. Men da må selskapet forklare hvorfor. De må forklare hvilke dokumenter som da bærer avslaget. De må forklare hvilke medisinske vurderinger som er uavhengige av den uriktige ryggsykehistorikken. De må forklare hvorfor saken ikke ble vurdert på nytt etter at feilarkiveringen ble kjent. De må forklare hvorfor Laila i årevis måtte kreve innsyn for å finne dokumenter DNB selv senere bekreftet var feilarkivert på henne.
Det finnes også et systemspørsmål her. For Laila mottok ikke bare én annen persons dokument. DNB bekreftet flere feilarkiverte dokumenter. De to andre dokumentene gjaldt andre kunders klagesaker. Dermed blir spørsmålet større enn Laila alene. Har DNB undersøkt om tilsvarende feil kan ha rammet andre kunder? Har DNB gått gjennom personskadesaker der rådgivende leger har bygget på sykemeldingshistorikk, legeerklæringer eller journalopplysninger? Har DNB kontrollert om dokumenter fra forskjellige kunder kan ha blitt blandet sammen i andre saker? Finnes det interne rapporter? Finnes det avviksbehandling? Ble Finanstilsynet orientert? Ble Datatilsynet bare varslet om feilsending, eller også om risikoen for at feilarkiverte dokumenter kan ha påvirket erstatningsvurderinger?
DNBs presseavdeling fikk spørsmål om saken. Selskapet viste til taushetsplikt og skrev at DNB Liv gjør grundige vurderinger når yrkesskader behandles. De skrev at kunder som får avslag får en grundig begrunnelse, og at dette er en prosess i flere ledd, også via uavhengige tredjeparter. Da Laila fritok DNB fra taushetsplikt overfor undertegnede journalist, svarte DNB fortsatt ikke på de konkrete spørsmålene. I stedet spurte DNB hvilken redaksjon journalisten tilhørte, og skrev deretter at de ikke hadde noe å tilføye.
Det er også et svar. Det er et svar som ikke forklarer hvordan en annen persons dokumenter havnet i Lailas mappe. Det forklarer ikke hvor den påståtte ryggsykehistorikken kom fra. Det forklarer ikke hvorfor DNB i 2011 internt skrev at Laila aldri hadde vært sykemeldt for rygg, men senere brukte «betydelig sykemeldingshistorikk for rygg» som del av avslagsgrunnlaget. Det forklarer ikke hvorfor DNB i 2017 krevde sakskostnader og tok utleggspant, mens dokumentgrunnlaget senere viste seg å inneholde feilarkiverte helseopplysninger. Det forklarer ikke hvorfor en yrkesskadesak som startet med en arbeidsulykke og NAV-godkjenning, endte med at Laila måtte kjempe i årevis for å få fjernet en ryggsykehistorikk hun hele tiden hevdet ikke var hennes.
Det er viktig å være presis: Denne artikkelen fastslår ikke at DNB bevisst svindlet Laila Svendsen. Den fastslår ikke at alle involverte handlet med forsett. Det dokumentene derimot viser, er at det enten foreligger en alvorlig feil med svært store konsekvenser, eller en håndtering som er så grov at DNB må forklare seg offentlig. For dersom en annen persons helseopplysninger ble liggende i Lailas sak, og dersom disse opplysningene ble brukt som grunnlag for en medisinsk vurdering som igjen påvirket et forsikringsavslag, er det en rettssikkerhetsskandale uansett hvilket motiv som lå bak.
Laila Svendsen-saken handler derfor ikke bare om én kvinne og én forsikring. Den handler om tilliten til at store forsikringsselskaper behandler skadelidte på riktig faktisk grunnlag. Den handler om maktbalansen mellom enkeltmennesket og systemet. Den handler om hva som skjer når kunden må bruke år på å få innsyn i dokumenter som selskapet selv sitter på. Den handler om hva som skjer når feil opplysninger blir stående i saken lenge nok til at de kan vandre fra intern vurdering til avslag, fra avslag til nemnd, fra nemnd til domstol, og fra domstol til tvangsinndrivelse.
Spørsmålet DNB fortsatt må svare på er enkelt. Kan DNB legge frem én eneste sykemelding for rygg på Laila Svendsen før arbeidsulykken 1. mars 2011? Hvis svaret er ja, må dokumentene frem. Hvis svaret er nei, må DNB forklare hvorfor denne opplysningen ble brukt mot henne. Og hvis opplysningen kom fra en annen persons legeattest eller journalnotater, må DNB forklare hvorfor saken ikke for lengst er ryddet opp i.
Inntil det skjer, står Laila Svendsen-saken igjen som et dokumentert spørsmålstegn ved DNB Livs behandling av en yrkesskadesak som aldri burde fått utvikle seg slik den gjorde. Det er mulig DNB mener saken er avsluttet. Men dokumentene viser at den ikke er opplyst. Og i en sak hvor en annen persons ryggsykehistorikk ser ut til å ha havnet i Lailas forsikringssak, holder det ikke å vise til taushetsplikt, rettskraftig dom og gamle avslag.
For spørsmålet står fortsatt ubesvart:
Hvem sin rygg var det egentlig DNB Liv vurderte?
