Den franske finansministeren Bruno Le Maire, som for en stund siden lovet å tvinge den russiske økonomien i knestående, kom nå med ny roman. I motsetning til trauste norske politikere som strever fælt med pendlerboligregler og har lite tid til noe annet, er deres franske kollegaer definitivt allsidige. Ifølge finansministeren tok romanen fem år med forskning og skriving. Og innimellom drev Bruno Le Maire med økonomisk krigføring mot Russland.
Bruno Le Maire nevnes som neste statsminister, og skal vi tro på Michel Houellebecqs intuisjon i sin siste (og desidert verste) roman Tilintetgjøre, vil Bruno Le Maire bli president etter Emmanuel Macron. President Charles de Gaulle skrev sine minner fra andre verdenskrig; president Georges Pompidou redigerte en merkverdig antologi av fransk poesi. Men vi lever i inkluderende tider; den kommende president skriver helst frimodige romaner. Tittelen på finansministerens 500 siders roman, Amerikansk fuge, er en lærd henvisning til Bachs musikkverden. På fransk «fugue» betyr også «utflukt», som i pakketurene til Kanariøyene.
Oskar, romanens hovedperson, drar til Cuba, da Kanariøyene er som kjent fullt av tyskere og skandinaver. Han treffer Julia (en hispanisk referanse på Jean-Jacques Rousseaus Den nye Héloïse) som ved første anledning skriker «ord som den mest grunnleggende anstendighet forbyr meg å skrive i denne beretningen om en varslet katastrofe.» Å henvise til eller omskrive titler på kjente litterære verk er jo en nasjonal sport i Frankrike, og Gabriel Garcia Marquez Beretningen om et varslet mord er desidert den mest siterte tittelen, servert kaldt eller varm ved alle anledninger. Franske journalister, som er per definisjon beleste og vel så det, skriver hver eneste dag «beretninger om et varslet» hva det enn skulle være. Apropos, Pierre Bayard skrev en bruksanvisning for den fullkomne franskmann som anbefales på det sterkeste: Hvordan snakke om bøker du ikke har lest? Men la oss ikke glemme Julia, som på ingen måte kan betegnes som «en trist hore» (Garcia Marquez igjen).
Julia hadde visstnok en liten tanke, men den var vanskelig å sette ord på; hva kunne det nå være mon tro? «Hun snudde ryggen til meg; hun kastet seg på sengen; hun viste meg den brune utbulingen av anus: Kommer du, Oskar? Jeg er mer utvidet enn aldri før.» Vi som fryktet å bli påtvunget atter en banal beretning om heteroseksuell utveksling av tjenester kan ta det med ro. Som Dolmencé i Marki de Sades Filosofi på kammerset, Bruno Le Maire ekskluderer ingen, dog med visse forbehold.
Mens vi venter på norske politikeres noveller om «kjærlighet i landsmøtets tid» (Garcia Marquez, så klart) kan vi ta oss en fransk en, selv om vi fort oppdager at det var tydeligvis ikke den russiske økonomien som var i knestående.