oss 150 kroner!
15. mai markeres minnedagen for al-Nakba, «katastrofen». Begrepet brukes om den etniske rensningen av palestinere i 1948, da 531 palestinske landsbyer ble ødelagt og rundt 750 000 mennesker ble fordrevet i forbindelse med opprettelsen av staten Israel.
Spørsmålet melder seg: Er det fruktbart – eller legitimt – å trekke historiske linjer mellom Holocaust og den behandlingen palestinerne har vært utsatt for fra 1948 og fram til i dag?
Holocaust er historie – Nakba fortsetter
Dette spørsmålet ble nylig aktualisert gjennom et foredrag holdt 30. april på HL-senteret av Nadim Khoury, førsteamanuensis i internasjonal politikk ved Universitetet i Innlandet. Foredraget bar tittelen «Nakba and Holocaust as cultural trauma».
Reaksjonene lot ikke vente på seg. Israels ambassadør gikk hardt ut og kritiserte både foredragsholderen og HL-senteret, og hevdet at enhver parallell mellom Holocaust og Nakba innebærer en «grotesk forvrengning av Holocaustminnet».
I et svarinnlegg i Aftenposten 5. mai presiserte Khoury et avgjørende poeng: Holocaust er avsluttet – ikke bare historisk, men også fordi de strukturelle betingelsene som muliggjorde det, ikke lenger eksisterer. Nakba derimot pågår fortsatt.
Den israelske staten har aldri tillatt retur eller gitt rettferdighet til palestinske flyktninger. Samme stat støtter i dag væpnede bosettere som angriper og fordriver palestinere på Vestbredden, og står anklaget for folkemord etter en langvarig og ekstremt ødeleggende krig mot Gazastripen. Over 72 000 mennesker er drept, mer enn 110 000 såret, og rundt 1,9 millioner fordrevet. Hele samfunnsstrukturer er utslettet.
Av den grunn omtales dagens situasjon som al-Nakba al-mustamirra – den pågående Nakba.
Økonomiske interesser og historisk kontinuitet
Khourys analyse handler primært om kollektive og kulturelle traumer. Men parallellene stopper ikke der. Et annet fellestrekk mellom Holocaust og Nakba er de økonomiske selskapene som tjener på vold, krig og utrenskning.
En rekke multinasjonale selskaper som i dag på ulike måter tjener penger på folkemordet og okkupasjonen av Palestina, spilte tidligere en sentral rolle i oppbyggingen av Hitlers Tyskland. Mange benyttet slavearbeid fra konsentrasjonsleire – krigsfanger, jøder, romfolk, homofile og politiske fanger.
Blant disse finner vi:
- Siemens (elektronikk)
- Heidelberg Materials (sement)
- ThyssenKrupp (våpen, inkludert gass til konsentrasjonsleirene)
- Rheinmetall (våpen)
- Mercedes-Benz (militære kjøretøy)
- Ford Motor Company (militære kjøretøy)
- IBM ( IBM spilte en nøkkelrolle i Holocaust gjennom sine hullkortsystemer, som muliggjorde effektiv registrering og logistikk for det nazistiske utryddelsesapparatet)
I dag har Oljefondet betydelige investeringer i flere av disse selskapene.
Utvalgte investeringer (per 31.12.2025)
- Siemens AG: 40,8 mrd. kroner
- Siemens Healthineers: 12,4 mrd. kroner
- Heidelberg Materials: 8,8 mrd. kroner
- Mercedes-Benz Group: 8,6 mrd. kroner
- Rheinmetall: 17,2 mrd. kroner
- Ford Motor Company: ca. 12,5 mrd. kroner
- ThyssenKrupp: ca. 1 mrd. kroner
Samlet utgjør dette investeringer for over 100 milliarder kroner i selskaper med dokumentert historisk og pågående medvirkning til grove menneskerettighetsbrudd og folkemord.
Vilkårlig vold og institusjonalisert overgrep
Et annet urovekkende fellestrekk mellom nazistenes praksis og Israels behandling av palestinere er bruken av vilkårlig, systematisk og dehumaniserende vold.
Dette er grundig dokumentert i rapporter fra internasjonale menneskerettighetsorganer, blant annet i en rapport fra FN-spesialrapportør Francesca Albanese fra mars 2026 om palestinske fanger.
Her beskrives et fengselssystem prega av utspekulert brutal fysisk og psykisk mishandling: sadistisk vold, tortur, seksuelle overgrep, sult, ydmykelse og dødelig mishandling. Overgrepene framstår ikke som enkeltstående utskeielser, men som institusjonaliserte praksiser, politisk støttet og offentlig legitimert.
Målet synes å være mer enn kontroll og ydmykelse – det handler om å frata et helt folk verdighet, identitet og grunnleggende menneskelighet. Dette kjenner vi igjen fra konsentrasjonsleirene under Det tredje riket.
Konklusjon
Å sammenligne Holocaust og Nakba handler ikke om å likestille historiske hendelser, bagatellisere Holocaust eller relativisere jødenes lidelser. Det handler om å erkjenne strukturelle likheter: systematisk vold, dehumanisering, økonomiske interesser og statlig legitimering av overgrep.
Holocaust er et avsluttet kapittel i historien. Nakba er ikke det. Den pågår – politisk, militært og økonomisk – i vår egen samtid, med aktiv støtte fra stater, selskaper og investorer som hevder å stå for menneskerettigheter og folkerett. Og Norge er medansvarlig.
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Øyvind Andresen.
