Regjeringa krever utslippsfrie fartøy, rederne raser, men EU avgjør

Regjeringen innfører fra 2029 nye klimakrav for operatørselskaper på norsk sokkel. Målet er gradvis å kutte klimagassutslippene fra offshorefartøy. Administrerende direktør i Norges Rederiforbund, Knut Arild Hareide, er rystet over forslaget. – Regjeringen innfører et kostbart særnorsk regelverk på tross av stor motstand fra en samlet næring. Dette skriver Nettavisen.

Dette er enda et skoleeksempel på politisk ordkløveri der man bruker merkelappen «særnorsk» for å skjule den juridiske lenken til Brussel.

Knut Arild Hareide og regjeringen vet utmerket godt at dette ikke er noe de har funnet på helt av seg selv i et vakuum. Når Hareide kaller det særnorsk, spiller han på følelsen av at norske politikere er «overivrige». Men sannheten er at dette er en lokal implementering av EUs «FuelEU Maritime»-forordning og «Fit for 55»-pakken.

EU har bestemt at maritim sektor skal inn i kvotesystemet (ETS) og at skip må kutte utslipp radikalt.

Norge er gjennom EØS-avtalen forpliktet til å levere disse kuttene. Ved å kalle det «særnorsk», unngår man å ta debatten om at suvereniteten over norsk sokkel i praksis er flyttet til EU. Man krangler om tempoet, mens selve ordren kommer fra Brussel.

Valget av ammoniakk og hydrogen er ikke tilfeldig. Dette er bærebjelkene i EUs hydrogenstrategi. Norge rigges nå for å bli forsøkskaninen for denne teknologien.

Milliardene Hareide snakker om, skal i realiteten finansiere utviklingen av et marked som EU trenger for å nå sine mål. Norske rederier blir tvunget til å ta den økonomiske risikoen for at EU skal få sin «grønne korridor».

Dette er forsyningsland-modellen igjen:

Vi leverer energien, vi tar kostnaden, og EU sitter med kontrollen over teknologistandardene.

Hareide reagerer på at dette skjer uten behandling i Stortinget. Men dette er jo selve essensen i EØS-styret: Når en regel er definert som en del av EØS-forpliktelsene eller «klimaavtalen» (Protokoll 31), fungerer Stortinget bare som et sandpåstrøingsorgan.

Ved å legge det inn i revidert nasjonalbudsjett som et administrativt krav, omgår man den demokratiske debatten. Jussen fra EU har allerede bestemt utfallet; norske politikere bare utfører ordren.

Hareide spår redusert aktivitet. Dette henger sammen med det jeg har sett i andre sektorer:

Når kostnadene presses opp av «grønne» krav, blir det bare de aller største gigantene (som Equinor og de internasjonale oljeselskapene) som har råd til å operere.

De små og mellomstore aktørene raderes ut. Klimakrav fungerer som en markedssortering som favoriserer storkapitalen. Ingenting er særnorsk lenger.

Dette er EUs maritime klimapolitikk rullet ut på norsk sokkel. Hareide roper på «uforutsigbarhet», men sannheten er at dette er svært forutsigbart:

Så lenge vi er i EØS, vil enhver sektor – inkludert offshore – bli underlagt de samme sentralstyrte kravene fra Brussel. Regjeringen «innfører» ingenting, de bare administrerer vår underkastelse.

Selv våre mest strategiske områder, som olje og gass, styres nå direkte av EUs klimadirektiver fremfor norske interesser.

Siri Hermo