Krigsdagbok, 24. til 27. februar 2022

0

basert på mine daglige notater om utviklingen i krigen i Ukraina etter Russlands invasjon, en krig som allerede bærer mye preg av å være en verdenskrig, blant annet fordi USA, Ukraina og andre prøver å presse alle verdens land med på deres side. 

Av Lars Birkelund.

Jeg ble, som de fleste andre, også inkludert en del utenrikspolitiske hauker, overraska og sjokkert over Russlands invasjon av Ukraina 24. februar 2022. Og det av mer eller mindre samme årsak: vi trodde rett og slett ikke at Putin/Russland ville ta sjansen på å invadere Europas nest største land, som har blitt rustet veldig opp av NATO-land siden 2014, med 40 millioner innbyggere og der de fleste er antirussiske. «Et land som i så fall ville ha fått støtte fra nesten hele Europa samt USA og Canada m fl», som jeg skrev i et leserinnlegg som ble refusert av Aftenposten 24. januar, altså nøyaktig en måned før invasjonen. Videre sa jeg ved andre anledninger at en sånn krig antagelig ville ha utviklet seg til en hengemyr ala det Sovjetunionen erfarte i Afghanistan på 1980-tallet. Denne ydmykende og traumatiske opplevelsen medvirket til at Sovjetunionen ble oppløst i 1991 og de fleste kommentatorer i Norge trodde tilsynelatende at Russland ikke ville risikere noe sånt en gang til.  

Spørsmålet er om USA lurte eller provoserte Russland til å invadere Ukraina ala det som skjedde ved juletider 1979, da Sovjet gikk inn i Afghanistan. For forspillet ligner. Jeg siterer meg sjøl fra artikkel av 9. mars: «Krig som bestilt? (…) I Afghanistan hadde det et års tid pågått et islamistisk opprør, støttet av blant USA, noe som førte til at Afghanistan ba Russland om hjelp, første gang i mars 1979. Russland svarte da nei, fordi de fryktet konsekvensene, men ombestemte seg etter mordet på Nur Muhammad Taraki, den afghanske lederen i oktober 1979. Zbigniew Brzeziński, som var sikkerhetspolitisk rådgiver for USAs president Jimmy Carter, sa seinere at USA støtta islamistopprøret for å lure Sovjet inn i en felle. Og det lyktes som kjent over all forventning». 

Les: Krig som bestilt?  

Forspillet til Russlands invasjon av Ukraina ligner på dette, da USA/NATO/EU i 2014 støtta et statskupp som installerte et nytt antirussisk regime. Dette førte til gjenforeningen mellom Krim og Russland og et opprør fra Russland-vennlige ukrainere i Øst-Ukraina. Opprøret eskalerte til krig da Ukrainas myndigheter i mai/juni 2014 satte inn bombefly mot sine landsmenn i øst (som siden 2014 har bedt Russland om hjelp, men ikke, inntil 24. februar, har fått så mye hjelp som de ønsket, nok en parallell til utviklingen i Afghanistan).  

USA/NATO/EU har oversvømt Ukraina med våpen og militære instruktører i alle de åtte årene som har gått siden kuppet, slik at de nærmest har blitt snikinnmeldt i NATO. Det finnes til og med et opptak av USA-senatorene Lindsey Graham og John McCain fra 2016, der de lover Ukraina all den støtte de trenger i krigen mot Russland. «Deres kamp er vår kamp, det er på tide at Russland betaler en høyere pris», sier Graham til Ukrainas militære og president Poroshenko. 

Klarere kan det neppe sies. Det kan derfor ikke være tvil om at USA og andre i flere år har sett på denne krigen som en mulighet til å svekke Russland, der de bruker Ukraina som proxy, slik de brukte Osama bin Laden og åndsfrender som proxyer mot Sovjetunionen under den bedrøvelige krigen i Afghanistan på 1980-tallet. Etter invasjonen har som kjent NATO-lands, inkludert Norges, støtte til Ukrainas væpnede styrker økt betraktelig og det er sannsynlig at den vil øke enda mer.  

Krigen i Ukraina har vært plagsom for Russland så vel som for ukrainere og var en av grunnene til Russlands invasjon. I ettertid har jeg tenkt, eller innsett, at jeg undervurderte i hvor stor grad Russland så på 1. denne krigen. 2. NATO-utvidelsene. 3. NATO-lands opprustning av seg sjøl og ikke minst av Ukraina og 4. USA/NATOs mangel på vilje til kompromisser overfor Russland som en økende trussel mot sin egen sikkerhet, slik at invasjonen av 24. februar bærer preg av et forkjøpsangrep (som er forbudt iht Folkeretten). Jeg snakker altså om summen av alle disse faktorene, samt at USA/NATO/EUs kriger mot land som Jugoslavia, Irak, Afghanistan, Irak, Libya og Syria naturligvis også har satt en støkk i Russland. Den siste uka før Russlands invasjon skal Ukraina også ha trappet opp krigen i øst, ifølge russisk ‘propaganda’, som man imidlertid ikke kan se bort fra bare fordi det er ‘propaganda’. Særlig ikke når man tar i betraktning hva Graham og McCain sa. 

Så til ‘dagboka’:  

24. februar 2022. 

Jeg har vanskelig for å tro at Russland har bomba Kiev. Men i så fall har jeg tatt skammelig feil.  

Seinere samme dag: Jeg fordømmer Russlands angrep på Ukraina. Nå får man bare håpe at norske og andre myndigheter lar være å gjøre vondt verre med militær støtte til Ukrainas nazi-infiserte myndigheter.   

Kommentator: det tok som kjent ikke mange dager før norske og andre myndigheter gjorde det de ikke burde ha gjort. Det at Ukrainas myndigheter er nazi-infiserte er velkjent for lesere av Steigan.no.   

25. februar 2022 

«Faren er at Ukraina revner i det pro-europeiske vest og det prorussiske øst», ble det meldt på Dagsrevyen 2. desember 2013, knapt to uker inn i de vestlig-støttede protestene som førte til statskupp 22. februar 2014. Allerede da visste altså norske, amerikanske og andre vestlige ledere at deres støtte til disse demonstrantene kunne føre til krig. Allikevel, og til tross for protester fra bl.a. Russland, fortsatte de med sin støtte til denne prosessen som endte med en svært blodig maktovertagelse. Så her er det ingen grunn til å spille uskyldig fra norske og andre vestlige myndigheters side. 

Det styret som fantes i Ukraina og som ble styrtet med blant annet Norges støtte var korrupt og autoritært, ja. Men det var folkevalgt, i 2010, i et valg som ble anerkjent av Vesten, og kunne dermed også ha blitt fjernet ved valg. Og det var i det minste såpass pragmatisk at det klarte å holde landet sammen og balansere mellom vestlig og russisk innflytelse, i steden for å underkaste seg USA og gjøre den Russland-vennlige befolkningen til fiender med sin fiendtlig politikk. 

Jeg tror Russlands angrep på Ukraina vil vise seg å være det dummeste de har gjort siden de gikk inn i Afghanistan jula 1979, og at det kan bli enda mer skadelig for landet. Jeg kan ikke skjønne hvordan Russland kan komme godt ut av dette. I 1979 hadde Russland i det minste en invitasjon fra den afghanske regjeringen, som et års tid hadde vært plaget av et islamistisk opprør støttet av blant annet USA. Allikevel gikk det dårlig. 

Angrepet på Ukraina skjer dessuten i Europa, og i Vesten er det langt større aksept for de krigene som skjer i Midtøsten og i land som Afghanistan og som det vanligvis er USA og andre NATO-land som står bak. De krigene fører aldri til sanksjoner eller andre straffereaksjoner fra Norge og andre NATO-land. Russlands angrep på Ukraina i går kan muligens best sammenlignes med USAs angrep på Irak i 2003, som Kjell Magne Bondeviks regjering støttet i det skjulte, en krig som pågår den dag i dag, men på andre måter. 

Ellers er det viktig å ha i mente at en del av de som støtter Russlands angrep på Ukraina gjør det fordi de har venner og slektninger i Donbass som har blitt bombardert og drept av ukrainske regjeringsstyrker, som blant annet har brukt bombefly mot befolkningen der. De har altså sine grunner for å støtte angrepet, uten at det etter mening rettferdiggjør det. Men husk at store deler av Norges befolkning, samt Stoltenberg-regjeringen og et samlet storting støttet krigene mot Libya og Syria, som også pågår den dag i dag. 

Jeg tok feil da jeg sa at jeg ikke trodde Russland ville invadere hele Ukraina, i likhet med tidligere forsvarssjef Sverre Diesen og mange andre man har sett i mediene de siste ukene. Men jeg fikk rett da jeg i desember 2013 sa at vold avler vold, med andre ord at det pågående statskuppforsøket ville kunne få en motreaksjon. Og det fikk det så til de grader, ved at Krim ble gjenforent med Russland til store protester fra NATO-land, ved at Russland-vennlige krefter i øst tok over administrasjonen der, så ved at Ukrainas antirussiske kuppmakere svarte ved å sette inn bombefly mot dem. Og nå dette, som offisielt skjer for at Russland skal beskytte denne befolkningen især mot nazister. 

Om ikke Ukrainas myndigheter er nazister så har de ytt støtte til nazistiske grupper, latt være å forfølge nazisters forbrytelser osv. Det har til og med NATO-tilknyttede Atlantic Council sagt, så det er langt mer enn bare russisk propaganda: «It sounds like the stuff of Kremlin propaganda, but it’s not. Last week Hromadske Radio revealed that Ukraine’s Ministry of Youth and Sports is funding the neo-Nazi group C14 to promote “national patriotic education projects” in the country» (20. juni 2018). 

Les Atlantic Council: Ukraine’s Got a Real Problem with Far-Right Violence (And No, RT Didn’t Write This Headline)

Men igjen: det rettferdiggjør ikke Russlands invasjon, like lite som USA/NATO/Norges kriger mot Irak, Libya og Syria var rettferdige.  

Seinere samme dag: «En angrepskrig vi ikke har sett siden andre verdenskrig», presterte Venstres Sofie Høgestøl å si på Dagsrevyen i det hun tok til orde for å bruke Oljefondet for å straffe Russland. Jeg mener: det er ille nok som det er om man ikke skal gjøre det enda verre. Og Høgestøl er tross alt gammel nok til å huske USAs krig mot Irak i 2003 og bør dessuten kjenne til USAs kriger mot blant annet Vietnam. Da ble hverken Oljefondet eller annet brukt for å straffe USA. Snakker vi her om selektiv hukommelsestap eller kunnskapløshet fra Høgestøls side?   

27. februar 2022  

«Russerne kommer til å ødelegge Ukraina før de tillater at landet blir medlem av Nato», sa John Mearsheimer for mange år siden. Hva sa Jens Stoltenberg i forrige måned? At han og NATO ønsker å hjelpe Ukraina inn i NATO. Og krig ble det.  

Seinere samme dag: «VG har snakket med flere sentrale norske eksperter som var tett på de historiske beslutningene. De kjenner til at det ved flere anledninger ble advart mot å utvide Nato østover. Men advarslene ble ikke hørt».  

Endelig forteller VG sannheten om dette, som Aftenposten og andre har blånektet for til denne dag. Bedre seint enn aldri. Men hvorfor kunne de ikke ha sagt det før krigen, slik jeg og mange andre gjorde? Hvis VG og andre større medier, i Norge og andre NATO-land, hadde gjort det, samt lagt press på politikerne om å holde løftene til Russland kunne de ha hindret krigen.  

Seinere samme dag: «Send våpen til Ukraina. Venstre-leder Guri Melby ber regjeringa si ja til å sende våpen direkte til Ukraina. – Norge har våpen som Ukraina kunne ha trengt, for eksempel panservernraketter, sier hun». 

Slik legger Melby til rette for at krigen skal bli mer blodig og langvarig. Dessuten bryter hun med nøytraliteten, noe som kan føre til tiltak fra Russland.  

Seinere samme dag: Det eneste som kan restarte Vestens forhold til Russland etter dette er at Putin går av som president, seinest ved valget i 2024. Men i mellomtiden er det fare for eskalasjon til verdenskrig og dermed fare for at hverken vi, russere eller andre får valgt noe som helst. Og faren øker med graden av NATO-lands, og andres, støtte til Ukraina.  

Seinere samme dag: Hvis Trump er så prorussisk som mange sier ville det neppe ha blitt krig. For da ville han ha gitt Russland noe av det de ba om, som en garanti mot flere NATO-utvidelser. Tulsi Gabbard er en av få USA-politikere som snakker fornuft og ønsker fred. Hun er også mislikt av NATO-mediene. Morten Myksvoll, han som tok til orde for å bombe Syrias presidentpalass, kalte henne ‘koko’ fordi hun ikke er krigersk nok.  

Seinere samme dag: «EU to ban RT and Sputnik News”. Da er sensuren et faktum. Jeg har forståelse for at Russland og Ukraina sensurerer sine medier, da de er i krig. Men dette betyr at EU og dermed Norge også bedriver krigs-sensur, som om vi også er i krig, for å sikre at informasjonsflommen blir enda mer ensidig enn den har vært.  Norske Steigan.no kan nå stå for tur. Det vil mange i Norge bli glade for. Men da mister de også retten til å kalle seg sjøl for demokrater.  

KampanjeStøtt oss
Forrige artikkelVenstresidas utsatte akilleshæl
Neste artikkelTidslinje: Hva har skjedd i Ukraina siden 1991?