oss 100 kroner!
En pretensiøs tekst om statsfilosofi over en tankerekke.
Denne artikkelen er lang og derfor delt i tre. Dette er del 2, og den avsluttende del 3 kommer på steigan.no i morgen. [Les del 1]
April 2024
Den første delen av denne teksten hadde form av en kort mentalitetshistorie gjennom renessanse og opplysningstid til modernismen, som var etablert ved forrige århundreskifte, og som brakte mye nytt med seg. For å vise hvordan modernismen selv så å si ble umoderne og og erstattet av noe formløst noe, må vi i del 2 av teksten grave litt dypere i argumentasjonen. Men hold ut! Alt blir lettere og mer dagsaktuelt og moderne i del 3, som kommer på steigan.no i morgen.
Et retorisk knep: Fra Woke tilbake til sosialdemokrati
For å forklare hvordan Arbeiderpartiets idealstat råtnet på rot, for å gå fra faktorene til mekanismene, skifter jeg med et retorisk knep gear og forteller denne mentalitetshistorien – som hittil har gått forlengs – baklengs. Jeg begynner med Woke og Postmodernisme i dag og tråkler meg tilbake til Gerhardsens moderne stat i de gyldne femtiårene, da en mann fortsatt sa det han mente og gjorde det han skulle.
Woke
Woke er et gammelt ord for et eksplosivt nytt fenomen, forsøksvis datert til 2014-2016. Woke er postmodernismens stygge stebarn, dens Mumle Gåsegg, men på en annen arena enn lingvistikk, humaniora og samfunnsvitenskap, nemlig som folkelig tidsånd og utøvende statsfilosofi. Hva kan passe maktmisbrukere bedre enn å si én ting og mene noe helt annet?
Nye fenomener har alltid en historie og de historiene er alltid instruktive. At nye fenomener har en historie er ukjent for de unge, som alltid begynner på nytt som første generasjon i den nye tid. Fortiden er forbi, det er nå det begynner, og det er vi som skal gjøre det. Slik tenkte jeg, slik tenker de nå, slik vil de unge alltid tenke.
Ordet Woke oppsto blant farvede arbeidere i USA før år 1900. Woke er dårlig engelsk for partisippet «vakt», og betegnet vekkelse for sosial reform med et revolusjonært potensial. La oss holde fast ved denne ordets kombinert politiske og religiøse opprinnelse, samtidig rettferdig og illevarslende.
Postmodernisme
Virkeligheten, finnes den? Spørsmålet er urfilosofisk, flere tusen år gammelt, og mer aktuelt nå enn det var da. Postmodernismens – eller normalperspektivets – grunntese er nemlig at virkeligheten, slik vi møter den gjennom våre feilbarlige sanser, og i den grad den overhodet eksisterer, ikke spiller noen som helst rolle. Tenk gjennom den tesens implikasjoner!
Jeg møtte postmodernismen første gang på slutten av 60-tallet, hos Odd Nerdrum, en mann jeg både kjenner og liker, både som menneske og maler. Men hva han maler, forstår jeg ikke. Han står ikke i en skole, men skapte en. Han plukker litt herfra og derfra i kunsthistorien, og dét, forsto jeg, var postmodernisme.
Neste gang jeg møtte postmodernismen var til støttefag i sosiologi i 1971, en vitenskap jeg kategorisk forkaster. Bare individer har atferd, ikke kollektiver. Enhver sild i enhver stim tverrvender som på kommando av en enkelt solstråles øyeblikkelige brytning i vannspeilet. Men hver sild bestemmer selv.
Birds of a feather flock together
Kollektiver har ikke mer atferd enn bjerk og ener, gran og furu har når de kler fjellet. Gjøk og sisik, trost og stær bestemmer selv når de vår og høst drar nordover og sørover, selv om de i noen grad følger sine artsfrender i en slags «kollektiv bevissthet». Og hver fugl bestemmer selv, mens lerka jubler høyt i sky.
Bjarne Riiser Gundersen hevder i sin bok om denne intellektuelle vekkelsen at ordet postmodernisme første gang er belagt på norsk i 1979 – i bladet Arkitektnytt (Gundersen «Da postmodernismen kom til Norge» (Oslo 2016)).
Men i 1969 – ti år før – brukte vi ved UiO pensumboken «The Social Construction of Reality» (Berger og Luckmann, Anchor Books 1966), og der sto det liksom svart på hvitt: Virkeligheten er ikke gitt, den er skapt. Om ikke dét er postmodernisme, så vet ikke jeg. Jeg stoler ufortrødent og som vanlig på min intuisjon. Postmodernismen har lengre røtter enn dem Gundersen dokumenterer.
I de følgende filosofiske avsnittene behandles Woke og Postmodernisme litt om hverandre, men det er viktig å fastholde at Postmodernismen var en rent intellektuell akademisk grille i noen tiår, mens Woke både er en ny folkelig tidsånd og en ny utøvende statsfilosofi. Postmodernismen er det største felles mål, Woke dets minste felles multiplum: Tankens absolutte nullpunkt.
Postmodernismen tidfestes ofte til den franske filosofen Michel Foucaults bok «Galskapens historie» fra 1961 (på norsk 1973), sammenfallende med det europeiske koloniveldets endelige sammenbrudd. Foucault tar et oppgjør med en av de da rådende filosofiske retningene, strukturalismen, som føres tilbake til lingvisten Ferdinand de Saussure (1857-1913). Postmodernistene ble av den grunn ofte kalt poststrukturalister og/eller konstruktivister. Mange ord – mye forvirring.
En strukturalistisk tese er at ting og fenomener, som faktisk er gitte, bare kan forstås ved deres forhold til og samspill med andre ting og fenomener. Ting og fenomener er i den forstand relative. Foucault går som relativist mye lengre. Ting og fenomener faller i kategorier for oss, men de kategoriene, både de naturlige og de sosiale, er sosialt konstruerte. Et amputert ben er en diagnose og en funksjonshemning i et undertrykkende samfunn av gående, men helt normalt i et sant inkluderende samfunn. Funksjonshemningen ligger i relasjonen (en sant postmodernistisk tese). Språket er en tvangstrøye, et seletøy som binder oss til den slagne landevei som språket stikker ut for oss, og som derved hemmer fri tanke. Den tvangstrøyen som binder vår tenkning og handling er makthavernes kategorier. De herskende tanker er de herskendes tanker.
Postmodernismen svarer: Skal vi utfordre makten, må vi ta igjen med samme mynt. Vi må avsløre maktens diskurs med frigjørende dekonstruksjon og narrativ analyse. Språket tar nødvendigvis form av narrativer, diskurser og fortellinger. For å fri oss fra språkets tvangstrøye, må vi følgelig dekonstruere og påpeke strukturen i den undertrykkende diskursen.
For å bekjempe makt må vi presentere en motmakt, eller iallfall en motvekt. Her feiler Foucault pyramidalt, for hans filosofi erstatter i beste fall klassekamp med lingvistikk. Det var beleilig for kapitalistene og deres politiske håndtlangere, som på den tiden fryktet barrikader og gatekamper. I verste fall bereder Foucault grunnen for løgnens institusjonelle tyranni og alle motsigelsers opphevelse. Derfor fikk Foucaults postmodernisme i minst to tiår en herje fritt på universitetene, på forskning innen humaniora og sosialvitenskap. Den undertrykkelse og lidelse som millioner daglig må tåle hadde postmodernismen ikke den ringeste effekt på.
Michel Foucault fikk snart følge av den nyeste franske filosofiens stjernegalleri, som Derrida, Lyotard, Lacan, Bourdieu, Boudon og Baudrillard blant veldig mange andre: Mat for virkelige highbrows, da i tidsskriftet Profil, nå fortrinnsvis i Morgenbladet.
«Postmodernismen er langt på vei blitt normalperspektivet», skriver Wikipedia i 2023. Det er disse fakultetsspesifikke svartekunstene Gundersen ettergår for norsk sosio-humaniora i sin bok. Med de franske postmodernistenes inntogsmarsj på universitetene lå norsk sosialforskning i noen tiår flatt som en tornadorammet småby i Midtvesten.
Når jeg feller en slik dom over norsk sosio-human forskning, ekstrapolerer jeg fra de vitenskaper jeg har forsket i, pedagogikk og psykologi, og dessuten fra mitt lille forråd av samfunnskunnskap gjennom et liv som spenner den perioden jeg primært behandler. Det er ikke så vanskelig. Jeg legger med andre ord sammen to og to.
«Språk er makt», skrev Rolv Mikkel Blakar i 1973. Han rettet dermed baker for smed og fratok tittelen formann en fremtid i det norske språk. Han hadde ikke forstått at «Makt er språk». Han hadde ikke tenkt over at makten kan bruke språket mot oss alle, ikke bare mot jentene. Noen helt få rakryggede intellektuelle hevet sin røst i protest:
Noen få rakryggede intellektuelle: Hans Skjervheim
En av den norske filosofiens nestorer, Hans Skjervheim, borer dypt og brutalt i den betente visdomstannen, og røsker den ut helt uten bedøvelse. Postmodernismen blir ad dypsindige omveier (Heidegger, Althusser, Husserl, Sartre, Merleau-Ponty) av Skjervheim sporet tilbake til Nietzsches radikale kritikk av sannhetsbegrepet. All logikk, rasjonalitet og vitenskapelighet forutsetter at vi kan identifisere like instanser av noe, at vi kan postulere identitet. Men hos Nietzsche forutsetter identitetspostulatet en forutgående kreativ prosess som er utilgjengelig for bevisstheten. Det finnes derfor ingen demonstrerbar forekomst av noe som helst fenomen; all rasjonell tenkning er illusorisk og alle utsagn, alle påstander om realitet er falske. Grunnlaget for dømmekraften er eliminert hos Nietzsche og postmodernistene, hevder Skjervheim, og dermed også all forutgående filosofi og vitenskap (Norsk litterær årbok 1986, Samlaget).
Nietzsches kritikk av sannhetsbegrepet rammer hans egen sannhet, og reduseres derved til et stykke retorikk. «Det er når ein kjem til dei politisk-filosofiske problemstillingane at ein for alvor ser dei store manglane ved den poststrukturalistiske filososofien. Den eliminerar problemstillingar på ein måte som i praksis berre kan ha fatale konsekvensar. Medan Nietzsche satsa på ein glorifisering av viljen til makt og det sterke mennesket, satsar poststrukturalistane på ei undergraving av makta. Men dette er pr. definisjon fåfengt. Makt vil straks fylla tomrommet; dette er ein konsekvens av dei poststrukturalistiske grunnprinsippa. Og ein poststrukturalistisk politikk i maktposisjon er enten vits eller katastrofe». Fascismen defineres essensielt ved opphevelse av motsigelsen mellom arbeid og kapital. Postmodernismen defineres essensielt ved alle motsigelsers opphevelse. Selvsagt finnes det ingen grunner til å godta en filosofi som eliminerer skillet mellom rasjonell argumentasjon og ren retorikk: «Ein bør ikkje overdriva vanskane med å stå imot slikt», skriver Skjervheim (mine uth.).
Ragnar Kvam jr.:
«Jeg kan ikke komme til noe annet resultat enn at denne «åndsretning» i beste fall hører hjemme i nykonservatismen, men at den i verste fall ikke kan føre til annet enn diktatur, for ikke å si fascisme», sier Ragnar Kvam jr. (Dagbladet 03.09.1986). Han skulle bare visst hvor rett han hadde!
Arild Haaland:
Bergensfilosofen Arild Haaland konkluderer under tittelen «Postmoderne mareritt»: «Til slutt står vi tilbake med en form for retorikk, en ferdighet i å påvirke hverandre gjennom noe annet enn logikk og fakta .. Dermed er vi tilbake til de første greske sofister, før eventyret tok til» (Bergens Tidende 13.10.1983, sitert fra Gundersen 2016, mine uth.).
Ragnar Kvam og Arild Haaland hadde rett. Men de kunne jo ikke ane at postmodernismen skulle forlate de rabiate fakultetene på universitetene og 40 år senere innta regjeringskontorene, som under Woke-regimet logisk og følgeriktig styrer oss direkte mot Tredje verdenskrig.
I dette bladet skrev jeg selv 40 år senere: «Får postmodernismen herje videre, kan vi glemme 1940, 1905, 1884, 1837, 17. mai og Eidsvold 1814. Vår verden er på vei tilbake til et før-antikt nivå. Vi faller rett gjennom taket på Opplysningstiden, Renessansen, Romerriket og Hellenismen. Vi har mye å miste» [Mot Den nye verden, 13. juli 2023].
For når den franske postmodernismens tenkning og metode – narrativer, diskursanalyse og dekonstruksjon – først var introdusert og vel etablert i de samfunnsvitenskapene som politikk og byråkrati rekrutterer fra, da varte det ikke lenge før ordforrådet og retorikken spilte over i de politiske og administrative korridorer. Når virkeligheten ikke er gitt, men skapt, er veien kort til at makten bruker språket mot oss. Med slike kort på hånden har makten midler til å mene én ting og si noe helt annet, og begrunne stasen med folkets beste. Løgnen er satt i system og institusjonalisert. Strømprisene, for eksempel.
Fortsettelse følger! I morgen kommer del 3 av denne teksten om løgn og bedrag på steigan.no. I del 3 finner du de enkle svarene på de vanskelige spørsmålene som denne teksten har reist.
