oss 100 kroner!
Hele samfunnets historie fram til nå har vært en historie om klassekamp, skrev Karl Marx og Friedrich Engels i innledninga til Det kommunistiske manifest.
Finansspekulanten Warren Buffet sa for drøye ti år siden: «Det pågår en klassekrig der ute, og det er min klasse, de superrike som fører denne krigen. Og vi vinner!»
2018 har på mange måter bekreftet begge sitatene. Det pågår en klassekrig og den føres an av den globalistiske klassen av superrike kapitalister. Men det har også begynt å butte for dem. Arbeiderklassen og andre undertrykte klasser har begynt å reise motstand. Foreløpig er motstanden spredt og den mangler både program og ledelse. Men arbeiderklassen begynner å ta igjen. Til overklassens store forskrekkelse. De salongradikale er også forferdet og kan heller ikke denne gangen verken forstå eller identifisere seg med opprøret.
De gule vestene har rystet de mektige…
.. og forskrekket de salongradikale. Her oppsto det nærmest spontant et klasseopprør som ikke fulgte det tradisjonelle mønsteret, som ikke brukte de tradisjonelle symbolene og som til alt overmål rettet seg mot en «miljøavgift». De urbane «sosialistene» klarte ikke å vise noen begeistring, og lurte lenge på om ikke dette var et reaksjonært og populistisk opprør.
De gule vestene og raseriet i gatene
For den som følger litt med i det som skjer i djupet av det franske samfunnet har visst det lenge, der koker det, der finnes det et sinne og en frustrasjon som måtte komme til overflaten. Og nå skjer det i form av «gilets jaunes», de gule vestene. Paris har vært rystet av flere dager det voldelige gatedemonstrasjoner og bildene fra sentrum av denne metropolen er som fra et krigsområde med brennende biler og barrikader. Tåregassen driver rundt Place de l’Etoile, og det mest beroligende politiet har å si er det foreløpig ikke er en opprørssituasjon. Politifolk ute i gatene snakker om at det likner en bygerilja og sier at de aldri har sett maken. Les mer her.
En som raskt tok stillling for de gule vestene var vår skribent Halvor Fjermeros. Han har lenge fulgt klassekampen i Europa og hadde denne artikkelen på steigan.no:
Hvitt raseri fra gule vester avkler «grønn» Macron-politikk
Fjermeros skriver her blant annet «… disse opptøyene har grodd fram fra distriktene og utkantene og har blitt et dyptgripende klasseopprør som bare har økt i styrke og bredde.» Ja, nettopp klasseopprør. Og det så man også etter hvert som kampen utviklet seg og det vokste fram et mer omfattende program for opprøret:
Her er kravene fra De gule vestene
President Macrons reaksjon på opprøret viser også at det handler om en klassekrig, som Warren Buffett ville ha kalt det, men at denne gangen har det ikke vært de superrike som har delt ut kortene. Macron har møtt kampen med politivold og deretter store innrømmelser, men han har framfor alt skjult seg i sitt forgylte kontor og snakket ned over neseryggen til de uskikkelige massene.
Denne kampen er på langt nær over, den er bare så vidt begynt. Ingenting er løst. De problemene som folk har gått til opprør mot er der fortsatt.
Frankrike: Ingenting er løst
Klassekamp i Skandinavia
Men vi behøver heldigvis ikke gå så langt for å finne eksempler på økende klassekamp. Danmark er det beste eksemplet, og da i form av en mer tradisjonell fagforeningskamp, slik vi så våren 2018.
Kampen om offentlige tariffavtaler i Danmark ble en massiv demonstrasjon av solidaritet
Dansk fagbevegelse har våren 2018 stått oppe i en av sine viktigste konflikter på lang tid. Lønnsforhandlingene for de offentlig ansatte sto i stampe hele våren inntil fagorganisasjonene i midten av mars sendte ut streikevarsel for 10 prosent av de offentlig ansatte. Kapitaleiernes organisasjoner svarte med et lockoutvarsel mot 120.000 ansatte i staten, 80.000 regionsansatte og 250.000 kommuneansatte, til sammen mer en halvparten av de ansatte i offentlig sektor. Det lå altså an til en av de største arbeidskonflikter i dansk fagbevegelses nyere historie.
Kampen har ført til en massiv mobilisering i fagbevegelsen, skriver den danske avisa Arbejderen. 20. mars var mer enn 10.000 tillitsvalgte samlet i et stormøte, og det ble et sterk manifestasjon av både samhold og kampvilje. Les mer her.
EUs «sosiale søyle» presser det danske arbeidsmarkedet
Det er ikke minst EU som driver den nyliberale politikken som ødelegger fagforeningene og undergraver rettigheter, lønninger og sosiale goder. Den danske avisa Arbejderen, som vi samarbeider med skriver blant annet:
«En anden EU-lov, som EU-kommissionen også betragter som en vigtig del af «den sociale søjle», er en lov om oprettelse af en fælles arbejdsmarkedsmyndighed på EU-plan.
Den skal løse grænseoverskridende tvister mellem EU-landenes arbejdsmarkedsmyndigheder og løse «forstyrrelser på arbejdsmarekedet på tværs af grænserne». Myndigheden får ansvar for at sikre større mobilitet af arbejdskraft på tværs af EU’s indre grænser og skal blandt andet kontrollere, at alle EU-borgere har lige adgang til sociale sikringsordninger i de enkelte EU-lande.»
Les mer her.
Klassekamp eller identitetspolitikk
Store deler av europeisk venstreside har imidlertid forlatt klassekampen. De urbane småborgerlige sjiktene foretrekker å snakke om identitetspolitikk.
Skribenten Terje Alnes har sin egen blogg, men vi publiserer regelmessig hans artikler på steigan.no. Han skriver om dette her:
Mobiliserer på identitet, ikke på klasse
«Identitetspolitikken passer godt inn i et politisk klima der nyliberalistisk tankegods dominerer. I stor grad dreier den rundt enkeltmenneskets eller en klart definert gruppes særkamp, på en måte som blir altoverskyggende. Identitetskampen blir hovedkampen, mens klassekampen blir sekundær.»
Les mer her. Og her:
Identitetspolitikken – en fiende av arbeiderklassen
«Ved å fjerne klassekampen som det sentrale i politikken og innføre utallige identiteter som det sentrale, endrer man både forklaringsmodell og forholdet mellom fiender og venner. Vi vil ikke påstå at det var monopolborgerskapet som fant opp identitetspolitikken, men da den først var der, visste de å utnytte den, og den passet perfekt til deres formål.»
Skal vi begynne å snakke om klasse igjen?
Slik spør Halvor Fjermeros i en artikkel om et uhyre viktig initiativ i Sverige, nemllig klasseprosjektet til tankesmia Katalys:
«Göran Therborn, Sveriges verdenskjente sosiolog, har sammen med tankesmia Katalys satt klasse på den politiske dagsorden fram mot det svenske riksdagsvalget i høst. Det er et varsel arbeiderklassen tilbakekomst i samfunnsdebatten i Norden.»
Det er gledelig at det nettopp i Sverige, identitetspolitikkens hovedfestning i Norden, kommer et prosjekt som er så omfattende og så grundig når det gjelder å analysere klasene og klassekampen av i dag.
En som tar oppgjør med identitespolitikken i Sverige er den modige skribenten Ann Charlott Altstadt. Vi har gleden av å samarbeide med henne og har blant annet publisert denne artikkelen:
En tävlan i utsatthet
En annen svensk skribent som vi har gleden av å samarbeide med er Kajsa Ekis Ekman. Hun skriver også om klasser og klassekamp, slik som her:
Vilda strejker lönar sig – de spanska taxiförarna vann mot Uber
Vi nevnte at grasrotopprøret, klasseopprøret, ikke har noe samlende program. Den globalistiske venstresida har derimot et program. Mens arbeidere og småkårsfolk protesterer mot EU-eliten med gule vester, går de inn for å reformere EU innenfra.
Piketty og det EU-vennlige venstre med et virkelighetsfjernt program for «et nytt EU»
«Mens de gule vestene viser at folk på grasrota i det EU-vennlige Frankrike ikke har glemt hva ordet revolusjon betyr, forsøker den venstreliberale eliten i EU å redde unionen gjennom et program for mer union.
Det er den franske økonomen Thomas Piketty ogover 50 andre intellektuelle som har lagt fram dette prgrammet, heter det i et svært velvillig oppslag i avisa Klassekampen.»
Les mer her. Og her:
Europeiske venstrepartier skal markedsføre EU som progressivt
Det som er karakteristisk for situasjonen i Europa er at både de sosialdemokratiske og de marxistiske partiene har brutt sammen samtidig som monopolkapitalens klassekamp mot arbeiderklassen er mer brutal enn på svært lenge. Denne situasjonen vedvarer, men det må være lov å se på grasrotopprørene i Europa som lys i mørket, som varsler om kamper som vil komme. Og foreløpig får vi si som Karl Marx sa om den franske arbeiderklassen i 1852 i Louis Bonapartes 18. Brumaire: Godt gravd, gamle mullvarp!
Følg med videre på steigan.no i 2019, og få gjerne med deg flere. Spre artiklene i sosiale medier, og dersom du ikke alt har gjort det, tenk på om du bør bidra med en skjerv.
De to foregående kavalkadene finner du her:
