oss 150 kroner!
Lov i Bolivia truer urfolks livsgrunnlag
Den radikale streikekampen vokser i styrke over hele Bolivia og peker ut nye mål for protestbevegelsen: å få fjernet president Rodrigo Paz og hans høyreorienterte regjering som følger i kjente spor: Nedskjæringer i den velferden som ble bygd opp av sosialistbevegelsen under president Evo Morales, og kutt i subsidiene som ble brukt i fattigdomsbekjempelsen. Inflasjonen skyter i været, og følgene av det stengte Hormuzstredet sprer seg til Bolivia og andre land i det globale Sør.
Streikebølgene kan bety at Movimiento al Socialismo-Instrumento Político por la Soberanía de los Pueblos (MAS-IPSP) igjen samler seg og vinner fornyet kraft etter flere år med ørkenvandsring under president Luís Arce som tiltrådte i november 2020 og tok sosialistbevegelsen i en annen retning.
Mens problemene tårner seg opp rundt president Paz og utløser spørsmålet om hvorvidt han vil bli sittende etter bare knappe sju måneder, vokser også spekulasjonene om Paz-administrasjonen, under trykk fra hæren, vil fengsle Morales eller sendte han på nytt i eksil. Dynamitten smeller i La Paz, og veisperringene blokkerer forsyningslinjene til hovedstaden i Andesfjellene. Det statseide oljeselskapet YPFB har suspendert gassforsyningen til kommuner fordi drivstofftankbiler ikke kan bevege seg.
Tirsdag vedtok Kongressen et lovforslag som vil gjøre det enklere for presidenten å erklære unntakstilstand og utplassere soldater for å dempe protester. Paz er under økende press fra høyresida for å gjøre slutt på protestene som har ført til utbredt mangel på vann, drivstoff og medisiner i de berørte områdene, melder BBC. Han anklager den tidligere venstrepresidenten, Evo Morales, for å ha orkestrert protestene. Kravet fra gruvearbeidere, bønder og urfolksgrupper står: Gå av!
Gå av, Paz!
Tirsdag stemte Bolivias deputertkammer med mer enn to tredjedels flertall for å oppheve en lov fra 2020 som begrenset bruken av militæret for å dempe protester til tilfeller der politiet har blitt overveldet. Lovgivere som støttet lovforslaget sa at loven fra 2020 hadde begrenset presidentens konstitusjonelle makt, og at «voldelige» grupper ikke burde kunne diktere den valgte regjeringen. Det er som “å kaste bensin på bålet,” advarer representanten Sonia Siñani Callisaya fra Partido Demócrata Cristiano (PDC), som stemte mot opphevelsen, melder BBC.
Løs problemene eller gå av! Det er mange måter å uttrykke sine krav på, på aymara, quecha, spansk, og ved veisperringer og militante aksjoner. Kravene peker uansett i samme retning: Det brenner under føtter på den kristeligdemokratiske president Rodrigo Paz Pareira (58) fra Partido Demócrata Cristiano (PDC) .
Prsident Rodrigo Paz Pareira har beveget seg fra en "tredje vei"-demokratisk liberalkonservatisme og over i en mer høyreorientert og konservativ retning i løpet av sine 72 år siden opprettelsen i 1954. Paz som er født i Santiago de Compostela, sluttpunktet for St. Jakobs pilegrimsvandring i Coruña i Galicia i det nordvestre hjørnet av Spania. Paz har levd i skyggen – politisk, om ikke velstandsmessig – av sin far, Jaime Paz Zamora (87), Bolivias 60. president (1989-93) som igjen var nevø av president Víctor Paz Estenssoro som stilte ikke mindre enn åtte ganger og var president i tre perioder: 1952-56, 1960-64 og 1985-89.
Paz var tidligere diplomat og ble nominert som presidentkandidat som senator fra provinsen Tarija (2020-25) og borgermester i Tarija før det (2015-20), i den rikere sørlige delen av landet som ble grunnlagt i 1574 på 1850 meters høyde og har i dag vel 170.000 innbyggere. Før det var Paz representant i nasjonalforsamlinga (2002-10) for sin fars parti, Movimiento de la Izquierda Revolucionaria – Nueva Mayoría (Den revolusjonære venstrebevegelsen – Nytt flertall, MIR–NM) som da fortsatt var med i den sosialdemokratiske Sosialistinternasjonalen sammen med Arbeiderpartiet.
MIR hadde sitt utspring i PDC. På slutten av 1960-tallet trakk ungdomsfløyen av Partido Social Cristiano (PSC) seg ut for å danne PDC, som siden ble MIR. Paz har vandret tilbake til utgangspunktet og stilte med tidligere polioffiser Edmand Lara som visepresident.
Paz lå lenge på tredjeplass på målingene, bak forretningsmannen Samuel Doria Medina og tidligere president Jorge Quiroga (juli 2001 – august 2002), men vant første runde og slo Quiroga, tidligere visepresident (1997-2001) og finansminister i åtte måneder i 1992, i andre runde.
Det var det første valget som brukte systemet med en annen valgomgang 19. oktober, med 54,96 prosent med 45,04 prosent for den uavhengige Quiroga for høyrealliansen Libertad y República, forkortet (Libre, Fri) som ble dannet som en koalisjonen mellom Frente Revolucionario de Izquierda (FRI) og Moviemento Social Demócrata (MSD) i desember 2024.
Sittende president Arce søkte ikke gjenvalg på grunn av den dype splittelsen i MAS-IPSP og den utbredte misnøyen mot hans administrasjon over den utstrakte mangelen på nødvendige varer og Arces katalog av brutter løfter og maktmanipulasjoner i opposisjon til Morales. Valget i august og oktober satte stopp for 28 år med MAS i ledelsen, selv om noen vil trekke fra de fem under Arce. I navnet, ikke i gavnet.
Bensin på bålet
Bevegelsen for å få Morales nominert til presidentvalg var allerede på barrikadene, og situasjonen eskalerte fra juni, for vel ett år siden. Den ulmet gjennom hele valgprosessen og fortsatte etter at Paz inntok Palacio Quemado (“Det brente palasset”) i La Paz. I mai tok det skikkelig fyr, og de første alvorlige konfrontasjonene mellom Paz og hans markedsliberalistiske administrasjon og arbeiderklassen og småbønder som er blitt mobilisert av den MAS-allierte fagbevegelsen og de sosiale bevegelsene. Det er en kamp som har utviklet seg til forsvar for de nasjonaliseringene som ble foretatt under Morales, fra januar 2006 til 10. november 2019.
Det har i løpet av de siste ukene utviklet seg til et landsomfattende opprør mot administrasjonens aggressive økonomiske omstrukturering. Å fjerne de langvarige drivstoffsubsidiene var å kaste diesel på bålet.
Subsidiert energi har vært et viktig innslag for å heve store deler av befolkninga, vel 12,5 millioner innbyggere, over den knugende fattigdomsgrensa, og holde landets egen transportsektor på veiene. Paz sendte drivstoffprisene i været med 86 prosent for bensin og 160 prosent for diesel – og så stengte USAs president Donald Trump Hormuzstredet.
Inflasjonen steig umiddelbart i den økonomiske tynnlufta, med 14 prosent på årsbasis til april. Kostnadene på basismatvarer, offentlig transport og forbruksvarer fortsetter oppover. Det fortsetter å gripe om seg fordi markedet har blitt deregulert – eller sluppet fri, alt etter som hvilke markedsliberalistiske betegnelser en vil selge inn politikken til. Subsidiekuttene og krisa i Golfen fikk transporten og distribusjonen til å punktere og dermed utløse matvaremangel under hva folk omtaler som «skittent drivstoff»-krisen, ifølge den latinamerikanske kanalen TeleSUR.
De landsomfattende konsekvensene førte raskt til at protestene sprengte sine rammer fra å støtte og verne om Morales til å utvikle seg “til en koordinert, systemisk avvisning av regjeringas breiere agenda,” ifølge kanalen. Det har nærmest utløst panikkartede reaksjoner fra regjeringa som “justeringer av minstelønn og målrettet finansiering av sosiale programmer.”
Dette har slått feil. Folk lar seg ikke lenger avspise med kokablader. I stedet har de inntatt gatene og satt opp veisperringer i kjent militant stil innafor de rammene som en godt skolert og herdet allianse av fagforeninger, landbruksgrupper og urfolksorganisasjoner som ble organisert og formet under MAS, inkludert Central Obrera Boliviana (COB), landets største fagforbund som har fartstid tilbake til 1952 og som har stått i utallige kamper i landets turbulente moderne historie (som teller flest statskupp i verden – inntil tre på én dag).
COB er selv et revolusjonært produkt, den ledende krafta bak Bolivias nasjonale revolusjon (1952-64) som brakte Movimiento Nacionalista Revolucionario (MNR) til makta.
COB har hatt stor innflytelse i boliviansk politikk siden 1941 og har ofte befunnet seg i mellomposisjoner mellom stat og mer revolusjonære krefter i fagbevegelsen. COB gikk inn i et betinget samarbeid med Paz-administrasjonen, men COB-lederen Mario Argollo har nå brutt med Paz for å stille seg i spissen for en rullerende generalstreik som det kraftfulle gruveforbundet har tilsluttet seg og gjennomfører taktiske demonstrasjoner i byområdene for å legge press på myndighetene.
Det har dermed oppstått en kjede til transportarbeidere på landsbygda og landbruksforeninger som blokkerer viktige forsynings- og trafikkruter. Urfolkenes bondebevegelser, særlig Aymara-bondeføderasjonen «Tupac Katari» i La Paz, og de regionale konføderasjonene av urfolkskvinner utgjør det siste hjørnet i den slagkraftige treenigheten som nå setter farge på La Paz.
Marsjen mot (La) Paz
Generalstreiken er på ubestemt tid (huelga general indefinida) og krever presidentens avgang. De protesterer mot en ny lov som undergraver bønders og urfolks landrettigheter. Hovedkravene inkluderer:
- Lønnsøkning på tjue prosent for å kompensere for inflasjon og stigende levekostnader.
- Avvikling og stopp i nedskjæringene , spartiltakene og privatiseringene som regjerings har lagt fram
- Forsvar av subsidier på drivstoff, som regjeringa forsøker å kutte.
- Motstand mot Lov 1720 og andre lover som truer jorda til urfolk og bønder gjennom privatisering og tilgang for (multinasjonal) agroindustri.
- Stans i nyliberalistiske reformer som Dekret 5503.
Gruvearbeiderforeningen, Federación Sindical de Trabajadores Mineros de Bolivia (FSTMB), og bondeforeninga i høylandet, Confederación Sindical Única de Trabajadores Campesinos de Bolivia (CSUTCB), den største bondebevegelsen for urfolk i landet, har gått i spissen i marsjen mot La Paz. Det har vært en strabasiøs tur, over tusen kilometer, for mange.
Lokalsamfunnene i de biodiverse områdene i det nordlige Beni og Pando står i front i kampen mot utvidelsen av landbruksgrensa i Amazonas. De er blant de mest sårbare for den transnasjonale landbruksvirksomheten. I rekkene står Central de Pueblos Étnicos Mojeños del Beni (CPEMB). Sentralen for det etniske Mojeño-folket er med i paraplyorganisasjonen Central de Pueblos Indígenas del Beni (CPIB).
– Vi må beskytte våre naturressurser, erklærte lederen for CSUTCB i Pando, Faifer Cuajera, under marsjen fra provinshovedstaden Cobijas.. – Livet vårt er kollektivt, ikke individuelt. Landet må respekteres; det er ikke til salgs, erklærte bondeforeningslederen Óscar Cárdozo i Beni som har gått fra provinshovedstaden Trinidad.
De har vandret sammen med føderasjonen for kvinnebønder i Beni. – Med tapperhet og med mot har vi kommet hit, søstre, arriba las mujeres!, kvinner, reis dere!, erklærte kvinnelederen Miriam Palomeque ved adkomsten.
På et folkemøte i La Paz onsdag for to uker siden undertegnert representantene for ti av landets paraplyorganisasjoner en interinstitusjonell «avtale om enhet og lojalitet» der de erklærte at målet er å felle president Paz og hans regjering, ifølge det amerikanske tidsskriftet Jacobins rapport fra Bolivia.
Lov 1720
Kampen står i fremste rekke mot Lov 1720, om livsgrunnlaget, ikke dyrtida. Lov 1720 er dårlig kamuflert privatisering av hevdvunnet jord gjennom generasjoner og grunnlaget for den flernasjonale modellen med landfordeling som beskytter urfolks og bønders tilgang på jorda. Den ble konstitusjonalisert som Estado Plurinacional under Evo Morales.
Lov 1720 er lagt til rette for intensiv storskalalandbruk som Paz satser på og solgt inn som at det vil tjene småbøndene. Det er en kjent modell som er prøvd i mange land, inkludert i India for noen år siden, der lovene møtte innbitt og militant motstand fra bøndene og deres foreninger og tvang statsminister Narandra Modi til å trekke dem tilbake. Såkornet som blir lagt ut for bøndene, er at de skal kunne slå sammen, eller overta andre småbruk, for å danne «mellomstore» bedrifter som vil kunne få statlige lån. Essensen er imidlertid at loven pløyer mark for industrielle og spekulative økonomiske interesser som urfolk, fattigbønder og småbrukere ikke vil være i stand til å verne seg mot, verken økonomisk eller rettslig, og bli ofre for gjennomkorrupte institusjoner som vil tjene penger på bondeofrene med en gang ordningen blir virksom.
Loven har stått øverst på sakskartet til Paz-administrasjonen ved å opprette en allianse med landbruksnæringa som har røtter i de rikere sørlige provinsene Santa Cruz og Tarija, der Paz har sin nære politiske bakgrunn fra som senator og borgermester. Dette er noe helt annet enn han lovet sine politiske velgere opp i mot krefter lenger til høyre.
Lov 1720 ble innført uten konsultasjoner med de samme sektorene som Paz fridde til, som bønder og småbrukere, opplyser Roger Adan Chambi, aymara-advokaten som er spesialist i urfolksrett, til Jacobin. Den ble vedtatt uten konsultasjon med grasrotorganisasjoner eller de aktuelle samfunnene, i strid med artikkel 30 i den polinasjonale grunnloven.
«Langt fra å være en mulighet for små produsenter til å få tilgang til kreditt, svekker denne loven eiendomsretten til bønder og urfolkssamfunn, spesielt de som gjør motstand i grenselandet for landbruket. Strukturell usikkerhet og mangel på grunnleggende tjenester vil i framtida tvinge dem til å pantsette eller selge tomtene sine, noe som vil legge til rette for å bli fratatt og få overført jorda til selskaper, sier Chambi som har doktorgrad i agrarrett fra Det juridiske fakultet ved Det føderale universitetet i Goías (UFG) i delstatshovedstaden Goiâna i Brasil.
Wilfredo Plata er forsker ved den frivillige landbruks- og miljøorganisasjonen Fundación Tierra som driver med «aksjonsforskning». Han mener at virkningen av Lov 1720 “vil være et mer akutt jordmarked, spesielt i lavlandet i øst, hvor veksten av store landbruksområder kan bli enorm, på bekostning av småbruk som omdannes til mellomstore eiendommer.”
– Denne loven er basert på å knytte kreditt til jord for små grunneiere, som hovedsakelig befinner seg i Altiplano [høylandet] og dalregionen. Om målet er å stimulere småskalajordbruk, bør staten heller opprette programmer som gir mer effektiv tilgang til kreditt, men uten å gjøre det betinget av eierskap til land. En alternativ modell kan være nettopp å fremme et revitalisert jordbruk ved å gi bondeprodusenter i Altiplano og dalene rolla med å produsere mat av farmasøytisk kvalitet, sier Plata til Jacobin.
Det har et etnisk klasseperspektiv. Små sjølbergingsgårder er grunnlaget for urfolk og småbrukere som gir mat til lokalsamfunn og dyrker jorda på måter som er mer økologiske, uten omfattende bruk av plantevernmidler og utstrakt av monokultur hvor en dyrker bare én plante år etter år. Dette er i tråd med den utbredte livsholdningen Pacha Mama (Moder Jord) knyttet til inka-mytologien og spiritualiteten mellom Andesfjellene.
En gammel taktikk som brukes av store grunneiere, er å manipulere landbruksregistre for å hevde at landet er et småbruk eid av en liten «frontperson», når det faktisk har blitt delt inn i tomter og eies av en terrateniente, en godseier.
Dette har skjedd uten rettssikkerhet, seinest under president Jeanine Áñez, senatoren fra PSD som ble satt inn som president av borgerskapet da Morales ble styrtet i november 2019 fram til november 2020 da Luís Arce tiltrådte.
Paz har invitert de store landeierne i Santa Cruz i øst, deriblant den beryktede oligarken Branko Goran Marinković, som fikk ikke mindre enn 33.000 hektar land av president Áñez. Senator Marinković var minister for utvikling og planlegging og for økonomi og offentlige finanser under Áñez.
Marinković, med røtter fra Kroatia og Montenegro i det tidligere Jugoslavia, har et langt rulleblad fra de mørkeste sidene i boliviansk politikk. I desember 2010 reiste riksadvokaten tiltale mot 39 personer, inkludert Marinković, for et angivelig komplott i 2009 som mål å drepe Evo Morales og starte et væpnet opprør. Marinković bedyret sin uskyld og dro i eksil til Brasil. Han er nå en iherdig forkjemper for Lov 1720.
Urfolksbevegelser frykter at neste skritt fra Paz vil være å oppløse urfolks kollektive landområder, Tierras Comunitarias de Origen. De er eid i fellesskap og kan ikke individualiseres. Det vil rive opp røttene til hele det plurinasjonale rammeverket for jorda. Det strekker seg lenger tilbake enn MAS-styret og var en hjørnestein jordbruksreformen under den nasjonale arbeider- og bonderevolusjonen i 1953 som førte til at flere store haciendas (gods) i det føydalistiske høylandet ble stykket opp. Femti år seinere, ved årtusenskiftet, var den nasjonale revolusjonen gravlagt, og jordfordelinga hadde på ny gjennomgått en sterk konsentrasjon, med røtter i de hyppige militærdiktaturene på 60- og 70-tallet.
Dette ble snudd under landbruksreformen under president Morales i 2006 for å flytte makt fra jordeieroligarkeriet over til urfolk- og bønder. Dette er et langt mer grunnleggende og eksistensielt spørsmål enn tilgang til kreditt. For mange er gjeldsbyrden tyngre å bære.
Guerra legal mot Morales
Det er ingen fred å få for president Paz. Han kan svare med den rettslige offensiven mot Morales som blir utsatt for det som har blitt et stadig vanligere politiske instrument mot politiske motstandere og går under betegnelsen “lawfare” (myntet på warfare, krigshandlinger eller guerra legal).
Hensikten er å få fjerne Juan Evo Morales Ayma fra sin sentrale rolle i den politiske mobiliseringa mot Paz og tilbakerullinga av de økonomiske, politiske og sosialøkonomiske reformene, en kamp han nå leder fra sin base i Trópico de Cochabamba, hvor han startet sin organiseringa av kokabøndene og politiske karriere i 1995 og ryddet veien til nasjonalforsamlinga i 1997.
Nå leder mange “evistas” som har dratt inn fra landsbygda til urbane strøk for å stille seg øverst på barrikadene som del av det koordinerte forsvaret av de sosiale og konstitusjonelle framskrittene som Estado Plurinacional de Bolivia (den flernasjonale staten) har gjort.
Statsadvokatens kontor har nylig utstedt en formell arrestordre på både Morales og COB-bossen Argollo. De er anklaget for å ha oppfordret offentlig til kriminalitet, sabotasje og terrorisme, som lyder verre enn dommen for oppvigleri som ble ilagt kommende statsminister Einar Gerhardsen i 1921 og anklagen mot Blitz-profilen Stein Lillevolden vel seksti år seinere.
"Lawfare" ble brukt i riksrettssaka mot Brasils president Dilma Rousseff og hennes forgjenger, president Lula da Silva og i anklagene mot Argentinas president Cristina Fernández de Kirchner. "Lawfare" kan treffsikkert brukes om den "weaponizing" (våpengjøring) som Trump har instruert justisdepartementet i Washington om gjennom sin justisminister, først Pam Bondi og nå Todd Blanche.
Lawfare-offensiven mot Morales tok av for alvor da han insisterte på å få stille til presidentvalg for en tredje periode til tross for å ha lidd nederlag i folkeavstemninga om en grunnlovsendring.
“Lawfare” er politisk til invorters bruk. For Morales har anklagene omfattet voldtekt av en tenårig jente.
Arrestere eller drepe Morales?
Morales vet hva tiltalen innebærer. Han har vært der før med overhengende dødstrusler hengende over seg før han gikk med på å gå av 10. november 2019 etter at Organisasjonen av amerikanske stater (OAS) under sin generalsekretær Luís Almagro, tidligere utenriksminister i Uruguay under president José Mujica fra venstrefronten Frente Amplio, hadde gått i spissen for å underkjenne valget av ham 20. oktober. Den siste opptellinga 25. oktober viste at Morales hadde fått 47,08 prosent mot 36,51 prosent for den fremste motkandidaten Carlos Mesa. Dette ble imøtegått i en omfattende valgstudie i juni 2020, mens Mujica fikk Almagro ekskludert fra Frente Amplio for sin politikk i OAS og hatske kampanje overfor Venezuelas president Nicolás Maduro.
Morales anklaget 15. mai USA for å ha planlagt et attentat mot ham eller å hente ham ut fra Bolivia ved en militær operasjon lik den som ble satt inn mot Maduro.
Planen var koordinert mellom USAs Sørkommando i Doral i Florida og det føderale narkotikadirektoratet US Drug Enforcement Administration (DEA) og president Paz ” for å arrestere eller drepe meg», skrev Morales på sosiale medier. Morales retter en anklagende finger mot tidligere minister Carlos «Zorro» Sánchez Berzaín som flyktet til Miami etter Svart oktober-massakren (Octubre negro) i 2003 under “Den bolivianske gasskrigen” (Guerra del Gas) da president Gonzalo Sánchez de Lozada sendte sikkerhetsstyrkene på folk som protesterte mot utbyttinga av landets gassressurser. Morales peker også ut viseminister Ernesto Justiniano som har tette kontakter til DEA.
Attentatplanene skal framgå av dokumenter av en politiordre som kalt «Orden de Operaciones N° 156/2026 – Operación Relámpago Tambaquí» som blant annet den Morales-vennlige kanalen Radio Kawsachun Coca og journalisten Ollie Vargas, skal ha avdekket. Dokumentet viser til en stor politiaksjon med over 2300 politifolk i Trópico de Cochabamba og andre deler av provinsen som skal settes inn for å pågripe Morales. Det viser til koordinering med DEA som «Administración de Control de Drogas (DEA – EE.UU.)». Landets væpnede styrker og militær etterretning er involvert i planene for å håndtere forventet motstand fra folk som bemanner veisperringene, fra sivile “menneskelige skjold” og fra cocaleros, organiserte kokadyrkere. Operasjonen skal “respektere menneskerettigheter og rettsstaten», heter det.
Men protestene er verken avhengig av personene Evo Morales eller Mario Argollo, selv om Paz retter sine angrep inn mot dem. Bevegelsen er større enn dem, og den sosiale uroen har nå spredt seg vidt og langt utenfor Plaza Murillo hvor regjeringa holder til. Misnøyen er høyst personlig, men den har festet seg i mange. Det er det som sprenger rammene for de tidligere protestene og får folk ut i gatene.
Paz har kommandert ut sikkerhetsstyrkene. De skal bryte ned de opptil førti veisperringene langs hovedveiene og har tatt oppstillling rundt offentlige bygninger. Tåregassen ligger tungt over La Paz (de Ayacucho) eller Chuqi Yap på aymara. Den skal hindre gruvearbeidere og lærere, landarbeidere og urfolksorganisasjoner å ta seg inn i den sentrale delen av hovedstaden og ned fra tvillingbyen El Alto (Toppen/høyden) på rundt 4000 meters høyde utgjør vel 900.000 av et samlet innbyggertall som har passert 1,6 millioner.
Regjeringa har siden 10. mai satt inn nødtransporter fra lufta for å forsyne La Paz, opprinnelig Nuestra Señora de la Paz. Ti dager seinere, onsdag 20. mai, varslet man omrokkeringer i regjeringa. Det var det første tegnet på at Paz var på gli fra sin innledende, steile holdning hvor han avviste all dialog og truet med å gå nådeløst etter de ansvarlige for protestene. Han har begynt å innse at krisa er dyp og treffer mange og utvikler seg til å bli en trussel mot hans posisjon. Han har nedsatt et økonomisk og sosialt råd (consejo económico y social, CES) og har invitert det som blir omtalt som “moderate urfolksgrupper, bønder og fagforeninger”, av TeleSUR, til direkte politiske konsultasjoner. Her har ingen av de aktive og framtredende protestlederne plass.
Den konservative korridoren
Etter regjeringsskiftet i november inngår Bolivia i hva som blir omtalt som “den konservative korridoren” (el corredor conservador) i Sør-Amerika. Det strekker seg fra Argentina og Chile i sør til Paraguay og Bolivia og videre langs Andesfjellene på Stillehavskysten til Peru og Ecuador.
Nå står Sør-Amerika overfor to viktige kommende valg i Colombia og Brasil. I Colombia skal Iván Cepeda fra Pacto Histórico (PH), “arvtaker” etter venstrepresidenten Gustavo Petro, til helga (31. mai) opp mot høyrekandidaten Paloma Valencia fra Centro Democrático – Mano firme, corazón grande (Demokratisk senter – Stødig hånd, stort hjerte), partiet til de tidligere presidentene Álvaro Uribe og Iván Duque, og Aberlardo de la Espriella fra Movimiento de Salvación Nacional (Den nasjonale redningsbevegelsen) som forsøker å samle opp det øvrige høyreekstreme omlandet rundt CD. Cepeda (63) har med seg senator og urfolkaktivisten Aida Marina Quilcué Vivas som visepresident, tidligere menneskerettsrådgiver for Unesco.
I Brasil skal president Lula, nå diagnostisert med hudkreft, opp mot Flávio Bolsonaro fra det høyreekstreme Partido Liberal (PL), sønn av den dømte tidligere presidenten Jair Bolsonaro, og fire andre kandidater 4. oktober.
Washington og “den svarte bølgen” (marea negro) har derfor flokket seg rundt Paz for å gi støtte. Åtte latinamerikanske regjeringer, i Argentina, Chile, Costa Rica, Ecuador, Guatemala, Panama, Paraguay og Peru – utstedte en felles uttalelse 15. mai der de støttet ham og fordømte mobiliseringa. De fleste er knyttet til Trumps nettverk av høyreorienterte presidenter, «Shield of the Americas», for å overvåke Latin-Amerika for USA-imperialismen.
Argentinas president Javier Milei har offentlig fordømt protestene og veisperringene som en koordinert sosialistisk trussel mot den regionale stabiliteten. Han har nå involvert Argentina i materiell støtte for at Paz skal beholde kontrollen ved blant annet å tilrettelegge logistikken for nødforsyninger fra lufta og sende antiopprørsutstyr til sikkerhetsstyrker, melder TeleSUR. Ifølge parlamentarikeren Rolando Pacheco fra Alianza Popular (Folkealliansen, AP) har president Milei sendt to flylaster med tåregass og utstyr for å kontrollere folkemengder fra Argentina.
USAs utenriksminister Marco Rubio har gitt diplomatisk, politisk og etterretningsmessig støtte og ser den interne konfliktene gjennom prismet av regional og geopolitisk sikkerhet. Rubios departement omtaler det folkelige opprøret som et «pågående statskupp» som Morales og andre radikale krefter står bak for å undergrave Paz og viser til at Paz er valgt i henhold til Bolivias konstitusjon.
USA knytter det til den nye nasjonale sikkerhetsstrategien som ble lagt fram i desember (“Donroe-doktrinen”) og understreker at Washington ikke vil tillate “kriminelle nettverk” eller “destabiliserende aktører” å forstyrre “den demokratiske styringa” på den vestlige halvkule. Grunnleggeren av leiesoldatfirmaet Blackwater, som i dag kamuflerer seg som Academi, har lagt ut en søknad i all offentlighet om å bistå i en militær intervensjon fra USAs side.
Morales mener at Milei er involvert i «en svertekampanje, fornærmelser og anklager uten bevis» som blir fremmet av «eksperter på skitten krig og falske nyheter» og peker på argentineren Fernando Cerimedo som Milei skal ha sendt til Bolivia for «skitne operasjoner” som “allerede har blitt avslørt av ærlige bolivianske journalister,» melder TeleSUR.
Chiles president, “Pinochet-avleggeren” José António Kast som tiltrådte 11. mars, følger med en felleserklæring med Peru og Paraguay som fordømmer protestene og blokadene og oppfordrer Organisasjonen av amerikanske stater (OAS) til å gripe inn overfor “et eksternt forsøk på å destabilisere Bolivias konstitusjonelle rammeverk”.
Kontrastene til USAs beleiring av Cuba er skrikende. Argentina og Paraguay var blant de sju landene som stemte mot årets Cuba-resolusjon i FNs hovedforsamling; Ecuador og Costa Rica var blant de tolv som stemte avholdende.
Årsaken er åpenbar. Selv om Bolivia er en liten økonomi også i sør-ameriansk sammenheng, har landet, med sine urfolk, hatt en økonomisk modell som førte til store framskritt for en tidligere svært utsatt befolkning. Modellen måtte reverseres. Nå viser reverseringa hvilke sosial-økonomiske utslag det gir for store deler av befolkninga.
Det vekker ingen beundring at Paz som kommer fra overklassen, har varslet at han halverer sin lønn. Det kan ikke dekke over den strukturelle klassekarakteren av å fjerne drivstoffsubsidiene. Den forsvinner ikke om det blir fløyet inn forsyninger til La Paz som ved en naturkatastrofe.
Økonomi og klassekamp
Bolivia har opplevd 7-8 år med økonomiske nedgangstider på grunn av fraværet av inntekter i utvidelsen av hydrokarboner og en tidvis feilslått satsing på litium som har ført landet på randen av økonomisk kollaps. Nå satser Paz i stedet på industrielt jordbruk med landbruksgigantene i nabolandene Brasil og Argentina i øst og i sør. Det skal bistå nye investeringer i gassutvinning i det økologisk sårbare Tariquía i Tarija.
USAs sanksjoner og dollarpress, bistandskutt og press fra narkotikakrigen rammet økonomien, korket igjen drivstoffforsyningene og rokket ved evnen til å forsvare landets ressurser før Arce tok over og gjorde om på den politiske linja til MAS. Paz allierte seg raskt med Trump-administrasjonen og gikk raskt inn for å overlevere Bolivias land og naturrikdommer til utenlandsk kapital og tilfredsstille USAs appetitt etter strategiske ressurser som litium, tinn, sølv, sink, bly, kobber, antimon, wolfram, naturgass, samt skog og vann til banker, landbruksnæringen, gruveselskaper og imperialistisk kapital, som Dekret 5503 om driftstoffsubsidiene og Lov 1720 som ble vedtatt i april, er en del av planen.
Paz forsøker nå å utnytte splittelsen i MAS-bevegelsen og blant den tidligere alliansen av urfolksorganisasjoner, fagbevegelsen og kokadyrkere som brakte Evo Morales til makta i 2005. Likevel har mer enn 70 fagforeninger sluttet seg til mobiliseringa. Paz-administrasjonen er nå ute etter ledelsen for organisasjonene bak generalstreiken. Forrige tirsdag tok riksadvokat Roger Mariaca ut siktelse mot COB-lederen Argollo, anklaget for oppfordring til kriminalitet og terrorisme. Det ble samtidig utstedt arrestordre på Justino Apaza Callisaya, lederen føderasjonen av nabolagsrådene i La Paz (Federación de Juntas Vecinales, FEJUVE)
Streiken og protestene er dermed rettslig omgjort til en kriminell konspirasjon og terrorhandling som krever «gjenoppretting av lov og orden» ved bruk av politi og soldater, tåregass og pansrede kjøretøy som blir satt inn i La Paz og mot veisperringene på minst 67 motorveier.
Paz trakk Lov 1720 formelt tilbake 13. mai, men gjorde det samtidig klart at det vil bli utarbeidet en ny lov med tilsvarende innhold og intensjon. Kravet om Paz’ avgang består. Det blir nå møtt med hardere undertrykking, særlig etter at aksjonene mot veisperringene rundt El Alto og langs motorveien La Paz–Oruro 17. mai ikke førte fram. Derfor kommer de rettslige anklagene om terrorisme. Begrepet “sikkerhet” blir flittig brukt. Dette er et begrep flere søramerikanske ledere har tatt til seg, hentet ut av repertoaret til Trump-administrasjonen og under dekke av “Donroe-doktrinen”.
Derfor rettes skytset også mot Evo Morales som avviser at det fins noen «uhyggelige planer» bak mobiliseringa annet enn «et land som er lei av å bli løyet til» mens regjeringa beskytter bedriftseiere, bankfolk og landbruksbedrifter. Morales er tiltalt for forakt for retten. Hensikten er i beste fall å sette ham på sidelinja.
Det internasjonale pengefondet (IMF) er tilbake etter mange års fravær. En delegasjon var i La Paz 19. mai for å forhandle fram Bolivias første lån på fem år, med ytterligere innstramninger og nedskjæringer som vilkår, i praksis en blankofullmakt til Paz om å gå videre med sin politikk.
Paz fulgte i Mileis fotspor ved å avvikle Miljø- og vanndepartementet som en av sine første handlinger i embetet. Han er ikke ute etter å løse landets strukturelle problemer, men “å gi bort våre naturressurser og pantsette landet for våre barn og barnebarn,» som en gruveleder uttrykte det under massemobiliseringa i La Paz 1. mai.
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Peter M. Johansen.
