oss 150 kroner!
I en artikkel i gårsdagens steigan.no argumenterer Knut Erik Aagaard mot det han kaller John Maersheimers «elegante en-faktorteori» som ble allerede i 2001 presentert i boken «The Tragedy of Great Power Politics».
Uten å kunne yte Mearsheimer full rettferdighet presenterer jeg her noen av teoriens hovedelementer:
Verden består av nasjonalstater. Verden er et farlig sted preget av usikkerhet. Det finnes ingen høyere makt å appellere til, så alle verdens stater er dømt til selv å sørge for sin sikkerhet. Det kan de gjøre ved å inngå bindende økonomiske eller militære allianser, hvorved de i varierende grad renonserer på sin autonomi, eller ved selv å gjøre seg sterkere enn sine konkurrenter. Dette gjelder alle stater som vil være herre i eget hus.
Vi lever derfor i en anarkisk verden som favoriserer den sterkeste rett. Stater har ikke venner, de har interesser. Og i likhet med normalbegavede individer (personer) opptrer selvstendige stater overveiende rasjonelt, og handler i samsvar med sine egne interesser.
Denne konstellasjonen fører, som man ser, med nødvendighet til evig sikkerhetspolitisk tevling med livet som innsats, som regel til krig, og i siste instans eventuelt til sivilisasjonsødeleggende atomkrig. Dét er tragedien, og den har ved teppefall ingen happy ending.
Teorien til Mearsheimer står og faller – i tillegg til andre momenter jeg nevnte i august 2025 – med teorien om «rational choice», teorien om at folk og stater overveiende handler rasjonelt, spesielt foran viktige veivalg».
Det er større problemer med Maersheimers teori enn dette
Aaagaard har helt rett i at en enfaktorteori ikke stemmer, og ikke kan stemme i en kompleks og komplisert verden.
Men dette er ikke hovedfeilen ved Maersheimers teori.
Et problem ved Maersheimer er at han ikke problematiserer stater som subjekt. Er de subjekter, eller ligger det klasseinteresser bak som for den del kan handle i egne interesser på tvers av statens interesser?
Mearsheimer behandler stater som unitære, rasjonelle aktører (unitary rational actors) som primært forfølger nasjonale interesser – overlevelse og makt i et anarkisk system. Staten framstår som et slags «svart boks»-subjekt der interne prosesser stort sett ignoreres eller underordnes systemiske krefter. Dette er en forenkling som gjør teorien forutsiende på systemnivå, men den har klare begrensninger.
I offensive realism (spesielt The Tragedy of Great Power Politics) er utgangspunktet at anarki tvinger stater til å oppføre seg på lignende måter uavhengig av regime, ideologi eller intern sammensetning. Presset fra usikkerhet, relativ makt og selvhjelp dominerer.
Innenrikspolitikk, ideologi eller klasseinteresser kan påvirke kortsiktig, men i storpolitikk (great power politics) vil systemet «sortere» bort de som ikke tilpasser seg.
Mearsheimer anerkjenner at stater ikke alltid er perfekte rasjonelle aktører – han har skrevet om «reckless states» der innenrikspolitikk, misoppfatninger eller lobbyvirksomhet fører til dårlige beslutninger. Men dette er unntak som bekrefter regelen i hans rammeverk.
Men det redder ikke teorien hans.
Elefanten i rommet er klasser og klasseinteresser
De finnes knapt i Maersheimers verden.
Staten er ikke et nøytralt subjekt, men et verktøy for dominerende klasser/eliter (kapitalister, militær-industrielt kompleks, etc.). Disse kan forfølge egne interesser (profitt, makt, ideologi) som avviker fra «nasjonens» langvarige sikkerhet. Eksempler: Militærindustri som tjener på evig krig, eller finanselite som presser globalisering som svekker nasjonal produksjon og samhørighet.
The Israel Lobby-boka (med Stephen Walt): Her viser Mearsheimer selv at en sterk innenriks lobby kan skyve USAs politikk i retninger som ikke tjener bred nasjonal interesse. Dette er et innrømmet hull i den rene strukturelle modellen.
Norge: Den politiske kasten handler mot Norges interesser
Min oppfatning er at norsk politikk i dag er i strid med den norske statens interesser. Den politiske kasten i Norge (et begrep lånt fra Italia) handler i samsvar med Brussels interesser og Washingtons interesser. Derfor oppstår det et feil inntrykk av staten som subjekt, når helt andre krefter er subjekter.
Norge er ikke EU-medlem, men er dypt integrert gjennom EØS-avtalen. Norge implementerer en stor andel av EU-regler (ofte oppgitt til 70–75% på relevante områder) uten stemmerett i beslutningsprosessene. Dette gir markedsadgang (viktig for eksportøkonomien), men innebærer suverenitetsavståelse – spesielt på områder som ressursforvaltning, arbeidsmarked og reguleringer. EFTA-domstolen har nylig utvidet EØS-rettens rekkevidde til kontinentalsokkelen, noe som berører olje/gass og mineraler.
Samtidig er Norge en av de mest lojale NATO-allierte og Washington-partnerne: Massiv militær og sivil støtte til Ukraina (flere titalls milliarder NOK over tid, inkludert energi- og gjenoppbyggingsstøtte). Altså ikke Alt for Norge, men Alt for Ukraina! Det er i motstrid til Maersheimers teori, men det passer med en klasseteori som plasserer politikerkasten som redskaper for finanskapitalen.
Politiske, byråkratiske, akademiske og medie-eliter i Oslo er ofte tett knyttet til internasjonale nettverk (Brussel, Davos, Washington). Dette har skapt en «kaste» som internaliserer globale/elitære preferanser («grønn omstilling» på EU-premisser, liberal migrasjonspolitikk tidligere, verdipolitikk) som ikke alltid matcher majoritetsoppfatninger eller langsiktige nasjonale interesser for Norge som stat (demografi, sammenhengskraft, oljeavhengighet).
Merz styrer slik BlackRock vil
Det samme kan man overraskende nok si om den tyske politiske kastens handlinger. Merz opptrer mindre i Tysklands enn i finanskapitalens interesser.
Merz har en lang karriere i finanssektoren, blant annet som styreleder for BlackRock i Tyskland (2016–2020). BlackRock er verdens største kapitalforvalter, med enorme investeringer i tyske og europeiske selskaper. Kritikere hevder at dette gir ham en naturlig orientering mot globale finansinteresser, privatisering og markedsliberalisme framfor strenge nasjonale eller industrielle hensyn.
Tyskland har fått en «BlackRock-kansler» som prioriterer investorvennlige reformer, deregulering og alliansepolitikk som gagner finansmarkedene. Politikk som favoriserer store investorer, privatisering av velferd, og å holde markedene åpne kan komme på bekostning av nasjonal kontroll over strategiske sektorer eller kortsiktig velferd for vanlige tyskere (høy energi- og velferdskostnad, migrasjonsbelastning tidligere).
Energipolitikk (Energiewende), høye kostnader og reguleringer har allerede rammet tysk industri hardt. Hvis Merz’ pro-business-linje primært gagner globale aksjonærer (inkl. BlackRock-portefølje) mens kjerneindustri flyttes ut, støtter denne kritikken.
En falsk dikotomi
Når man utelukkende bruker Mearsheimers realistiske linse – staten som enhetlig, rasjonell aktør som maksimerer nasjonal interesse – oppstår det et paradoks i tilfeller som Norge og Tyskland: Det ser ut som om «staten» handler mot egne langsiktige interesser (suverenitet, industriell base, demografisk og økonomisk bærekraft). Men hvis man åpner den svarte boksen, viser det seg ofte at det ikke er «staten» som handler, men en politisk-administrativ-finansiell kaste med egne insentiver, nettverk og ideologiske bindinger.
Vi har altså en falsk dikotomi. Enten må man si at staten er irrasjonell (som realister gjerne vil unngå), eller så må man anerkjenne at «nasjonal interesse» er et omstridt begrep som kan kapres av klasser eller klassefraksjoner.
Den politiske kasten i Oslo og Berlin er sosialisert inn i de samme nettverkene (Brussel, Davos, Washington, finanssentre). Karriere, prestisje, ideologi og økonomiske bindinger kan veie tyngre enn abstrakte «nasjonale» kalkyler. Merz’ bakgrunn i BlackRock er et skoleeksempel – kritikerne peker på at hans politikk lett kan tolkes som å fremme investorvennlige løsninger og transatlantisk ortodoksi selv når det koster tysk industri eller velferd på sikt.
Nyttig, men feil
Kort sagt John Maersheimers teori er nyttig i sin elegante enkelhet, men den er misvisende og til dels direkte feil fordi han ser bort fra ikke minst finanskapitalens klasseinteresser.
Moderne finanskapital er global eller i det minste transnasjonal, så den vil systemisk handle på tvers av staters interesser.
Detter gjelder særlig de store kapitalforvalternesom BlackRock, Vanguard og State Street (ofte kalt «The Big Three») – som er er djupt transnasjonal i sin logikk. De forvalter titalls billioner dollar i globale porteføljer (over 30 billioner USD samlet), eier betydelige andeler i tusenvis av selskaper på tvers av land, og stemmer på generalforsamlinger med mål om å maksimere langsiktig avkastning for sine klienter (pensjonsfond, institusjoner, rike individer). Dette skaper systemiske insentiver som ofte kolliderer med nasjonale interesser definert som industriell base, suveren kontroll over strategiske ressurser, demografisk stabilitet eller nasjonal sikkerhet.
Dette skaper systemiske insentiver som stort sett kolliderer med nasjonale interesser definert som industriell base, suveren kontroll over strategiske ressurser, demografisk stabilitet eller nasjonal sikkerhet.
