Frankrike: Ingenting er løst

0
EU-eliten forstår ikke raseriet i folket. Franske kvinner marsjerer mot Versailles i 1789

Som ventet ble protestene fra de gule vestene mindre i femte akt enn ved forrige korsvei. Det hadde vi allerede forutsett. For det første oppnådde dette grasrotopprøret en god del resultater ved president Emmanuels Macrons politiske tilbaketog. For det andre er det svært krevende å holde en bevegelse som dette, praktisk talt uten organisasjon, på samme nivå i uke etter uke. For det tredje går det mot jul og vinter. Men det betyr ikke at opprøret er slutt eller at noenting er løst.

Årtsakene til opprøret er der fortsatt

Macron trakk tilbake de økte drivstoffavgiftene, i hvert fall midlertidig, og han lovte å øke minstelønna med vel 900 kroner fra januar 2019 og redusere skatten for de fattigste pensjonistene. Til sammen koster dette den franske staten rundt 900 milliarder kroner og driver budsjettunderskuddet gjennom taket på 3 prosent som er satt i EUs «stabilitetespakt». Taktisk må dette kunne kalles store seire for de gule vestene, kjempestore!

Når det franske folket likevel ikke jubler og hele 54 prosent av dem støtter fortsatte aksjoner, så kommer det av at de vet at på tross av de taktiske seirene så er ingenting løst. I de siste demonstrasjonene har mange demonstranter gått med plakater av typen: «Vi vil ikke ha smuler, vi vil ha hele bakeriet!»De vil ha mer enn innrømmelser – de vil ha regimeskifte.

Det franske folket vet at den energipolitikken til EU som ligger bak avgiftsøkningene på drivstoff ligger fast. Derfor kommer det til å komme nye runder med prisøkninger. Det kalles «klimapolitikk», men det er en plan for gigantiske overføringer av penger fra de fattige til de rike energiselskapene.

Det franske folket vet også at den ekstreme klassearrogansen som Macron og det franske maktapparatet har demonstrert under hele denne kampen fortsatt vil være der. Eliten har ingenting lært og ingenting forandret når det gjelder sin forakt for dem der nede, de vanlige sliterne, folket. Og de vil fortsette å oppføre seg som aristokratene i l’ancien régime før den store frankse revolusjonen.

Og de vet at den franske elitens og EUs massemigrasjonspolitikk vil fortsette å ødelegge det franske samfunnet og drive fram økte konflikter. Det franske folket er djupt urolige for framtida, og det med god grunn.

Det «grønne skiftet» vil utarme folk i Europa

Den største overføringa av penger fra underklassen til storkonsernene i nyere tid blir solgt som «miljøpolitikk». Det såkalte «grønne skiftet» vil bety stadig dyrere energi og den største belastninga vil ramme dem som har minst fra før. Det er greit for småborgerlige intellektuelle i byene å rynke på nesa over arbeidsfolk i provinsene for at de ikke sykler eller kjører elbil, men for vanlige folk som skal på jobb og hente og bringe unger og ikke har andre alternativer enn bilen, betyr det bare en dyrere og mer slitsom hverdag.

Jean-Baptiste Charpentier le Vieux: Familien til grev Penthièvre. (1762) Det franske aristokratiet hadde heller ingen forståelse for folkets livssituasjon den gangen.

Før den franske revolusjonen innførte kongedømmet en «støvskatt» på bønder som ble lagt på bønder som drev dyra sine gjennom landsbyene fordi de hvirvlet opp støv. Bensinavgiften til Macron er en slik «støvskatt», og tenkemåten og klasseforholdet er forbløffende likt. Aristokratiet skjermes, vanlige arbeidsfolk rammes.

Fordi den arbeiderfiendtlige politikken vil fortsette, vil også opprøret komme igjen – og igjen.

Systemendring stadig mer nødvendig

Europa er djupt nede i ei energikrisa som bare vil bli verre. EU klarer ikke å produsere nok energi, ikke på langt nær, til å opprettholde samfunnet slik det er i dag. Så det er opplagt at Europa og EU trenger en annen energipolitikk. Men det EU prøver er å opprettholde at kapitalistisk vekstsystem sammen med en omlegging til såkalt «grønn energi». Og det må skjære seg. For det første er ikke den nye energien så grønn at det gjør noe, for det andre klarer den ikke å erstatte den fossile anergien eller atomkrafta. Men for det tredje: fortsatt kapitalistisk vekst slik vi har hatt det siden annen verdenskrig er en umulighet på ganske kort sikt. 4 prosent vekst i året i 75 år vil kreve nesten 20 ganger så mye energi- og råvareforbruk som i dag. Den som hevder at dette er mulig bør kreve å få igjen skolepengene.

Les: Om dommedagsprofeter og den lille gangetabellen

Det kan la seg gjøre å stoppe veksten i energiforbruket uten å gjøre hverdagene til et mareritt for folk, men det krever en total omlegging av produksjonsmåten i smafunnet fra profittmotivert vekst til produksjon for å dekke folkets behov. Og det krever igjen at folket tar kontrollen over alt fra bank og finans til produksjon, transport og energiforsyning.

Kort sagt: Ikke smuler fra de rikes bord – vi vil ha hele bakeriet!




Forrige artikkelStrømsjokket
Neste artikkelStrømprisene: – Første kvartal ser dyrt ut
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).