Identitetspolitikken – en fiende av arbeiderklassen

12
Faksimile fra Klassekampen 29. august 2018.

Nyhetssjef i Klassekampen  Mímir Kristjánsson (MK) skriver i en bredt oppslått artikkel 29. august 2018 om den såkalte identitetspolitikken under tittelen Identitetskrisa. MK har latt seg inspirere av den amerikanske statsviteren Francis Fukuyama og hans artikkel Against Identity Politics The New Tribalism and the Crisis of Democracy. Det er ikke godt å vite hvorfor man må gå til en tidligere neocon som spådde «historiens slutt og det liberale demokratiets endelige seier», men man kan jo la seg inspirere av så mye.

Og Klassekampens nyhetssjef har et svært godt poeng når han skriver at «I ytterste konsekvens risikerer identitetspolitikken å splitte oss opp i sju milliarder identiteter.»

Men han går ikke så langt som til å stille spørsmålet: Tenk om det var det som var hensikten?

Arbeiderklassen fraværende

På tross av at MK er på sporet av noe svært viktig, så klarer han ikke i avisa med det forpliktende navnet Klassekampen å nevne klasse eller arbeiderklasse så mye som én gang. Det sier kanskje noe om hvor langt identitetspolitikken har nådd, og hvor omfattende dens seier har vært?

MK viser til boka Populistiska Manifestet av Åsa Linderborg og Göran Greider, som vi tidligere har presentert her. I et intervju sier Åsa Linderborg:

…vänstern har försuttit chansen att lyfta de ekonomiska frågorna och fördelningspolitiken. Istället har vänstern ägnat sig åt moraliserande antirasism och identitetsfrågor på ett sätt som glider över i klassförakt. Vilket leder till att Sverigedemokraterna spelar mot öppet mål.

Boka er ytterst relevant i denne sammenhengen, og MK skal få poeng for å ha brakt den fram i lyset og for at han peker på den splittende effekten til identitetspolitikken. Men når han ikke forankrer analysen sin i klasser og klassekamp, så blir det bare å ripe i overflaten.

Identitetspolitikken er typisk småborgerlig i hele sin sentrering rundt din og min identitet. Denne ideologien er typisk nok født på campuser i USA der radikale studenter på nittitallet ga blaffen i korporasjonenes innmarsj på universitetene, men konsentrerte seg om interseksjonalitet og identiteter. Naomi Klein skriver godt om dette i No Logo! Men hun var vel optimistisk da hun trodde at denne tendensen var brutt for tjue år siden, for kampen for liksomsaker som «safe spaces» og politisk korrekt språk har antatt helt andre dimensjoner de siste femten årene.

For korporasjonene var denne jakten på stadig nye identiteter en glitrende mulighet fra et markedsføringssynspunkt, og den har tjent deres logobygging. En kan jo bare se på hvordan bank- og finanskapital bruker Pride i sin merkevarebygging, så skjønner man hvor enkelt det er.

World Economic Forum er en allianse av de 1000 rikeste selskapene i verden og det er helt tydelig at de har sett dette potensialet. På deres møte i Davos 2016 var kjønn og legning hovedtemaer, og USAs daværende visepresident Joe Biden var i Davos spesielt for å snakke om LGBT. Han hadde møter om dette med toppsjefene i Coca Cola og Airbnb og han sa til dem at de måtte gå i spissen på dette området.

Usynliggjøre klassekampen, svekke klassesolidaritet

Ved å fjerne klassekampen som det sentrale i politikken og innføre utallige identiteter som det sentrale, endrer man både forklaringsmodell og forholdet mellom fiender og venner. Vi vil ikke påstå at det var monopolborgerskapet som fant opp identitetspolitikken, men da den først var der, visste de å utnytte den, og den passet perfekt til deres formål.

Det globale monopolborgerskapet utgjør noe sånt som 0,00004 prosent av verdens befolkning. Hvis det store flertallet klarte å forene seg mot dem, så har de tapt. Derfor er det maktpåliggende for de ultrarike at alt som finnes av arbeiderklassebevissthet undergraves, og helst mistenkeliggjøres, og at flertallet kan splittes opp i så mange forvirrende identiteter som mulig.

Den delen av venstresida som har erstattet klassepolitikk med identitetspolitikk har vendt ryggen til arbeiderklassen og forrådt den. Og dersom de ikke skulle være klar over det; klasseforakt stinker, og arbeiderne kan lukte den på lang avstand – og svarer med å vende ryggen til det småborgerlige venstre.

Jakten på den samlende solidariteten

I artikkelen i Klassekampen prøver Mímir Kristjánsson å finne en vei framover, og det er ikke så dumt at han lar seg inspirere av Nina Björk og Rosa Luxemburg, men han lander nokså jamsides når han konkluderer:

«Om vi derimot igjen begynner å tro på disse egenskapene, og igjen forsøker å formulere de universelle verdiene Francis Fukuyama snakker om, har vi kanskje mulighet til på ny å bygge en mangfoldig og inkluderende koalisjon rundt et sett med felles krav som kan forandre verden.»

Heller ikke her klarer MK å sette arbeiderklasse og klassekamp opp mot identitetspolitikk og splittelse, og dersom han tror at Francis Fukuyama har noen universelle verdier å tilby oss som kan vise den forvirrede venstresida vei ut av forvirringa, vil den ideologiske sjølskadinga bare fortsette.

Men MK skal ha poeng for at han i det minste peker på problemet med identitetspolitikken, der ligger han langt foran en del andre på venstresida. Så hvis han legger bort Fukuyama og henter fram Luxemburg, vil han kanskje oppdage arbeiderklassen ved neste forsøk.

 

 

Les også:

Om å banne i venstresidas kirke

«Pratet om vita kränkta män står mig upp i halsen»

Hvordan klarte identitetspolitikken å feste grepet?

Arbeiderklassen og venstresidas sammenbrudd

 

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. ABC says:

    «I ytterste konsekvens risikerer identitetspolitikken å splitte oss opp i sju milliarder identiteter.»

    Bra artikkel. Nasjonalstaten er jo en identitet/gruppering som har eller man prøver på å rasere big time… Er det klokt?

  2. Selv har jeg funnet tilbake til min identitet som dahlitt, og vil vie resten av mitt liv til å kjempe for engene etter grenda mi, som nå har blitt engeklippet og ikke lenger kan fly. De som ikke er med meg er mot meg!

    -Norge - fra bedehusland til kjøpesenterland

  3. baluba says:

    Bygdis, heter det. :slight_smile:

  4. AnneBrit says:

    Jeg vil hevde at dette er en naturlig konsekvens av mangelfull identitets-utvikling, noe vi i hovedsak kan takke heldags-barnehagen for. Det er ikke mulig for noen ansatt der å ta over foreldrenes rolle, hvis de ikke vil adoptere ungen. Særlig er de tre første årene kritisk, og jeg antar at dette vil bli et økende problem etter som stadig færre tilbringer oppveksten i stabile omgivelser. Jeg må innrømme at jeg ble skremt, etter å ha lært hva vi vet om dette - samtidig som det manifesterte seg foran øynene på meg - i form av studenter.
    Slik vi vet at kjønnsidentitet utvikles like mye gjennom negasjon - at du ser på representanter av det annet kjønn og vet du ikke tilhører dem, som identifikasjon med ditt eget.
    At dette blir iverksatt samtidig som det offentlige rom blir fylt til randen av reklame, som lever av å selge identiteter, er vel knapt tilfeldig.

  5. Valgeir says:

    7 milliarder indentiteter - det er hva Ayn Rand og LIbertarianismen ønsker. Det finnes ikke noe kollektiv, sier hun, det er bare individer.

    Dette var nok ett argument mot den forferdelige Statismen, og for det private initiativ i alt.
    Jeg synes det ser mest ut som ett splitt og hersk argument.
    I hvertfall er styringen klar, den tilhører den private corporasjon.

  6. aford says:

    Det gjør det. :slightly_smiling_face: Men “bygdis” blir i økende grad en hedersbetegnelse, hva man knapt kan si om f.eks. “bykis”. I hvert fall dersom bykisen selv har gjort noe aktivt med sitt image for å fremstå som bykis, ikke bare uforskyldt vokst opp i en by. “Trend-urbanisse”, heter det vel strengt talt da. Må dóg ikke forveksles med, eller forkortes til “turbanisse”, som er noe enda et par hakk lenger unna bygdisen.

  7. baluba says:

    Det er visstnok en forkortelse for bygdedyret

  8. aford says:

    Åh. Den bygdisen. Janei, det er vel mer de som ikke er med Holmstad, men mot, som utgjør neo-bygdedyret i så fall.

    Mine assosiasjoner gikk i en litt annen og kulere retning; med bygdis så jeg for meg en sjølberga, praktisk og overlevelsesdyktig tradisjonsbærer, sånne uutgrunnelige og sterke folk det finnes noen av i indre Telemark, som jeg kan sverge på i sin tid hugget seg selv ut av det fjellet eller den furua de kommer fra på rein trass. Dét, pluss noen freidige og fremoverlente gener etter Peer Gynt.

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

3 flere kommentarer

Deltakere

Historisk kommentararkiv

12 KOMMENTARER

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.