Mye uro i verden — men er framtida lys?

Av Ove Bengt Berg.

Verden preges av økende rivalisering og erobring av arealer og ressurser, skiftende geopolitiske allianser, usikker realøkonomi dominert av finansslott og oppsamling av rikdom på færre hender. Heldigvis også med økende folkelig motstand over hele verden mot de politiske og økonomiske elitenes tradisjonelle politikk. Men med uorganisert tilfeldig motstand — altfor svak.

Bjørn Ditlef Nistad oppsummerte verdenssituasjonen  sånn ved avslutninga av 2018:

«Vi lever virkelig i en kampstor tid der noe nytt er i ferd med å bryte seg frem, og noe utlevd er i ferd med å gå under. Brexit, Donald Trumps valgtriumf, Marine Le Pen, Angela Merkels avgang som partileder, de gule vestenes opprør i Frankrike, Erna Solberg som stenger sin hjemmeside på grunn av folkelige protester mot regjeringens tilslutning til FNs migrasjonspakt – overalt gjør vanlige mennesker opprør mot den liberalglobalistiske eliten og en globalisert, grenseløs verden en liten krets av rikinger er de eneste som tjener på.

Nistad skriver:  Spesielt gledelig er de gule vestenes opprør i Frankrike. I flere tiår har vestlige politikere, godt sekundert av regimetro massemedier, hyllet fargerevolusjoner og opprør i Russland, Serbia, Kina, Iran, Ukraina og andre land fjernt fra deres egne samfunn. Og så får vestlige politikere smake sin egen medisin i form av opprør mot seg selv. Maidan i Frankrike – Macron har et helikopter i beredskap for å kunne flykte fra presidentpalasset. Det svimler! Kanskje er ikke den dagen altfor fjern da ikke bare Macron, men også andre vestlige politikere må flykte i helikopter?

Nistad siterer Bjørnstjerne Bjørnsons dikt «Til Johan Sverdrup» fra 1869:  

En kampstor tid, – og vi er med!
på jord det største er: å være
hvor krefter som er stort i gjære,
skal tage skikkelse og sted.

Kampstor tid? Jeg ser ikke så positivt på framtida som Nistad gjør. Opprørene er spede og preges av at de er uorganiserte. Det er motstand mot enkeltsaker, men det finnes ingen organisert ledelse som er i stand til å analysere sammenhengen mellom det som skjer og legge opp en plan som grunnleggende kan forsvare folk mot det som skjer.

Partiene degenerer, vi er uten et politisk parti  Partiene mot kriger og økonomiske forskjeller i Vesten som sosialdemokratiske, sosialistiske og kommunistiske partier har forfalt. I USA alt på slutten av 1950-tallet, i Europa i økende og aksellererende grad etter siste årtusenskifte. Disse partiene er like opptatt av krig som før, men nå for å starte dem i humanismens navn og i allianse med USA. Slik Ap og SV i Norge var for krigene i Jugoslavia, Libya og Syria.  Kamp mot rasismen har nå blitt hovedsaka for disse partiene, som den er i Frankrike og Sverige. Den politisk aktive universitets- og journalisteliten dominerer de politiske partiene og den politiske debatten med kamp mot rasismen som viktigste politiske sak.  Sammen med arbeidsgiverorganisasjonene ivrer de for økt innvandring til USA og Europa fra den fattige delen av verden. Arbeidsgiverne for å holde lønningene nede. «Humanistene» med påskudd for å belønne noen Lotto-vinnere fra fattige land til et liv i Vesten, som et ledd i en før-sosialistisk politikk. Viktig for disse degenererte politiske partiene er også kamp mot «konspirasjonsteorier».

Krigshungrig «humanisme» Til sammen utgjør disse krigshungrige politikerne gjennom et koppel av humanitære «hjelpeorganisasjoner», i Norge rundhånda statsfinansiert, flere generasjoner i aldersgruppa fra rundt 20 år til 60 år. Disse politikerne kan karakteriseres som «Generasjon tredje verdenskrig». De er politisk ekstremt naive uten forståelse for at politikk dreier seg om makt og strid om økonomiske interesser, og derfor så lett griper til krig for det som i virkeligheten er imperialistiske røverkriger.

Grisen før jul? Uten en nasjonal og internasjonal ledelse med politisk innsikt som organiserer motstand, er situasjonen for mennesker flest alvorlig. Tron Øgrims påstand om oss som «Grisen før jul» fra 1985, blir stadig mer aktuell. Men den som gir opp har tapt. Vi må våge å vinne. Nettstedene derimot.no og steigan.no er positive tegn i tida som kan bli kimen til nødvendige og viktige verktøy ut over et medium.

Og aldri blir: Nå i dag Bertolt Brecht roser dialektikken med et dikt* som passer på dagens situasjon, og jeg gjør Brechts ord til mitt håp for å gjøre noe med alle de grunnene vi har til pessimisme:

Urettferdigheten går i dag trygt omkring.

Undertrykkerne planlegger de neste titusen år.Volden sverger: Det som er forandrer seg aldri.Ingen stemme overdøver maktens stemme.

Og på markedet sitter utbytterne: Nå først begynner vi.Men blant de undertrykte sier mange: Det vi vil går aldri.
Den som lever skal ikke si: aldri! Det sikre er ikke sikkert. Det som er forandrer seg alltid.

Når de mektige har talt tar de avmektige ordet.

Hvem våger si: aldri?

Hvem bestemmer at det finnes undertrykking? Det er vi! Hvem bestemmer om den skal slutte

Også vi.
Du som er slått ned, reis deg! Du som har tapt, kjemp! Du som har forstått din tilstand: Hvordan kan du holde den ut? For de beseirede av i dag er de seirende av i morgen.

Og aldri blir: Nå i dag.

Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til Ove Bengt Berg.