Den sørgelige faneflukten fra anti-imperialist til krigspropagandist

0

Den eminente historikeren Lars Borgersrud har forrådt sitt fag og sin ungdoms verdier for å drive slett propaganda for NATOs krig mot Russland gjennom en historisk artikkel som ikke står til bestått.

Den tidligere AKP-eren Lars Borgersrud vil være kjent for mange for sine nybrottsarbeider om annen verdenskrig og motstandsbevegelsen i Norge. Slik som: «Militære veivalg 19401945. En undersøkelse av de øverste norske militære sjefers valg mellom motstand og samarbeid under okkupasjonen», Konspirasjon og kapitulasjon. Nytt lys på forsvarshistorien fra 1814 til 1940, Vi er jo et militært parti, bind 1 av «Den norske militærfascismens historie 193045» og Like gode nordmenn?, bind 2 av «Den norske militærfascismens historie 193045». For å nevne noen.

Historikeren blir krigsaktivist

Det faller derimot ikke så heldig ut når Lars Borgersrud forsøker seg som politiker. I et foredrag i Bergen 11. oktober 2022 forsøker han å bruke russisk og ukrainsk historie for å komme fram til artikkelens viktigste formål: Send våpen til Ukraina!

Artikkelen er på 47.000 tegn (med mellomrom) og en vanlig kronikk i Klassekampen er på 6.000 tegn. Så det er et svært dokument vi står overfor. Og langt må det kanskje være når historikeren skal begrunne hvorfor han vil støtte USAs og NATOs krig mot Russland med våpen.

Slapp og unøyaktig historieskrivning

Som artikkel om Russlands og Ukrainas historie hadde den neppe bestått den gangen universitetene ikke var så politisert som nå. På Forsvarets høyskole hadde den passert med glans.

Det har ikke noen hensikt å levere noen omfattende kritikk av historieframstillinga, fordi den bare er staffasje. Den er der for å virvle opp mest mulig støv før forfatteren melder seg på som krigsaktivist.

Men likevel noen kommentarer:

Borgersrud skriver om ukrainsk sjølstendighetskamp på 1600- og 1700-tallet. Det er ahistorisk. På denne tida fantes det ikke noe Ukraina eller ukrainere, bare Lillerussland og lillerussere. Etter å ha gjort opprør mot den polske kongen, adelen og den katolske kirken valgte kosakkene i 1654 å stille seg under tsarens beskyttelse (Unionen i Perejaslav). Uten russisk støtte ville de østslaviske ortodokse bondemassene ha blitt polinisert og tvangsomvendt til katolisismen, og det ville ikke ha eksistert noe Ukraina.

Borgersrud:

Det fantes i tidlig middelalder en statsdannelse med senter rundt Novgorod og Kiev som hersket over landområdene som forbant Svartehavsregionen og Bysants med Østersjøen. I perioder var dette landet stort, før det på 1200-tallet og videre gikk i oppløsning under press fra den tyske orden og Litauen i nord, senere fra den polske adel og det tysk-østerrikske keiserrike, senere Østerrike-Ungarn, i vest, ottomanerne fra Khanatet Krim i sør, og sist, men ikke minst, av mongolene, som nedkjempet Kievriket militært og flyttet det politiske tyngdepunktet østover til det senere fyrstedømmet Moskva.

Kiev-rus gikk ikke i oppløsning. Det ble skatteskyldig overfor mongolene. Mongolene innkrevet tributten gjennom tatarene, de tyrkiskspråklige horde-vasallene ved Svartehavet og østover gjennom Sentralasia. Det var mongolene som øvet press, de europeiske statene bare utnyttet Russlands midlertidige svekkelse. Det straffet seg senere. Polen inntok Moskva tidlig på sekstenhundretallet og hadde like mye nytte av det som Napoleon og Hitler. Vi får se hvordan det går nå med USA, som forsøker det samme i skrivende stund. Men de tatariske skatteoppkreverne organiserte Russland, og ble den viktigste av de faktorene som gjorde Russland til verdens største land, med en lang Stillehavskyst.

Borgersrud:

Svære ukrainske landområder ble overtatt av den russiske adelen .. (etter kriger mellom Russland, osmaner og europeiske stater på 17-hundretallet).

Det fantes ingen ukrainske landområder på den tid. Det fantes lillerussiske områder, som i krig mot europeiske stater søkte ly, ikke hos den russiske adelen, men i den russiske stat.

Borgersrud:

Det var denne [antiføydale, borgerlige] bevegelsen som startet den ukrainske nasjonalistiske selvstendighetsbevegelsen [på syttenhundretallet]. Den fikk sterke avleggere i Galicia og Rutenia, nåværende Vest-Ukraina og Sør-Polen, ja i en kort periode var Galicia et eget kongedømme under keiseren i Wien, med hovedstad i det tysktalende Lemberg/Lvov/Lviv.

Forestillingen om at det ikke finnes noen nasjonal ukrainsk identitet, som er et gjennomgangstema i russisk propaganda, stemmer altså ikke.

Borgersrud overser at det var Østerrike-Ungarn som oppfant, skapte og dyrket fram denne nasjonalismen i den lillerussiske befolkninga, som et bolverk mot Russland. Den var ikke stedegen.

Borgersrud:

Den tysk-sovjetiske ikke-angrepsavtalen i 1939 førte store landområder i Polen og Romania tilbake til Ukraina, i hovedsak slik det hadde vært inntil 1. verdenskrig.

Disse landområdene ble ført tilbake, ikke til Ukraina, men til Sovjetunionen, nærmere bestemt til sovjetrepublikken Ukraina.

Borgersrud:

Slik ble det ikke etter Sovjetunionens oppløsning i 1991, da Ukraina ble en selvstendig stat. Men lykkelig over tingenes tilstand, ga Ukraina i 1994 sine atomvåpen til Russland, mot en stormaktsgaranti fra vestmaktene og det nye Russland. Så fulgte perioden fram til de dramatiske Majdan-dagene i 2014, da den ukrainske forfatningen med ett slag ble drastisk endret. Det førte ultranasjonalistene på offensiven, som førte til at de nye myndighetene sa opp leieavtalen til Sevastopol, samtidig med nye språklover som innførte forbud mot russisk også i Donbas. Utsiktene til å få en amerikansk flåtebase i Sevastopol ble med ett ganske aktuelt. Som alle vet, Putin svarte med å okkupere Krim og gå inn med tropper i Donbas.

«…de dramatiske Majdan-dagene i 2014, da den ukrainske forfatningen med ett slag ble drastisk endret…» Smak på den!

Dette er det eneste stedet Borgersrud refererer til det voldelige, CIA-organiserte statskuppet i Ukraina. Dette er så forskjønnende at det må sies å være historieforfalskning, og en viktig historieforfalskning. For uten å skjønne statskuppet og de påfølgende pogromene mot de russisktalende i Ukraina, blir det umulig å forstå det opprøret i Donbass som førte til opprettelsen av de to sjølerklærte folkerepublikkene Donetsk og Luhansk. Og Borgersrud følger opp denne særegne formen for historieskriving ved å ikke omtale – i en artikkel på 47.000 tegn – den åtte år lange terrorkrigen fra Kiev-regimet mot sine landsmenn i Donbass, en krig som har kostet 14.000 mennesker livet. Dette er orwellsk. Man kan ikke skrive noenlunde nøkternt om krigen i Ukraina og samtidig utradere disse årene.

Ingen marxistisk analyse

Borgersrud viser til sitt «marxistiske grunnsyn», men han bruker ikke noen marxistisk metode i opuset sitt.

En marxistisk analyse ville drøfte de ulike klassekreftene og også veie de imperialistiske kreftene mot hverandre. Borgersrud er bare opptatt av «putinismen». USAs kriger og kupp gjennom tretti år for å erobre mest mulig av det som var Sovjetunionen og dens innflytelsessfære ser han helt bort fra.

Les: Krisa i Ukraina og redselen for det tomme rom

Han ser også bort fra at USA har dyrket den nazistiske og ultranasjonalistiske opposisjonen i Ukraina siden annen verdenskrig.

Les: CIA-dokument bekräftar att USA stött nazister i Ukraina i över 60 år

USA – CIA har nazifisert Ukraina siden 1953

Hadde Borgersrud gjort en klasseanalyse av Ukraina, ville han sett at det er et regime av Pinochet-typen som tjener de multinasjonale selskapenes interesser og fører krig mot arbeiderklassen i landet. Vi har publisert mange artikler om dette emnet, og vil her bare nevne noen av dem:

Ukraina bruker krigen som unnskyldning for å angripe arbeidernes rettigheter

Ukrainas arbeiderfiendtlige lover er planlagt lenge

Ukrainas nye lover for arbeidslivet «åpner en Pandoras eske» for arbeiderne

Zelenskijs økonomiske politikk er nyliberalisme av Pinochet-typen

Vesten forbereder seg på å plyndre etterkrigstidas Ukraina med nyliberal sjokkterapi

Zelensky selger bokstavelig talt Ukraina til amerikanske selskaper på Wall Street

Ikonisering og forvrengning av det nasjonale spørsmålet

Borgersrud behandler ikke det nasjonale spørsmålet som en marxist, men som en vestlig småborger.

I marxismen anerkjennes den nasjonale sjølråderetten, men den nasjonale kampen settes i sammenheng med klassekampen og kampen mot imperialismen. Det finnes dessverre svært mange tilfeller av nasjonale bevegelser som har tjent imperialismens interesser. De ukrainske nasjonalistene tjente nazi-Tysklands interesser i kampen mot Sovjetunionen. De storalbanske nasjonalistene tjente Mussolinis interesser.

I Syria bruker USA kurdernasjonalisme til å bryte opp den FN-anerkjente staten Syria og stjele landets ressurser. I Sør-Sudan brukte USA, Storbritannia, Israel og Norge regional nasjonalisme til å ødelegge Sudan og lage en korrupt og destruktiv klientstat. USA og EU brukte nasjonalismen på Balkan til å ødelegge Jugoslavia og så videre.

I Afrika har nasjonalismen vært et nyttig redskap for imperialismen og nykolonialismen.

De store afrikanske revolusjonære som Kwame Nkrumah, Patrice Lumumba og Thomas Sankara var ikke nasjonalister, de var panafrikanske internasjonalister.

Og så videre.

Hvis Borgersrud hadde vært konseskvent i sin versjon av nasjonalismen, ville han ha måttet støtte folkerepublikkene i Donbass. Men det gjør han ikke. Hvis han hadde vært fast på å forsvare staters integritet, ville han ha forsvart Syria mot USAs/SDFs løsrivingskamp. Det gjør han heller ikke.

Hvor kommer den fra denne formen for «nasjonalisme» som hver eneste gang tjener USAs interesser? Dette opptar meg mye, ikke minst fordi jeg ser at det gjelder svært mange gamle AKPere. Var det en spesiell forståelse av «Maos teori om de tre verdener» som fikk mine gamle partifeller til å spore av? Og i så fall, kunne jeg ha gjort noe for å prøve å hindre en slik utglidning?

(Mao skapte aldri noen «teori om de tre verdener». Det er et påfunn fra ledelsen i KKP og redaksjonen i Folkets Dagblad. Det eneste Mao sa om dette, var en replikk i en samtale med Kenneth Kaunda der han hintet til en tredeling av verden, men smalltalk er ikke mye å lage teori av.)

Krigen er verst for Ukraina

Denne krigen kunne ha vært unngått. Vi har tatt avstand fra den fra 2014 og fra 24. februar i vår, og vi har gang på gang advart mot den og pekt på hva som kunne ha vært gjort for å hindre den. Jeg kan ikke se at Borgersrud har engasjert seg i denne kampen mot krigen siden 2014 (korriger meg om jeg tar feil).

Det er ikke en frigjøringskrig fra Ukrainas side. Det er, slik også ledende folk i USA har innrømt, en krig fra Vestens side for å «knekke ryggen» på Russland. I denne krigen er ukrainerne kanonføde og slaktoffer.

Det er ikke i ukrainernes interesse at dette slaktet fortsetter. Borgersruds parole om mer våpen til Ukraina tjener ikke folket der, men bare interessene til det militær-industrielle komplekset – og Kongsberg Gruppen.


Ukrainsk regjering bruker krig for å håndheve privatisering, vedtar nye anti-russiske lover

Ukraina bruker krigen som unnskyldning for å angripe arbeidernes rettigheter

Ukrainas arbeiderfiendtlige lover er planlagt lenge

Zelenskyj utnytter krigen for å gjennomføre enda mer privatisering av offentlig eiendom

Domstol forbyr Ukrainas Kommunistiske Parti og overdrar alle dets aktiva til staten

Zelenskij forbyr 11 opposisjonspartier

Forslag fra Zelenskij: – Kollektiv straff for alle med russisk pass

Zelenskijs økonomiske politikk er nyliberalisme av Pinochet-typen

Odessa 2. mai 2014 – massakren som startet krigen

Ukraina stenger opposisjonens medier og USAs ambassadør jubler

Ukrainas president forbyr tre TV-kanaler

Ukraina opphever menneskerettighetene i Donbass

Forrige artikkelKonkurser i vindkraftindustrien
Neste artikkel– Det er utenlandske intervensjoner som skaper kaos og elendighet i Haiti
Pål Steigan
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).