oss 150 kroner!
«Igjen sto vi med flagg i hendene og fortalte barna våre at de bor i verdens frieste og tryggeste land. Politikerne holdt taler om demokrati, frihet og fremtid, mens folk applauderte og smilte som om Norge fortsatt styres av mennesker som setter folket først. Men hvor mange kjenner egentlig igjen landet sitt lenger?»
Jeg har brukt store deler av livet mitt på å beskytte Norge. Som soldat og som politiker har jeg ofret tid, familie, trygghet og store deler av mitt eget liv fordi jeg trodde dette landet var verdt å kjempe for. Jeg trodde Norge skulle være et samfunn bygget på ærlighet, ansvar og respekt for folket. Jeg trodde vi var et land hvor sannheten betydde noe, og hvor demokratiet faktisk skulle beskytte vanlige mennesker mot maktmisbruk. Men nå er det nok.
For det vi ser i dag er et Norge hvor makten stadig fjerner seg fra folket. Politikerne sender titalls milliarder ut av landet uten reell kontroll mens norske familier presses hardere økonomisk for hvert eneste år som går. De snakker om solidaritet samtidig som eldre fryser, unge mister fremtidstro og foreldre kjenner på en uro de aldri før har kjent. Samtidig forventes det at vi skal tie stille og stole på at alt skjer for vårt eget beste.
Hvis du stiller spørsmål ved pengebruken, blir du stemplet. Hvis du krever åpenhet, blir du behandlet som et problem. Hvis du utfordrer fortellingen som serveres av politikere og medier, forsøker de å få deg til å tie gjennom press, latterliggjøring og sosial fordømmelse. Dette er ikke det demokratiet våre foreldre og besteforeldre bygget.
Det farligste er ikke bare pengene som forsvinner. Det farligste er hva slags samfunn barna våre vokser opp i. De vokser opp i et land hvor makthavere stadig slipper unna ansvar. Hvor medier beskytter politikere i stedet for å kontrollere dem. Hvor sannheten filtreres gjennom politiske interesser. Hvor frykten for å si feil mening er større enn frykten for korrupsjon og maktmisbruk.
Hva lærer vi barna våre da? At lydighet er tryggere enn ærlighet. At det er smartere å tie enn å stå opp mot urett. At makten alltid vinner.
Hvis vi lar dette fortsette, kommer barna våre til å arve et samfunn hvor demokratiet bare eksisterer som et symbol. Et samfunn hvor folk fortsatt får stemme, men hvor de viktigste beslutningene tas bak lukkede dører av mennesker som aldri stilles til ansvar. Historien viser at frihet aldri forsvinner over natten. Den forsvinner litt etter litt mens folk flest fortsetter å tro at noen andre skal stoppe utviklingen. Mens folk er opptatt med hverdagen. Mens makten flytter grensene sakte nok til at ingen reagerer før det er for sent.
Det er derfor vi må reagere nå. Ikke med vold eller hat, men med mot. Med krav om sannhet. Med krav om full gransking av hvordan folkets penger brukes. Med krav om at politikere som misbruker tillit eller ignorerer korrupsjon må stilles til ansvar gjennom lovverket. Med krav om at medier igjen begynner å tjene folket i stedet for makten. For hvis ingen holdes ansvarlige, vil dette bare fortsette.
Jeg nekter å akseptere at barna våre skal vokse opp i et Norge hvor folk lærer å være stille for å passe inn. Jeg nekter å akseptere at neste generasjon skal arve et samfunn bygget på propaganda, frykt og politisk teater mens eliten beskytter seg selv. Et ekte demokrati krever modige mennesker. Ikke mennesker som alltid er enige, men mennesker som tør å stille spørsmål når noe er galt.
Og akkurat nå er mye galt.
Så kanskje er det på tide å slutte å gratulere oss selv med hvor fantastisk Norge er, og heller begynne å spørre hva slags land vi faktisk er i ferd med å bli. For hvis vi ikke våkner og beskytter demokratiet nå, vil barna våre en dag spørre oss hvorfor vi så alt skje og likevel valgte å være stille.
