Krisa i Ukraina og redselen for det tomme rom

0
Russland har vært langt nede før. Moskva brenner, Napoleons tropper inntok den russiske hovedstaden i 1812. Men også de tapte.

Da Sovjetunionen gikk i oppløsning åpent det seg det største rommet for imperialistisk ekspansjon noensinne. De fleste krigene siden er etterdønninger av dette sammenbruddet – også krigen i Ukraina. Ikke minst den.

Av Pål Steigan.

«Da Berlinmuren brast natta til 10. november 1989, var det Jaltaavtalen som ble revet ned, for seinere å bli solgt bitvis med graffiti på av fortausselgerne ved Brandenburger-porten.»

Dette skrev jeg i 1992 i ei lita bok med tittelen «Vargtid – eller myten om en fredelig verdensorden». Det som lå meg på hjertet da jeg skrev den boka, var å advare mot de enorme illusjonene som var bygd opp omkring det store og fredelige internasjonale samarbeidet som skulle vokse fram på ruinene av den kalde krigen. Mitt syn stod i skarp motsetning til det offisielle synet og den dominerende holdninga i de fleste store mediene. Slik jeg så det betydde ikke Sovjetunionens og Jugoslavias sammenbrudd innledninga til en periode med fred og samarbeid, men innledninga til en periode med krig og ustabilitet.

Er det noe som står skrevet i ildskrift i det siste århundrets historie er at imperialismen ikke tåler «tomrom». Da Russland vedtok å godkjenne de to utbrtyerrepublikkene fra Ukraina, var det bare det foreløpig siste trekket i en komplisert rekke av kriger, okkupasjoner og partering av land, som har pågått i mer enn tretti år. Det er helt umulig å forstå begivenhetene i Ukraina, hvis man ikke har dette bakteppet klart for seg.

Nyoppdeling

I imperialismens tid har det hele tida vært en kamp mellom ulike stormakter. Kampen har dreid seg om markeder, tilgang til billig arbeidskraft, råvarer, energi, transportruter og militær kontroll. Og de imperialistiske landa deler opp verden seg i mellom etter styrkeforhold. Men de imperialistiske maktene utvikler seg ujamnt. England rådde en gang over hele verden, men ble tatt igjen og forbigått av USA, og på enkelte områder også av Tyskland. Denne ubalansen som da oppstår skaper grunnlag for en nyoppdeling av verden ut fra det nye styrkeforholdet. Til sjuende og sist er krig den måten imperialismen bruker for å avgjøre hvordan denne nyoppdelinga skal bli.

Dersom et rike bryter sammen eller mister kontrollen over noen områder, vil rivalene konkurrere om å fylle tomrommet. Imperialismen følger det prinsippet som Aristoteles i sin fysikk kalte horror vacui – redselen for det tomme rom.

I det tjuende århundret var det to enorme kriger som begge ble utløst på grunn av denne ubalansen. Verdenskrigene var kriger om hegemoni, om økonomi, om kontroll – om nyoppdeling. Etter 1. verdenskrig møttes stormaktene i Versailles for å slå fast det nye maktforholdet og den nye oppdelinga. Taperne i krigen, Tyskland, Russland, Østerrike-Ungarn og Det osmanske riket, ble desimert og stykket opp, og enten gjort om til maktesløse enheter eller erobret av seierherrene.

Midt-Østen sli det så ut før første verdenskrig. Tynn grønn linje viser Det osmanske rikets tidligere yttergrenser.
Midt-Østen slik det så ut før første verdenskrig. Tynn grønn linje viser Det osmanske rikets tidligere yttergrenser.

Balkan, som hadde vært kontrollert av Østerrike-Ungarn og Det osmanske riket, ble delt opp på denne måten. Jugoslavia ble konstruert av seierherrene i Versailles. Det osmanske riket mistet all sin kontroll over Midt-Østen og Nord-Afrika, og inn kom England og Frankrike og delte byttet mellom seg. Vi lever fortsatt med en konflikt som sprang rett ut fra 1. verdenskrig og Versailles, nemlig palestinakonflikten.

Til venstre: Europa før 1. verdenskrig. Til høyre: Europa etter Versailles-freden
Til venstre: Europa før 1. verdenskrig. Til høyre: Europa etter Versailles-freden

Seierherrene i 2. verdenskrig møttes i Jalta på Krim og der bestemte Roosevelt, Churchill og Stalin den nye oppdelinga av Europa. Både Versailles-avtalen og Jalta-avtalen holdt seg gjennom hele den kalde krigen. Selv ikke opprøret i Ungarn eller Sovjets og dets alliertes innmarsj i Tsjekkoslovakia førte til noen endring av dette mønsteret.

Sovjetunionens sammenbrudd

Det dramatiske skillet kom ved innledninga til nittitallet. I 1991 opphørte Sovjetunionen å eksistere, og snart var også østblokka en saga blott. Og dermed var balansen brutt, den som hadde opprettholdt den gamle orden.

Og nå lå et enormt område klart for nyoppdeling. Det svekkede Russland klarte knapt å ta vare på eget territorium, og slett ikke det området som i sin tid var kontrollert av Sovjetunionen. Aldri noen gang tidligere har et så svært område ligget åpent for omfordeling. Det var resultatet av to forferdelige kriger som var kommet i spill igjen. Det kunne ikke føre til noe annet enn krig.
(Les: Krig i vår tid.)

World_pol495[sh copy
Dette la grunnlaget for USAs Eurasia-strategi, som dreide seg om å sikre kontrollen over den veldige eurasiske kontinentet. Det er denne kampen for nyoppdeling til fordel for i første rekke USA, som har ligget til grunn for de fleste krigene siden 1990: Somalia, Irak-krigene, Balkan-krigene, Libya, Ukraina, Syria og Ukraina.

USA har vært aktivt i spiss hele veien, og kampen for å utvide NATO østover og drive regimeskifter i form av såkalte ”fargerevolusjoner” har vært deler av denne kampen. Kuppet i Kiev, omdanninga av Ukraina til amerikansk koloni med nazistiske innslag og krigen i Donbass hører også med i dette bildet.

Denne krigen stanser ikke før Russland er erobret og partert, eller har satt en stopper for USAs offensiv.

NATO medlemmer etter årstall_edited-2
USA har benyttet seg av Sovjetunionens fall til å rykke sin interessesfære langt østover

Også en ny vår for tysk imperialisme

Men det var flere tjuver ute på samme marked. Først og fremst åpnet dette en enorm mulighet for tysk imperialisme, som jo hadde et visst tilbakeslag i perioden 1942–45. For det første ble det mulig å ta kontroll over det som hadde vært DDR, og for det andre ble det mulig å rykke fram de tyske posisjonene i det som hadde vært tyskkontrollerte områder tidligere. Det gjaldt ikke minst Balkan, med Kroatia i første rekke. Men det gjaldt også Tsjekkoslovakia, Polen, de baltiske statene og Ukraina.

Og det var Tyskland som utløste oppdelingskrigene for å partere Den føderale sosialistiske republikken Jugoslavia. Da Kroatia erklærte seg sjølstendig, var Tyskland først ute med anerkjennelsen, og det ble den utløsende faktoren for det som skulle bli krigen mellom Serbia og Kroatia (støttet av NATO), krigen om Bosnia-Herzegovina og Kosovo-krigen. Alt dette ble naturligvis framstilt som frigjøringskrigen med Serbia iført den svarte hatten. Men i virkeligheten var det kriger om imperialistisk nyoppdeling. Dette blir spesielt klart når vi ser på disse landas elendige status i dag. I Kosovo finnes den gigantiske amerikanske Bondsteel-basen, men for øvrig er landet så elendig stilt at folk flykter derfra i hopetall.

Tysk kapital er den største investoren i Øst- og Sentraleuropa, så mye av den gamle innflytelse er tilbake igjen. Tysk kapital har fått sin Generalplan Ost, i en modernisert og sminket versjon. Det har de brukt til å skaffe seg svært billig arbeidskraft fra Øst-Europa og samtidig knekt ryggen på disse samfunnene. Og de har sikret seg nye investeringsområder og større ressurser. Tysk kapital fikk sitt Lebensraum til slutt.

Midtøsten og Nord-Afrika

Da Sovjetunionen ikke lenger fantes, ble det mulig for USA, med støtte fra Saudi-Arabia og Israel å angripe og ødelegge Irak. Dette var en relativt sterk, nasjonalistisk og sekulær stat. Landet hadde vært alliert med både USA og Sovjetunionen litt av og på. Men først da Sovjetunionen var historien ble det mulig for USA å invadere og ødelegge landet.

Det samme ble gjort med Somalia, som også hadde vært Sovjet-alliert.

Libya var en spesiell utfordring, for ikke bare var Gaddafi en sterk, nasjonalistisk og sekulær leder. Han ønsket å bryte med dollaren og skape et forent Afrika med gulldinaren som valuta. Det var å be om trøbbel fra Imperiet.

Israel har lenge ønsket å knuse sine arabiske naboer og Iran, og kunne bare støtte opp om USAs kriger for å oppnå det sionistene drømmer om – kontroll av landet fram til Eufrat.

Tyrkia og Saudi-Arabia

Som nevnt var en av tapernasjonene i den første verdenskrigen Det osmanske riket. Sovjetunionens sammenbrudd fikk stortyrkiske imperialister til å drømme om et stor-tyrkisk rike fra Xinjiang til Balkan og fra Svartehavet til den arabiske ørkenen. Se Pan Turkism.

Tyrkisktalende folkegrupper
Tyrkisktalende folkegrupper

Disse tankene ble fremmet allerede på begynnelsen av nittitallet, men det er først med den stor-tyrkiske sjåvinisten Recep Erdoğan at tankene har blitt utformet til konkret og aggressiv politikk. Han ser seg sjøl i rollen til Suleyman den store, den fremste lederen av det osmanske riket.
Sør på den arabiske halvøya har ”vokteren av de to helligdommer” utviklet tilsvarende imperiedrømmer. Saudi-Arabia ønsker å gjenskape sin versjon av Kalifatet bygd på wahhabismen og sharia. Et godt stykke på vei utfyller disse planene hverandre. De drar veksler på de samme mytene og de samme historiske nederlagene og har sett seg tjent med å alliere seg for å knekke de kreftene som kan hindre dem, det vil si i første rekke Syria og Iran. Landet fører en forbrytersk krig mot nabolandet Jemen og er en av hovedsponsorene for jihadistisk terror i verden. Kongedømmet er den største våpenimportøren i verden. I Riyadh har de ikke glemt hvor stort det arabiske imperiet var på sitt største.

Det arabiske imperiet
Det arabiske imperiet

Hodekapperne i Riyadh har brukt hundrevis av milliarder til en politisk/religiøs imperialisme i form av bygging av moskeer og koranskoler over store deler av verden. På mange måter opptrer IS/Da’esh som en spesialavdeling av de saudiarabiske og tyrkiske armeene.

Lenge var USA den store vinneren og Russland den store taperen

Ikke bare begynte USA å rulle opp de tidligere medlemmene av Warszawa-pakten og gjøre dem til sine militærbaser og lydriker, de gikk også løs på sjølve Russland. Ved å støtte kuppet til Boris Jeltsin og siden gå tungt inn for å sikre at han ble valgt, sørget USA for å gjøre Russland til et nyliberalt kleptokrati.

Under president Bill Clinton gikk USA massivt inn i valgkampen i Russland for å sikre Boris Jeltsin seieren. Det var i 1996. Og det var ingen ringere enn presidenten sjøl som tok initiativet.

Den pro-vestlige Boris Jeltsin hadde rukket å bli ekstremt upoulær i Russland fordi hans økonomiske politikk hadde vært katastrofal for russisk økonomi og ført til et fall i BNP på 50%.

Det var hyperinflasjon, gallopperende kriminalitet, sammenbrudd i helsevesenet, pensjonssystemet, svikt i matvareleveransene og et dramatisk fall i forventet levealder.

I 1993 vedtok Jeltsin ved presidentdekret å oppløse parlamentet. Som svar på dette okkuperte parlamentarikerne parlamentsbygningen. Jeltsin brukte etteretningsdata fra USA da han satte inn hæren mot de folkevalgte og bombarderte parlamentet og drepte kanskje så mange som 2000 mennesker. Det ar denne ”demokratiets mann” USA hjalp med å vinne valget i 1996.

Omslaget på magasinet Time

USAs intervensjon i valget var ikke akkurat noen hemmelighet på den tida. Time hadde dette som hovedoppslag 15/7-1996 med forsidetittelen ”Yanks to the rescue”.

Magasinets egen ingress sier at det handler om

Den hemmelige historien om hvordan fire amerikanske rådgivere brukte meningsmålinger, fokusgrupper, negative annonser og alle de andre teknikkene i amerikansk kampanje for å hjelpe Boris Jeltsin til å vinne.

Den tisiders artikkelen forteller i detalj om tre amerikanske agenter som opprettet et hovedkvarter i Russland og jobbet der i fire måneder for å sikre Jeltsin seieren. De tre var Joe Shumate, George Gorton og Richard Dresner.

USA betalte dem 250.000 dollar, samt at de hadde ubegrenset budsjett for utgifter, meningsmålinger, fokusgrupper og andre tiltak. De opptrådte under dekke av å være salgsagenter for flatskjermTV. Russiske politifolk væpnet med maskinpistoler bevoktet huset de bodde i.

Jeltsin var massivt upopulær

Deres første undersøkelser tydet på at Jeltsin bare hadde støtte fra 6% av velgerne. ”Stalin hadde større oppslutning enn Jeltsin,” sa Dresner. Mer enn 60% av velgerne anså Jeltsin som korrupt og 65% mente at han hadde ødelagt økonomien, ifølge amerikanernes undersøkelser. Levealderen for menn i Russland i denne perioden falt med 10 år. Les: Forskning.no: Flere dødsfall etter privatisering.

Men de fant også ut at mange russere var redde for borgerkrig. Derfor utformet de budskapet: Hold på Jeltsin så vil du i hvert fall unngå uro.

Samtidig sørget USA for et lån til Russland via IMF på 10,2 milliarder dollar slik at den russiske regjeringa kunne betale lønninger og pensjoner som skulle ha vært betalt langt tidligere.

Bill Clinton som Jeltsins konsulent

USA-agentenes annonsekampanjer og mediamanipulasjoner klarte å få Jeltsin på offensive i valgkampen. Men likevel var det langt fra sikkert at han ville vinne. De tre amerikanerne tok kontakt med Bill Clintons rådgiver Dick Morris og ba om hjelp derfra. De ville at Clinton skulle akseptere at Jeltsin fikk opptre som en verdensleder på toppmøtet mellom de to i april 1996. Denne forestillingen gikk godt hjem i Russland.

Morris, som siden røk uklar med Clinton, sa i et intervju med ”America Talks live” i september 2016:

«Da jeg jobbet for Clinton, ringte Clinton meg og sa: «Jeg ønsker å få Jeltsin valgt som president i Russland mot Gennady Zyuganov», som var kommunisten som stilte mot ham. Putin var Zjuganovs store støttespiller.

«Det ble offentlig at Clinton ville møte meg hver uke. Vi gjennomgikk meningsmålingene som ble gjort for Jeltsin av en kollega av meg, som sendte den til meg hver uke. Han, Clinton og jeg gjennomgikk dem, og Bill tok opp hotline-telefonen for å snakke med Jeltsin og fortelle ham hvilke reklamer han skulle kjøre, hvor han skulle drive kampanje, hvilke posisjoner han skulle innta. Han ble i bunn og grunn Jeltsins politiske konsulent.»

Jeltsin vant som kjent valget, og Time gjorde ingen hemmelighet av USAs rolle i å sikre ham seieren. I 2003 ble dette til og med tema i filmen Spinning Boris.

Moder Russland kunne ikke la dette fortsette

Russland var altså ikke bare fratatt sin innflytelse og kjørt bankerott, men ble også latterliggjort og fornedret av seierherrene i den kalde krigen. Dette kunne ikke fortsette.

Russland er verdens største land, og har fra naturens side enorme ressurser.

«Moder Russland kan ikke la dette fortsette,» skrev jeg en gang på 1990-tallet. «Hun vil finne en en ny tsar, som kan bringe landet på fote og redde det fra undergangen.» Og hun fant ham i Vladimir Putin.

Under hans regjeringstid har Russland ikke bare kommet på fote igjen, men er ei stormakt i netydelig økonomisk og politisk framgang. Fra USAs side var Maidan i 2014 et forsøk på å rette enda et bajonettstøt mot Russland. Tanken var ikke bare å skaffe et USA-lojalt og anti-russisk regime så tett på Moskva som mulig, men planen var åpenbart å fordrive Russland fra Krim, og gjøre halvøya til et usenkbart hangarskip for USA. Det mislyktes.

Da parteringa av taperne av den kalde krigen startet, fikk USA-imperialismen en ny vår, og så på seg sjøl som verdenshersker. Tretti år og enormt mange kriger og millioner av tapte menneskeliv seinere, er det USA som ligger på sotteseng, mens Russland reiser seg nok en gang som en fugl Fønix av asken.

Les: Knut Erik Aagard: På den gale siden

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.