oss 100 kroner!
Den ukrainske akademikeren Olga Baysha forklarer i et intervju med The Grayzone at den økonomiske politikken Vladimir Zelenskij står for i Ukraina er en ekstrem form for nyliberal politikk. Denne politikken er så upopulær blant vanlige folk i Ukraina at Zelenskij som ble båret inn på en populistisk bølge og 73 prosent av stemmene i 2019 rett før den russiske invasjonen hadde en oppslutning på bare 31 prosent.
Den ukrainske akademikeren Olga Baysha, forfatter av Democracy, Populism, and Neoliberalism in Ukraine: On the Fringes of the Virtual and the Real, har studert Zelenskijys oppgang til makten og hvordan han har utøvd den makten siden han ble president. I intervjuet med The Grayzone diskuterer Baysha Zelenskijs omfavnelse av nyliberalismen og økende autoritarisme, hvordan hans handlinger bidro til den nåværende krigen; hans kontraproduktive og selvopptatte lederskap gjennom hele krigen, ukrainernes komplekse kulturelle og politiske synspunkter og identiteter og partnerskapet mellom nyliberale og den radikale høyresiden under og etter Maidan.
Vi bringer her et utdrag av intervjuet:
Håp om en bedre økonomisk situasjon som ble knust
Baysha sier:
Faktisk var Ukrainas uavhengighet i 1991 i stor grad også et spørsmål om økonomiske bekymringer. Mange ukrainere støttet ideen om politisk skilsmisse fra Russland på grunn av en forventning om at Ukraina ville ha det bedre økonomisk – dette er hva propagandistiske brosjyrer lovet oss. Dette økonomiske håpet ble ikke realisert. På mange måter endret Sovjetunionens sammenbrudd radikalt folks liv til det verre på grunn av Ukrainas nyliberalisering – markedsføringen av den sosiale sfæren og ødeleggelsen av den sovjetiske velferdsstaten.
Fra populistisk valgkamp til nyliberalt diktatur
Grunnargumentet som jeg legger fram i den nye boka mi er at den forbløffende seieren til Zelenskij og hans parti, senere forvandlet til en parlamentarisk maskin for å slå ut og stemple nyliberale reformer (i et «turboregime», som de kalte det), ikke kan forklart bortsett fra suksessen til TV-serien hans, som, som mange observatører tror, fungerte som Zelenskijs uformelle valgplattform. I motsetning til hans offisielle plattform, som bare var på 1601 ord og inneholdt få politiske detaljer, ga de 51 halvtimes episodene av showet hans ukrainere en detaljert visjon om hva som bør gjøres for at Ukraina skulle kunne komme videre.
Det budskapet som ble levert av Zelenskij til ukrainere gjennom showet hans er tydelig populistisk. Folket i Ukraina fremstilles i det som en uproblematisk totalitet blottet for interne splittelser, som kun oligarker og korrupte politikere/tjenestemenn er ekskludert fra. Landet blir sunt først etter å ha blitt kvitt både oligarker og marionettene deres. Noen av dem er fengslet eller flykter fra landet; deres eiendom blir konfiskert uten hensyn til lovlighet. Senere vil Zelenskij-presidenten gjøre det samme overfor sine politiske rivaler.
Interessant nok ignorerer showet Donbass-krigen, som brøt ut i 2014, et år før serien begynte å bli sendt. Ettersom forholdet mellom Maidan og Russland-Ukraina er svært splittende spørsmål i det ukrainske samfunnet, ignorerte Zelenskij dem for ikke å sette enheten i hans virtuelle nasjon, hans seere og til slutt velgerne i fare.
Zelenskijs valgløfter, som ble avgitt i skjæringspunktet mellom det virtuelle og det virkelige, handlet hovedsakelig om Ukrainas «framgang», forstått som «modernisering», «vestliggjøring», «sivilisasjon» og «normalisering». Det er denne progressive moderniserende diskursen som tillot Zelenskij å kamuflere planene sine for nyliberale reformer, lansert bare tre dager etter at den nye regjeringa kom til makta. Gjennom hele kampanjen ble ideen om «framskritt» som ble framhevet av Zelenskij aldri knyttet til privatisering, privatisering av matjord, budsjettkutt osv. Først etter at Zelenskij hadde konsolidert sin presidentmakt ved å etablere full kontroll over både lovgivende og utøvende makt, gjorde han det er klart at «normaliseringa» og «siviliseringa» av Ukraina betydde privatisering av land og statlig/offentlig eiendom, deregulering av arbeidsmarkedet, en reduksjon av fagforeningenes makt, en økning i offentlige avgifter på strøm, vann, oppvarming og så videre.
Styrt fra utlandet
Maidans maktskifte i 2014 markerte begynnelsen på en helt ny æra i Ukrainas historie når det gjelder vestlig innflytelse på dets suverene beslutninger. Siden Ukraina erklærte sin uavhengighet i 1991, har denne innflytelsen alltid eksistert. American Chamber of Commerce, Center for US-Ukraine Relations, US-Ukraine Business Council, European Business Association, IMF, EBDR, WTO, EU – alle disse lobby- og reguleringsinstitusjonene har i betydelig grad påvirket ukrainske politiske beslutninger.
Imidlertid hadde aldri landet i Ukrainas historie før Maidan utnevnt utenlandske statsborgere til toppministerposter – dette ble mulig først etter Maidan. I 2014 ble Natalie Jaresko – statsborger i USA – utnevnt til Ukrainas finansminister, Aivaras Abromavičius – statsborger i Litauen – til Ukrainas økonomi- og handelsminister Alexander Kvitashvili – borger av Georgia – helseminister. I 2016 ble Ulana Suprun – en statsborger i USA – utnevnt til fungerende helseminister. Andre utlendinger overtok embeter i lavere rangerer. Det er unødvendig å si at alle disse utnevnelsene ikke var resultatet av ukrainernes vilje, men fra anbefalingene fra de globale nyliberale institusjonene, noe som ikke er overraskende gitt at Maidan heller ikke ble støttet av halvparten av Ukrainas befolkning.
Nyliberalt diktatur
Jeg er enig med Jodi Dean som hevder at demokrati er en nyliberal fantasi i den forstand at det ikke kan eksistere i nyliberale styresystemer som ikke er kontrollert av mennesker, men av overnasjonale institusjoner. Som nevnt tidligere ble dette spesielt tydelig etter Maidan da utenriksministre ble utnevnt av disse institusjonene for å presentere sine interesser i Ukraina. Imidlertid gikk Zelenskij lenger i sin reformerende iver. Tidlig i februar 2021 ble de tre første opposisjonelle TV-kanalene – NewsOne, Zik og 112 Ukraine – lagt ned. En annen opposisjonell kanal Nash ble forbudt i begynnelsen av 2022, før krigen begynte. Etter at krigen brøt ut, i mars, ble dusinvis av uavhengige journalister, bloggere og analytikere arrestert; de fleste av dem har venstreorienterte synspunkter. I april ble også TV-kanaler med høyreorientert – kanal 5 og Pryamiy – stengt ned. Dessuten signerte Zelensky et dekret som forplikter alle ukrainske kanaler til å presentere bare ett pro-statlig syn på krigen.
Alle disse utviklingene er enestående for historien til det uavhengige Ukraina. Zelenskijs talsmenn hevder at alle arrestasjoner og medieforbud bør avskrives for militær hensiktsmessighet, og ignorerer det faktum at de første mediesengningene skjedde ett år før den russiske invasjonen. Når det gjelder meg, bruker Zelenskij kun denne krigen for å styrke diktatoriske tendenser innenfor sitt regjeringsregime, som begynte å bli dannet rett etter at Zelenskij kom til makta – da han opprettet en partimaskin for å kontrollere parlamentet og trumfe gjennom nyliberale reformer uten hensyn til den offentlige mening.
Kommentar
Store deler av den norske venstresida har kastet mye av sine tradisjonelle standpunkter overbord for dette ene som de tror er «støtte til den ukrainske frigjøringskampen mot russisk aggresjon». Anført av gamle RV-ledere som Jørn Magdahl og Torstein Dahle har de stilt seg 100 prosent bak Zelenskijs regime og avvist enhver kritikk av det.
De nekter å se at Zelenskijs regime bare er en marionett for USA, og at denne krigen, som har pågått siden 2014, først og fremst er en krig via stedfortreder fra USA og NATO for å «knekke ryggen på Russland». Rødt-politikere som regner seg som stolte antirasister, nekter å se den massive rasismen i Ukraina, slik den arter seg mot både russere og andre minoriteter. De, som vanligvis vil framstå som ekte antifascister, bagatelliserer og retusjerer bort nazistenes og fascistenes store militære og politiske rolle i Ukraina. Hvordan er det mulig for venstreorienterte folk å se bor fra væpnede nazistiske militser som dyrker idealene til Stepan Bandera og andre kollaboratører med Nazi-Tyskland? De ser også bort fra eller bagatelliserer det faktum at Zelenskij-regimet har forbudt nesten alt som er av kommunistiske og sosialistiske organisasjoner og alt som er av kritisk presse.
Og de ser bort fra det forholdet som Olga Baysha tar opp, nemlig at Zelenskijs økonomiske politikk er av samme type som Pinochets nyliberalisme, og gjennomføres på samme måte.
De vestlige medienes massive narrativ er sjølsagt en viktig årsak til dette politiske hamskiftet. Men burde ikke skolerte og erfarne politikere ha gjennomskuet det?
Og hvordan er det mulig å fremme sosialistisk politikk i Norge og støtte et imperialistisk styrt, naziinfisert og nyliberalt diktatur i Ukraina?
