oss 100 kroner!
Dette er 17. del av min ‘krigsdagbok’, som er basert på daglige notater om utviklingen av krigen i Ukraina etter Russlands invasjon 24. februar 2022, samt kommentarer om mediedekningen, tilbakeblikk og lignende.
11. mai
Verdenssamfunnet.
Når norske politikere snakker om verdenssamfunnet mener de ofte kun NATO/EU-landene og noen få til, enten de er klar over det eller ei. I dag har Aftenpostens Harald Stanghelle omsider innsett at det kun er 14 % av verdenssamfunnet som støtter krigen mot Russland (via Ukraina). Og det skinner i gjennom at han sørger over det. Men han innser tross alt årsaken: for store deler av verden er dette bare nok en krig, der den eneste forskjellen er at det denne gangen var Russland som invaderte (krigen har pågått siden 2014 og skyldes USA/NATO/EUs statskupp). De landene i Asia, Afrika, Midtøsten og Sør-Amerika som i århundrer har blitt utsatt for NATO-lands kriger og kolonisering, det gjelder mer eller mindre alle landene, skjønner sjølsagt at USA/NATO/EU mangler den moralske autoriteten de påberoper seg. Eller for å si det med Stanghelle:
«Dette handler om ‘en konfrontasjon mellom USA og de vestlige landene på den ene siden og landene som avviser det vestlige hegemoniet på den andre’, skriver den viktige halvoffisielle egyptiske avisen Al-Ahram, og fortsetter: ‘Amerikanerne er livredde for den forestående slutten på deres verdensherredømme, og de er klar over at dagens konflikt i Ukraina er siste sjanse til å bevare denne posisjonen’.
Her oser det mistillit til USAs egentlige hensikter. Og det vil være dumt av oss ikke å forstå hvorfor denne mistilliten er der. I Norge og resten av den vestlige verden er det ukrainske dramaet blitt synonymt med en global kamp mellom «demokrati og autokrati», slik Joe Biden har erklært. Igjen skrives Vesten med stor V. Men nettopp da kreves det mye klokskap for å hindre at dette utvikler seg til et Vesten mot Resten».
Seinere samme dag:
Oleg Tsarev ble født i 1970 og var parlamentsmedlem for Viktor Janukovitsjs parti Regionpartiet da demonstrasjonene på Maidan-plassen i Kiev brøt løs 21. november 2013. Dagen før dette holdt Tsarev en tale i parlamentet, Verkhovna Rada, der han advarte mot at USA hadde forberedt et kupp i landet. Talen ble sabotert av andre parlamentsmedlemmer med taktfaste rop, tramp og klapp.
12. mai
De siste dagene har jeg sett rapporter om ukrainere som klager over at myndighetene bruker soldater, deres venner og slektninger, som kanonføde, beordrer dem til å kjempe videre i en håpløs kamp mot overmakten, men intet av dette har meg bekjent blitt rapportert av NATO-medier som NRK, TV 2 og Aftenposten. De rapporterer tvert imot om framgang for ukrainske styrker.
Mange vil derfor si at de førstnevnte rapportene ikke kan være sanne, at det kun er russisk propaganda. Men det har til og med vært på Sky News, der Azov-bataljonens Illya Samoilenko anklagde Zelenskij og mydighetene for å ha sviktet dem. Dette er paradoksalt nok den samme bataljonen som har truet med å drepe Zelenskyj hvis han inngår kompromisser med Russland. Se her:
Seinere samme dag:
NATOs NRK sørger over at ikke alle verdens land blir med dem på krigen mot Russland via Ukraina. Nå hevner de seg på Syria ved å repetere krigspropagandaen som Norge og andre NATO-land brukte for å lure folk til å ønske krig mot Syria, en krig de kaller ‘revolusjon’ og ‘borgerkrig’ og som politikerne kaller ‘hjelp’.
«Hundrevis av syrere skal ha vervet seg til krigen for Russland», sier de. Ja, dette er syreres solidaritet med et land og et folk som er blant de få som har støttet Syria mens de har sloss mot en koalisjon av på det meste 100 land, inkludert Norge.
«Flere land har vært involvert i konflikten, blant andre Russland, Iran og Tyrkia». Men NRK tier om Norge og de 100 andre landene, som var med på å starte krigen, fire og et halvt år før Russland gikk inn.
«Terrorgruppen IS og andre militsgrupper har vært med på å skape splittelse og kaos». Ja, og det til dels med aktiv støtte fra blant annet Norge.
«I tillegg har blant annet amerikanske sanksjoner rammet den syriske valutaen hardt».
Norge har også vært med på sanksjonene mot Syria, helt siden 2011. Og sanksjonene har drept syrere like lenge, da de fører til mangel på mat, medisiner, olje, drivstoff. Ja, det meste, bortsett fra syrernes motstandsvilje. USA okkuperer dessuten de mest oljerike delene av Syria og stjeler olja der.
14. mai
«Hvorfor er det ikke flere russere som demonstrerer? Det blir jo åpenbart, for selv her i Norge gjør bare forsøk på å nyansere hva konflikten handler om, at du kjenner at du er en sosial ‘outcast’, og det er ubehagelig» – Julie Wilhelmsen i Klassekampen i dag.
Ja, hvorfor kreve mer av russere enn nordmenn? Hvor stor andel av det norske folk har aktivt protestert mot Norges kriger mot Libya og Syria? 1 prosent? Enda færre protesterer mot at Norge sender våpen til Ukraina, og slik slutter seg til USAs krig mot Russland.
«Så fort du sier noe utafor den moralsk akseptable diskursen, så får du høre det med en gang. Og det gjør det veldig lite attraktivt å analysere. Man begynner å lure på, er det jeg som tar feil, jeg som er umoralsk? Det er følelsen jeg får, for jeg er et menneske som har behov for å være del av og bli akseptert i mitt samfunn». Med de siste ordene her viser Wilhelmsen at også hun holder kjeft om visse ting fordi hun frykter at hun «ikke lenger vil være del av og bli akseptert i mitt samfunn».
Seinere samme dag:
“Den kroatiske presidenten lover å legge ned veto mot Sverige-Finlands NATO-tilslutning, hvis han kan» (Euractiv 4. mai). Hvorfor har ikke dette blitt tatt opp av norske medier?
Seinere samme dag:
Espen Barth Eide kalte Ukraina «en fri og uavhengig stat» på Dagsnytt 18 i går. Tror han virkelig det? Vet han ikke at Ukraina har vært en USA/NATO-vasall i over 8 år?
Seinere samme dag:
Ine Marie Eriksen Søreide, som sa at hun var stolt av Norges bombing av Libya, reagerer sterkt på at Ingrid Fiskaa (SV) prøver å påvirke den svenske NATO-debatten. Det hadde hun ikke gjort hvis Fiskaa hadde argumentert for NATO.
15. mai
Krigen er en tragedie, med mange tusen drepte, som under andre kriger. Men hvis vi skal nærme oss sannheten om denne krigen må vi konsentrere oss om hva som er typisk for den, altså ikke at det drepes mennesker, som skjer i alle kriger. Ja, det er jævlig kynisk å tenke sånn. Men jeg ser ingen vei utenom.
Seinere samme dag:
Alle andre enn Ukraina var sjanseløse under årets Grand Prix. Er det noe som IKKE lenger er politikk når alt fra idrett og popstjerner til politikere, medier og ‘ideelle’ organisasjoner nærmest tvinges til å ha bestemte meninger om mer og mer? Som en facebook-venn på høyresida sa i fjor: «I et totalitært samfunn trekkes alle samfunnet institusjoner inn i politikken. Det å politisere politi og forvar er totalitaristisk. Forsvarssjefen må gjerne gå i tog. Men ikke med uniform». Dette som kommentar til at også Norges forsvarssjef da deltok i ‘priden’.
Seinere samme dag:
Norske barn oppfordres til å bruke ukrainske flagg under årets 17. mai. Lurer på hva som hadde skjedd hvis noen hadde oppfordret til å stille med russiske, hviterussiske, syriske eller palestinske flagg?
18. mai
«Endringene i sanksjonsregimet er begrenset, opplyser ikke navngitte amerikanske regjeringskilder til flere medier. Blant annet vil USA tillate at det amerikanske oljeselskapet Chevron starter forhandlinger med Venezuelas statlige oljeselskap PDVSA» (NRK).
USA trenger nå (mer av) Venezuelas olje, så da lemper de på sanksjonene. Og som jeg tidligere har sagt, så går jeg ut fra at NRK og de andre NATO-mediene heretter kommer til å prate penere om landet.
Seinere samme dag:
«Eit minnesmerke over Tiananmen-massakren i Beijing i 1989 skal settast opp på Universitetet i Oslo neste veke» (NRK).
Nok en barnslig provokasjon fra folk som poserer med standpunkter som er på moten. Hvis de hadde vært noe annet enn posører hadde de reist et minnesmerke over de syrerne og libyerne som har blitt drept av Norge/NATOs kriger.
Seinere samme dag:
Tyrkias krav til USA for å akseptere Sverige og Finland i NATO dreier seg om opphevelse av sanksjoner som har fulgt av at Tyrkia har kjøpt russiske våpen, mens kravene til Sverige og Finland dreier seg om å oppheve handelsrestriksjoner samt at de må ta klar avstand fra Kurdistan Workers’ Party (PKK) og Revolutionary People’s Liberation Front (DHKP/C), grupper som Ankara anser som terrororganisasjoner.
Det skal også være en del andre krav. Hvor hardt vil Tyrkia stå på disse kravene og hvor mange av kravene vil bli innfridd? Svaret vil avgjøre om Sverige og Finland kan bli med i NATO.
Seinere samme dag:
De to russiske regimekritikerne Aleksej Sakhnin og Liza Smirnova med sviende kritikk av Vestens og særlig Bill Clintons Russland-politikk på 1990-tallet, da det var den som la til rette for Putin, i dagens Klassekampen.
«Etter Sovjetunionens oppløsning hadde regjeringen i Moskva et sårt behov for vestlige lån – og mottok dem. Til gjengjeld krevde IMF at Russland skulle gjennomføre radikale liberale reformer. Dette forårsaket en økonomisk katastrofe, en raskt voksende ulikhet og misnøye i flertallet av befolkningen.
Men dette bekymret i liten grad lederne av den ‘frie verden’. Vestens nye venn var ikke det russiske folket, bare regimet som styrte i Moskva.
Jeltsin gjorde alt han kunne for å vise sin begeistring for vestlige politikere. ‘Jeg ble helt betatt av denne unge, alltid smilende mannen – kraftig, energisk, kjekk’, skrev han om Bill Clinton. Den amerikanske lederen betalte sjenerøst for slike komplimenter. Før han møtte ‘vennen Boris’ i Vancouver i 1993, kunngjorde han at han ville gi økonomisk støtte til det nye Russland: ‘Vi må gjøre alt vi kan, og vi må handle nå. Fordi det er en god investering’.
Investeringene rant inn. ‘Clinton kunne ikke la Jeltsin og de russiske reformatorene i stikken, for de russiske reformene ble hans program, prioriteten for hans presidentskap’, skriver statsviter Lilija Sjevtsova i boken The Lonely Power: ‘Som oftest ønsket ikke vestlige ledere å høre noe som helst ubehagelig om Jeltsins Russland og vennen Boris. Jeltsin var symbolet på russisk antikommunisme. Det nye regimets karakter bekymret dem lite. For dem var det viktigste å forhindre kommunistenes revansj’. Denne politikken bar snart sine første frukter.
Sosial misnøye med «’sjokkterapien’ forårsaket en akutt krise i 1993. Jeltsin ble motarbeidet av det parlamentariske flertallet i Det øverste sovjet som blokkerte de mest radikale reformene, som IMF insisterte på. Jeltsin bestemte seg for å gjennomføre en grunnlovsreform og dramatisk øke presidentens fullmakter. Han oppløste parlamentet. Forfatningsdomstolen avgjorde at dette var ulovlig, men presidenten sendte tropper inn i Moskva og beordret dem til å skyte på de ulydige lovgiverne og deres støttespillere. Flere hundre (ifølge noen kilder opptil halvannet tusen) mennesker ble drept. Opposisjonslederne ble kastet i fengsel, kommunistpartiet og dets publikasjoner ble forbudt. En folkeavstemning om en ny grunnlov ble holdt mens røyken steg opp fra ruinene av parlamentet. Presidenten fikk nesten absolutt makt. ‘USA gir fortsatt sterk støtte til Boris Jeltsin, Russlands demokratisk valgte president’, var Bill Clintons kommentar til dette militærkuppet. Europeiske ledere fulgte opp. Vårt stöd till Rysslands folkvalde president i hans strävan att så snabbt som möjligt lösa den politiska konflikten genom fria och demokratiska val är entydigt’, sa Carl Bildt dagen etter at parlamentet ble beskutt.
Denne tragiske høsten la grunnlaget for det politiske systemet som brakte Vladimir Putin til makten.
I 1996 var den russiske økonomien nesten halvert siden reformene ble startet. Det fattige flertallet ga Jeltsin og hans krets, som badet i korrupsjon og luksus, skylden for sine problemer. Mange trodde at kommunistpartiets leder Gennadij Ziuganov helt sikkert ville vinne presidentvalget. Men Russlands skjebne ble ikke avgjort i landet, men først og fremst utenfor dets grenser.
‘Jeg ber deg om ikke å være for snar med å ta Ziuganovs parti’, sa Jeltsin til Clinton på et møte i Kreml. ‘Du trenger ikke å uroe deg for det. Vi har brukt 50 år på å få et annet resultat’, svarte ‘vennen Bill’. Tidlig i 1996 ble det holdt et ekstraordinært ‘8-toppmøte’ om sikkerhet i Moskva. I realiteten kom verdens ledere sammen med ett mål for øye: å støtte Jeltsin. ‘Dette usedvanlige besøket til Moskva av G8-lederne var en uvurderlig moralsk støtte for meg. De tok sitt valg mye tidligere enn mange fremtredende representanter for den politiske eliten i Russland’, innrømmet den russiske presidenten. Vesten tvang den herskende klassen til å slå ring om Jeltsin for å påtvinge folket et antidemokratisk valg. Dessuten mottok Kreml 2,4 milliarder dollar fra Tyskland og Frankrike til finansiering av valgkampen. Fra USA sendte Clinton politiske konsulenter for å hjelpe ‘vennen Boris’. Disse hjalp til med å gjennomføre en skikkelig hjernevask. Det ble til og med laget en Hollywood-film, ‘Spinning Boris’, basert på disse hendelsene.
Manipulasjon og aggressiv politisk reklame viste seg å være utilstrekkelig. ‘Det er usannsynlig at noen er i tvil om hvem som vant presidentvalget i 1996. Det var ikke Boris Nikolajevitsj Jeltsin’, innrømmet president Dmitrij Medvedev i 2012. Vesten anerkjente imidlertid Jeltsin som vinner. Ordet demokrati’ ble etter det et skjellsord i Russland.
I 1999 gikk den upopulære og svekkede Jeltsin av. Men dette betydde ikke at det russiske folket fikk muligheten til selv å velge sin videre skjebne. Presidentmakten gikk i arv til en etterfølger som var nøye utvalgt av presidentkretsen – Vladimir Putin. Faktisk dreide det seg om å skape et ‘dynasti’ hvor valg har en rituell karakter. Dette ‘dynastiet’ ble godkjent og velsignet i de fleste vestlige hovedsteder. Den første Jeltsin ble enig med om sin etterfølger, var USAs president Clinton. Det skjedde i en av de rutinemessige telefonsamtalene: ‘Han vil bli min etterfølger. Han er demokrat og kjenner Vesten godt’, sa «vennen Boris» til ‘vennen Bill’.
Putins første periode var preget av nært vennskap med Vesten. George W. Bush så den russiske presidentens ‘sjel’ i øynene hans, så vel som ‘en direkte, pålitelig person’. Selv Carl Bildt, som i dag sammenligner Putin med Hitler, var ganske fornøyd tilbake i 2003. I artikkelen ‘Antisovjeterens moralske plikt’ ønsker han utvidelsen av energieksporten fra Russland til EU velkommen og er optimistisk med tanke på utsiktene for samarbeid på sikkerhetsområdet. Alt må gjøres for at det ikke skal oppstå barrierer mellom oss igjen, og for at Russland skal bli en del av et felles Europa’, utbryter Bildt og ser Putins Russland som en kontrast til den «dystre sovjetiske fortiden».
Klassekampen: Hvem la til rette for Putin?
Krigsdagbok del 16, 4. til 10. mai 2022
Krigsdagbok, 24. til 27. februar 2022
Krigsdagbok del 2, 28. februar – 2. mars 2022
Krigsdagbok del 3, 3. til 6. mars 2022
Krigsdagbok del 4, 7. til 10. mars 2022
Krigsdagbok del 5, 11. til 15. mars 2022
Krigsdagbok del 6, 16. til 20. mars 2022
Krigsdagbok del 7, 22. til 25. mars 2022
Krigsdagbok del 8, 26. til 31. mars 2022
Krigsdagbok del 9, 1. til 7. april 2022
Krigsdagbok del 10, 8. til 10. april 2022
Krigsdagbok del 11, 12. til 15. april 2022
Krigsdagbok del 12, 17. til 21. april 2022
Krigsdagbok del 13, 22. til 27. april 2022
Krigsdagbok del 14, 28. april til 2. mai 2022
Krigsdagbok del 15, 3. mai 2022
@Krigsdagbok
