Da søppelbøtta ble overnasjonal: Sannheten om Lillestrøm og EØS

Lillestrøm kommune får ikke lov til å bruke sitt eget renovasjonsselskap, ROAF, til å tømme søpla ved kommunale bygg. Ordfører Kjartan Berland sier til Romerikes Blad at han er forbauset over at de må gå rettens vei via anbud, selv om de selv eier selskapet. Årsaken er strenge EU regler for offentlige anskaffelser som krever at oppdraget nå må ut på det åpne markedet.

Når Lillestrøm kommune nå nektes å bruke sitt eget, topp moderne avfallsanlegg fordi ESA og EU sier nei, bør det gå et iskaldt gys gjennom hver eneste norske lokalpolitiker. Saken handler nemlig ikke om søppel – den handler om hvem som egentlig styrer Norge.

Jussen som låser døra:

Ordføreren snakker om et «paradoks», men det som utspiller seg er ingen tilfeldighet. Dette er planlagt suverenitetsavståelse.

Gjennom Klimaavtalen med EU fra 2019 og EØS-avtalens Protokoll 31, har norske politikere frivillig lagt avfall, transport, bygg og landbruk under EUs kontroll.

Ved å definere søppel som en del av den «sirkulære økonomien», har man juridisk forvandlet en kommunal kjerneoppgave til et kommersielt marked.

Resultatet?

Lillestrøm kommune eier anlegget, men eier ikke lenger retten til å bruke det.

Lojalitetsplikten til EU (EØS-artikkel 3) trumfer heretter din lokale stemmeseddel også, som den gjør med din nasjonale stemmeseddel.

Anbudstvang som våpen

Kravet om anbudsutsetting er ikke for å spare penger – det er for å sikre at «EUs ønskede resultat» oppnås:

Et grenseløst marked der fellesskapets infrastruktur skal ut på anbud til europeiske giganter.

ESA fungerer som vakt-bikkja til Brussel som passer på at ingen norske kommuner får lov til å drive effektivt for egne innbyggere hvis det hindrer en tysk eller fransk aktør i å slippe til.

Ser dere mønsteret snart?

• Energimarkedspakkene tok vannkraften og ga oss europeiske priser.
• Klimaavtalen tar nå søppelbøtta, transporten og matproduksjonen vår.
• Anbudsreglene sørger for at vi ikke engang får bruke verktøyene vi selv har bygget og betalt for.

Vi er i ferd med å bli en nasjon av museumsvoktere og anbudskonsulenter. Når vi ikke engang får styre vårt eget søppel uten tillatelse fra ESA, er illusjonen om norsk selvråderett totalt knust.

Lillestrøm-saken er ikke en «uheldig enkeltsak». Den er det endelige beviset på at EØS-avtalen har flyttet makten fra kommunestyret til Brussel. Hvis vi ikke engang bestemmer over vårt eget avfall, hva er det egentlig vi har igjen å styre?

Det er på tide å våkne før hele Norge er lagt ut på anbud.

Til dere som fortsatt snakker om «handlingsrom», hvor konkret finner du det når du står med søppelposen i hånda og må spørre Brussel om lov til å kaste den?

Når de som forsvarer EØS snakker om «handlingsrom», så er det dette de mener:

Du har handlingsrom til å velge hvilken privat aktør som skal få profitten, men du har ingen rett til å styre ressursen selv. Lillestrøm-saken er den ultimate testen på deres troverdighet.

Her står en norsk kommune med sitt eget avfallsanlegg, bygget og betalt av innbyggerne, men de nektes å bruke det fordi jussen i Protokoll 31 og EUs markedskrav sier nei.

Hvor er «handlingsrommet nå?

Er det handlingsrom å bli tvunget til å bruke millioner på juridiske anbudsprosesser for å tømme egne søppelbøtter?

Er det nasjonal styring når ESA kan overstyre et folkevalgt kommunestyre i en sak om lokal renovasjon?

Sannheten er at handlingsrommet er en politisk løgn som brukes for å holde folket i ro mens de siste restene av norsk råderett demonteres. Fra de enorme 420 kV-kablene som tømmer Midt-Norge for kraft, til anbudstvang på søppel i Lillestrøm, er mønsteret det samme:

Fellesskapets verdier skal gjøres til markedsvarer for EU.

Vi har for lengst nådd bunnen av kjelleren når «selvstendighet» er byttet ut med «anbudsplikt». Hvis vi ikke engang kan styre vårt eget avfall uten å spørre Brussel om lov, så har vi ingen suverenitet igjen å forsvare.

Det er på tide å slutte å lete etter handlingsrom i et bur som er låst fra utsiden.

Den eneste veien til ekte styring er å kaste nøkkelen Brussel holder i, og det starter med å si opp EØS avtalen som har gjort oss til fremmede i eget land.

Siri Hermo