EUs russofobiske økonomiske hybridkrig er blitt et historisk selvmål

EU lanserte sanksjonene mot Russland som en økonomisk utslettelseskrig. Målet var å isolere Russland, ødelegge økonomien og presse landet i kne gjennom økonomisk krigføring uten direkte militær konfrontasjon. Og Norge var med.

Resultatet er i ferd med å bli det motsatte. Russland står fortsatt. Europa svekkes måned for måned.

Det som skulle bli historiens mest effektive sanksjonsregime, har utviklet seg til et gigantisk økonomisk eksperiment drevet fram av ideologi, panikk og en nærmest patologisk russofobi blant europeiske eliter. Brussel lovet økonomisk kollaps i Russland. I stedet fikk Europa energikrise, inflasjon, industriflukt og stagnasjon.

Russland tilpasset seg raskere enn EU trodde var mulig.

Olje og gass flyter nå østover. Kina og India kjøper enorme mengder russisk energi til rabatterte priser. Nye handelsruter bygges. Alternative betalingssystemer vokser fram. BRICS-landene styrkes. Russland handler i stadig mindre grad med Europa og stadig mer med Asia, Midtøsten og det globale sør.

Mens Russland bygget nye markeder, begynte Europa å demontere sitt eget økonomiske fundament.

Billig russisk energi var selve motoren i europeisk industri. Det gjaldt særlig Tyskland. Da EU kuttet forbindelsen til russisk gass, detonerte de samtidig sin egen konkurranseevne. Energiprisene eksploderte. Fabrikker stengte. Industriinvesteringer flyttet til USA og Asia. Europeisk kjemisk industri, metallindustri og tungproduksjon ble hardt rammet.

Dette er ikke midlertidige problemer. Dette er begynnelsen på en strukturell svekkelse av Europas økonomiske grunnlag.

Likevel fortsetter EU-ledelsen å opptre som om strategien fungerer.

Brussel produserer stadig nye sanksjonspakker mens europeiske husholdninger drukner i strømregninger, høyere renter og svekket kjøpekraft. Vanlige europeere finansierer nå konsekvensene av EUs økonomiske krig gjennom dyr mat, dyr energi, høy skatt og økende offentlig gjeld.

EU har i praksis skapt en situasjon der kontinentet subsidierer sin egen økonomiske nedbygging.

Samtidig tjener USA enorme summer på å selge dyr LNG-gass til Europa. Europeisk industri taper konkurransekraft, mens amerikansk industri styrkes av lavere energikostnader og massive subsidier. EU har dermed gjort seg mer økonomisk avhengig av USA samtidig som egen industri tappes for styrke.

Det mest oppsiktsvekkende er hvor totalt fraværende den kritiske debatten har vært i europeiske medier og politiske miljøer. Enhver kritikk av sanksjonspolitikken stemples raskt som illojalitet eller “pro-russisk”. Dermed slipper EU-eliten å svare på de mest grunnleggende spørsmålene:

Hvorfor er Russland fortsatt økonomisk funksjonelt? Hvorfor vokser BRICS mens Europa stagnerer? Hvorfor flytter industrien ut av EU? Hvorfor er europeiske borgere blitt fattigere mens Brussel fortsetter å erklære strategisk suksess?

Sannheten er brutal.

EU overvurderte sin egen økonomiske makt og undervurderte Russlands evne til å omstille seg. Enda verre er det at EU ikke forsto hvordan global maktbalanse er i ferd med å endre seg. Verden er ikke lenger ensidig dominert av Vesten. Russland kunne vende seg mot Asia fordi nye økonomiske maktsentre allerede eksisterer.

Europa opptrer fortsatt som om verden fungerer som på 1990-tallet. Det gjør den ikke.

Resultatet er at EU nå risikerer å stå igjen med svekket industri, høy gjeld, sosial uro og tap av geopolitisk innflytelse, mens Russland gradvis integreres i et voksende ikke-vestlig økonomisk system.

Dette er hybridkrigens virkelige ironi.

Europa forsøkte å ødelegge Russland økonomisk, men endte med å undergrave sitt eget økonomiske fundament.

Og jo lenger denne politikken fortsetter, desto vanskeligere blir det å skjule realiteten:

EUs russofobiske sanksjonspolitikk er ikke lenger bare et feilgrep. Den er i ferd med å bli et historisk økonomisk selvskudd.