Imperialisme og frigjøringsstrategier i Midtøsten

0
Mannen med ljåen har høstet rikelig under ledelse av USAs militærindustrielle kompleks. Illustrasjon: Shutterstock

USA har store problemer med å beholde hegemoniet sitt i Midtøsten. Deres tropper er erklært uønsket i Irak, og i Syria taper de og deres fremmedlegion av terrorister for hver måned med terreng og posisjon. USA har svart på dette med en betydelig eskalering i form av utstasjonerte tropper og gjennom stadige trusler mot Iran. Samtidig har det vært kraftige protestbevegelser i både Libanon, Irak og Iran.

Under millionmarsjen i Irak var hovedparolen «USA ut av Midtøsten!» men noen grupperinger mener at parolen bør være «Alle stormakter ut av Midtøsten!» og at det bør kjempes for å rive ned de «imperialistiske grensene» fra tida etter første verdenskrig.

Hvordan skal man analysere dette?

Det er klart at det er en masse sosiale motsigelser i Midtøsten, klassemessig, etnisk, religiøst og kulturelt. Det er et lappeteppe av konflikter og motsetninger som ikke bare går hundrevis av år tilbake i tid, men også noen tusen år. Det er mange grunner til å gå til opprør mot en korrupt overklasse hvor det enn måtte være. Men ikke noe opprør kan lykkes hvis det ikke er basert på en realistisk og nøktern analyse av de konkrete forholda i det enkelte landet og i regionen.

Akkurat som i Afrika er grensene i Midtøsten vilkårlige, de er produkter av imperialistiske makters manipulasjoner og bare i mindre grad produkter av hva befolkningene har ønsket.

I tida med avkolonisering var det en sterk, sekulær panarabisk bevegelse som ville skape ett Arabia. Denne bevegelsen var påvirket av nasjonalistiske og sosialistiske tanker som sto sterkt i tida. Kong Abdallah 1 av Jordan ville ha ett rike som skulle bestå av Jordan, Palestina og Syria. Egypt og Syria etablerte en kort periode en union som ble kalt Den forente arabiske republikk. Gaddafi ville forene Libya, Syria og Egypt i en Føderasjon av arabiske republikker. I 1958 ble det grunnlagt en kortvarig konføderasjon mellom Jordan og Irak, kalt Den arabiske føderasjonen. Alt dette var forbigående. Det som er igjen er Den arabiske liga, som jo ikke er noe statsforbund og heller ingen allianse. Og så har vi naturligvis kravet om å etablere en kurdisk stat eller noe som likner på en eller flere kurdiske stater. Det mest splittende produktet av første verdenskrig er likevel opprettelsen av staten Israel på palestinsk jord. Under første verdenskrig utstedte Storbritannias utenriksminister Arthur Balfour det som ble kjent som Balfourerklæringen, som «… ser med velvilje på etableringen i Palestina av et nasjonalhjem for det jødiske folket.» Og med det var grunnlaget lagt for en konflikt som har pågått i 100 år.

Men hva er det som danner grunnlaget for alle disse forsøkene på statsdannelser? Hva er forutsetningene for at de lykkes eller mislykkes?

Imperialistmaktene deler verden etter styrkeforholdet mellom seg

Den hittil beste og mest holdbare forklaringa på dette er det Lenin som ga i verket «Imperialismen – kapitalismens høyeste stadium». Der kom han fram til fem kriterier eller kjennetegn på imperialismens epoke:

  1. Konsentrasjon av produksjon og kapital som har nådd et så høyt utviklingstrinn at den har skapt monopoler som spiller den avgjerende rolle i det økonomiske liv.
  2. Bankkapitalen er smeltet sammen med industrikapi­talen, og det er skapt et finansoligarki på grunnlag av denne “finanskapitalen”.
  3. Kapitaleksporten, til forskjell fra vareeksporten, får særlig stor betydning.
  4. Det oppstår internasjonale monopolistiske kapitalist­sammenslutninger som deler verden mellom seg.
  5. Jordens territoriale oppdeling mellom de kapitalistiske stormakter er avsluttet.

Men Lenin viste også at kapitalistiske land utvikler seg ujamt, ikke minst på grunn av den ujamne utviklinga av produktivkreftene i de ulike kapitalistiske landa. Etter en stund oppstår det dermed et misforhold mellom oppdelinga av verden og imperialistmaktenes relative styrke. Dette misforholdet vil til slutt sprenge fram en omfordeling, en nyoppdeling av verden basert på det nye styrkeforholdet. Og, sier Lenin:

«Og en må spørre: hvilket annet middel enn krig kan det på kapitalismens grunn finnes til å fjerne misforholdet mellom utviklingen av produktivkreftene og akkumulasjonen av kapital på den ene siden og fordelingen av kolonier og «innflytelsessfærer», for finanskapitalen på den andre siden?»

De to verdenskrigene var kriger som oppsto på grunn av ulikheten i styrkeforholdet mellom imperialistmaktene. Det britiske imperiet var på hell og den britiske kapitalismen sakket akterut i konkurransen. USA og Tyskland var de stormaktene som hadde den største industrielle og teknologiske veksten, og til slutt eksploderte dette. Ikke én gang, men to ganger.

Versailles og Jalta

Seierherrene i første verdenskrig delte verden mellom seg på bekostning av taperne. Det gikk ikke minst ut over Tyskland, Østerrike-Ungarn, Russland (Sovjetunionen) og Det osmanske riket. Oppdelinga ble formulert i Versailles-avtalene og de avtalene som følger av dem.

Europa etter Versailles-traktatene. Wikipedia.

Dette kartet viser hvordan Det osmanske riket ble delt:

På slutten av annen verdenskrig kom de seirende stormaktene sammen i byen Jalta på Krim i Sovjetunionen. Roosevelt, Churchill og Stalin ble enige om hvordan Europa skulle deles etter Tysklands kommende nederlag. Dette kartet viser hvordan det kom til å bli og de to blokkene som oppsto og ble grunnlaget for den kalde krigen. Legg merke til at Jugoslavia som ble skapt etter Versailles ble opprettholdt og konsolidert som «et land mellom blokkene». Det er altså et land som bærer både Versailles og Jalta i seg.

Det skjebnesvangre tidsskiftet med Sovjetunionens fall

I imperialismens tid har det hele tida vært en kamp mellom ulike stormakter. Kampen har dreid seg om markeder, tilgang til billig arbeidskraft, råvarer, energi, transportruter og militær kontroll. Og de imperialistiske landa deler opp verden seg i mellom etter styrkeforhold. Men de imperialistiske maktene utvikler seg ujamnt.

Dersom et rike bryter sammen eller mister kontrollen over noen områder vil rivalene konkurrere om å fylle tomrommet. Imperialismen følger det prinsippet som Aristoteles i sin fysikk kalte horror vacui – redselen for det tomme rom.

Og det var det som skjedde da Sovjetunionen hadde tapt den kalde krigen. I 1991 opphørte Sovjetunionen å eksistere og snart var også østblokka en saga blott. Og dermed var balansen brutt, den som hadde opprettholdt den gamle orden. Og nå lå et enormt område klart for nyoppdeling. Det svekkede Russland klarte knapt å ta vare på eget territorium, og slett ikke det området som i sin tid var kontrollert av Sovjetunionen.

Aldri noen gang tidligere har et så svært område ligget åpent for omfordeling. Det var resultatet av to forferdelige kriger som var kommet i spill igjen. Det kunne ikke føre til noe annet enn krig.
(Les: Krig i vår tid.)

Da Sovjetunionen gikk i oppløsning raste i virkeligheten både Jaltaavtalen og Versailles-avtalene sammen og det åpnet veien for et voldaomt kappløp om å konrollere det geopolitiske tomrommet.

Dette la grunnlaget for USAs Eurasia-strategi, som dreide seg om å sikre kontrollen over den veldige eurasiske kontinentet. Det er denne kampen for nyoppdeling til fordel for i første rekke USA, som har ligget til grunn for de fleste krigene siden 1990: Somalia, Irak-krigene, Balkan-krigene, Libya, Ukraina, Syria.

USA har vært aktivt i spiss hele veien, og kampen for å utvide NATO østover og drive regimeskifter i form av såkalte ”fargerevolusjoner” har vært deler av denne kampen. Kuppet i Kiev, omdanninga av Ukraina til amerikansk koloni med nazistiske innslag og krigen i Donbass hører også med i dette bildet. Denne krigen stanser ikke før Russland er erobret og partert, eller har satt en stopper for USAs offensiv.

Dette er forklart i større detalj i artikkelen

Syriakrigen og redselen for det tomme rom

Altså, for å oppsummere: Fordi verden allerede er oppdelt mellom imperialistmaktene og det ikke finnes noen nye kolonier å erobre, kan stormaktene bare slåss om nyoppdeling. Det som skaper grunnlaget og mulighetene for en nyoppdeling er kapitalismens ujamne utvikling. De maktene som utvikler seg fortere økonomisk og teknologisk vil forlange større markeder, mer råstoffer, mer strategisk kontroll.

Resultatet av to forferdelige kriger ligger igjen i potten

Første verdenskrig kostet kanskje 20 millioner mennesker livet, samt minst like mange sårede. Annen verdenskrig kostet rundt 72 millioner menneskeliv. Dette er omtrentlige tall, og det er stadig strid om dem, men vi snakker om en slik størrelsesorden. De to verdenskrigene som endte med Versailles og Jalta kostet altså rett opp under 100 millioner mennesker livet, samt en utrolig mange andre lidelser og tap. Siden 1991 har det pågått en lavintensiv «verdenskrig» særlig fra USAs side for å erobre «tomrommet». Donald Trump sa nylig at USA har ført kriger, basert på løgner, som har kostet 8 trillioner dollar (8.000 milliarder) og millioner av mennesker livet. Så USAs nyoppdeling har ikke gått fredelig for seg.

«Opprør mot Sykes-Picot»

I debatten om situasjonen i Midtøsten sies det fra hold som gjerne vil framstå som venstreorienterte, radikale og anti-imperialistiske at det er på tide å gjøre opprør mot de kunstige grensene som ble trukket av Sykes-Picot- og Versailles-avtalene. Og visst var de kunstige og imperialistiske. Men hvor venstreorientert og anti-imperialistisk er det å kjempe for at disse grensene blir revidert nå?

I realiteten er det USA og Israel som kjemper for en nyoppdeling av Midtøsten. Dette ligger under Donald Trumps «Deal of the Century» som tar sikte på å gravlegge Palestina for alltid, og det sies i klartekst i USAs nye strategi for oppdeling av Irak.

Les: USA ønsker å bryte i stykker Irak og skape en «sunnistat»

Dette er igjen bare en oppdatert versjon av den sionistiske Yinon-planen som tok sikte på å kantonisere hele Midtøsten med sikte på at Israel ikke skal ha noen reelle motstandere og vil bli i stand til å dominere hele regionen og eventuelt skape et Stor-Israel.

Dette er en versjon av Yinon-planen som israelske strateger har arbeidet med.

Det er ikke anti-imperialistene som går i spissen for å revidere de imperialistiske grensene fra 1919. Det er imperialistene. Til dette formålet kan de gjerne bruke bevegelser som i utgangspunktet er folkelige eller nasjonale, men som bare blir brekkstenger og redskaper i det store spillet. Dette har skjedd så mange ganger i historien at det knapt finnes tall på det. Hitler-Tyskland brukte den kroatiske nasjonalismen gjennom Ustasja-bandene. Fra 1929 til 1945 drepte de hundretusner av serbere, jøder og roma-folk. Og deres ideologiske og politiske etterkommere gjennomførte en ytterst brutal etnisk rensing av Krajina-området og fordrev mer enn 200.000 serbere gjennom sin såkalte Operation Storm i 1995. Hitler brukte også de ekstreme ukrainske nasjonalistene til Stepan Bandera i OUN, og etter Banderas død forsatte CIA å bruke dem som en femtekolonne mot Sovjetunionen.

Les: CIA-dokument bekräftar att USA stött nazister i Ukraina i över 60 år

USA bruker allerede kurdere og sunnier til å bryte opp Irak

USAs lavintensitetskrig mot Irak fra Gulfkrigen i 1991 til Irakkrigen i 2003 bidro til å dele opp landet i enklaver. Det irakiske Kurdistan oppnådde autonomi i det oljerike nord ved hjelp av USAs «flyforbudssone». USA skapte en kvasistat som var deres redskap i Irak. Kurderne i Irak hadde blitt undertrykt under Saddam Hussein, det kan det ikke herske tvil om. Men det kan heller ikke herske tvil om at deres irakiske «Kurdistan» ble en klientstat under USA. Og det hersker heller ingen tvil om at flyforbudssonene var ulovlige, slik FNs generalsekretær Boutros Boutros-Ghali innrømte i samtale med John Pilger.

Og nå bruker USA fortsatt kurderne i Nord-Irak i sin plan for å dele Irak i tre. Til det formålet bygger de verdens største konsulat i Erbil. Det de planlegger å gjøre er simpelthen å «lage et land».

Les: USA bygger verdens største konsulat i irakisk Kurdistan

Som kjent bruker også USA kurderne i Syria som påskudd til å holde 27 prosent av landet okkupert. Det hjelper ikke hvor mye SDF og PYD påberoper seg demokrati, feminisme og kommunalisme. De har endt opp med å trygle USA om å opprettholde okkupasjonen av Nordøst-Syria.

Forberedelser til storkrig

Israel og USA forbereder krig mot Iran. I denne kampen vil de utvikle all den «progressive» retorikken de måtte trenge for å få folk til å gå på limpinnen. Reell misnøye, som det er all grunn til å ha, vil bli blåst opp og ut av alle proporsjoner. «Sosiale bevegelser» vil bli utstyrt med siste nytt i Israels og USAs «riot kits» og få opplæring og logistikkstøtte i tillegg til rikelig med penger.

Det kan finnes gode grunner til å revidere grensene fra 1919, men i dagens situasjon vil det fort utløse en storkrig. Noen sier at kurderne har krav på en egen stat, og det er mulig. Det avgjøres sist av alt av undertegnede. Problemet er at i dagens geopolitiske situasjon vil det å opprette et samlet Kurdistan kreve at «man» nedkjemper Tyrkia, Syria, Irak og Iran. Det er vanskelig å se hvordan det kan skje uten at deres allierte, ikke minst Russland og Kina, blir trukket inn. Og da har vi en ny verdenskrig. Og da snakker vi ikke om 100 millioner drepte, men kanskje ti ganger så mye, eller sivilisasjonens sammenbrudd, slik vi kjenner den. Så mye er ikke det kurdiske spørsmålet verdt.

Det betyr ikke at man ikke skal kjempe mot undertrykking og urettferdighet, sosialt og nasjonalt. Det bør man absolutt gjøre. Men man må innse at det å revidere kartet i Midtøsten er en svært farlig plan og at man risikerer å havne i et svært farlig selskap. Alternativet til det er å utvikle en politisk kamp som undergraver USAs og Israels hegemoni og gjennom det skaper bedre forutsetninger for framtidige kamper.

Det er ikke noe nytt at små nasjoner er avhengige av geopolitsike situasjoner for å oppnå en form for nasjonal uanhengighet. Det gjaldt for eksempel Norge. Det var Frankrikes nederlag i Napoleonskrigen som gjorde at Danmark tapte Norge til Sverige og det oppsto et rom for en egen norsk grunnlov. All ære til de norske pionerene, men dette ble avgjort på slagmarkene i Europa. Og igjen var det Russlands nederlag i den russisk-japanske krigen som la det geopolitiske grunnlaget for Unionsoppløsningen. (Dette er veldig skjematisk framstilt og det er mange flere detaljer i bildet, men det er ingen tvil om at Russlands tap av mesteparten av flåten sin i øst hadde skapt et maktvakum i vest, som lot seg utnytte.)

USA ut av Midtøsten!

Det beste som kan gjøres nå er derfor ikke å støtte oppsplitting av stater, men å støtte en samlet front for drive USA ut av Midtøsten. Millionmarsjen i Bagdad reiste parolen. Det er all grunn til å bygge enda mer styrke bak den. Først når USA er ute vil folkene og landene kunne komme fram til fredelige avtaler seg i mellom som vil gjøre det mulig å utvikle ei bedre framtid. Og i den sammenhengen er det en fordel at Kina utvikler «silkeveisbeltet», ikke fordi Kina er noe edlere enn andre stormakter, men fordi dette prosjektet, i hvert fall i den nåværende situasjonen er ikke-sekterisk, ikke-ekskluderende og reelt multilateralt. Alternativet til USAs monopolære verden med et verdenspoliti under Washingtons kontroll er en multipolær verden. Den vokser fram mens vi snakker. Imperiets dager er talte. Hvordan dette vil se ut om 20 eller 50 år gjenstår å se.

Les også: KRIG I VÅR TID

Det synkende imperiet

2010-tallet: Da globalismen sprakk


Hvis du vil støtte vår uavhengige og kritiske journalistikk, kan du sende oss et bidrag på

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.

Forrige artikkelRobin Hood i Frankrike: Elektrikere kutter strømmen til de rike og gir til de fattige
Neste artikkelBryssels historierevisionism om andra världskriget
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).