2010-tallet: Da globalismen sprakk

0
Imperier kommer og går. Her Romas fall.

Historiske vendepunkter er ofte vanskelige å oppfatte når de skjer. Som oftest ser man dem best i ettertid. Og når vi ser tilbake på det andre tiåret i vårt århundre er det ikke vanskelig å se at det var i dette tiåret at globalismen sprakk, nærmere bestemt i 2016 da britene stemte for brexit og Hillary Clinton tapte valget i USA.

USA lyktes nesten

Etter Sovjetunionens sammenbrudd har USA vært den eneste supermakta og denne posisjonen har landet brukt til å forsøke å legge resten av verden under seg. Dette har vært gjort gjennom ulikeverdige handelsavtaler som har vært til fordel for USAs kapitalgrupper. Og ikke minst har det vært gjort gjennom kriger, statskupp, snikmord, trusler og bestikkelser. Og de har brukt sin overprisede dollar som slegge mot alle andre. Det lette artilleriet i denne kampen har vært de USA-dominerte mediene og deres svært vellykte kamp for å kontrollere folks tenkemåte og politikernes handlemåte.

USA har ført kriger i Afghanistan, Jugoslavia, Somalia, Irak, Jemen, Libya og Syria og har utløst statskupp i Ukraina og sørget for regimeskifter i andre land. I Afrika gjennomfører USA mange titalls militære operasjoner i året for å sørge for sin og sine kapitalgruppers kontroll. USA lyktes langt på vei i å ødelegge og plyndre Russland under Boris Jeltsin. Og USA har nesten fullstendig lagt Europa under seg og redusert gamle kolonimakter som Tyskland, Frankrike og Storbritannia til vasaller.

Men prosjektet møtte veggen

Uten å gjøre noe stort nummer av det har Kina dratt alle fordeler av globaliseringa til å bygge opp en industri som er blitt verdens fabrikk og systematisk bygd ut infrastruktur, forskning, vitenskap og høyteknologi slik at landet ikke forblir en annenrangs eksportnasjon. Dette har til dels skjedd med tunge investeringer fra amerikanske selskaper. Det ulike bytteforholdet mellom USA og Kina har oppstått på grunn av USA-kapitalens behov for billige varer, men det har skapt et økonomisk system som ubønnhørlig styrker Kina på bekostning av USA.

USA fikk smertelig lære at global konkurranse er ikke et spill only one can play. Donald Trumps «Make America great again» er en desperat innrømmelse av at USA har tapt i sitt eget spill.

Og USA har dessuten mislykkes i alle krigene sine. Afghanistankrigen, som vi ennå ikke ser noen ende på, er den lengste krigen i USAs historie. Og prisen er enorm. Linda Bilmes, tidligere CFO of the US Department of Commerce har beregnet de direkte og indirekte kostnadene av krigene i Irak og Afghanistan til å bli mellom 4000 og 6000 milliarder dollar. Denne beregninga ble publisert på Harvard. (Vi snakker om mellom fem og sju norske oljefond.)

Riktignok har USA kunnet betale sitt veldige krigsmaskineri gjennom å selge statsobligasjoner til Kina. Men denne kilden tørker nå raskt opp ettersom Kina nå ser seg sterke nok og klare til av-dollarisering av verdensøkonomien.

Irakkrigen ble en katastrofe som fortsetter å produsere elendighet. Med Norge i spissen ødela USA Libya, men katastrofen derfra vil fortsette å ramme ikke minst Europa. På ettersommeren 2015 så det ut til at USAs jihadisthærer skulle vinne krigen i Syria, men så gikk Russland inn, og nå innser de smarteste strategene i USA at krigen er tapt.

Det tiåret da Kina passerte USA

Da dette tiåret startet hadde Kina en betydelig mindre økonomi enn USA. Tall fra Verdensbanken viser at Kinas BNP målt etter kjøpekraft var på 10.000 milliarder dollar, mens USAs var på 14.580 milliarder dollar.

I 2019 sier tall fra Det internasjonale pengefondet IMF at Kinas BNP etter kjøpekraft var på 27.300 milliarder dollar, mens USAs var på 21.400 milliarder.

Dette er dramatisk. Det er verdenshistorisk. I tillegg kommer at Kina også tar igjen og rykker forbi USA innen teknologi, forskning og vitenskap.

«Kinas teknologiske strategi og innovasjon er en alvorlig trussel mot USAs nasjonale interesser. Vi nærmer oss et holy s**t øyeblikk,» sa pensjonert admiral William McRaven på en konferanse i regi av Council on Foreign relations nylig.

USA frykter at Kina snart går forbi

Den industrielle basen for USAs våpenindustri råtner på rot

Eric Schmidt, sjefen for Googles moderselskap Alphabet, advarer om at Kina  vil passere USA når det gjelder kunstig intelligens (AI) i 2025, og de vil «dominere industrien» i 2030 – dersom amerikanerne ikke tar seg sammen.

«Stol på meg. Disse kinesiske folkene er gode», sa han. «Det er helt enkelt. I 2020 vil de ha tatt oss igjen. I 2025 vil de være bedre enn oss, og i 2030 vil de dominere hele industrien med AI».

I det tiåret vi legger bak oss har Kina blitt en romfartsnasjon som utfordrer og går forbi USA. I 2018 satte Kina et romfartøy ned på månens bakside. Det var det ingen som hadde gjort før.

I den prestisjetunge indeksen til vitenskapsmagasinet Nature over de 200 fremste forskningsinstitusjonene i verden når det gjelder materialvitenskap, hadde Kina i 2019 alle de tre plassene på seierspallen. Av de 15 fremste hadde Kina 9, mens USA måtte nøye seg med 3.

Jeg er klar over at en del mennesker i Norge fortsatt klamrer seg til forestillinga om at Kina bare er en kopinasjon. Det er en oppfatning som er så til de grader 2006. 2010-tallet har sett framveksten av en forsknings- og utviklingsgigant i øst som verden knapt har sett maken til. I de aller fleste naturfagene ligger Kina allerede foran USA når det gjelder fagfellevurderte artikler, til dels langt foran. Det gjelder tunge fag som planetarisk vitenskap, computerforskning, kjemisk engineering, energi, materialvitenskap, matematikk, fysikk og astronomi og til og med farmakologi.

Det tiåret som kommer vil ikke bare befeste Kinas posisjon, men bringe den til helt nye høyder, hvis ikke en storkrig kommer i veien. Fortsetter det som nå vil Kinas BNP målt i kjøpekraft være dobbelt så stor som USAs ved utgangen av 2020-tallet. Derfra er det ingen vei tilbake til toppen for USA.

Året det var så bratt

I 2015 la de fem EU-presidentene fram en plan som vil avskaffe det nasjonale demokratiet i EU-landa innen 2025. Hvis de fikk det som de ville, skulle de nasjonale parlamentene i EU-landa fra og med 2025 ikke lenger bestemme over sine egne lands budsjetter. Ingen av disse herrene hadde noe demokratisk mandat bak seg, men de er vant til at de kan vedta direktiver og forordninger, så retter 500 millioner mennesker seg etter det.

Nesten fem år etterpå kan vi slå fast at slik er det ikke lenger. Det EU vi kjente finnes ikke mer. EU er ikke lenger en «ever closer union», som det så optimistisk heter i traktatene. Det er heller som The Economist syrlig bemerket en «ever farther union».

Så kom hendelsene på rekke og rad. Enkelte land gjorde opprør mot EUs migrasjonspolitikk. Det er en politikk som ikke har støtte av flertallet av velgerne i noe land, så det måtte sprekke før eller seinere.

Det mest avgjørende skillet kom med brexit, britenes vedtak om utmelding av EU. Det slo ut bånnproppen av EU. Det var da også derfor den britiske overklassen og EU har brukt så lang tid på å forsøke å sabotere brexit. Derfor var det et ytterligere nederlag for dem at Boris Johnson vant parlamentsvalget på parolen «Get brexit done». Tidligere lojale Labour-velgere stemte for overklassesnobben Johnson, enda de ikke kunne fordra resten av hans politikk.

Storbritannia: Arbeiderklassen stemte tory for å få brexit

– De folkene som tapte valget for Labour hater arbeiderklassen

Tiåret da sosialdemokatiet falt

I hele etterkrigstida har sosialdemokratiet vært ett av de to dominerende partiene i den vesteuropeiske kapitalismen. De har kontrollert arbeiderstemmene, og hadde i mesteparten av denne perioden en velferdspolitikk som i store trekk var til fordel for arbeidsfolk.

Men sosialdemokratene var også et parti for EU, for USA, for kriger – og etterhvert for privatisering, globalisering og massemigrasjon.

Og arbeidervelgerne vendte dem ryggen i milliontall. I det landet der sosialdemokratiet har stått sterkere enn i noe annet land, Sverige, er nå partiet forvist til annenplass av Sverigedemokraterna. Socialdemokraterna nærmer seg halvparten av hva de var i sine glansdager.

I Frankrike lyktes finanskapitalen ved hjelp av sin mann Emmanuel Macron å demontere det gamle Parti Socialiste og redusere det til et 6-prosentparti.

Spiegel Online undersøkte utviklingen av sosialdemokratiske og sosialistiske partier i 17 europeiske land fra 2000 til 2017. Se Nettavisen.

Gjennomgangen, som er publisert i EU Observer, viser at i 15 av de 17 landende har sosialdemokratiske og sosialistiske partier opplevde en tilbakegang, og i noen tilfeller en drastisk tilbakegang, siden 2000.

Undersøkelsen dokumenterer en gradvis og markant nedgang for sosialdemokratiet. Men den viser også eksempler på at fallet kan skje fort og brutalt, slik som i Hellas og Frankrike. Når tilliten først er borte, er det som når det går et jordskred, det som så ut som fast grunn, raser ut fullstendig.

Og selve senior i den sosialdemokratiske familien, tyske SPD, falmer og visner hen, akkurat som de andre.

Tyskland: dobbelt ørefik til storkoalisjonen

Rosene visner i Europa, skrev Aftenpostens Europa-korrepondent Øystein Kløvstad Lamberg i en kommentar til valget i Nederland. Det samme kunne vært skrevet etter valget i Frankrike der Sosialistpartiet nærmest ble utradert med sine 7,4%. Greske PASOK har 6,3%.

Arbeiderpartiet i Norge er en del av den samme tendensen, og ser ut til å lide samme skjebne.

Ingen framtid med Ap: Hvorfor så viktig å rødvaske Ap?

Clintons og krigspartiets nederlag

Donald Trump var den motkandidaten Clinton-kampanjen ønsket seg for å være noenlunde sikre på å få sin upopulære kandidat valgt. Alle finansbankene var med, Wall Street, våpenindustrien, alle de viktige mediene. Og alle var klare for at Hillary Clinton skulle trappe opp krigen i Syria og kanskje angripe russiske styrker der. Og så tapte de. Donald Trump er en reaksjonær, kapitalistisk demagog, men han har tilsynelatende innsett at USAs tid som 2the indispensable nation» er over.

Dette ryster også ved lojaliteten i NATO. De europeiske NATO-lederne frykter for hva som vil skje dersom de mister USAs beskyttelse. De har personlig vært med på krigsforbrytelser, i trygg forvissning om at USA alltid vil gi dem ryggdekning og holde dem ute av internasjonale domstoler. Nå kan de ikke være så sikre lenger. Om det ikke kom noe annet ut av valget i USA, så har vi i hvert fall fått se hvor patetiske vasaller de europeiske lederne er.

Og Tyrkia, som har NATOs nest største hær og utgjør NATOs sårbare sørflanke, flørter med ideen om å slutte seg til den eurasiske alliansen i Shanghai Cooperation Organisation i nær tilknytning til Kina og Russland.

Taper krigen i Syria – og Ukraina

USA, Vesten, Tyrkia og oljediktaturene har ført en krig med jihadistiske leiesoldater for å ødelegge Syria. (Norges rolle har vært å finansiere den mer eller mindre sivile delen av krigen, samt å drive økonomisk krigføring mot Syria.) Krigen holdt på å lykkes i 2015, men fire og et halvt år etterpå ser at jihadistene og Vesten har tapt. Syrias hær frigjør bit for bit av den siste store terroristbasen, Idlib, og er også i ferd med gradvis å ta tilbake kontrollen over Nordøst-Syria som USA har holdt okkupert ved hjelp av de kurdiskdominerte SDF-styrkene. Det er et veldig hardt tilbakeslag for neocon-imperialistene og det markerer et dramatisk veiskille i internasjonal politikk.

Det er ikke lenger siden enn sommeren 2014 at neocons i USA prøvde å yppe Russland til krig i Ukraina. I februar 2014 hadde de stått bak Maidan-kuppet i Kiev og lovt folket gull og grønne skoger. Det de fikk var krig, fattigdom, fascisme og statskonkurs. Sjøl om ingen i NATO tør å si det ennå, så vet de at denne krigen også er tapt. Konkursboet får EUs (og Norges) skattebetalere ta seg av.

Donald Trump har vist at han ikke har tenkt å rake kastanjene ut av glørne for Barack Obamas Ukraina-prosjekt.

Nasjonalismens renessanse

Når det vestlige imperiet smuldrer opp og globalistenes strukturer svekkes, ser folk seg om etter alternativer. Det alternativet som peker seg ut er nasjonalstaten. Det har vært nærmest en banneord i mange kretser gjennom hele tiåret. Men det er bare innenfor nasjonalstaten demokratiet har noen sjanse til å overleve i dag. EU er en nyføydal stat der et ikke-valgt byråkrati avgjør alt. NATO er en mafialiknende organisasjon til krigsindustriens fremme. FN er tatt over av de multinasjonale selskapene.

Gjennom 2019 har vi fått både distriktsopprør, Acer-opprør og vindkraftopprør i Norge. Alle sammen handler om klassekamp og nasjonal styring. Det er kamp mot EU (og deres norske lakeier) og mot de multinasjonale selskapene for lokaldemokrati og norske arbeidsplasser. Tilsvarende strømninger finnes i andre land.

De gule vestenes bevegelse som hver eneste lørdag i 59 uker har reist seg mot Macrons politikk, er blant mye annet en klassekamp og en kamp fra hevnerne fra stedene som ikke betyr noe.

2010-tallet var tiåret da den unipolare verden sprakk og den multipolare verden vokste fram. Det var tiåret da de viktigste økonomiske hendelsene skjedde i Asia, da Russland og Kina ble allierte, da det eurasiske kontinentet (med unntak av den lille snippen helt i vest) tok skjebnen i egne hender. Det var også et tiår med økonomisk stagnasjon i Vesten, særlig i Europa. Finanskrisa gikk over, men veksten kom ikke tilbake. Hva som vil komme istedenfor det USA-dominerte imperiet kan vi foreløpig ikke si, men det vil bli veldig annerledes. Vi kan heller ikke være sikre på at ikke USA heller vil utløse en storkrig mot Kina og/eller Russland enn å bli henvist til å spille annenfiolin.

Følg med på steigan.no. Vi går inn i det nye tiåret fulle av vigør og entusiasme. Vi skal holde lesere og seere oppdatert med uavhengig og kritisk analyse av nyheter og trender både i Norge og internasjonalt.

Denne artikkelen er en oppdatering og videreføring av artikkelen Det året globalismen sprakk fra 2016. De tendensene vi så da er bekreftet og forsterket de siste tre årene.

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.