Syria er nå krigsteater for flere europeiske stormakter i tillegg til USA og oljediktaturene. Og dessuten Iran. Millioner er drevet på flukt, hele byer er lagt i grus, hundretusener er drept og lemlestet. Og bare de aller mest naive og troskyldige sjelene tror fortsatt at krigen dreier seg om demokrati. Den dreier seg om olje og gass, slik jeg har forklart tidligere, men også om noe mer. Hva er dette mer? Hva er de djupere årsakene til krigen?
Redselen for det tomme rom
I imperialismens tid har det hele tida vært en kamp mellom ulike stormakter. Kampen har dreid seg om markeder, tilgang til billig arbeidskraft, råvarer, energi, transportruter og militær kontroll. Og de imperialistiske landa deler opp verden seg i mellom etter styrkeforhold. Men de imperialistiske maktene utvikler seg ujamnt. England rådde en gang over hele verden, men ble tatt igjen og forbigått av USA, og på enkelte områder også av Tyskland. Denne ubalansen som da oppstår skaper grunnlag for en nyoppdeling av verden utfra det nye styrkeforholdet. Til sjuende og sist er krig den måten imperialismen bruker for å avgjøre hvordan denne nyoppdelinga skal bli.
Dersom et rike bryter sammen eller mister kontrollen over noen områder vil rivalene konkurrere om å fylle tomrommet. Imperialismen følger det prinsippet som Aristoteles i sin fysikk kalte horror vacui – redselen for det tomme rom.
I det tjuende århundret var det to enorme kriger som begge ble utløst på grunn av denne ubalansen. Verdenskrigene var kriger om hegemoni, om økonomi, om kontroll – om nyoppdeling. Etter 1. verdenskrig møttes stormaktene i Versailles for å slå fast det nye maktforholdet og den nye oppdelinga. Taperne i krigen, Tyskland, Russland, Østerrike-Ungarn og Det osmanske riket, ble desimert og stykket opp, og enten gjort om til maktesløse enheter eller erobret av seierherrene.
Balkan, som hadde vært kontrollert av Østerrike-Ungarn og Det osmanske riket, ble delt opp på denne måten. Jugoslavia ble konstruert av seierherrene i Versailles. Det osmanske riket mistet all sin kontroll over Midt-Østen og Nord-Afrika, og inn kom England og Frankrike og delte byttet mellom seg. Vi lever fortsatt med en konflikt som sprang rett ut fra 1. verdenskrig og Versailles, nemlig palestinakonflikten.
Seierherrene i 2. verdenskrig møttes i Jalta på Krim og der bestemte Roosevelt, Churchill og Stalin den nye oppdelinga av Europa. Både Versailles-avtalen og Jalta-avtalen holdt seg gjennom hele den kalde krigen. Selv ikke opprøret i Ungarn eller Sovjets og dets alliertes innmarsj i Tsjekkoslovakia førte til noen endring av dette mønsteret.
Sovjetunionens sammenbrudd
Det dramatiske skillet kom ved innledninga til nittitallet. I 1991 opphørte Sovjetunionen å eksistere og snart var også østblokka en saga blott. Og dermed var balansen brutt, den som hadde opprettholdt den gamle orden. Og nå lå et enormt område klart for nyoppdeling. Det svekkede Russland klarte knapt å ta vare på eget territorium, og slett ikke det området som i sin tid var kontrollert av Sovjetunionen. Aldri noen gang tidligere har et så svært område ligget åpent for omfordeling. Det var resultetet av to forferdelige kriger som var kommet i spill igjen. Det kunne ikke føre til noe annet enn krig.
(Les: Krig i vår tid.)
Dette la grunnlaget for USAs Eurasia-strategi, som dreide seg om å sikre kontrollen over den veldige eurasiske kontinentet. Det er denne kampen for nyoppdeling til fordel for i første rekke USA, som har ligget til grunn for de fleste krigene siden 1990: Somalia, Irak-krigene, Balkan-krigene, Libya, Ukraina, Syria.
USA har vært aktivt i spiss hele veien, og kampen for å utvide NATO østover og drive regimeskifter i form av såkalte ”fargerevolusjoner” har vært deler av denne kampen. Kuppet i Kiev, omdanninga av Ukraina til amerikansk koloni med nazistiske innslag og krigen i Donbass hører også med i dette bildet. Denne krigen stanser ikke før Russland er erobret og partert, eller har satt en stopper for USAs offensiv.
Men det var flere tjuver ute på samme marked. Først og fremst åpnet dette en enorm mulighet for tysk imperialisme, som jo hadde et visst tilbakeslag i perioden 1942–45. For det første ble det mulig å ta kontroll over det som hadde vært DDR, og for det andre ble det mulig å rykke fram de tyske posisjonene i det som hadde vært tyskkontrollerte områder tidligere. Det gjaldt ikke minst Balkan, med Kroatia i første rekke. Men det gjaldt også Tsjekkoslovakia, Polen, de baltiske statene og Ukraina.
Og det var Tyskland som utløste oppdelingskrigene for å partere Den føderale sosialistiske republikken Jugoslavia. Da Kroatia erklærte seg sjølstendig, var Tyskland først ute med anerkjennelsen, og det ble den utløsende faktoren for det som skulle bli krigen mellom Serbia og Kroatia (støttet av NATO), krigen om Bosnia-Herzegovina og Kosovo-krigen. Alt dette ble naturligvis framstilt som frigjøringskrigen med Serbia iført den svarte hatten. Men i virkeligheten var det kriger om imperialistisk nyoppdeling. Dette blir spesielt klart når vi ser på disse landas elendige status i dag. I Kosovo finnes den gigantiske amerikanske Bondsteel-basen, men for øvrig er landet så elendig stilt at folk flykter derfra i hopetall.
Tysk kapital er den største investoren i Øst- og Sentraleuropa, så mye av den gamle innflytelse er tilbake igjen.
Midtøsten og Nord-Afrika
Da Sovjetunionen ikke lenger fantes, ble det mulig for USA, med støtte fra Saudi-Arabia og Israel å angripe og ødelegge Irak. Dette var en relativt sterk, nasjonalistisk og sekulær stat. Landet hadde vært alliert med både USA og Sovjetunionen litt av og på. Men først da Sovjetunionen var historien ble det mulig for USA å invadere og ødelegge landet.
Det samme ble gjort med Somalia, som også hadde vært Sovjet-alliert.
Libya var en spesiell utfordring, for ikke bare var Gaddafi en sterk, nasjonalistisk og sekulær leder. Han ønsket å bryte med dollaren og skape et forent Afrika med gulldinaren som valuta. Det var å be om trøbbel fra Imperiet.
Israel har lenge ønsket å knuse sine arabiske naboer og Iran, og kunne bare støtte opp om USAs kriger for å oppnå det sionistene drømmer om – kontroll av landet fram til Eufrat.
Tyrkia og Saudi-Arabia
Som nevnt var en av tapernasjonene i den første verdenskrigen Det osmanske riket. Sovjetunionens sammenbrudd fikk stortyrkiske imperialister til å drømme om et stor-tyrkisk rike fra Xinjiang til Balkan og fra Svartehavet til den arabiske ørkenen. Se Pan Turkism.
Disse tankene ble fremmet allerede på begynnelsen av nittitallet, men det er først med den stor-tyrkiske sjåvinisten Recep Erdoğan at tankene har blitt utformet til konkret og aggressiv politikk. Han ser seg sjøl i rollen til Suleyman den store, den fremste lederen av det osmanske riket.
Sør på den arabiske halvøya har ”vokteren av de to helligdommer” utviklet tilsvarende imperiedrømmer. Saudi-Arabia ønsker å gjenskape sin versjon av Kalifatet bygd på wahhabismen og sharia. Et godt stykke på vei utfyller disse planene hverandre. De drar veksler på de samme mytene og de samme historiske nederlagene og har sett seg tjent med å alliere seg for å knekke de kreftene som kan hindre dem, det vil si i første rekke Syria og Iran. Landet fører en forbrytersk krig mot nabolandet Jemen og er en av hovedsponsorene for jihadistisk terror i verden. Kongedømmet er den største våpenimportøren i verden. I Riyadh har de ikke glemt hvor stort det arabiske imperiet var på sitt største.
Hodekapperne i Riyadh har brukt hundrevis av milliarder til en politisk/religiøs imperialisme i form av bygging av moskeer og koranskoler over store deler av verden. På mange måter opptrer IS/Da’esh som en spesialavdeling av de saudiarabiske og tyrkiske armeene.
Krigen i Syria er altså blant annet femte akt (eller noe sånt) av den store omfordelingskrigen som begynte etter at Sovjet forsvant, og det er ingen grunn til å tro at det er siste akt.
—
De neste planlagte artiklene i denne miniserien er
USAs forsøk på å bevare verdensherredømme
