Det skjedde et kupp i Kiev natt til 22. februar 2014.

Peter M. Johansen

Peter M. Johansen

ETT ÅR ETTER: Flere nyere gjennomganger bekrefter at det skjedde et kupp i Kiev natt til 22. februar i 2014.

I forbindelse med det ukrainske valget 26. oktober gikk nyhetsbyrået Reuters opp løypa på Maidanplassen i Kiev i februar for ett år siden. Reuters har funnet fram til personer som var på plassen, utenfor Oktoberpalasset og ved regjeringsbygningene, de avgjørende dagene og timene før president Viktor Janukovitsj rømte fra byen natt til 22. februar 2014.

coup ukraine

Taras Talmonytsjuk hjalp demonstrantene med forsyninger til Maidan og ble værende til siste slutt. Oleh var tidligere offiser i opprørspolitiet Berkut og har latt seg e-postintervjue av Reuters.

Rev opp avtaler

Opposisjonen, med sterk og aktiv støtte fra USA og EU, la press på president Janukovitsj for at han skulle gi slipp på makten. Russlands president Vladimir Putin var opptatt av OL i Sotsji, som varte fram til 23. februar. Janukovitsj ga etter, skritt for skritt, på de sentrale punktene: gjeninnføring av grunnloven som ble vedtatt etter Oransjerevolusjonen i desember 2004, nasjonal samlingsregjering og nyvalg ett år før presidentperioden utløp.

Flere ganger ble det inngått avtaler med de tre opposisjonslederne, Arsenij Jatsenjuk fra Fedrelandslaget til tidligere statsminister Julija Tymosjenko, Vitalij Klitsjko fra den «tyske» konstruksjonen Ukrainas demokratiske allianse for reform (Udar) og Oleh Tjahnibok fra det ultranasjonalistiske og høyreekstreme Svoboda (Frihet), ofte etter samtaler som varte til langt på kveld.

Hver gang svarte Høyre sektor og andre nynazistiske og høyreekstreme militsgrupper med å gå til voldelige angrep på politiet, ofte med brannbomber, og okkuperte offentlige bygninger i sentrum av Kiev.

Det rev opp avtalene og kompromissene som var blitt inngått kvelden før, og krevde nye møter og forhandlinger mellom partene. Det var et tydelig mønster som opposisjonslederne var innforstått med og ikke ønsket å bryte.

«Fuck the EU!»-telefonsamtalen 4. februar mellom USAs viseutenriksminister Victoria Nuland og ambassadør Geoffrey Pyatt avslører at USA var fullt ut involvert og så med misbilligelse og mistro på EUs forsøk på å mekle, i hvert fall inntil Polens utenriksminister Radoslaw Sikorski kom til Kiev. I samtalen peker Nuland ut Jatsenjuk som neste statsminister.

Slik var stillingen før de avgjørende dagene.

18. februar: Gateslag

Stemningen på Maidanplassen ble stadig mer aggressiv i midten av februar. Sikkerhetspolitiet truet med «tøffe tiltak» om de voldelige angrepene mot politisperringene rundt de offentlige bygningene ikke opphørte. Ansvaret lå hos to personer: Andriy Parubiy, som hadde sikkerhetsansvaret på Maidan, og Dmitro Jarosj, lederen for Høyre sektor.

Parubiy ble seinere den første lederen for det nasjonale sikkerhets- og forsvarsrådet. Sammen med Svoboda-leder Tjahnibok dannet han det nynazistiske Ukrainas sosialnasjonale parti (SNPU) i 1991.

Om morgenen gikk de militante til nytt angrep på politistyrkene ved parlamentet Verkhovna Rada, ifølge Reuters. Da sammenstøtene hardnet til, ble det løsnet skudd.

– Jeg hjalp til å bære en mann som var skutt, men i live, og jeg så at pulsen hans stanset. Det var første gang jeg så en død person, sier aktivist Talas Talmonytsjuk (32) til Reuters.

Han beskriver seg politisk slik:

– Jeg er ikke for EU eller for Russland. Ukraina er en annen sak. Det er uavhengig.

Talmonytsjuk var blant det store flertallet av demonstranter som var på Maidan i kortere og lengre perioder for å vise den samme misnøyen med det korrupte vanstyret til Janukovitsj og oligarkene som brakte Janukovitsj og Regionenes parti til makten ved presidentvalget i 2010 og parlamentsvalget i 2012.

Ifølge Oleh, den tidligere sikkerhetsoffiseren, forsøkte politiet bare å stanse demonstranter i å ta seg inn i parlamentet med steiner, brannbomber og jernstenger da skytingen begynte. «Bare i min enhet, ble mer enn ti betjenter såret, to alvorlig», skriver han til Reuters. «Min kamerat sto rett ved meg, høyst to meter unna, og ble skutt. Kula gikk rett gjennom vesten.» Samme kveld ble en politimann drept på Instytutska-gata.

Politiet sendte inn to pansrende kjøretøy på plassen for å rydde vekk barrikadene. Demonstrantene satte fyr på barrikadene med brannbomber. 25 ble drept, inkludert ni politifolk, ifølge helsedepartementet da.

Tv-bilder viser hvordan demonstranter på barrikadene tok fyr da brannbombene traff dem bakfra.

Janukovitsj sendte ut melding om at opposisjonen forsøkte «å gripe makten» ved hjelp av «brannstiftelser og drap», for så å erklære våpenhvile for å åpne for forhandlinger.

Samme kveld strømmet det inn nye demonstranter fra Vest-Ukraina, inkludert Afghanistan-veteraner, bevæpnet.

Natt til 19. februar: Lviv

Reuters har snakket med protestlederen Andriy Porodko i Lviv, den største byen i Vest-Ukraina hvor Svoboda, den parlamentariske avleggeren etter SNPU, hadde 25–30 prosent av stemmene. Porodko organiserte den fysiske blokaden av innenriksministeriets kontor i Lviv. Mot natta til 19. februar, «Vredens natt» som den blir kalt i Lviv, steig spenningen da kontorene og politistasjonen ble stukket i brann.

Demonstrantene fikk tak i deler av politiets arsenal. Porodko sendte tre minibusser med menn med skuddsikre vester, hjelmer og skjold til Maidan i Kiev. Flere av dem som dro til Kiev, hadde våpen, bekrefter han overfor Reuters:

– Det var mange tilfeller av våpen som ble sendt til Kiev.

Oleh i Berkut skriver til Reuters at han 19. februar så «mengder av våpen som ble delt ut på Maidan» og at dette «ikke gikk upåaktet hen fra politiets side». Dette var før de alvorligste dødsskytingene som har dominert fortellingen i vestlige medier og blant vestlige politikere som har lagt ned kranser og blomster på Maidan.

19. februar: Sikorskis spill

Sentrale EU-land, blant dem Tyskland og Frankrike, mente at det var mulig med en politisk løsning ved å inngå kompromiss med Janukovitsj. I Alpene satt Polens utenriksminister Sikorski på skiferie. Polen var dypt involvert i Ukraina, politisk og gjennom sin etterretning. Sikorski ringte EUs utenrikssjef Catherine Ashton i Brussel for å klarere at han dro til Kiev.

Ashton var tilbakeholden, forteller Sikorski til Reuters. Han ringte derfor til Tysklands utenriksminister Frank-Walter Steinmeier og ba ham å kontakte Laurent Fabius i Paris før han igjen ringte Ashton. Med Steinmeier og Fabius om bord, ga hun grønt lys.

I løpet av kvelden var Sikorski i Kiev i trygg forvissning om at Janukovitsj ikke ville gi etter, men i stedet sette i gang «antiterroroperasjonen» som det gikk rykter om i hovedstaden og i vestlige rapporter, på bakgrunn av «vår informasjon om at minst en brigade ble flyttet fra hæren til innenriksdepartementet», ifølge Sikorski.

Det fantes folk i regjeringen som ville bruke hæren, men Janukovitsj ga ingen ordre om det, opplyser general Volodymyr Zamana, hærsjefen, til Reuters. Han fikk sparken samme dag.

20. februar: Maidan

Sikorski ble advart av sikkerhetstjenesten mot å besøke Maidan om morgenen. Det viser hvordan «hendelsene på gata løp foran de i de politiske sirklene», skriver Reuters. Sikorski møtte Parubiy, Maidan-kommandanten, i en kirke like ved Maidan.

De fleste demonstrantene var vest for barrikaden som gikk tvers over den ene enden av plassen. Spesialpolitiet Berkut sto oppmarsjert ved presidentpalasset. Aktivisten Talmonytsjuk hørte sjokkgranater, deretter skudd. Han hevder at politiet forsøkte å stikke en bygning i brann med brannbomber, men at demonstrantene slokket ilden.

Ifølge Oleh, eksoffiseren, kom Berkut under ild rundt klokka åtte om morgenen. «Politifolkene begynte å melde over radio at de ble skutt på og trengte hjelp, men ingen av våre kommandanter svarte dem», skriver han. De trakk seg i stedet tilbake, «men dette provoserte bare de såkalte fredelige demonstrantene».

BBC har snakket med en som skjøt den dagen. «Sergej» sto ved Kievs musikkonservatorium i det sørvestre hjørnet av Maidan hvor han hadde demonstrert regelmessig i mer enn en måned. Han innrømmer å ha skutt mot politi på plassen og på taket av et kjøpesenter under bakken.

Han hadde blitt tilbudt to geværer kvelden før og valgte en jaktrifle med høyhastighetsammunisjon som han gjemte i et okkupert postkontor.

Politiet trakk seg tilbake da demonstrantene skjøt fra konservatoriet rundt klokka sju, ifølge Sergej. Videoopptak viser at de trakk inn i Instytutska-gaten på nordsiden av hotell Ukraina, og at demonstrantene ble skutt på mens Berkut var under retrett.

Samtidig åpnet snikskyttere ild fra omkringliggende bygninger, ifølge BBCs «The untold story of the Maidan massacre». Det var på Instytutska at de fleste demonstrantene ble drept.

Parlamentarikeren Andriy Sjevtsjenko bekrefter beretningen til Sergej. Han ble oppringt av operasjonssjefen for Berkut på Maidan.

– Han ringte meg og sa: «Andriy, noen skyter på mine gutter». Og han sa at skytingen kom fra Konservatoriet, sier Sjevtsjenko til BBC.

Sjevtsjenko kontaktet Parubiy. I mellomtida ble Sjevtsjenko oppringt på nytt. Offiseren fortalte om sårede politimenn, en død, og sa: «Jeg trekker meg ut. Andriy, jeg vet ikke hva som nå kommer til å skje.»

– Jeg sendte en gruppe av mine beste folk til å gå gjennom hele konservatoriebygget, forteller Parubiy, nå visepresident for nasjonalforsamlingen, til BBC. De fant ingen der, hevder han. BBC har imidlertid snakket med en fotograf som tok bilder av bevæpnede menn i bygningen klokka åtte, der Sergej sier han skjøt fra.

Sergej ble tatt med av Parubiys folk og kjørt ut av Kiev hvor han ble droppet.

20. februar: Rapport

Snikskytteren Sergejs vitnemål bekrefter at demonstranter var bevæpnet og skjøt mot politiet. Tidspunktet Sergej oppgir er avgjørende: Demonstrantene i Konservatoriet åpnet ild før Berkut og de svartkledde snikskyterne som seinere på dagen ble filmet av blant andre tyske ZDF og amerikanske CNN, ifølge BBC.

Sergejs utsagn er i overensstemmelse med rapporten til professor Ivan Katchanovski ved University of Ottawa i Canada hvor han og hans team har gransket hendelsene i Kiev 18.–20. februar.

I rapporten heter det at «visse elementer i Maidan-opposisjonen, herunder den ekstremistiske høyreorienterte delen, var involvert i denne massakren for å diskreditere og fjerne regjeringen og ta makten».

Undersøkelsen kretser særlig rundt tolv bygninger i sentrum som var okkuperte av Maidan-opposisjonen, blant dem hotell Ukraina, Zjovtnevyi-palasset, Konservatoriet og Fagforeningsbygningen. Rapporten går gjennom timevis med videoopptak og tretti gigabytes med lydbåndopptak fra radiokommunikasjonen fra politiet som er blitt synkronisert med megafon- og høyttalerbeskjeder fra Maidan.

Katchanovski har intervjuet politisjefer og fått tilgang til ballistiske undersøkelser og legerapporter om sårtyper. Rapporten har kartlagt kulehull i trær og lyktestolper som viser at skuddene mot demonstrantene kom bakfra, fra kvartalet med flere av de tolv okkuperte bygningene.

De fleste av disse bygningene hvor snikskyttere hadde tatt oppstilling, lå bak demonstrantene. BBC-journalisten Gabriel Gatehouse filmet dem i hotell Ukraina der videoopptak og øyenvitner plasserer to framtredende medlemmer av Svoboda. Minst to demonstranter i Instytutska-gaten ble drept av snikskyttere på hotellet klokka 10.24, filmet av den ukrainske dokumentaristen Ilya Varlamov.

Utenfor Zjotnevyi-palasset, det lysegule Oktoberpalasset som er internasjonalt senter for kunst og kultur, ble sivile drept, samt en politimann 09.16. Innslagshullene i trærne tyder på at skuddene kom fra hotell Ukraina. En overlevende aktivist peker ut bygningen hvor flere av hans «selvforsvarsenhet» ble drept 09.44. En kvinnelig lege ble såret og en demonstrant drept ved hotell Kozatskij 11.43 av skudd som sannsynligvis kom fra hovedpostkontoret som var okkupert av Høyre sektor.

Det samsvarer med at journalister og kamerafolk fra BBC, AP, polske TVP, amerikanske ABC og australske ABC ble beskutt bakfra og fra siden.

«Det er dokumentasjon for at en allianse mellom Maidan-opposisjonen og ytterste høyre var involvert i massedrap på både demonstranter og politi», skriver Katchanovski som dermed ikke utelukker at Berkut og Omega eller annet spesialpoliti fra SBU Alfa-enheten drepte demonstranter. Det fins opptak av Omega-styrkens sjef som gir ordre om å skyte på væpnede demonstranter og snikskyttere.

Katchanovski, som underviser ved School of Political Studies og ved Department of Communication på University of Ottawa, skrev for den Maidan-vennlige Kyiv Post under demonstrasjonene.

20. februar: Forhandlinger

Situasjonen på Maidan var kaotisk, uoversiktlig og voldelig da EUs utenriksministre møtte de tre opposisjonslederne i den tyske ambassaden med kompromiss for øye. De representerte vest og det sentrale Ukraina, ingen fra det overveiende russiskspråklige øst.

Etter møtet diskuterte EU-ministrene hvordan de skulle møte Janukovitsj med krav om at han måtte tre til side, ifølge Sikorskis versjon til Reuters. Han mente Janukovitsj ville sette i gang ordkverna og ikke slippe andre til. Det ble avtalt at Steinmeier skulle avbryte ham, og gjøre det klart at han måtte inngå avtale med opposisjonen.

Janukovitsj sa umiddelbart ja, «men han nektet å snakke om datoer», ifølge Sikorski.

Presidenten fikk beskjed om at Putin var på telefonen. Etter 40 minutter kom han tilbake og sa:

– Ok, jeg går, jeg går av før tida.

EU-ministrene og opposisjonslederne kom tilbake til presidentpalasset på kvelden for å utarbeide den konkrete avtalen. Til stede var Putins utsending, Vladimir Lukin.

Sikorski sier han var slått av kontrasten mellom brutaliteten som utspilte seg på Maidan, og hvor lett samtalen mellom de ukrainske politikerne gikk, på fornavn med hverandre. Opposisjonslederen Klitsjko mener Janukovitsj ikke forsto situasjonen.

21. februar: Oppgjøret

Klokka sju forelå utkastet. Janukovitsj gikk med på å gjeninnføre den gamle grunnloven, og framskutt presidentvalg. Han skulle sitte til desember.

Etter noen timers søvn skulle avtalen signeres klokka elleve. Opposisjonslederne dro for å møte Maidan-ledelsen på hotell Kiev. Den forkastet avtaleutkastet. «Dr. Ironfist» Klitsjko, tungvektsmester i boksing, ringte EU-ministrene. Steinmeier sa:

– Dere har Ukrainas skjebne i deres hender. Ukraina står ved avgrunnen og er i ferd med å falle ned i kaos og borgerkrig.

Ifølge Sikorski var avtalen den beste de kunne få. Janukovitsj ville bare slå til hardere. Den selvoppnevnte Maidan-ledelsen godtok avtalen, som ble undertegnet i presidentpalasset klokka 15 med pressen til stede.

EU-ministrene forlot Kiev.

Opposisjonslederne dro tilbake til Maidan.

– På det tidspunktet styrte følelsene, sier Klitsjko til Reuters.

Det var verken tilfelle eller riktig politisk analyse.

Politikken rådde, og den var i hendene på de mest høyreekstreme som opposisjonslederne hadde alliert seg med og som nå krevde sitt etter å ha tatt kontroll med Maidan-bevegelsen, som nå var redusert til noen tusen.

Dmitro Jarosj gikk på podiet og rev i stykker avtalen som den valgte opposisjonen hadde inngått med den valgte presidenten, og det skjedde uten protester fra verken Jatsenjuk eller Klitsjko. Svoboda-lederen Tjahnibok var blant sine egne brunskjorter.

På kvelden ringte utenriksminister Leonid Kozara til Sikorski og fortalte at kortesjen til Janukovitsj var blitt angrepet, og at presidenten var på vei mot Kharkiv. Før han nådde Donetsk hadde militssoldater fra Høyre sektor inntatt regjeringsbygningene.

22. februar: Fallet

Dagen etter gikk de av representantene fra Regionenes parti og Kommunistpartiet som turte å dra til parlamentet, spissrotgang inn dit mellom væpnet milits med det rød/svarte merket til Organisasjonen av ukrainske nasjonalister (OUN), nazikollaboratørene til Stepan Bandera, på skulderen og gule Wolfsangel-flagg, slik tv-bildene viste.

Uten president eller parlamentets president til stede ble Janukovitsj avsatt, stikk i strid med begge konstitusjoner. Donbass og Krim sto igjen uten representasjon, og de skulle heller ikke komme til å få det, silt ut av «lutringsloven», som raskt ble innført allerede 26. februar.

Opposisjonslederen Jatsenjuk og hans krets smeltet sammen med Maidan-ledelsen som ble tatt inn i regjering og stats- og sikkerhetsapparatet.

 

peter.m.johansen@klassekampen.no

© Klassekampen

Artikkelen ble først trykt i Klassekampen 21. februar 2015


 

«Det er dokumentasjon for at en allianse mellom Maidan-opposisjonen og ytterste høyre var involvert i massdrap på både demonstranter og politi»

Professor Ivan Katchanovski, University of Ottawa i Canada

 

  22 kommentarer til “Det skjedde et kupp i Kiev natt til 22. februar 2014.

  1. Erik Plahte
    26. februar 2015 klokka 01:00

    Dette bekrefter vel bare det som har blitt hevda på denne bloggen hele tida. Noen viktige poeng:

    Den lovlig valgte regjeringa i Ukraina ble styrta for ett år siden, og en ny regjering tok makta i strid med Ukrainas forfatning.

    En folkelig oppstand mot den korrupte og udugelige regjeringa til Janukovitsj ble overtatt av nazistiske ultra-høyre grupper og bander. De skapte den unntakstilstanden som gjorde selve det politiske kuppet mulig.

    Kreftene bak kuppet var støtta av, initiert av, styrt av, finansiert av (stryk det som ikke passer) USA. Dette veit vi siden Victoria Nuland sa det i den famøse telefonsamtalen med ambassadøren i Kiev, der hun også gav instrukser om hvem som skulle overta som statsminister.

    Vesten hyller kuppregjeringa og aksepterte den som Ukrainas lovlige regjering fra dag 1. – Jeg opplever det som en god og representativ regjering, sammensatt av ulike representanter. Jeg synes det er en regjering vi kan samarbeide med, sa vår egen utenriksminister Børge Brende (NRK, 06.03.2014).

    Dette trass i at det sitter nazister og ultra-høyre-representanter i regjeringa og andre ledende posisjoner, og trass i at regjeringa i Kiev bruker nazistiske stormtropper i kampen mot separatistene i Øst-Ukraina.

    Dette trass i at vi veit utmerka godt hva slike krefter står for og hva det kan føre til å slippe dem til makta. Vi mangler ikke erfaring: Finland, Tyskland, Østerrike, Italia, Spania, Portugal, Frankrike, Hellas og flere østeuropeiske land hadde fascistiske eller nazistiske regimer i forrige århundre.

    Det blir mer og mer tydelig at Ukraina bare er en brikke i USAs spill for å ringe inn og svekke Russland. Målet er å hindre at Russland kan gjenoppstå som en stormakt som kan utfordre USAs økonomiske og hegemoniske kontroll over Europa, og å hindre økonomisk og politisk tilnærming mellom Russland og EU.

    EU-landene — med Norge på slep — er mer eller mindre motvillig med på dette spillet, fordi de ikke tør, kan eller ønsker å gå mot USA. Norge har ingen sjølstendig vurdering av verken denne politikken eller sanksjonene mot Russland, men følger villig med og gjør som USA og EU sier. Trass i at dette truer med å ødelegge vårt gode forhold til Russland som det har tatt tiår å bygge opp.

    Én konsekvensen er en polarisering i Europa og en økende fare for krig. Det er krefter i USA (og Europa) som ønsker mer krig i Ukraina (se https://steigan.no/2015/02/25/ukraina-far-vapen-noen-onsker-mer-krig/).

    En annen langsiktig konsekvens er at Russland drives mot å styrke båndene til Kina og de andre BRIC-landene. Dette kan USA umulig være tjent med. Hvorfor driver da USA denne politikken? Et mulig svar er at de satser på å knekke Russland så raskt at alliansen med Kina ikke blir nok utvikla til å berge dem. Midler: Økonomiske sanksjoner, politisk isolasjon, militært press, massiv propaganda i mediene.

    Om Russland tvinges til å ruste opp og eventuelt blir engasjert i en krig i Europa mot USAs stedfordtredere, vil Russland bli tvunget til å bruke mer enn de makter på militær opprustning. Resultatet kan bli at Putin mister oppslutning, og at pro-vestlige krefter overtar makta og lar IMF og Verdensbanken rykke inn i Russland.

    For dem som står til venstre i norsk politikk, kan det være interessant å merke seg at det er stuereint å gjøre revolusjon, til og med væpna. Det har vi sett nylig i Libya, Syria og Ukraina. Men det er også grunn til å spekulere litt over hvorfor det ikke gikk så bra i noen av landene. Trass i at demokratiske krefter stod opp mot det udemokratiske regimet. “Vem kan man lita på?”, sang Hoola Bandoola Band.

  2. Ullern
    27. februar 2015 klokka 08:34

    “Det skjedde et kupp i Kiev natt til 22. februar i fjor”

    Det bemerkelsesverdige er ikke at dette kommer tydelig frem i en (marginalisert) norsk avis nå.

    Det virkelig bemerkelsesverdige og skremmende er at statskuppet IKKE har vært premisset for alle norske mediers rapporteringer fra Ukraina det siste året.

    *

    Det må regnes som bevisst medløperi at det IKKE har vært ramaskrik omkring tyneriet (med kuttet strøm, gass, bankuttak, lønninger o.a.) og myrderiene av Øst-Ukrainere fra Kiev-“myndighetenes” side hele tiden siden. – Inkludert den levende brenningen av 32 fredelige motdemonstranter i fagforeningshuset (!) i Odessa 02.05.14.

    F.eks. Aftenpostens rolle har vært tilsvarende som på 1930- og første halvdel av 1940-tallet. Med NRK til støtte.

    Eneste rimelige konklusjon er at norske medier bevisst er medvirkende til kuppet i Ukraina og følgene, hvilket inkluderer den sinnssyke mobbingen av “Putin” som personifisering av hele Russland. Krigshissig fra Nobelfredsprisutdeler-landet.

    Det vil si at norske redaktører er “deltakere i en allmenn plan” (jf. Nürnberg-prinsipp VI – FN-bekreftet 1947, Resolusjon 177) og dermed kriminelle etter internasjonal lov:
    https://www.icrc.org/applic/ihl/ihl.nsf/INTRO/390?OpenDocument

    Det ser ut til at hele norsk offentlighet – inkludert Klassekampen, stort sett – er brakt til matt taushet av at vår bredt populære tidligere sta(t)sminister Jens Stoltenberg har latt seg kjøpe til gissel plassert som presse-nikkedukke for NATO-USA.

    Smart trekk – sjakk matt norsk kritisk evne.

    *

    Det er blitt på høy tid å minne om og gjenta Øverlands tekst “Du må ikke sove – Europa brenner!”:

    Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
    og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
    Du må ikke tåle så inderlig vel
    den urett som ikke rammer dig selv!
    Jeg roper med siste pust av min stemme:
    Du har ikke lov til å gå der og glemme!

    Og siden Norge deltar med økonomisk støtte til Ukraina-regimet – 100 mill. i året fra 2014 (http://www.nrk.no/nordland/norsk-ukraina-satsing-for-flere-hundre-millioner-1.12050828) – kan vi trygt oppdatere kupletten i midten og si:
    DU MÅ IKKE TÅLE SÅ INDERLIG VEL
    DEN URETT DU RAMMER ANDRE MED SELV!

    *

    Og bakom synger skogene, om drepende klima-“endringer”:
    http://www.smh.com.au/technology/sci-tech/scientists-know-there-are-more-giant-craters-in-siberia-but-are-nervous-to-even-study-them-20150226-13q7b5.html

    • Erik Plahte
      27. februar 2015 klokka 21:13

      Det er et gjennomgående trekk ved norsk offentlighet at de sakene som den politiske eliten og de store partiene er enige om, blir ikke omtalt i de store mediene, iallfall ikke med noen kritisk og søkende holdning. De er ikke-saker. Eksempler i fleng: Nato-medlemskapet og Norges oppslutning om Natos operasjoner, norsk usjølstendighet og underdanige holdning overfor USA og EU, EU-medlemskap og EØS-avtalen og konsekvensene av dem, norsk våpeneksport, norsk klimapolitikk og fortsatte olje- og gassutvinning, bruken av oljefondet, Afghanistanpolitikken. Norske politikere blir omtrent aldri utfordra på disse sakene, heller ikke i valgkampene.

      Og nå: Synet på Russland, demoniseringa av Putin og sanksjonspolitikken overfor Russland er også slike ikke-saker. Da regjeringa vedtok å slutte seg til sanksjonene, ble det grunngitt med at Russland hadde forbrutt seg mot FN-charteret. Ikke et ord om hvilke paragrafer og hvilke handlinger dette gjaldt. Hvor lenge skal den opprettholde sanksjonene? Vanskelig å vite når den ikke sier konkret hva den sanksjonerer mot. Det blir nok å dilte etter USA og EU der også.

      Sånn er det. Det er ikke til å undres over at folk flest i stor grad slutter opp om den rådende politikken. Det viser hvor viktig det er med slike uavhengige og kritiske stemmer som denne bloggen.

      • Ola Henriksen
        27. februar 2015 klokka 23:12

        ” ..ble det grunngitt med at Russland hadde forbrutt seg mot FN-charteret. Ikke et ord om hvilke paragrafer og hvilke handlinger dette gjaldt.”

        Det skremmende er også at USA sine løgner og ødeleggelse av Irak ikke avstedkom hverken politiske eller økonomiske sanksjoner. ( Også overvåkingen av hele verdens digitale samtaler.)
        Da er det lett å se at vi ikke er et fritt land, og sanksjonene mot Russland kun er beordret politikk.

      • Pål Steigan
        28. februar 2015 klokka 06:25

        Du har helt rett. Jeg har skrevet om dette i flere artikler. Her har jeg samlet tre av dem:
        https://steigan.no/2014/05/25/kapital-mediemakt-og-tankekontroll/

        Det er også viktig å være klar over at makta over fortellingene er nesten like viktig som å ha avanserte våpen:

        https://steigan.no/2014/11/19/om-fortellerkunstens-rolle-i-krig/

  3. Ola Henriksen
    27. februar 2015 klokka 16:32

    «Da jeg så at den nye regjeringen valgte å sende inn militærstyrker for å kjempe mot folket i Øst-Ukraina, så skjønte jeg at nå kommer det en borgerkrig.
    Da ble det veldig tydelig for meg at enten vil det vaie russiske flagg i Øst-Ukraina eller EU-flagg.
    Da bestemte jeg meg for å delta i konflikten som en frivillig kriger.
    https://www.frieord.no/eksklusivt/eksklusivt-intervju-med-nordmann-som-kriger-i-novorossija/

    “frieord”, kan man synes mye om. Men intervjuet er godt og avklarende.
    ( Jeg synes for øvrig ikke noe om hverken bokbrenning eller lenkeforbud.)

  4. Fredrik
    2. mars 2015 klokka 14:06

    Hei Pål
    15 feb hadde du 371 abonnenter på bloggen din.
    I dag 2 april har du 426. Det er en økning på 15%
    Veldig bra.

  5. 4. april 2017 klokka 20:14

    Jeg fikk tidlig tak i Katchanovskis analyse. Og jeg syntes den stemte svært godt med mine observasjoner på TV. Jeg satt nemlig klistret til TV-skjermen de dagene. Nå i ettertankens tid har jeg kommet til at Soros og medarbeidere, både i Ukraina og USA, kalkulerte feil. De så Poroshenko som et lydig redskap for Yatsenjuk og resten av ultranasjonalistene. Og tok feil. Poroshenko begynte å gå sine egne oligarkveier og forpurret NATOs opplegg. NATO hadde ikke noe ønske om MINSK 1 og 2. Men klarte ikke å forhindre det da Merkel ville noe annet. Sakte og sikkert har det ukrainske folket orientert seg bort fra både Yatsenjuk og Poroshenko, men ultransjonalistene kontrollerer fremdeles hæren. Derfor vakler Kiev videre, under de bevæpnede bandenes tyranni. Og med NATOs støtte. Jeg er dessuten fremdeles av den oppfatning at Yatsenjuk trolig hadde en finger med i spillet når det gjaldt nedskytingen av MH17. Og NATO har slett ikke gitt opp, selv om pengene deres nå forsvinner i oligarkenes lommer. Vi må vente oss nye NATO-styrte framstøt. P.t. opprettholder de konflikten med Russland med stadig bombardering av Donbass. I kulissene drives det renkespill. Hva hadde for eksempel Ine Marie Eriksen i Georgia å gjøre? Jens Stoltenberg og Børge Brene driver p.t et slags appeasement med Russland. Jeg tror det er bare skuebrød, inntil de har utstyrt seg for en ny offensiv. Opphaussingen av Navalnyj og det nettopp oppståtte kjøret om Idlib i Syria, er trolig forsøk på å komme på offensiven overfor Russland.

  6. 4. april 2017 klokka 20:29

    Og hvorfor kommer det ingen kommentarer til denne utmerkede analysen og oppsummeringen av Pål fra de anklagede? Fordi de har store vansker med den selvfølgelig! Dessverre ser det ut til at Trump betyr forverring av situasjonen, og ikke det motsatte, som en en stund kunne håpe på:

  7. Hans Jørgen Strøm
    23. april 2017 klokka 14:02

    det er snart 3 år siden Odessa tragedien i profsayos bygningen. folk ble drept høyreekstreme fotballhooligans mens politiet sto og så på og lot det skje.
    det bør vel markeres, ikke sant?

Legg inn en kommentar