Det skjedde et kupp i Kiev natt til 22. februar 2014.

0

Flere nyere gjennomganger bekrefter at det skjedde et kupp i Kiev natt til 22. februar i 2014.

(Denne artikkelen fra 2015 er nypublisert i forbindelse med at det er fire år siden kuppet.)

I forbindelse med det ukrainske valget 26. oktober gikk nyhetsbyrået Reuters opp løypa på Maidanplassen i Kiev i februar for ett år siden. Reuters har funnet fram til personer som var på plassen, utenfor Oktoberpalasset og ved regjeringsbygningene, de avgjørende dagene og timene før president Viktor Janukovitsj rømte fra byen natt til 22. februar 2014.

Taras Talmonytsjuk hjalp demonstrantene med forsyninger til Maidan og ble værende til siste slutt. Oleh var tidligere offiser i opprørspolitiet Berkut og har latt seg e-postintervjue av Reuters.

Rev opp avtaler

Opposisjonen, med sterk og aktiv støtte fra USA og EU, la press på president Janukovitsj for at han skulle gi slipp på makten. Russlands president Vladimir Putin var opptatt av OL i Sotsji, som varte fram til 23. februar. Janukovitsj ga etter, skritt for skritt, på de sentrale punktene: gjeninnføring av grunnloven som ble vedtatt etter Oransjerevolusjonen i desember 2004, nasjonal samlingsregjering og nyvalg ett år før presidentperioden utløp.

Flere ganger ble det inngått avtaler med de tre opposisjonslederne, Arsenij Jatsenjuk fra Fedrelandslaget til tidligere statsminister Julija Tymosjenko, Vitalij Klitsjko fra den «tyske» konstruksjonen Ukrainas demokratiske allianse for reform (Udar) og Oleh Tjahnibok fra det ultranasjonalistiske og høyreekstreme Svoboda (Frihet), ofte etter samtaler som varte til langt på kveld.

Hver gang svarte Høyre sektor og andre nynazistiske og høyreekstreme militsgrupper med å gå til voldelige angrep på politiet, ofte med brannbomber, og okkuperte offentlige bygninger i sentrum av Kiev.

Det rev opp avtalene og kompromissene som var blitt inngått kvelden før, og krevde nye møter og forhandlinger mellom partene. Det var et tydelig mønster som opposisjonslederne var innforstått med og ikke ønsket å bryte.

«Fuck the EU!»-telefonsamtalen 4. februar mellom USAs viseutenriksminister Victoria Nuland og ambassadør Geoffrey Pyatt avslører at USA var fullt ut involvert og så med misbilligelse og mistro på EUs forsøk på å mekle, i hvert fall inntil Polens utenriksminister Radoslaw Sikorski kom til Kiev. I samtalen peker Nuland ut Jatsenjuk som neste statsminister.

Slik var stillingen før de avgjørende dagene.

18. februar: Gateslag

Stemningen på Maidanplassen ble stadig mer aggressiv i midten av februar. Sikkerhetspolitiet truet med «tøffe tiltak» om de voldelige angrepene mot politisperringene rundt de offentlige bygningene ikke opphørte. Ansvaret lå hos to personer: Andriy Parubiy, som hadde sikkerhetsansvaret på Maidan, og Dmitro Jarosj, lederen for Høyre sektor.

Parubiy ble seinere den første lederen for det nasjonale sikkerhets- og forsvarsrådet. Sammen med Svoboda-leder Tjahnibok dannet han det nynazistiske Ukrainas sosialnasjonale parti (SNPU) i 1991.

Om morgenen gikk de militante til nytt angrep på politistyrkene ved parlamentet Verkhovna Rada, ifølge Reuters. Da sammenstøtene hardnet til, ble det løsnet skudd.

– Jeg hjalp til å bære en mann som var skutt, men i live, og jeg så at pulsen hans stanset. Det var første gang jeg så en død person, sier aktivist Talas Talmonytsjuk (32) til Reuters.

Han beskriver seg politisk slik:

– Jeg er ikke for EU eller for Russland. Ukraina er en annen sak. Det er uavhengig.

Talmonytsjuk var blant det store flertallet av demonstranter som var på Maidan i kortere og lengre perioder for å vise den samme misnøyen med det korrupte vanstyret til Janukovitsj og oligarkene som brakte Janukovitsj og Regionenes parti til makten ved presidentvalget i 2010 og parlamentsvalget i 2012.

Ifølge Oleh, den tidligere sikkerhetsoffiseren, forsøkte politiet bare å stanse demonstranter i å ta seg inn i parlamentet med steiner, brannbomber og jernstenger da skytingen begynte. «Bare i min enhet, ble mer enn ti betjenter såret, to alvorlig», skriver han til Reuters. «Min kamerat sto rett ved meg, høyst to meter unna, og ble skutt. Kula gikk rett gjennom vesten.» Samme kveld ble en politimann drept på Instytutska-gata.

Politiet sendte inn to pansrende kjøretøy på plassen for å rydde vekk barrikadene. Demonstrantene satte fyr på barrikadene med brannbomber. 25 ble drept, inkludert ni politifolk, ifølge helsedepartementet da.

Tv-bilder viser hvordan demonstranter på barrikadene tok fyr da brannbombene traff dem bakfra.

Janukovitsj sendte ut melding om at opposisjonen forsøkte «å gripe makten» ved hjelp av «brannstiftelser og drap», for så å erklære våpenhvile for å åpne for forhandlinger.

Samme kveld strømmet det inn nye demonstranter fra Vest-Ukraina, inkludert Afghanistan-veteraner, bevæpnet.

Natt til 19. februar: Lviv

Reuters har snakket med protestlederen Andriy Porodko i Lviv, den største byen i Vest-Ukraina hvor Svoboda, den parlamentariske avleggeren etter SNPU, hadde 25–30 prosent av stemmene. Porodko organiserte den fysiske blokaden av innenriksministeriets kontor i Lviv. Mot natta til 19. februar, «Vredens natt» som den blir kalt i Lviv, steig spenningen da kontorene og politistasjonen ble stukket i brann.

Demonstrantene fikk tak i deler av politiets arsenal. Porodko sendte tre minibusser med menn med skuddsikre vester, hjelmer og skjold til Maidan i Kiev. Flere av dem som dro til Kiev, hadde våpen, bekrefter han overfor Reuters:

– Det var mange tilfeller av våpen som ble sendt til Kiev.

Oleh i Berkut skriver til Reuters at han 19. februar så «mengder av våpen som ble delt ut på Maidan» og at dette «ikke gikk upåaktet hen fra politiets side». Dette var før de alvorligste dødsskytingene som har dominert fortellingen i vestlige medier og blant vestlige politikere som har lagt ned kranser og blomster på Maidan.

19. februar: Sikorskis spill

Sentrale EU-land, blant dem Tyskland og Frankrike, mente at det var mulig med en politisk løsning ved å inngå kompromiss med Janukovitsj. I Alpene satt Polens utenriksminister Sikorski på skiferie. Polen var dypt involvert i Ukraina, politisk og gjennom sin etterretning. Sikorski ringte EUs utenrikssjef Catherine Ashton i Brussel for å klarere at han dro til Kiev.

Ashton var tilbakeholden, forteller Sikorski til Reuters. Han ringte derfor til Tysklands utenriksminister Frank-Walter Steinmeier og ba ham å kontakte Laurent Fabius i Paris før han igjen ringte Ashton. Med Steinmeier og Fabius om bord, ga hun grønt lys.

I løpet av kvelden var Sikorski i Kiev i trygg forvissning om at Janukovitsj ikke ville gi etter, men i stedet sette i gang «antiterroroperasjonen» som det gikk rykter om i hovedstaden og i vestlige rapporter, på bakgrunn av «vår informasjon om at minst en brigade ble flyttet fra hæren til innenriksdepartementet», ifølge Sikorski.

Det fantes folk i regjeringen som ville bruke hæren, men Janukovitsj ga ingen ordre om det, opplyser general Volodymyr Zamana, hærsjefen, til Reuters. Han fikk sparken samme dag.

20. februar: Maidan

Sikorski ble advart av sikkerhetstjenesten mot å besøke Maidan om morgenen. Det viser hvordan «hendelsene på gata løp foran de i de politiske sirklene», skriver Reuters. Sikorski møtte Parubiy, Maidan-kommandanten, i en kirke like ved Maidan.

De fleste demonstrantene var vest for barrikaden som gikk tvers over den ene enden av plassen. Spesialpolitiet Berkut sto oppmarsjert ved presidentpalasset. Aktivisten Talmonytsjuk hørte sjokkgranater, deretter skudd. Han hevder at politiet forsøkte å stikke en bygning i brann med brannbomber, men at demonstrantene slokket ilden.

Ifølge Oleh, eksoffiseren, kom Berkut under ild rundt klokka åtte om morgenen. «Politifolkene begynte å melde over radio at de ble skutt på og trengte hjelp, men ingen av våre kommandanter svarte dem», skriver han. De trakk seg i stedet tilbake, «men dette provoserte bare de såkalte fredelige demonstrantene».

BBC har snakket med en som skjøt den dagen. «Sergej» sto ved Kievs musikkonservatorium i det sørvestre hjørnet av Maidan hvor han hadde demonstrert regelmessig i mer enn en måned. Han innrømmer å ha skutt mot politi på plassen og på taket av et kjøpesenter under bakken.

Han hadde blitt tilbudt to geværer kvelden før og valgte en jaktrifle med høyhastighetsammunisjon som han gjemte i et okkupert postkontor.

Politiet trakk seg tilbake da demonstrantene skjøt fra konservatoriet rundt klokka sju, ifølge Sergej. Videoopptak viser at de trakk inn i Instytutska-gaten på nordsiden av hotell Ukraina, og at demonstrantene ble skutt på mens Berkut var under retrett.

Samtidig åpnet snikskyttere ild fra omkringliggende bygninger, ifølge BBCs «The untold story of the Maidan massacre». Det var på Instytutska at de fleste demonstrantene ble drept.

Parlamentarikeren Andriy Sjevtsjenko bekrefter beretningen til Sergej. Han ble oppringt av operasjonssjefen for Berkut på Maidan.

– Han ringte meg og sa: «Andriy, noen skyter på mine gutter». Og han sa at skytingen kom fra Konservatoriet, sier Sjevtsjenko til BBC.

Sjevtsjenko kontaktet Parubiy. I mellomtida ble Sjevtsjenko oppringt på nytt. Offiseren fortalte om sårede politimenn, en død, og sa: «Jeg trekker meg ut. Andriy, jeg vet ikke hva som nå kommer til å skje.»

– Jeg sendte en gruppe av mine beste folk til å gå gjennom hele konservatoriebygget, forteller Parubiy, nå visepresident for nasjonalforsamlingen, til BBC. De fant ingen der, hevder han. BBC har imidlertid snakket med en fotograf som tok bilder av bevæpnede menn i bygningen klokka åtte, der Sergej sier han skjøt fra.

Sergej ble tatt med av Parubiys folk og kjørt ut av Kiev hvor han ble droppet.

20. februar: Rapport

Snikskytteren Sergejs vitnemål bekrefter at demonstranter var bevæpnet og skjøt mot politiet. Tidspunktet Sergej oppgir er avgjørende: Demonstrantene i Konservatoriet åpnet ild før Berkut og de svartkledde snikskyterne som seinere på dagen ble filmet av blant andre tyske ZDF og amerikanske CNN, ifølge BBC.

Sergejs utsagn er i overensstemmelse med rapporten til professor Ivan Katchanovski ved University of Ottawa i Canada hvor han og hans team har gransket hendelsene i Kiev 18.–20. februar.

I rapporten heter det at «visse elementer i Maidan-opposisjonen, herunder den ekstremistiske høyreorienterte delen, var involvert i denne massakren for å diskreditere og fjerne regjeringen og ta makten».

Undersøkelsen kretser særlig rundt tolv bygninger i sentrum som var okkuperte av Maidan-opposisjonen, blant dem hotell Ukraina, Zjovtnevyi-palasset, Konservatoriet og Fagforeningsbygningen. Rapporten går gjennom timevis med videoopptak og tretti gigabytes med lydbåndopptak fra radiokommunikasjonen fra politiet som er blitt synkronisert med megafon- og høyttalerbeskjeder fra Maidan.

Katchanovski har intervjuet politisjefer og fått tilgang til ballistiske undersøkelser og legerapporter om sårtyper. Rapporten har kartlagt kulehull i trær og lyktestolper som viser at skuddene mot demonstrantene kom bakfra, fra kvartalet med flere av de tolv okkuperte bygningene.

De fleste av disse bygningene hvor snikskyttere hadde tatt oppstilling, lå bak demonstrantene. BBC-journalisten Gabriel Gatehouse filmet dem i hotell Ukraina der videoopptak og øyenvitner plasserer to framtredende medlemmer av Svoboda. Minst to demonstranter i Instytutska-gaten ble drept av snikskyttere på hotellet klokka 10.24, filmet av den ukrainske dokumentaristen Ilya Varlamov.

Utenfor Zjotnevyi-palasset, det lysegule Oktoberpalasset som er internasjonalt senter for kunst og kultur, ble sivile drept, samt en politimann 09.16. Innslagshullene i trærne tyder på at skuddene kom fra hotell Ukraina. En overlevende aktivist peker ut bygningen hvor flere av hans «selvforsvarsenhet» ble drept 09.44. En kvinnelig lege ble såret og en demonstrant drept ved hotell Kozatskij 11.43 av skudd som sannsynligvis kom fra hovedpostkontoret som var okkupert av Høyre sektor.

Det samsvarer med at journalister og kamerafolk fra BBC, AP, polske TVP, amerikanske ABC og australske ABC ble beskutt bakfra og fra siden.

«Det er dokumentasjon for at en allianse mellom Maidan-opposisjonen og ytterste høyre var involvert i massedrap på både demonstranter og politi», skriver Katchanovski som dermed ikke utelukker at Berkut og Omega eller annet spesialpoliti fra SBU Alfa-enheten drepte demonstranter. Det fins opptak av Omega-styrkens sjef som gir ordre om å skyte på væpnede demonstranter og snikskyttere.

Katchanovski, som underviser ved School of Political Studies og ved Department of Communication på University of Ottawa, skrev for den Maidan-vennlige Kyiv Post under demonstrasjonene.

20. februar: Forhandlinger

Situasjonen på Maidan var kaotisk, uoversiktlig og voldelig da EUs utenriksministre møtte de tre opposisjonslederne i den tyske ambassaden med kompromiss for øye. De representerte vest og det sentrale Ukraina, ingen fra det overveiende russiskspråklige øst.

Etter møtet diskuterte EU-ministrene hvordan de skulle møte Janukovitsj med krav om at han måtte tre til side, ifølge Sikorskis versjon til Reuters. Han mente Janukovitsj ville sette i gang ordkverna og ikke slippe andre til. Det ble avtalt at Steinmeier skulle avbryte ham, og gjøre det klart at han måtte inngå avtale med opposisjonen.

Janukovitsj sa umiddelbart ja, «men han nektet å snakke om datoer», ifølge Sikorski.

Presidenten fikk beskjed om at Putin var på telefonen. Etter 40 minutter kom han tilbake og sa:

– Ok, jeg går, jeg går av før tida.

EU-ministrene og opposisjonslederne kom tilbake til presidentpalasset på kvelden for å utarbeide den konkrete avtalen. Til stede var Putins utsending, Vladimir Lukin.

Sikorski sier han var slått av kontrasten mellom brutaliteten som utspilte seg på Maidan, og hvor lett samtalen mellom de ukrainske politikerne gikk, på fornavn med hverandre. Opposisjonslederen Klitsjko mener Janukovitsj ikke forsto situasjonen.

21. februar: Oppgjøret

Klokka sju forelå utkastet. Janukovitsj gikk med på å gjeninnføre den gamle grunnloven, og framskutt presidentvalg. Han skulle sitte til desember.

Etter noen timers søvn skulle avtalen signeres klokka elleve. Opposisjonslederne dro for å møte Maidan-ledelsen på hotell Kiev. Den forkastet avtaleutkastet. «Dr. Ironfist» Klitsjko, tungvektsmester i boksing, ringte EU-ministrene. Steinmeier sa:

– Dere har Ukrainas skjebne i deres hender. Ukraina står ved avgrunnen og er i ferd med å falle ned i kaos og borgerkrig.

Ifølge Sikorski var avtalen den beste de kunne få. Janukovitsj ville bare slå til hardere. Den selvoppnevnte Maidan-ledelsen godtok avtalen, som ble undertegnet i presidentpalasset klokka 15 med pressen til stede.

EU-ministrene forlot Kiev.

Opposisjonslederne dro tilbake til Maidan.

– På det tidspunktet styrte følelsene, sier Klitsjko til Reuters.

Det var verken tilfelle eller riktig politisk analyse.

Politikken rådde, og den var i hendene på de mest høyreekstreme som opposisjonslederne hadde alliert seg med og som nå krevde sitt etter å ha tatt kontroll med Maidan-bevegelsen, som nå var redusert til noen tusen.

Dmitro Jarosj gikk på podiet og rev i stykker avtalen som den valgte opposisjonen hadde inngått med den valgte presidenten, og det skjedde uten protester fra verken Jatsenjuk eller Klitsjko. Svoboda-lederen Tjahnibok var blant sine egne brunskjorter.

På kvelden ringte utenriksminister Leonid Kozara til Sikorski og fortalte at kortesjen til Janukovitsj var blitt angrepet, og at presidenten var på vei mot Kharkiv. Før han nådde Donetsk hadde militssoldater fra Høyre sektor inntatt regjeringsbygningene.

22. februar: Fallet

Dagen etter gikk de av representantene fra Regionenes parti og Kommunistpartiet som turte å dra til parlamentet, spissrotgang inn dit mellom væpnet milits med det rød/svarte merket til Organisasjonen av ukrainske nasjonalister (OUN), nazikollaboratørene til Stepan Bandera, på skulderen og gule Wolfsangel-flagg, slik tv-bildene viste.

Uten president eller parlamentets president til stede ble Janukovitsj avsatt, stikk i strid med begge konstitusjoner. Donbass og Krim sto igjen uten representasjon, og de skulle heller ikke komme til å få det, silt ut av «lutringsloven», som raskt ble innført allerede 26. februar.

Opposisjonslederen Jatsenjuk og hans krets smeltet sammen med Maidan-ledelsen som ble tatt inn i regjering og stats- og sikkerhetsapparatet.

 

peter.m.johansen@klassekampen.no

© Klassekampen

Artikkelen ble først trykt i Klassekampen 21. februar 2015


 

«Det er dokumentasjon for at en allianse mellom Maidan-opposisjonen og ytterste høyre var involvert i massdrap på både demonstranter og politi»

Professor Ivan Katchanovski, University of Ottawa i Canada

 

Forrige artikkelStorbritannias samarbeid med radikale islamister
Neste artikkel– EU-kommisjonen vil ta makt over gassrørledninger til utlandet