oss 100 kroner!
Vi taper alle på den globale krigen mot bøndene
Av Thomas Fazi.
Frankrike står i flammer. Israel er i kaos. USA står overfor et nytt 6. januar. I Nederland er imidlertid det politiske etablissementet i ferd med å vakle på grunn av en helt annen type protest – en som kanskje mer enn noen annen som raser i dag, truer med å destabilisere den globale ordenen. Seieren til Bonde-borgerbevegelsen (BBB) i det nylige provinsvalget representerer et ekstraordinært resultat for et anti-etablissementsparti som ble dannet for drøyt tre år siden. Men igjen, dette er ikke vanlige tider.
Les: Bondebevegelsen gjorde et brakvalg i Nederland
BBB vokste ut av massedemonstrasjonene mot den nederlandske regjeringas forslag om å kutte nitrogenutslippene med 50 % i landets jordbrukssektor innen 2030 – et mål som er designet for å overholde EUs utslippsreduksjonsregler. Mens store oppdrettsselskaper har midler til å nå disse målene – ved å bruke mindre nitrogengjødsel og redusere antallet husdyr – vil mindre, ofte familieeide gårder bli tvunget til å selge eller stenge. Faktisk viser et kraftig redigert dokument fra EU-kommisjonen, at det er nettopp dette som er strategiens mål: «utvide landbruket, særlig ved å kjøpe ut eller stenge gårder, med sikte på å redusere husdyrhold»; dette ville «først være på frivillig basis, men obligatorisk oppkjøp er ikke utelukket om nødvendig».
Det er derfor ingen overraskelse at planene utløste massive protester fra bønder, som ser det som et direkte angrep på deres levebrød, eller at BBBs slagord – «No Farms, No Food» – vant gjenklang hos velgerne. Men bortsett fra bekymringer om virkningen av tiltaket på landets matsikkerhet, og på en flere hundre år gammel livsstil på landsbygda som er integrert i nederlandsk nasjonal identitet, er begrunnelsen bak dette drastiske tiltaket også tvilsomt. Landbruket står for øyeblikket for nesten halvparten av landets produksjon av karbondioksid, men Nederland er ansvarlig for mindre enn 0,4 % av verdens utslipp. Ikke rart at mange nederlendere ikke klarer å se hvordan et så ubetydelig utslipp rettferdiggjør en fullstendig overhaling av landets jordbrukssektor, som allerede regnes som en av de mest bærekraftige i verden: I løpet av de siste to tiårene har vannavhengigheten for nøkkelavlinger blitt redusert med ca. mye som 90 %, og bruken av kjemiske sprøytemidler i veksthus er nesten helt eliminert.
Bønder påpeker også at konsekvensene av nitrogenkuttet vil strekke seg langt utover Nederland. Landet er tross alt Europas største eksportør av kjøtt og den nest største landbrukseksportøren i verden, like bak USA – med andre ord vil planen få mateksporten til å kollapse på et tidspunkt hvor verden allerede står overfor mangel på mat og ressurser. Vi vet allerede hvordan dette kan komme til å se ut. Et liknende forbud mot nitrogengjødsel ble gjennomført på Sri Lanka i fjor, med katastrofale konsekvenser: det forårsaket en kunstig matmangel som kastet nesten to millioner srilankesere ut i fattigdom, noe som førte til et opprør som styrtet regjeringa.
Gitt den irrasjonelle karakteren til denne politikken, mener mange protesterende bønder at den ikke bare kan skyldes på de urbane «grønne elitene» som for tidan styrer den nederlandske regjeringa. De antyder at en av de underliggende årsakene til tiltakene er å presse småbønder ut av markedet, slik at de kan kjøpes ut av multinasjonale landbruksgiganter som forstår den enorme verdien av landets jordbruksland – ikke bare er det svært fruktbart, men det er også strategisk plassert med lett tilgang til den nordlige Atlanterhavskysten (Rotterdam er den største havna i Europa). De påpeker også at statsminister Rutte er agendabidragsyter i World Economic Forum, som er kjent for å være drevet av de multinasjonale selskapene, mens hans finansminister og sosial- og arbeidsminister også er knyttet til WEF.
Kampen som utspiller seg i Nederland ser ut til å være en del av et mye større spill som søker å «tilbakestille» det internasjonale matsystemet. Liknende tiltak blir for tida innført eller vurdert i flere andre europeiske land, inkludert Belgia, Tyskland, Irland og Storbritannia (hvor regjeringen oppfordrer tradisjonelle bønder til å forlate bransjen for å frigjøre land til nye «bærekraftige» bønder). Som den nest største bidragsyteren til klimagassutslipp, etter energisektoren, har landbruket naturlig havnet i kikkertsiktet til Net Zero-forkjemperne – det vil si praktisk talt alle store internasjonale og globale organisasjoner. Løsninga, blir vi fortalt, er «bærekraftig landbruk» – et av FNs 17 bærekraftsmål (SDG), som danner deres «Agenda 2030”.
Denne saka er nå skjøvet til toppen av den globale agendaen. Sist novembers G20-møte på Bali ba om «en akselerert transformasjon mot bærekraftig og motstandsdyktig landbruk og matsystemer og forsyningskjeder» for å «sikre at matsystemer bedre bidrar til tilpasning og demping til klimaendringer». Bare noen få dager senere, i Egypt, lanserte COP27s årlige Green Agenda Climate Summit sitt initiativ med sikte på å fremme «et skifte mot bærekraftige, klimabestandige, sunne dietter». Innen et år tar organisasjonen for mat og landbruk som mål å lansere et «veikart» for å redusere klimagassutslipp i landbrukssektoren.
Sluttspillet er antydet i flere andre FN-dokumenter: redusere nitrogenbruk og global husdyrproduksjon, senke kjøttforbruket og fremme mer «bærekraftige» proteinkilder, som plantebaserte eller laboratoriedyrkede produkter, og til og med insekter. FNs miljøprogram har for eksempel uttalt at det globale forbruket av kjøtt og meieriprodukter må reduseres med 50 % innen 2050. Andre internasjonale og multilaterale organisasjoner har presentert sine egne planer for å transformere det globale matsystemet. EUs Farm to Fork-strategi «tar sikte på å akselerere vår overgang til et bærekraftig matsystem». I mellomtiden har Verdensbanken i sin handlingsplan for klimaendringer for 2021–2025, som sier at 35 % av bankens totale finansiering i denne perioden vil bli viet til å transformere landbruk og andre nøkkelsystemer for å håndtere klimaendringer.
Ved siden av disse mellomstatlige og multilaterale organene er et stort nettverk av «interessenter» nå viet til «grønngjøring» av landbruk og matproduksjon – private stiftelser, offentlig-private partnerskap, frivillige organisasjoner og selskaper. Reset the Table, en Rockefeller Foundation-rapport fra 2020, ba om å gå bort fra et «fokus på å maksimere aksjonæravkastningen» til «et mer rettferdig system fokusert på rettferdig avkastning og fordeler for alle interessenter». Dette kan høres ut som en god idé, helt til man tenker på at «interessentkapitalisme» er et konsept som er sterkt fremmet av World Economic Forum, som representerer interessene til de største og mektigste selskapene på planeten.
Rockefeller Foundation har veldig nære bånd til WEF, som sjøl oppmuntrer bønder til å omfavne «klimasmarte» metoder for å gjøre «overgangen til netto-null, naturpositive matsystemer innen 2030». WEF har også en stor tro på behovet for å drastisk redusere storfehold og kjøttforbruk og gå over til «alternative proteiner».
Les: Hvem står bak The Great Food Reset?
Uten tvil den mest innflytelsesrike offentlig-private organisasjonen spesifikt «dedikert til å transformere vårt globale matsystem» er EAT-Lancet Commission, som i stor grad er modellert rundt Davos «multistakeholderist»-tilnærming. Dette er basert på forutsetningen om at global politikkutforming bør formes av et bredt spekter av ikke-valgte «interessenter», som akademiske institusjoner og multinasjonale selskaper, som arbeider hånd i hanske med regjeringer. Dette nettverket, medstiftet av Wellcome Trust, består av FN-byråer, verdensledende universiteter og selskaper som Google og Nestlé. EATs grunnlegger og president, Gunhild Stordalen, en norsk filantrop som var gift med en av landets rikeste menn, har beskrevet hennes intensjon om å organisere et «Davos for mat».
Les: Gunhild Stordalen og hennes EAT-milliardærer
EATs arbeid ble opprinnelig støttet av Verdens helseorganisasjon, men i 2019 trakk WHO sin tilslutning etter at Gian Lorenzo Cornado, Italias ambassadør og faste representant ved FN i Genève, stilte spørsmål ved det vitenskapelige grunnlaget for kostholdsregimet som ble presset fram av EAT – som er fokusert på å fremme plantebasert mat og ekskludere kjøtt og andre animalske matvarer. Cornado hevdet at «en standard diett for hele planeten» som ignorerer alder, kjønn, helse og spisevaner «ikke har noen vitenskapelig begrunnelse i det hele tatt» og «ville bety ødeleggelsen av tusenårige sunne tradisjonelle dietter som er en fullverdig del av kulturarven og sosial harmoni i mange nasjoner».
Kanskje viktigere, sa Cornado, er det faktum at det kostholdet som blir anbefalt av kommisjonen «også er ernæringsmessig mangelfullt og derfor farlig for menneskers helse» og «vil absolutt føre til økonomisk depresjon, spesielt i utviklingsland». Han reiste også bekymring for at «total eller nesten fullstendig eliminering av mat av animalsk opprinnelse» ville ødelegge storfehold og mange andre aktiviteter knyttet til produksjon av kjøtt og meieriprodukter. Til tross for disse bekymringene, som er reist av et ledende medlem av verdens fremste folkehelseorgan og delt av et nettverk som representerer 200 millioner småskalabønder i 81 land, fortsetter EAT å spille en sentral rolle i det globale presset for radikal transformasjon av matsystemene. På FNs toppmøte om matsystemer i 2021, som kom fra et partnerskap mellom WEF og FNs generalsekretær, fikk Stordalen en ledende rolle.
Les: George Monbiot’s farming fantasies
Denne fullstendige utviskingen av grensene mellom den offentlige og den private bedriftssfæren i landbruks- og matsektoren skjer også i andre områder – og Bill Gates står et sted i midten. Ved siden av helsevesenet er landbruk hovedfokuset til Bill og Melinda Gates Foundation, som finansierer flere initiativ som har som uttalt mål å øke matsikkerheten og fremme bærekraftig jordbruk, som Gates Ag One, CGIAR og Alliance for a Green Revolution in Africa. Sivilsamfunnsorganisasjoner har imidlertid anklaget stiftelsen for å bruke sin innflytelse til å fremme multinasjonale bedriftsinteresser i det globale sør og presse på for ineffektive (men svært lønnsomme) høyteknologiske løsninger som stort sett ikke har klart å øke den globale matproduksjonen. Gates sin «bærekraftige» landbruksvirksomhet er heller ikke begrenset til utviklingsland. I tillegg til å investere i plantebaserte proteinselskaper, som Beyond Meat og Impossible Foods, har Gates kjøpt enorme mengder jordbruksland i USA, til det punktet å bli den største private eieren av jordbruksland i landet.
Les: Bill Gates: “Alle rike land bør bytte til 100 % syntetisk kjøtt”
Problemet med den globalistiske trenden han legemliggjør er åpenbart: til sjuende og sist er små- og mellomskala jordbruk mer bærekraftig enn storskala industrielt jordbruk, ettersom det typisk er forbundet med større biologisk mangfold og beskyttelse av landskapskarakter. Små gårder gir også en hel rekke andre fellesgoder: de bidrar til å opprettholde levende landlige og avsidesliggende områder, bevare regionale identiteter og tilby sysselsetting i regioner med færre jobbmuligheter. Men viktigst av alt, små gårder mater verden. En studie fra 2017 fant at «bondematnettet» – det mangfoldige nettverket av småskalaprodusenter koblet fra Big Agriculture – mater mer enn halvparten av verdens befolkning ved å bruke bare 25% av verdens landbruksressurser.
Tradisjonelt jordbruk rammes imidlertid nå av et angrep uten sidestykke. Små og mellomstore bønder blir utsatt for sosiale og økonomiske forhold der de rett og slett ikke kan overleve. Bondegårder forsvinner i et alarmerende tempo over hele Europa og andre regioner, til fordel for verdens matoligarker – og alt dette gjøres i bærekraftens navn. I ei tid da nesten en milliard mennesker rundt om i verden fortsatt er berørt av sult kunne ikke leksjonen fra de nederlandske bøndene vært mer presserende eller inspirerende. For nå er det i det minste fortsatt tid til å motstå The Great Food Reset.
Denne artikkelen ble først publisert av UnHerd:
