«Dette er kode RØD for menneskeheten» – del 2

0
Skogbrann (foto- NASA)

(Del 2 av to artikler i anledning klimatoppmøtet COP27 i Egypt som nettopp har begynt)

Erik Plahte

Av Erik Plahte.

I 2019 kom FNs naturmangfoldpanel (IPBES) med en omfattende rapport om den skremmende reduksjonen i biologisk mangfold (se min omtale på steigan.no). De skrev i klartekst at «et nøkkelelement i en framtidig, mer bærekraftig politikk vil være å utvikle globale finansielle og økonomiske systemer for å bygge opp en bærekraftig økonomi og som leder vekk fra det rådende paradigmet om økonomisk vekst». Liknende konklusjoner finner vi i IPBES-rapporten om forvaltning av vill flora og fauna fra 2022. I rapporten Living Planet 2022 skriver World Wildlife Fund at «det må skje systemomfattende endringer i hvordan vi produserer og forbruker, teknologien vi bruker og våre økonomiske og finansielle systemer». Det planlagte møtet i Montreal i desember 2022 som skal vedta et globalt rammeverk for biodiversitet, «er den siste sjansen vil vil få. (…) Det er nå eller aldri.»

Ingen har klart å vise at en grønn kapitalisme er mulig. Derimot finnes det en mengde analyser som viser det motsatte: For å bevare en natur som gir grunnlag for en trygg tilværelse for menneskeheten må kapitalismen avvikles, siden den krever evig økonomisk vekst. Og det må skje raskt, ikke i en fjern framtid. (Se min artikkkelserie om natur, økonomisk vekst og kapitalisme.)

I Del 1 så vi at verden står i brann, uten at politikerne tar brannen på alvor, uten å slokke og redde. Akkurat nå, i samband med COP27 i Egypt, står det en del oppslag om klimakrisa i de etablerte mediene, og politikerne kommer med de vanlige utsagnene om at «vi» må bli flinkere til å redusere utslippene. Likevel øker de årlige globale utslippene og den globale temperaturen fortsetter å stige. Med andre ord, brannen raser heftigere og heftigere – uten at dette gjenspeiles i store oppslag i mediene og kraftfulle varsler og effektive tiltak fra politikerne.

Figur: Årlige utslipp av CO2 (NRK) og økt global middeltemperatur siden førindustriell tid (Wikimedia). Det er ikke de årlige utslippene, men de totale, akkumulerte utslippene som bestemmer temperaturstigninga. Dersom de årlige utslippene blir redusert, vil temperaturen fortsette å stige, bare litt langsommere. For å stabilisere temperaturen må CO2-nivået slutte å stige, netto utslipp må være null. Nå ser vi derimot at de årlige utslippene fortsatt øker.

I stedet omtaler de systemlojale politikerne og mediene systemkritiske rapporter bare i forbifarten og underslår de systemkritiske konklusjonene – de blir ikke nevnt, forbigått i taushet, og ingen politiker tar dem på alvor.

Dette er ikke å VARSLE om at den verdensomspennende brannen raser og at den blir heftigere for hver dag. De rådende politiske kreftene i Vesten og de etablerte mediene ikke bare unnlater å varsle. Hånd i hånd med de systemlojale mediene underslår regjeringene i de industrialiserte og fossilproduserende landene det revolusjonære innholdet i rapportene fra IPBES, WWF og IPCC.

Politikerne forfalska konklusjoner i den siste IPCC-rapporten fra 2022

Rapportene fra IPCC er massive, på noen tusen sider, ikke akkurat folkelesning, men de er 100 % forskernes verk. Ikke så med de såkalte Summary for Policymakers (Sammendrag for politikere, SFP), som er på omlag 50 sider og er de dokumentene som blir lest og brukt i praksis. De blir gjennomgått av regjeringene og sluttredigert av dem, og er derfor – i motsetning til selve rapportene – ikke strengt vitenskapelige.

Den siste rapporten fra IPCCs arbeidsgruppe III om klimatiltak og klimatilpasning kom i april 2022. Et forskerkollektiv som kaller seg Scientists Rebellion, lekka i august 2021 forskernes utkast til SFP (Summary_draft_2.pdf). Ved å sammenlikne dette med den endelige SFP blir det klart hvordan regjeringene i en del land har dempa, svekka og i noen tilfeller fjerna forskernes radikale konklusjoner. (En oversikt over endringene finnes her.)

De ledende økonomiske og politiske kreftene vil at rapporten skal gi inntrykk av at klimaproblemene kan løses innen ramma av det nåværende økonomiske systemet og fortsatt økonomisk vekst. Men det lekkede sammendraget gir ikke noe grunnlag for en slik konklusjon. Tvert imot står det flere steder om behovet for systemendringer. For eksempel: «Det er lite trolig at man ved å fortsette langs de eksisterende utviklingsbanene kan oppnå raske og kraftige utslippsreduksjoner», og «ambisiøse klimatiltak og utviklingsmål kan ikke bli nådd ved mange små endringer». Den siste setninga har forsvunnet fullstendig fra det politikerredigerte sammendraget. Ordet «degrowth» (nedvekst, altså motsatsen til vekst) forekommer 28 ganger i den fulle rapporten, men er ikke nevnt i SFP.

IPCC konkluderte at alle kraftverk drevet av gass eller kull må stenges ned i løpet av et tiår dersom temperaturen ikke skal stige mer enn 1,5 °C. Dette har forsvunnet helt fra det endelige SFP. Det første utkastet advarte også om at kapitalinteresser er blant de kreftene som prøver å hindre at energisystemet blir lagt om til fossilfritt. De samme kapitalinteressene har pressa regjeringene i noen land til å få denne advarselen strøket fra SFP. Samtidig oppmuntrer de til, støtter økonomisk og legger til rette for fortsatte investeringer i fossil infrastruktur. IPCC kommer med gjentatte advarsler om at slike investeringer på flere tusen milliarder dollar kan gå tapt (bli «stranded assets»), og at tiltak for å unngå slike tap kan låse økonomien fast i et fossilt spor.

FN svikter sitt eget grunnlag og legger seg flat for kapitalkreftene

Men hva med Guterres selv og FN-systemet, følger de opp forskernes melding fra FNs egne rapporter? Dessverre, de har en annen agenda. De har valgt side med de kapitalkreftene som er ansvarlig for både klimakatastrofen og den altomfattende naturkatastrofen. Agendaen ble formalisert i 2019 da FN inngikk en generell avtale med World Economic Forum om et Strategic Partnership Framework (se omtaler på steigan.no herher og her). En lang rekke organisasjoner protesterte mot avtalen i et (høyst lesverdig) åpent brev til António Guterres med tittel Storkonsernene har kapra den globale ledelsen: Partnerskapsavtalen mellom WEF og FN er en farlig trussel mot FN-systemet. De viser til at avtalen vil lede verden i retning av WEFs interessebærer-kapitalisme (stakeholder kapitalism) og bort fra den ordensbaserte, multilaterale verdensorden med suverene, uavhengige stater som FN-systemet bygger på. De peker på at WEF allerede i 2010 med sitt Global Redesign Initiative søkte å redefinere det internasjonale systemet til en ny verdensorden der nasjonalstatene og de internasjonale, mellomstatlige institusjonene blir redusert til «interessebærere» (stakeholders) på linje med transnasjonale kapitalkrefter, NGOer og andre ikke-statlige organisasjoner.

Hva har dette med klimaproblemet å gjøre? WEF er slett ikke en organisasjon for å gjennomføre det systemskiftet klimaforskerne argumenterer for. Tvert imot, målet for WEF, tydeliggjort i deres siste program The Great Reset (omtalt i en rekke oppslag på steigan.no, men knapt nevnt i andre medier), er å utnytte situasjonen etter Covid-19 til å omstille den globale økonomien til «grønt», dvs å bruke natur- og klimakrisene som påskudd for å legge enda større deler av naturen under de kriseramma kapitalkreftenes kontroll og skape nye profittmuligheter.

Klimaforskerne har en helt annen melding til politikerne

Budskapet deres er kort og godt: Gjennomfør et annet økonomisk system som ikke raserer naturen, ikke bygger på økonomisk vekst og som fordeler ressursene likt og rettferdig på alle folk i verden – og gjør det nå! Det kan ikke vente!

Hvis de ledende politikerne virkelig hadde tatt brannalarmen fra Guterres og WWF og varslene på alvor, måtte vi venta at de ville ha lagt hele sin politiske tyngde i å forklare for folk at av materielle årsaker lar vårt nåværende økonomiske system seg ikke opprettholde i lengden, derfor må vi legge om til et helt annet system. De ville lagt opp til omfattende demokratiske prosesser for å avgjøre hva og hvordan produksjon, finansiering og styring måtte endres. De ville appellert til befolkninga om å slutte opp om den nye politikken og mobilisert medier og organisasjoner til å støtte omlegginga og nedkjempe motstanden fra økonomiske og politiske krefter som vil motsette seg endringene. (At slike motkrefter finnes, er både IPCC og IPBES klare på.)

Dette er sjølsagt en naiv utopi. Det vil aldri skje. Vår tids ledende politikere har som jobb å forsvare den private eiendomsretten til kapitalen og opprettholde den kapitalistiske økonomien, og verken kan, klarer eller ønsker å utfordre de rådende kapitalkreftene.

Verken den la-skure-politikken som dagens politikere forfekter eller strategien fra WEF og Guterres er noe svar på natur- og klimaproblemene – som vi ser allerede i dag, som de som er unge i dag, vil rammes av for fullt, og som vil vare ved i hundrevis av år.

Det finnes én – og bare én – løsning på klima- og naturkrisene

Det ser mørkt ut. Politikernes klimamål er null verdt i praksis og tjener bare til å kaste folk blår i øynene og til å gi inntrykk av at politikerne tar klimaet på alvor. Imens fortsetter utslippene, CO2-nivået og temperaturen å stige – faretruende raskt. Men det finnes et lys i tunnelen.

Programmet jeg skisserte over er et program for å innføre sosialisme. Og løsninga på klima-, natur- og miljøproblemene er nettopp en sosialistisk økonomi. Det finnes ingen vei utenom denne konklusjonen. Bare da vil det bli mulig å innrettte produksjon og forbruk på en måte som opprettholder de biologiske og fysiske prosessene som vi er avhengige av, og har som mål å dekke menneskelige behov på en rettferdig og likeverdig måte. For en økonomi som har som mål å skape profitt og økonomisk vekst for et mindretall kapitaleiere er dette umulig. Den må til slutt bryte sammen. Som Rosa Luxemburg formulerte det: Valget står mellom sosialisme og barbari.

Det er folk flest som må innse at det virkelig finnes en løsning på klima- og miljøtrusselen: Ta utfordringa, slutte å stole på at politikerne ordner opp, trosse motkreftene og baktunge politikere og ta makta og ledelsen i å legge om økonomi og politikk i en virkelig bærekraftig retning. «Om enkeltpersoner endrer oppførsel isolert sett, vil det ikke føre til utslippsreduksjoner av betydning», står det i det lekkede utkastet til SFP fra arbeidsgruppe III i IPCC (punkt E3). Men om derimot 10–30 % av befolkninga viser at de går inn for lav-karbon teknologi og levesett, ville nye sosiale normer etablere seg, står det videre. «I alle roller kan enkeltpersoner bidra til å overvinne hindringer og bidra til å minske klimaproblemene.» Disse konklusjonene har forsvunnet fullstendig fra det endelige SFP.

Nå må folk flest og venstrekreftene ta advarslene om kode RØD på alvor. Parolen om sosialisme er ikke en parole for en fjern framtid. Det er en parole som må reises nå. Men verken SV, Rødt eller Klassekampen reiser den i den daglige propagandaen og agitasjonen. Ikke siden den første verdenskrigen tok slutt i 1918 har spørsmålet om å innføre sosialisme vært så akutt og påkrevd som i dag. Men i motsetning til den gangen finnes parolen nå bare i prinsipprogrammene. Her har Audun Lysbakken, Bjørnar Moxnes og Mari Skurdal flere forklaringsproblem.

Det brennende huset

Vår tids ledende politikere er som barna i barneværelset i det brennende huset i Bertold Brechts kjente dikt fra 1949. De er så opptatt av å krangle om leikene og om hvordan lørdagsgodtet skal fordeles, at de knapt enser brannen som raser, og bryr seg verken om advarsler eller rop. Diktet er dessverre fortsatt høyst aktuelt (her et utdrag sitert fra marxisme.no, gjendikta av Georg Johannesen).

Men om kvelden da de hadde gått,
satt buddhaen ennå under brødtreet
og fortalte da de andre,
de som ikke hadde spurt, denne lignelsen:
Jeg så nylig et hus. Huset brant. Rundt taket
slikket flammene. Jeg nærmet meg og så
at det ennå var mennesker i det huset.

Jeg ropte i døren
at taket sto i brann og oppfordret dem
altså til
hurtig å forlate huset. Men folk
lot ikke til å ha det travelt. En av dem
spurte meg med svidde øyenbryn
om hvordan det var der ute, om det regnet,
om det blåste, om det fantes hus i nærheten
og så videre. De der, tenkte jeg,
må brenne i hjel før de slutter å spørre.

Sannelig,
venner,
den som ikke kjenner marken brenne
under føttene
slik at han drar hvor som helst heller enn
å bli her,
ham har jeg intet å fortelle. Slik talte
Gothama Buddha.

Men selv vi, som ikke lenger øver oss
i tålmodighet,
men i utålmodighet, og setter fram
forskjellige forslag

av jordisk art, og forkynner for menneskene
at de skal kaste av seg sine menneskelige
plageånder,
mener at de som ser kapitalismens bomber
over verden
og likevel kommer med lange spørsmål
om hvordan vi tenker oss at det skal gå
med deres sparebøsser og søndagsbukser
etter en omvelting, dem
har vi ikke stort å fortelle.

Første del av denne artikkelen finner du her: «Dette er kode RØD for menneskeheten»


Du finner begge artiklene ved å skrive @KodeRød i søkefeltet i steigan.no.

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.