oss 100 kroner!
Det tyske selskapet Uniper var Tysklands største importør av russisk gass. For de ni første månedene av 2022 har selskapet, som nå skal nasjonaliseres, bokført et tap tilsvarende 400 milliarder norske kroner, ifølge Financial Times.
Av Jan Herdal.
Det er trolig det største underskuddet noensinne for et enkeltselskap i Tyskland, og i klasse med de største konkursene i USA under finanskrisen i 2008. Unipers aksjeverdi er praktisk talt utradert.
Da mesteparten av den russiske rørgassen forsvant over natta, kunne ikke selskapet slutte å levere gass. Da ville Tyskland ha brutt sammen. Uniper måtte kjøpe på spotmarkedet til tidobbel pris. En slik prisøkning var umulig å overføre til kundene i sin helhet. Ingen ville hatt råd til å betale den.
Løsningen ble at de bokførte tapet, samtidig som de søkte hjelp av myndighetene. I september lovte Berlin føderal støtte på nesten 300 mrd. kroner, av frykt for at en kollaps ville få katastrofale ringvirkninger for landets energisystem og økonomi.
Uniper er størst og har trolig gitt gasskrisa et ansikt, men er langt fra aleine. Det er heller ikke over. Finansdirektør Tina Tuomela håper å være ferdig med tapene innen 2024.
En mild høst og vind i Europa har minsket trykket noe, men spotprisen på gass i Europa er likevel fem-seks ganger så høy som normalen for et par år siden. Heller ikke dette kan i sin helhet veltes over på kundene. Og snart kommer vinteren.
Det er heller ikke over med denne vinteren. Bloomberg skrev i september at Europas gasskrise vil vare minst til 2025, og at prisnivået vil gå ut over etterspørselen. Sagt på en annen måte – de som ikke har penger nok, må regne med å fryse.
Utviklingen vi nå ser i Europa er produktet av en politisk nedsmelting uten sidestykke etter Den andre verdenskrigen. Det er grønn utopi kombinert med russofobi og vestlig hybris på sitt verste.
Russerne hadde tiltenkt Tyskland en nøkkelrolle i Europa.
De to gassledningene Nord Stream 1 og 2 (fire rør sammenlagt) ville hatt kapasitet til å frakte halvparten av EUs gassbehov direkte fra russisk til tysk jord, langs bunnen av Østersjøen utenfor grensene til besværlige naboer. Tyskerne ville ha hatt en stor hånd på Europas energikran.
Hvis det blir noe av gassknutepunktet i den europeiske delen av Tyrkia, blir det i stedet Tyrkias president, for tiden Recip Erdogan, som kommer til å ha hånda på kranen til Europas rørgass.
Det er nesten surrealistisk. For ett år siden hadde jeg ikke trodd at dette var mulig.
