Klaus Schwab og Thierry Mallet: Covid-19: The Great Reset

0
Erik Plahte

Av Erik Plahte.

Venter du på at ting skal vende tilbake til det normale, nå som vaksinene kan gi håp om at korona-epidemien går mot slutten? Glem det! Det vil aldri skje, skriver Klaus Schwab og Thierry Malleret (S&M) i den viktige boka Covid-19: The Great Reset (gratis pdf). «Korona-pandemien markerer et fundamentalt vendepunkt i vår globale bane. (…) Verden som vi kjente den i de første månedene i 2020, finnes ikke mer», skriver de (s 12).

Hvorfor er boka viktig? Fordi den viser oss i klartekst at det finnes mektige krefter som tenker langsiktig og strategisk på hvordan de aktivt vil forme framtida på en måte som de sjøl er tjent med. Den argumenterer for at dette vil innbære at det store flertallet av mennesker på jorda må godta å bli styrt av en overnasjonal korporasjon av offentlig-privat samarbeid i global målestokk der et demokrati innen nasjonalstatens rammer ikke har noen plass.

Her er min vurdering av boka. For andre vurderinger se til slutt.

WEF presenterer seg som «den internasjonale organisasjonen for offentlig-privat samarbeid» som «engasjerer de fremste politiske ledere, næringslivsledere, kulturelle ledere og andre ledere i samfunnet for å utforme globale, regionale og industrielle agendaer». WEF er en organisasjon som fremmer de langsiktige, strategiske interessene til de største og mest framsynte kapitaleierne i Vesten, de som ligger i startgropa for å utnytte sine overlegne kapitalressurser, sitt grep over framtidas teknologi (kunstig intelligens, robotisering, genomikk, materialteknologi, «grønn» produksjon, m.m.) og sin sterke innflytelse på statsapparatene i USA, Kina og andre stormakter. (Se Klaus Schwab: The Fourth Industrial Revolution, Penguin, 2016.) Det er interessene til disse kreftene S&M målbærer i boka si.

Det kan ikke sies tydelig nok. Tida etter Covid-19 blir ikke som den var før epidemien. Blant venstrekrefter og grønne idealister over hele verden er det en utbredt oppfatning at det er mulig å tøyle disse ledende kapitalkreftene og sammen skape ei grønn framtid. Det er det bare å glemme. Det vil ikke skje, for selv om de interessene som World Economic Forum (WEF) representerer, innser at framtida må bli noe de kan kalle grønn, har de sin egen oppfatning av hva det innebærer. Og det innebærer ikke å bli tøyla av progressive og demokratiske krefter.

Det er naivt og farlig å tro at ikke WEFs medlemmer også har innsett at de ikke kan fortsette å rasere klima og natur uten hemninger slik som i det 20. århundret. For dem er Covid-19 en gylden sjanse til å omforme verden i en retning som de sjøl ser seg tjent med. En sjanse som de ikke vil la gå fra seg. De har de økonomiske kreftene, de politiske midlene og dessverre også den samfunnsmessige posisjonen som de trenger for å sette sine planer ut i livet i global målestokk – om ikke progressive krefter over hele verden setter en stopper for det.

Hva slags bok er dette egentlig?

Det er ikke lett å skrive om The Great Reset, skriver Naomi Klein på The Intercept. Boka til S&M er ikke enkel. Avhengig av hvordan du leser den og hvilken innstilling du har, er den en spådom om hvordan verden kommer til å bli etter koronapandemien, et program for hvordan «vi» kan bruke denne krisa til å skape en ny og bedre verden, eller en strategisk, langsiktig plan for hvordan de store kapitalgrupperingene i verden kan bruke den samme krisa til å feste grepet om politikken, både nasjonalt og globalt, like fast som det grepet de alt har om økonomien i kraft av sin overlegne økonomiske styrke.

Konspirasjonstilhengere ser The Great Reset som en gigantisk konspirasjon for å innføre en «Green New Deal» med sosialistiske overtoner. Se for eksempel hva Kent Andersen på document.no skriver:

World Economic Forum er en konspirasjon som vil ødelegge vestlige land og vestlig økonomi.

Så hva er egentlig «The Great Reset»? Kort og godt er det en «grand plan» for å innføre en helt ny politikk etter at covid-pandemien er over.

WEFs store nullstilling og revolusjon av samfunnet og økonomien vår, den kommer ikke nedenfra. Det gjør heller ikke den grønne revolusjonen og «omstillingen» vi «må» gjennomføre. Dette ropet om revolusjon kommer ovenfra, fra eliten som sitter på pidestallen allerede.

Sjølsagt finnes det også dem som lovpriser initiativet til WEF, som f.eks. professor Jonathan Michie, University of Oxford.

Men S&M beskriver et offensivt prosjekt for å nytte den økonomiske og sosiale krisa til aktivt å omforme samfunnets grunnleggende økonomiske, politiske og sosiale forhold. «Essensen i The Great Reset er at de feilene og manglene som korona-krisa stiller i et grellere lys, tvinger oss til å erstatte de ideene, institusjonene, prosessene og reglene som svikter, med nye som er bedre tilpassa dagens og framtidas behov», oppsummerer de (s 249). Hensynet til natur og miljø er bare en del av pakka, som vi skal se.

Hvem er «oss», kan vi spørre. Dessuten har ikke framtida noen behov. Det har derimot vi som lever – mennesker, dyr og planter. Djupest sett et behov for et naturgrunnlag og en økologi som ikke skiller seg altfor mye fra det menneskesamfunnet har vokst ut av og tilpassa seg gjennom tusenvis av år. Men er det dette allmenne behovet The Great Reset tar sikte på å tilfredsstille? Er målet å gå bort fra kapitalkreftenes behov for evig økonomisk vekst for å kunne hindre at stadig mer av naturgrunnlaget for livet på Jorda blir rasert, at klimaet forverres, naturressursene brukes opp eller forringes, arter forsvinner eller blir kraftig redusert i antall, osv osv?

En ny og annerledes økonomi – eller den gamle i grønn drakt?

I rapporten The Future Of Nature And Business fra 2020 gjør WEF det klart hva det dreier seg om:

Måten man bestemmer seg for å anvende stimuluspakkene etter Covid-krisa på, vil trolig forme samfunnet og økonomien i tiår. Det gjør det tvingende nødvendig å «build back better» og ikke vende tilbake til det farlige og ikke bærekraftige sporet der alt fortsetter som før. Det finnes omfattende bevis for at å velge grønne stimuleringstiltak og å bringe den globale økonomien i samsvar med planetariske grenser vil generere enda mer effektiv vekst i økonomi og sysselsetting og bygge et mer fleksibelt samfunn.

Ikke minst vil dette være lønnsomt for kapitalkreftene. Slik presenterer WEF denne rapporten i forordet:

Det trengs ei ny framtid for naturen og menneskene, som kan bidra til å akselerere The Great Reset, som verdens økonomi og samfunn krever. Rapporten redegjør for hva som må gjøres i praksis for å realisere denne framtida ved å legge fram et pragmatisk rammeverk for hvordan industrien kan lede overgangen til en natur-positiv økonomi. Dette er en framgangsmåte som kan skape en vinn-vinn-situasjon for naturen, folk og næringsliv. Det er anslått at den kan frigjøre forretningsmuligheter for 10 000 milliarder dollar ved å omdanne de tre økonomiske systemene som forårsaker nesten 80 % av tapet av natur.

For å lykkes må denne framgangsmåten vinne tillit og støtte fra borgere og regjeringer ved å vise at den har fokus på inkluderende vekst og bedre jobber og levevilkår. Det som kanskje beslutningstakere først og fremst bør merke seg, er at den vil kunne skape 395 millioner jobber i 2030 samtidig som den vil spille en sentral rolle i å gjøre den globale økonomien natur-positiv.

De tre økonomiske systemene er matproduksjon og bruk av land og hav, infrastruktur og utbygging, og utvinning av energi og naturressurser.

Claus Schwab har skjønt er par ting. En av dem er at den rovdriften på naturen som Den kraftige akselerasjonen etter andre verdenskrig har ført til, ikke kan fortsette. Ikke av moralske grunner, men fordi naturlovene ikke tillater det. Klimaproblemer, naturødeleggelser, tap av biologisk mangfold, forurensninger og etter hvert ressursproblemer – og i tillegg en langvarig krise i økonomien – gjør det umulig. Dette vil i lengden også gå ut over mulighetene til økonomisk vekst og fortsatt profitt. Derfor må økonomien legges om i «grønn» retning på en måte som også kan skape nye profittmuligheter ved å utnytte naturkapitalen og økosystemtjenestene på nye måter. (Se min artikkelserie om kapitalens «grønne» offensiv og forskjellen på grønn = virkelig bærekraftig, og «grønn» = tilsynelatende grønn.) Dette er en viktig del av The Great Reset.

Megainvestoren BlackRock, velkjent for lesere av steigan.no, har fulgt opp ved å erklære at bærekraftige investeringer heretter skal være hovedregelsen fordi «de gjør det mulig å tilby klientene større utbytte», jf. også Larry Finks brev til bedriftslederne 2021. Tro ikke at dette er bare miljøriktig PR. Fink gjør det klart at BlackRock vil vurdere å stemme mot bedriftsledelser som ikke følger opp.

Det er en økonomisk, sosial og politisk krise, …

For folk flest her i verden er Covid-19 en smittsom, dødelig epidemi som hittil har tatt livet av over to millioner. Nedstengingstiltakene har ramma milliarder med arbeidsledighet, sult og økende fattigdom. Covid-19 har «forverra den ulikheten som fantes, overalt og uansett når den har ramma» (s 79).

S&M skriver at «pandemien stiller økonomien overfor en krise i arbeidsmarkedet av gigantiske proporsjoner». Med all sannsynlighet vil den økonomiske stagnasjonen som pandemien gav støtet til, føre til at fysisk arbeid vil bli erstatta av roboter og «intelligente maskiner» i raskt økende grad. Teknologiske innovasjoner som blir innført i høyt tempo, vil snart føre til at hundretusener, kanskje millioner, vil miste jobben (s 51, 55). Arbeidsmarkedet vil bli mer og mer polarisert mellom høytlønt arbeid og massevis av jobber som har forsvunnet, eller er dårlig betalt og ikke videre interessante. (s 56)

«Pandemien har gjort det åpenbart for alle ikke bare det kolossale antallet folk i verden som er økonomisk og sosialt sårbare, men også hvor dyp og omfattende denne sårbarheten er» skriver de (s 79) og utbroderer omfanget over flere sider.

… krise leder til uro, protester, streiker og opprør, …

Den viktigste kilden til sosial uro er ulikhet, skriver S&M, og Covid-19 har skjerpa den ulikheten som allerede fantes og blottstilt den for all verden. Det er også mye som tyder på at etter pandemien vil ulikhetene fortsette å vokse, iallfall på kort sikt. (s 82) «Antall mennesker uten arbeid, elendige, bitre, sjuke, sulte og fulle av bekymringer vil ha økt dramatisk» (s 85) Men på lengere sikt kan dette snu seg, skriver de optimistisk, ved at man (hvem nå dette er) skjønner at slike forhold er uholdbare. Men «hvis historien er en rettesnor, at det lite trolig at dette optimistiske bildet vil bli virkeliggjort uten massiv sosial tubulens først.» (s 83)

Når «antall uten arbeid, elendige, bitre, sjuke, sulte og fulle av bekymringer» øker dramatisk, hvordan kan dette presset ikke lede til et utbrudd, spør de. Tendensen til økende sosial uro er ikke ny, men Covid-19 har forsterka den. S&M ser på sosial uro som en av de største og mest djuptgripende farene i tida etter pandemien.

Uten at det blir skrevet med store bokstaver i boka, er det klart at det er én ting S&M frykter – sosial uro, opprør (og revolusjon, som de ikke nevner).

Slik sosial uro har bl.a. ført til at populistiske og ekstremistiske partier har kommet til makta – og «the establishment» har ikke vært forberedt på dette og mangler ifølge S&M ideer og politiske løsninger på problemet. I verste fall kan det føre til oppløsning og politisk sammenbrudd. De siterer en viss Branko Milanovic som skriver at «dersom regjeringa må ty til paramilitære eller militære styrker for å slå ned f.eks. opprør eller angrep mot eiendom, kan samfunnet begynne å gå i oppløsning» (s 84). Så politistaten er ikke noen løsning for S&M.

S&M er heller ikke tilhengere av nyliberalisme à là Milton Friedman, Reagan, Thatcher og Blair. Den situasjonen med en stadig mer svekka rolle for staten som arven etter dette firkløveret har ført oss opp i, vil måtte forandres «fordi det er vanskelig å forestille seg hvordan man kan gå løs på et ytre sjokk av en slik størrelse som det vi har fått med Covid-19, med reint markedsbaserte løsninger» (s 91). Covid-19 får dødsklokkene til å ringe for nyliberalismen og har gitt den nådestøtet, et coup de grâce, skriver de.

… og en av hensiktene med The Great Reset er å forhindre dette

Det gjelder derimot å stilne uroen med tilstrekkelig store sosiale reformer innafor ramma av en interessentkapitalisme der de store kapitalkreftene og statsapparatene styrer samfunnet gjennom utstrakt offentlig-privat samarbeid.

«Vi bør dra fordel av denne enestående anledninga til å se for oss en ny verden i en innsats for å gjøre den bedre og mer motstandsdyktig», skriver S&M (s 19). I et kapittel kalt «Hva framtidig vekst kunne se ut som», skriver de at «å forandre kursen vil kreve at verdens ledere tillemper et nytt grunnsyn som retter større oppmerksomhet mot og prioriterer høyere velferden til alle borgere og til planeten». Kapitlet avsluttes slik:

De mest framsynte landene og regjeringene deres vil i stedet [for negativ vekst] prioritere en mer inkluderende og bærekraftig tilnærming til å styre og tilpasse økonomien så den også driver fram flere jobber, bedre levestandarden og trygger planeten. (…) Dersom vi går inn for denne mer helhetlige og langsiktige tilnærminga, kreves det ikke noe grunnleggende kompromiss mellom økonomiske, sosiale og miljømessige faktorer.

S&M går til og med så langt at de hevder at «først og fremst vil tida etter pandemien vise vei til en periode med massiv omfordeling av rikdommen, fra de rike til de fattige og fra kapital til arbeid.» (s 78) Skal vi på grunnlag av slike påstander trekke den konklusjonen at Klaus Schwab og storkapitalen bak WEF har blitt tilhengere av en velferdsstat og et framskrittsretta sosialdemokrati med sterk statlig styring, folkemakt, utjevning og velferd som de fremste målene? Om en leser boka overflatisk, kan en få et slikt inntrykk. Eller skal vi tro at dette bare er vakkert prat som skal få naive idealister til å tro på WEFs edle hensikter?

Det 21. århundrets korporativisme

Det er etter mitt syn lite dekkende å kalle den styreformen de forfekter for fascisme. The Great Reset er mye mer raffinert enn den ustabile politistaten som kjennetegner det fascistiske diktaturet og som heller ikke har vist seg særlig levedyktig i lengden.

Den andre viktige tingen Klaus Schwab har skjønt, er at den ekstreme ulikheten som nyliberalismen har skapt de siste femti årene – å privatisere offentlige tjenester og goder, nedskjæringer, arbeidsledighet, et sosialt sikkerhetsnett med stadig større masker og stadig verre forhold på arbeidsmarkedet – som folk over hele den vestlige verden merker på kroppen og lommeboka, ikke lar seg forene med en relativt stabil og fredelig kapitalistisk økonomi.

Han har innsett at det er nødvendig å tillempe en slags velferdsstat og styrke en del liberale friheter. Ikke fordi de som skaper verdiene, også bør disponere dem. Ikke fordi utbytting og undertrykking aldri kan skape et stabilt og harmonisk samfunn, særlig ikke den grove utbyttinga som har skapt, opprettholder og skjerper den groteske ulikheten som har vokst fram de siste femti årene. Nei, for å unngå politisk uro, streiker og protester, tumulter og opprør. S&M siterer fra artikkelen Koronavirus-pandemien vil endre verdensordenen for alltid av Henry Kissinger: «Den historiske utfordringa for ledere er å mestre krisa mens de bygger framtida. Mislykkes de, kan det sette verden i brann.»

Alt dette peker mot en stat som er en mye sterkere politisk og økonomisk aktør enn i de siste tiårene. Men på hvilken måte? Nå begynner vi å nærme oss kjernepunktet i boka.

Stakeholder capitalism – interessentkapitalisme

«Mest sannsynlig vil regjeringene, i varierende grad, finne ut at det er i samfunnets interesse å skrive om noen av spillereglene.» (s 93) Helse, sjukelønn, ledighetstrygd, det sosiale sikkerhetsnettet og mange andre sosiale tiltak må styrkes for å bøte på følgene av pandemien og deretter bli normen. Et sterkere engasjement fra fagbevegelsens side vil styrke denne prosessen, står det faktisk også. Men tro ikke at det er et utvida demokrati S&M ser for seg.

Nøkkelen ligger derimot hos regjeringene, som «må gjøre alt som kreves og bevilge alt det koster til beste for vår helse og vår kollektive rikdom for at økonomien skal komme seg igjen på en bærekraftig måte» (s 44). S&M viser til økonomen Mariana Mazzucato og mener vi må tenke nytt om regjeringenes rolle. De kan ikke lenger bare bøte på markedssvikt når det oppstår, de må «aktivt skape og forme markeder som leverer bærekraftig og inkluderende vekst. De må også sikre at partnerskap med næringslivet som omfatter offenlige fond, blir drevet i offentlighetens interesse, ikke for profitt» (s 92). Som en tilleggsgevinst vil regjeringene sterkt oppmuntre til privat-offentlig partnerskap slik at private firmaer blir mer involvert i å minske globaler risikoer. (s 94)

Nøkkelen ligger altså ikke i demokrati eller noen form for folkelig kontroll. «Demokrati» er i det hele tatt ikke diskutert i boka annet enn i én bestemt sammenheng (som jeg kommer til). Da er det ikke mulig å komme til annen slutning enn at det er staten og næringslivet som skal sørge for borgernes ve og vel. Ikke som representant for folkeviljen, men som sjølstendige maktorgan som handler i samforstand i et omfattende offentlig-privat samarbeid – der bedriftene tar et samfunnsmessig ansvar og derfor også må få ta del i den politiske styringa av samfunnet. Men det er ingen plass for en demokratisk fagbevegelse og andre masseorganisasjoner. Dette er en form for moderne korporativisme, en samfunnsform som ellers er kjent fra Mussolinis Italia og enkelte andre diktatoriske stater.

For å rettferdiggjøre en slik styreform må bedriftene heretter la hensynet til aksjonærene komme i andre rekke. Ei rekke grunnleggende samfunnsmessige endringer de siste ti åra har snudd opp ned på det miljøet firmaer opererer i. For å kunne opprettholde verdiskapinga i bedrifene på lang sikt er interessentkapitalisme der miljø, sosiale forhold og samfunnsmessig styring blir trukket inn i vurderingene, stadig mer relevant, skriver S&M. «Ingen kan nå lenger nekte for at det grunnleggende målet for en bedrift kan ikke lenger være uhemma jakt etter profitt. Nå påligger det dem å tjene alle sine interessenter, ikke bare aksjonærene.» (s 186) «Firmaer må i stadig økende grad vise at de behandler de ansatte bra, ved å hilse velkommen bedre arbeidsforhold, helse, sikkerhet og trivsel på arbeidsplassene.» (s 187)

Etter WEFs mening bør firmaer slutte seg til WEFs Davos Manifest som åpner med

Formålet med en bedrift er å engasjere alle sine interessenter (stakeholders) i en delt og vedvarende verdiskapning. Når bedriften skaper slik verdi, tjener den ikke bare sine aksjonærer, men alle sine interessenter – ansatte, kunder, leverandører, lokalsamfunnet og samfunnet som helhet.

Det kan vel tenkes at slike vakre ord kan være greie å vise til for politikere som søker argumenter for offentlig-privat samarbeid og for å konkurranseutsette og privatisere, og for naive idealister som tror at grønn politikk kan gjennomføres i kompaniskap med de store transnasjonale konsernene. Men alle vi andre må ikke la oss lure. Dette vil ikke endre maktforholdene i samfunnet en millimeter i vår retning. Det vil derimot befeste store og små kapitalgrupperinger som likeverdige med folkevalgte forsamlinger på alle nivåer.

Fra nå av er det interessentkapitalisme (stakeholder capitalism) som må være normen. Begrepet er flittig brukt av Klaus Schwab, og etter hvert WEF, helt siden 1971. Den tida da ledelsen utelukkende handla ut fra aksjonærenes kortsiktige og snevre interesser, er nå forbi, ifølge Schwab.

WEF-rapporten Integrated Corporate Governance: A Practical Guide to Stakeholder Capitalism for Boards of Directors klargjør at bedriftene må legge om til en integrert ledelse med et helhetlig syn på interessene til aksjonærene og interessenter i vid forstand, ved å systematisk inkludere hensynet til miljø, sosiale faktorer, ledelse og data i bedriftens strategi, ressursallokering, risikohåndtering m.m. Rapporten levner ingen tvil om hvorfor:

Ikke av etiske eller politiske grunner, selv om dette også er avgjørende faktorer som styret må ta hensyn til, men ut fra en erkjennelse av at for å skape verdi lenger enn i den nærmeste framtid er det i det 21. århundret i økende grad nødvendig med en grundig forståelse og aktiv ledelse for ikke å feile på disse risikoene og mulighetene.

Det globale perspektivet

S&M viser (s 107) til den opprinnelig tyrkiske økonomen Dani Rodrik. I boka The Globalization Paradox (2011) la han fram et trilemma (konflikt mellom tre elementer) som etterhvert har blitt berømt:

Det er umulig å oppnå full globalisering, uavhengige nasjonalstater og politisk demokrati samtidig.

Høyst to av disse lar seg realisere samtidig. Det tredje må ofres. Ikke globalisering, hevder S&M, for de store problemene i verden er globale og krever globale løsninger. «Den globale økonomien er så innfløkt sammenvevd at det er umulig å gjøre slutt på globaliseringa», skriver de (s 106). Kina stiger fram som stormakt og USA går tilbake. Vi nærmer oss en rotete, multipolar verden med en intens kamp om innflytelse som ikke lenger er drevet av ideologi, men av «nasjonalisme og kamp om ressurser». De etterlyser en verdensmakt. Dersom det ikke er en enkelt makt som kan tvinge igjennom en orden, «vil vår verden lide under en mangel på global orden» (s 105).

Siden S&M ikke vil erklære seg som motstandere av politisk demokrati, er det ifølge dem de uavhengige nasjonalstatene som må vike. Men argumentet holder ikke, som jeg viser nedafor.

Opprør og sosial uro har en tendens til å styrke nasjonalisme, hevder de, uten å skille mellom en progressiv nasjonalisme i et land som kjemper mot imperialistiske angrep (f.eks. Syria), og land med en sjåvinistisk ytre-høyre-nasjonalisme (f.eks. Israel). I deres øyne er nasjonalisme uansett skadelig fordi om den får dominere globalt, får vi en verden av alle mot alle, ute av stand til å takle globale problemer som f.eks. klimaproblemet. Brexit og valget av Trump er to eksempler de nevner.

«Når nasjonalismen styrker seg, er det ikke til å unngå at globaliseringa går tilbake i store deler av verden – en bølge som er spesielt merkbar i Vesten.» (s 107) For S&M er dette ensbetydende med at en global ledelse (governance) blir umulig. Nasjonal uavhengighet blir en trussel mot global ledelse, og global ledelse må vi ha. Definisjonen på global ledelse (s 114) tar de fra FN-rapporten Global governance and global rules for development in the post-2015 era, utarbeida av The Department of Economic and Social Affairs (DESA) i 2014. Men

Hva slags global ledelse?

DESAs og S&Ms framstillinger er som natt og dag. DESA skriver f.eks. at «strukturen og reglene for global ledelse er karakterisert ved alvorlige assymmetrier», «globale regler har ført et snevrere politisk rom for nasjonale regjeringer, særlig i utviklingsland, på en måte som hindrer dem i å redusere innenlandsk ulikhet». «Globale offentlige goder [f.eks. fred og sikkerhet] krever at landene handler kollektivt under ledelse av regjeringene.» «En viktig kraft som former ledelse på nasjonale og internasjonale nivå er store konsern som lobber for lover og politikk som tjener deres interesser.» (s 4–5) Osv i samme gate.

S&M trekker helt andre konklusjoner. I stedet for at landene «handler kollektivt under ledelse av regjeringene» etterlyser de en overnasjonal ledelse som kan koordinere nasjonalstatene. Som eksempel nevner de WHO som med «sin unnvikende holdning er fullstendig avhengig av land som går med på å samarbeide med dem», og ikke har noen makt til å tvinge landene til å forebygge pandemier. De hevder at det globale systemet for ledelse har brutt sammen, og at det er et åpent spørsmål «om formålet med de eksisterende konfigurasjonene for globale ledelse som FN og WHO kan endres til å håndtere vår tids globale risikoer». Systemet med nasjonalstater som handler kollektivt, «virker ikke ved verdensomspennende risikoer som krever koordinerte globale avgjørelser» (s 118). Og slike risikoer er det mange av – klimaproblem, naturødeleggelser, pandemier, økende ulikhet.

De som har fulgt med på steigan.no i noen år, kjenner til hva slags global ledelse WEF går inn for. Deres Global Redesign Initiative (GRI) er en plan for å nytegne den etablerte internasjonale orden som er basert samarbeid og avtaler mellom sjølstendige nasjonalstater, etablert ved freden i Westphalen i 1648. (Se her for en enkel innføring. WEF har stengt ned sine nettsider om GRI. Søk på Global Redesign Initiative gir ingen treff.) Jeg karakteriserte GRI slik (kilde):

De transnasjonale storkonsernene, mega-bankene og finansfyrstene finner seg ikke lenger i å bli holdt utafor det tradisjonelle globale beslutningssystemet som bygger på nasjonalstatene og de internasjonale FN-institusjonene. De vil være med å bestemme, og de vil sjøl legge føringene for hvordan dette skal skje. De vil altså sette de demokratiske og folkevalgte organene til side, uten å sjalte dem helt ut. De skal fortsatt få være med, men i et nytt, mer omfattende system der de transnasjonale konsernene og kapitalkreftene – etter eget ønske og ut fra sine egne interesser – skal styre på lik linje med nasjonalforsamlinger, nasjonalstater og de internasjonale, mellomstatlige institusjonene.

Rodriks trilemma, et argument for demokratiet

S&M, som åpenbart mener at Rodriks trilemma støtter deres konklusjon om at nasjonalstaten er den parten i trilemmaet som må vike, har i virkeligheten levert et argument mot sin egen konklusjon dersom trilemmaet holder. (Om det gjør det eller ikke, er underordna i denne sammenhengen, poenget er at S&M bruker det.)

Tenk bare etter: Alle demokratiske, folkelige organisasjoner og strukturer har utvikla seg innafor nasjonalstaten, og bygger på og forutsetter nasjonalstatens eget språk, tradisjoner, normer, rettsvesen, styringsform, m.m. Sjølsagt kan man tenke seg en annen form for demokrati, f.eks. et kommunistisk samfunn. Det finnes også som kjent et «venstre» som drømmer om å reformere EU til et europeisk demokrati (f.eks. Yanis Varoufakis fra greske Syriza), og et annet «venstre» som fordømmer nasjonalismen på grunnlag av sosialistisk dogmatikk (Oscar Dybedahl i Gnist 03/2020). Men de som stikker fingeren i jorda, vil innse at et demokrati, slik vi kan tenke oss det i dag og i overskuelig framtid så lenge imperialistiske stater dominerer verden, forutsetter en sjølstendig stat eller nasjonalstat.

Følgelig er det WEFs globalisering i form av deres Global Redesign Initiative eller Great Reset som må vike om Rodriks trilemma holder.

Ikke mye demokrati i The Great Reset

Det er påfallende at ordet «demokrati» bare forekommer ett sted i boka til S&M, og det er i samband med Rodriks trilemma. En demokratisk kontroll over investeringer og bruk av samfunnets og naturens ressurser ut fra samfunnsmessige behov og på en måte som tar vare på naturen og restaurerer ødelagt natur, er for dem nasjonalisme og isolasjonisme og en alles kamp mot alle i en fragmentert verden der ingen har noe globalt ansvar. S&M skriver ikke at den økonomiske veksten må stanse, at vi må tilstrebe en likevektsøkonomi som fungerer i pakt med økologien. Og framfor alt skriver de ikke at det er et mål å innføre et virkelig demokrati som omfatter både politikken og økonomien, at kapitalen må legges under demokratisk, folkevalgt kontroll.

Hvorfor skulle de skrive dette, eller noe liknende? Fordi de skriver om The Great Reset, Den store nullstillinga. Men de legger ikke fram noe program for å nullstille. De legger fram et program for å fortsette den kapitalistiske økonomien og de politiske forholdene som preger landene i Vesten – men ikke på samme måte som før. Davos-manifestet som jeg nevnte foran, avsluttes med:

En bedrift med multinasjonal virksomhet tjener ikke bare alle de interessentene som er direkte involvert, men fungerer selv som en interessent – sammen med regjeringene og sivilsamfunnet – for vår globale framtid. For å være en verdensborger må en bedrift nytte sin kjernekompetanse, sitt entreprenørskap, sine ferdigheter og relevante ressurser i samarbeid med andre bedrifter og interessenter for å forbedre verden.

Det er disse kreftene S&Ms spesielle form for demokrati og medbestemmelse skal gjelde for. «Formålet med boka», skriver S&M, «er å hjelpe leserne med å gripe de mangesidige dimensjonene til de endringene som kommer». Merk uttrykket: «som kommer».

Hadde de vært mer ærlige, hadde de skrevet «som vi vil gjennomføre». Men det er ikke et «vi» som omfatter særlig mange. Spørsmålet er om det finnes et annet og mer tallrikt «vi» som vil hindre dem.


Klaus Schwab og Thierry Mallet: Covid-19: The Great Reset, World Economic Forum, 2020.

Ingen av de etablerte mediene ser ut til å ha omtalt boka. På steigan.no ligger det til gjengjeld omtaler av den av Tollef Hovig, Rolf Galgerud, Diana Johnstone og Pål Steigan.

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.