Er den tredje verdenskrigen allerede i gang? Og i så fall hva dreier den seg om?

0

«How will we know when it’s World War III?» spurte Washington Post i april i år. Pave Frans sa 31. august at «vi lever allerede i den tredje verdenskrigen», i følge Vaticannews.va.

Det finnes ikke noe tydelig kriterium som kan gi noe entydig svar på spørsmålet fra WaPo. Fra noen synsvinkler går det an å gi paven rett. Ettertida, hva den nå måtte bli, vil gi oss svar på dette.

Og kriger endrer gjerne navn i ettertida. Den krigen som startet i 1618 og som til slutt skulle komme til å legge store områder i Sentral-Europa øde da den ble avsluttet i 1648, het naturligvis ikke Trettiårskrigen da den startet. Ikke var det én krig heller, men en serie kriger som grep inn i hverandre.

Den krigen vi kaller første verdenskrig begynte som Serbiakampanjen og ble gjerne av britene kalt The Great War. Og det skulle bli den mest forferdelige krigen til da. Men den var jo strengt tatt ikke en verdenskrig. Det var en europeisk storkrig der USA ikke gikk inn før i april 1917.

Og det vi kaller andre verdenskrig begynte kanskje egentlig med Japans invasjon av Manchuria i 1931. Eller kanskje vil man se den som en fortsettelseskrig etter den første verdenskrigen, siden det var de gjenværende konfliktene etter den krigen som ble videreført fra 1939. Men den krigen var langt på vei en virkelig verdenskrig og den førte til opp mot 80 millioner drepte.

Den nye trettiårskrigen

På samme måte kan vi se at den krigen som nå raser i Ukraina er en av mange kriger etter Sovjetunionens sammenbrudd som til sammen danner et mønster, en ny trettiårskrig. Disse krigene har handlet om at vestmaktene, og særlig USA, har ført krig for å gjenoppdele verden.

Dersom et rike bryter sammen eller mister kontrollen over noen områder vil rivalene konkurrere om å fylle tomrommet. Imperialismen følger det prinsippet som Aristoteles i sin fysikk kalte horror vacui – redselen for det tomme rom.

I imperialismens tid har det hele tida vært en kamp mellom ulike stormakter. Kampen har dreid seg om markeder, tilgang til billig arbeidskraft, råvarer, energi, transportruter og militær kontroll. Og de imperialistiske landa deler opp verden seg i mellom etter styrkeforhold. Men de imperialistiske maktene utvikler seg ujamnt. England rådde en gang over hele verden, men ble tatt igjen og forbigått av USA, og på enkelte områder også av Tyskland. Denne ubalansen som da oppstår skaper grunnlag for en nyoppdeling av verden utfra det nye styrkeforholdet. Til sjuende og sist er krig den måten imperialismen bruker for å avgjøre hvordan denne nyoppdelinga skal bli.

Les: Syriakrigen og redselen for det tomme rom

I 1991 opphørte Sovjetunionen å eksistere og snart var også østblokka en saga blott. Og dermed var balansen brutt, den som hadde opprettholdt den gamle orden. Og nå lå et enormt område klart for nyoppdeling. Det svekkede Russland klarte knapt å ta vare på eget territorium, og slett ikke det området som i sin tid var kontrollert av Sovjetunionen. Aldri noen gang tidligere har et så svært område ligget åpent for omfordeling. Det var resultetet av to forferdelige kriger som var kommet i spill igjen. Det kunne ikke føre til noe annet enn krig.
(Les: Krig i vår tid.)

Dette la grunnlaget for USAs Eurasiastrategi, som dreide seg om å sikre kontrollen over den veldige eurasiske kontinentet. Det er denne kampen for nyoppdeling til fordel for i første rekke USA, som har ligget til grunn for de fleste krigene siden 1990: Somalia, Irak-krigene, Balkan-krigene, Libya, Ukraina, Syria.

USA har vært aktivt i spiss hele veien, og kampen for å utvide NATO østover og drive regimeskifter i form av såkalte ”fargerevolusjoner” har vært deler av denne kampen. Kuppet i Kiev i februar 2014, omdanninga av Ukraina til amerikansk koloni med nazistiske innslag og krigen i Donbass hører også med i dette bildet. Denne krigen gikk inn i en ny fase med Russlands invasjon i landet 24. februar 2022. Denne krigen stanser ikke før Russland er erobret og partert, eller har satt en stopper for USAs offensiv.

De facto krig mellom NATO og Russland

Det vestlige propagandamaskineriet har lykkes i å selge krigen i Ukraina som Ukrainas «frihetskrig» mot «det imperialistiske Russland», også til tidligere antiimperialister og NATO-motstandere. Men det kan ikke skjule det faktum at de som virkelig fører denne krigen med Ukraina som kanonføde er det imperialistiske NATO med USA i spissen. Russland er utvilsomt imperialistisk, men målt mot den vestlige alliansen av imperialistiske makter, er den russiske imperialismen en spurv i tranedans.

Les: Er Russland imperialistisk?

Alle, unntatt svært naive og godtroende folk, skjønner at det ikke er Zelensky som leder denne krigen. Han er bare den skuespilleren som er valgt til å fylle rollen som Ukrainas president. De som utvilsomt trekker i de viktige trådene er Pentagon, US State Department og den britiske militære ledelsen.

Rundt seg har de samlet alliansen av «de villige» og totalt dreier det seg om kanskje 50 land som har bidratt med våpen, penger og militært personell. En omfattende oversikt finnes her.

Denne krigen er mer verdenskrig allerede enn den første verdenskrigen var i for eksempel 1915.

Flertallet av verdens land støtter ikke Vestens krig

NATO gir inntrykk av at de har hele verden bak seg i krigen mot Russland. Det har de ikke. Flertallet av verdens land og land med flertallet av verdens innbyggere stiller seg utenfor krigen og nekter å bli med i en antirussisk allianse.

Russland er de facto alliert med Kina og Iran og har et nesten alliansepreget forhold til India. Det betyr at verdens to mest folkerike land ikke er krigsdeltakere, men utgjør bakland for Russland, økonomisk, politisk og militært. I tillegg er Russland tett alliert med Shanghaigruppa og BRICS.

En krig om verdens framtid

Både Ukraina og Russland ser på denne krigen som eksistensiell krig, en krig om å overleve. Og det er ikke vanskelig å forstå. At det er slik for Ukraina, er opplagt. Men at det også gjelder Russland, er det heller ingen tvil om. Vesten ønsker å knekke Russlands rygg for så å partere og plyndre landet.

Les: Washingtons plan for å bryte opp Russland

Men dette er også en skjebnesvanger krig for USA. Taper USA denne krigen, vil USAs rolle som supermakt gå tapt, dets hegemoni vil bryte sammen, og kanskje USA sjøl vil gå i oppløsning når hyperinflasjonen raserer økonomien og dollaren mister sin verdi.

Dette bringer oss fram til hva krigen handler om.

Vi lever i bruddlinja mellom den unipolare verdenen med USA som hegemon og overherre og en mulig framtidig multipolar verden der mange store og små makter finner sine rom uten noen tydelig hegemon. Det er dette både Tyrkia, India og Saudi-Arabia ser. Derfor søker de mot BRICS og nekter å være redskaper for USA og Vesten.

For USA handler heller ikke krigen om Ukraina. Den handler om å overleve, og derfor handler den til sjuende og sist om den store konfrontasjonen med Kina. Krigen mot Russland er viktig for Washington, men det stabene der planlegger for er gigantenes krig, USA mot Kina.

RAND Corporation som ble ble grunnlagt av Douglas Aircraft Company for å gi råd til USAs militære styrker, publiserte i 2016 en rapport som har tittelen War with China – Thinking Through the Unthinkable.

Rapporten går ikke så langt som til å anbefale krig, men den sier at USA har et tidsvindu åpent fram til 2025. Etter den tid vil USAs eventuelle tap øke og Kinas minske.

Les: USA samler allierte til mulig krig mot Kina

Hva ettertida vil kalle den krigen vi er midt oppe i, får ettertida ta seg av, i den grad det finnes noen til å diskutere dette. Det vi som lever nå må konsentrere oss om er å føre kamp mot krigen. I Norge har dessverre høyre, venstre og sentrum sluttet seg sammen om å være de nyttigste idiotene i klassen. Det finnes ingen opposisjon på Stortinget mot NATOs krig. Det lover ikke godt for vår egen framtid.

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.


DEL
Forrige artikkelHvorfor sitter Sigmund i høyrisikofengsel i Danmark, når han er etterlyst i Norge?
Neste artikkel«Dette er kode RØD for menneskeheten» – del 2
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).