Hva skal man mene om den norske og andre regjeringers stenging av samfunnet som svar på koronaepidemien? Var de prognosene som Imperial College og andre kom med om millioner av døde alarmistiske eller ei? Hva skal man mene om maskepåbudet som praktiseres i mange land? Hvordan skal vi forstå den internasjonale finanskapitalens rolle i dagens verden og spesielt i forbindelse med koronaepidemien? Dette er blant de spørsmålene der det er uenighet mellom Sindre Mork og meg.
Denne debatten begynte med Sindre Mørks innlegg:
Steigan.no og covid-19 – en kritikk
Til dette har han fått følgende svar:
Koronakrisa viser at vi trenger uavhengig og kritisk presse mer enn noen gang
Koronakrisa og klassekampen
Om godtroenhet, masker og propaganda
Ja, imperialismen og de store korporasjonene har kontroll over FN
Mørk har svart på disse artiklene her:
Svar på Steigans artikkel om koronakrisa
Finansoligarkiets diktatur
En av de aller viktigste uenighetene mellom Sindre Mork og meg er forståelsen av klassesituasjonen i dagens verden. Mork ser på enkeltmedlemmer av finansoligarkiet som sjølstendige operatører og ikke som medlemmer av en klasse. Derfor ser han ikke skogen for bare trær. Han ser enkelthandlinger og enkeltstandpunkter, for eksempel Elon Musks holdning til pandemien, men han ser ikke helheten, han ser ikke at finansoligarkene konsoliderer diktaturet sitt og at de opptrer som klasse. Når vi i steigan.no påviser at de opptrer som klasse kaller han det en «voluntaristisk analyse».
Jeg klandrer ikke Mork for dette. Det er minst tretti år siden venstresida har gjort noe som kan likne en analyse av det imperialistiske borgerskapet, altså lenger enn Mork har levd. Og det er nettopp i disse tretti åra det har skjedd en voldsom omveltning i finanskapitalens rolle og makt, noe som kan leses av i den enorme verdioverføringa fra flertallet av samfunnet til de 0,001 prosentene, eller færre, som kontrollerer finanskapitalen.
Men det burde likevel ikke være fullt så ukjent. Det er over hundre år siden Lenin slo fast som ett av hovedtrekkene ved imperialismen at:
«Bankkapitalen smelter sammen med industrikapitalen og på grunnlag av denne «finanskapitalen» blir det skapt et finansoligarki.» (Lenin: Imperialismen, det høyeste stadiet i kapitalismen. Oktoberutgaven s. 130.)
«Finanskapitalen, som er konsentrert på noen få hender og som utøver et virkelig monopol, presser ut enorme profitter som stadig blir større ved å opprette selskaper, å utstede aksjer, statslån, osv. Den styrker herredømmet til finansoligarkiet og krever inn bidrag fra hele samfunnet til beste for monopolistene.» (Lenin: Imperialismen, s. 94) I andre oversettelser kalles dette «bidraget» for «tributt», og det er bedre fordi Lenin med det henviser til hvordan den føydale herskerklassen påla hele samfunnet å betale tributt til seg.
Det vi har gjort i steigan.no gjennom mer enn 100 artikler er et nybrottsarbeid, som går ut på å bringe Lenins analyse opp til vår tid. Og vi ser akkurat det samme, bare at finanskapitalen er enda mer konsentrert og at finansoligarkiet utøver sitt diktatur på delvis på måter som var ukjente på Lenins tid. Vi har sett på finansoligarkiet i den USA-sentrerte delen av verdensøkonomien og der ser vi, at kapitalen er ekstremt monopolisert.
Forskere ved ETH Zürich i Sveits gjennomførte en svær datamaskinanalyse av bedriftsinformasjoner for hele verden i finansdatabasen Orbis. De startet med en liste på 43.000 transnasjonale selskaper. Så begynte de å se på eierskapsforhold og forbindelser for å se hvem som kontrollerer hva. På denne måten kartla de over en million eierskapsforbindelser og kunne for første gang bygge en datamodell som synliggjør global finansiell makt. De kom fram til at i 2007 var det 147 selskaper som kontrollerte 40 prosent av kapitalen i samtlige selskaper i basen. Disse 147 selskapene er ikke bare dominerende, men de eier også hverandre. Tre fjerdedeler av eierskapet til aksjene i kjernen tilhører kjernen sjøl. Vi snakker altså om en tett sammenvevd gruppe av selskaper. Les rapporten her. (pdf)
Vi har også vist hvordan «de vanlige mistenkte» kapitalfondene BlackRock, State Street og Vanguard er hovedeiere i alt som er av våpenindustri, kjemisk industri, farmasøytisk industri, bankvesen og medieindustri. BlackRock forvalter sjøl og via sitt investeringsredskap Aladdin over 20 trillioner (20.000 milliarder) dollar. Det er på størrelse med det årlige BNP i USA.
Det vi også har vist er at dette finansoligarkiet ikke bare er «en klasse i seg» som Marx sa, men i høyeste grad en «klasse for seg». De er seg bevisst at de er en klasse, og de handler politisk som om de er en klasse.
Her har vi en svært stor uenighet med Mork, som mer ser på finansoligarkene som rike individer som handler litt sånn og litt sånn.
Det at de er en «klasse for seg» betyr ikke at de er enige om alt eller at det ikke er motsigelser mellom dem. Sjølsagt er det det, men oligarkene har utviklet mekanismer og fora for å både samordne sine interesser og for å eventuelt løse sine interne motsigelser. Dette har jeg skrevet om i artikkelen Vi er noen fordømte amatører.
Der viser jeg hvordan forbindelsene er mellom ulike stiftelser, tenketanker og fora og hvilken rolle de spiller i finansoligarkenes beslutningsprosesser. Det gjelder Council on Foreign Relations og Brookings Institution i USA og fora som som Bilderberg og ikke minst World Economic Forum.
Derfor bør man studere de programdokumentene som kommer fra disse organene minst like grundig som man studerer programmer fra NHO, for dette er handlingsplaner inkludert propagandapakker som er diskutert og oppnådd stor enighet om i finansoligarkiet.
I sin første artikkel skrev Mørk at «Dessuten er det åpenbart at de ulike fraksjonene i borgerskapet ikke er tilstrekkelig koordinerte…»
Dette er en illusjon. Gjennom alle disse foraene er de i høyeste grad koordinerte, og de har handlingsplaner som det hersker stor enighet om i det vestlige finansoligarkiet.
Les: Ja, imperialismen og de store korporasjonene har kontroll over FN
Derfor er det så avgjørende at FN og milliardærklubben World Economic Forum har inngått det som kalles Strategic Partnership Framework, som er en strategisk partnerskapsavtale mellom den globale storkapitalen og verdensorganisasjonen.
Mørk innser ikke viktigheten av dette, men fortsetter å skrive om at «Borgerlige forskere innenfor internasjonale relasjoner har lenge påpekt at det er en spenning mellom FNs interstatlige og transnasjonale idealer. Men det hersker liten tvil om at førstnevnte dominerer.»
Og så skriver han om Sikkerhetsrådets rolle. Da har han ikke skjønt poenget. Vi snakker her om FN-apparatet, de ulike organene under FN og hvordan de, ikke minst på grunn av statlig underfinansiering, er blitt lette bytter for finanskapitalen, slik vi har sett i tilfellet WHO hvor ikke minst Bill & Melinda Gates Foundation har kjøpt seg det vi har valgt å kalle en kontrollerende posisjon, fordi de faktisk setter dagsorden for WHO.
Jeg vil sitere det Erik Plahte skrev på steigan.no om WEF og FN:
«I juni 2019 undertegna WEF en strategisk partnerskapsavtale – et såkalt Memorandum of Understanding – med FN. (Se oppslag på steigan.no.) Dette skrittet fra FNs side inngår i en prosess som har pågått i et par tiår, ifølge rapporten Fit for whose purpose? (2015) fra Global Policy Forum, en uavhengig organisasjon som har et kritisk blikk på FN og global politikkutforming, og som fremmer ansvarlighet og at vanlige borgere skal få delta i avgjørelser om fred, sikkerhet, sosial rettferdighet og internasjonal lov. De skriver:
I de to siste tiårene har FN-systemet satset tungt på disse «partnerskapene» for å trekke inn og engasjere private foretak og filantropiske stiftelser, som de ser på som nøkkelledd for å oppnå en bærekraftig utvikling. Disse partnerskapene – mange av dem omtalt som multi-stakeholder – bygger på en oppfatning av at regjeringene ikke er i stand til å løse globale problemer aleine, og at det er de store konsernene som er de viktigste driverne av økonomisk utvikling og som er «hoveddrivkrafta» for vekst og nye jobber.
Med andre ord, helt i tråd med WEFs syn på hvordan internasjonale forhold skal reguleres, og stikk i strid med det opprinnelige grunnlaget for FN som bygger på internasjonalt samarbeid mellom suverene nasjonalstater.»
The Great Reset
Det finansoligarkene nå tar sikte på er å bruke både pandemien og det globale sjokket den har ført til på samme måte som sjokkdoktrinen er brukt på nasjonalt nivå tidligere, nemlig å tvinge gjennom drastiske globale forandringer til sin fordel. Dette kalles The Great Reset.
Som en innledning til Great Reset-programmet sier Klaus Schwab, grunnlegger av og leder for WEF, det slik (lenke):
«Vi kan komme ut av denne krisa i en bedre verden dersom vi handler raskt og samstemt. Responsen på Covid-19 viser at det er mulig å gjenopprette vårt sosiale og økonomiske grunnlag [les: en fungerende kapitalisme]. Dette er vår beste anledning til å anspore til «stakeholder»-kapitalisme.»
Hvis man leser dokumentene fra WEF så ser man at milliardærklubben har skjønt at kapitalismen er i en ytterst alvorlig krise. Man ser i verste fall for seg et totalt sammenbrudd. For å løse dette til finanskapitalens beste har de utviklet strategier og politikk som tar sikte på å likvidere den nasjonale sjølråderetten og legge alle land (alle de lykkes med) inn under sitt globale diktatur, og for dem er koronapandemien en kjærkommen anledning til å rykke posisjonene framover på en måte som vi aldri har sett tidligere.
Lockdownpolitikken har smadret økonomien i mange land, mens finansoligarkene er blitt rikere enn noen gang. I denne sammenhengen blir Mørks utlegninger om at «vi at mange lokale frisørsalonger går under i økonomiske nedgangstider, og at mange nye blir etablert i oppgangstider,» så fullstendig utenfor blinken som det er mulig.
Det pågår en gigantisk internasjonal klassekamp. I den klassekampen har finansoligarkiet foreløpig vunnet enorme seire, mens arbeiderklassen og det arbeidende folket ikke en gang har lov til å samle seg på protestmøter for å organisere motstanden.
Og det stopper ikke her. Finansoligarkene har ikke tenkt at vi skal få lov til å vende tilbake til normalen. Det ser vi av NHOs plan for å forandre Norge til det ugjenkjennelige.
NHO vil endre Norge totalt
Mørk gjør den feilen at han ikke ser klassepolitikken bak regjeringa Solbergs stenging av Norge, at han ikke ser klassekarakteren til portforbudene og lockdown-politikken, men fortsetter å argumentere som om det er befolkningas ve og vel som er de herskendes viktigste anliggende.
Jo før arbeiderklassen og andre arbeidende mennesker kan kvitte seg med slike illusjoner og skjønne at vi står overfor alle sjokkdoktriners mor, jo før kan vi begynne å organisere klassekampen mot dem.
Korte merknader
Hadde Imperial College rett i sine prognoser om dødelighet?
Imperial College har vært trendsetter og anfører i hele koronakrisa, inklusive lockdownpolitikken. I en rapport 26. mars 2020 skrev de:
«We estimate that in the absence of interventions, COVID-19 would have resulted in 7.0 billion infections and 40 million deaths globally this year. Mitigation strategies focussing on shielding the elderly (60% reduction in social contacts) and slowing but not interrupting transmission (40% reduction in social contacts for wider population) could reduce this burden by half, saving 20 million lives, but we predict that even in this scenario, health systems in all countries will be quickly overwhelmed.”
I mars 2020 varslet de altså om en fare for mellom 20 og 40 millioner drepte. Vi har sagt gjentatte ganger at dette er alarmisme og helt ute av proporsjoner. Men Mørk skriver at «antagelsen til Imperial College var langt nærmere sannheten enn Steigan og Jaquesson». Javel ja, da leser vi tall forskjellig.
Holdninga til regjeringa Solbergs stengning av Norge
Mørk skriver at han er kritisk til myndighetenes håndtering av krisa, men han legger ikke fram noen kritikk. Samlet sett fungerer det han skriver som en forsvarstale for nedstengingspolitikken og alarmismen. Regjeringa opprettholder delvis stenging av Norge til tross for at det knapt er noen innlagte på sjukehus og at det i hele august bare døde 9 personer av «koronarelaterte årsaker». Vil Mørk fortsatt støtte regjeringas politikk, eller vil han begynne å kritisere den?
Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.
Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:
Vipps: 116916.
Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.