Organisasjonsgraden i den norske arbeiderklassen går kraftig ned i bransjer som bygg, anlegg og transport. En vesentlig del av det som en gang var frivillige aktivistorganisasjoner har enten dødd en stille død eller blitt en post på statsbudsjettet. Fredsbevegelsen er en skygge av hva den har vært tidligere. Og det som kaller seg norsk venstreside har knapt noen presse og meget svake organisasjoner. Noe kommunistisk parti finnes ikke. Og heller ikke noen folkefront som kunne tenkes å stå i spissen for noe som helst. Og enda «we are the 99%». På den andre sida er 1%-erne knallsterkt organisert. Vi er noen fordømte amatører – vi burde lære av fienden.
Lær av fienden
I arbeidet mitt med å analysere den moderne kapitallismen har jeg prøvd å «følge pengene» for å se på hvem som egentlig har makta. Med en gang jeg gjør det pleier det å dukke opp noen små blå smurfer som hopper opp og ned og roper «konspirasjonsteoretiker, konspirasjonsteoretiker». Det er ikke noe å være redd for. Sånne små blå smurfer har lite å fare med. De biter ikke, og enten de er betalt for det, eller gjør det av overbevisning, så prøver de bare å hindre oss 99% i å finne ut hvordan de 1% hersker over oss. (Nå finnes det tullinger som tror på middelalderske brorskap som står under ledelse av en stormester som styrer oss alle, men de er heller ikke noe å bry seg om.)
Dette handler om maktutredning av den typen som samfunnsvitere og ei kritisk presse burde ha holdt på med. Og hvis man ikke lar seg affisere av smurfer og tullinger, er det mye å lære.
Utgangspunktet er at dagens virkelige overklasse er så forsvinnende liten, at den ville hatt null sjangs i en fredelig kappestrid med den undertrykte flertallet.
Forskere ved ETH Zürich i Sveits gjennomførte en svær datamaskinanalyse av bedriftsinformasjoner for hele verden i finansdatabasen Orbis. De startet med en liste på 43.000 transnasjonale selskaper. Så begynte de å se på eierskapsforhold og forbindelser for å se hvem som kontrollerer hva. På denne måten kartla de over en million eierskapsforbindelser og kunne for første gang bygge en datamodell som synliggjør global finansiell makt. De kom fram til at i 2007 var det 147 selskaper som kontrollerte 40 prosent av kapitalen i samtlige selskaper i basen. Disse 147 selskapene er ikke bare dominerende, men de eier også hverandre. Tre fjerdedeler av eierskapet til aksjene i kjernen tilhører kjernen sjøl. Vi snakker altså om en tett sammenvevd gruppe av selskaper. Les rapporten her. (pdf) Grafisk ser modellen slik ut. De røde punktene er selskapene i kjernen. Til høyre et utsnitt som viser forbindelsen mellom finansselskapene.
147 toppledere ville fått plass i en leddbuss. Hvis det har skjedd noen endringer siden 2007, så må det være at selskapene er blitt færre, ikke minst fordi finanskrisa førte til en voldsom konsentrasjon av det amerikanske bank- og finansvesenet.
Krysseierskap og personalallianser sørger for at kontrollen over kapitalen holdes innafor ei ganske lita gruppe. Det vi har begynt å røre ved her er det internasjonale monopolborgerskapets organisering som klasse.
Politisk/økonomisk organisering
Monopolborgerskapet er ikke bare organisert via den kapitalen de kontrollerer. Det er et nødvendig, men ikke tilstrekkelig ledd. I tillegg finnes det stiftelser, tenketanker, nettverk og politiske møteplasser. (Hadde jeg vært universitetslærer med ei gruppe studenter å rettleie, ville jeg lagd graveoppgaver om dette. Ta de ti største tenketankene og de 50 største selskapene og plukk ut personalallianene mellom dem, for eksempel.)
Men jeg skal gi noen eksempler, som ikke krever mye datakraft eller mange arbeidsuker. Ta Council of Foreign Relations. Det er en av verdens mektigste tenketanker. Wikipedia skriver:
Its membership has included senior politicians, more than a dozen secretaries of state, CIA directors, bankers, lawyers, professors, and senior media figures. The CFR promotes globalization, free trade, reducing financial regulations on transnational corporations, and economic consolidation into regional blocs such as NAFTA or the European Union, and develops policy recommendations that reflect these goals. …
The CFR meetings convene government officials, global business leaders and prominent members of the intelligence/foreign-policy community to discuss international issues. CFR publishes the bi-monthly journal Foreign Affairs, and runs the David Rockefeller Studies Program, which influences foreign policy by making recommendations to the presidential administration and diplomatic community, testifying before Congress, interacting with the media, and publishing on foreign policy issues.
CFR er langt på vei en stat i staten, og det er ikke mange store utenrikspolitiske saker som ikke har vært gjennom der. Når de for eksempel utgir en rapport om Enhancing U.S. Support for Peace Operations in Africa, så er det intet mindre enn et autoritativt forslag til ny Afrika-strategi for å sikre USAs hegemoni.
Eller ta en rapport under tittelen The TPP Is the Last, Best Opportunity for New Global Trade Rules. Dette er noe nær marsjordren til politikerne med hilsen oligarkene.
Ved hjelp av noen enkle verktøy har jeg lagd en rudimentær skisse av CFRs nettverk. (Jeg må utelate mesteparten, ellers ville det blitt for mye informasjon på liten plass.)
Dette er bare nettverket rundt styret i CFR, og som du vil se omfatter det noen av USAs største selskaper, slik som ALCOA, Pepsico, IBM, Boeing osv. Det omfatter noen av de største bankene og finansinstitusjonene, slik som Citigroup, Morgan Stanley og BlackRock. Og CFR er også knyttet til noen av de andre viktige tenketankene og stiftelsene, slik som Cato Institute, Hoover Institution, Brookings Institution («den mektigste tenketanken i verden» se plansje nedenfor), Center for Strategic and International Studies, Urban Institute og New America Foundation. Dette er crème de la crème av amerikansk storkapital og makt.
Monopolborgerskapets organisering som klasse
Man leser dette feil hvis man ser på disse maktsentrene som «verdensregjeringer». Det er nyttigere å se på dem som representantskap eller partier. De folkene som sitter her er ikke enige seg i mellom om alt mulig. Til tider er de rasende uenige. Men dette er fora der de møtes for å utrede politikk og linjer, bli enige om kompromisser og samordne sine klasseinteresser, i den grad de klarer det.
Kapitalismen er inne i flere djupe kriser, og monopolborgerskapet kaver etter å utvikle planer for å løse disse krisene til sin fordel. Generelt er de enige om globalisering, overnasjonalitet, monopolisering, nedbygging eller helst avskaffelse av velferdsstaten og fjerning av enhver hindring for kapitalens kontroll over arbeidskraft og naturressurser. Nasjonale regjeringer ser de stort sett som plunder og heft. Og det er mange her som hver for seg rår over mer kapital enn bruttonasjonalproduktet til et mellomstort land. Men det betyr ikke at de er samkjørte i alt, eller at de er organisert under en felles ledelse. Styrken i dette systemet er at det er tvert om! Det vil si, de er organisert og til en stor grad samkjørte, men nettverket er løst nok til at det gir rom for motsetninger og indre kamp. Og sterkt nok til at det kan sendes ut signaler som får regjeringer til å falle.
Bilderbergerne
Bare man nevner The Bilderberg Group, begynner småmurfene å hoppe opp og ned. Enhver som nevner Bilderberg blir uten videre plassert som «konspirasjonsteoretiker». Men bare rolig, dette er en helt hverdagslig overklasseinstitusjon der de største kapitalistene møter de politikerne de ønsker å påvirke, og der de diskuterer overklassepolitikk i overklasseomgivelser. Ingen ofringer under fullmånen, ingen hemmelige ritualer eller lange, svarte kapper. Bare en sekk med arbeiderfiendtlig og folkefiendtlig politikk.
Her er deltakerlista for møtet deres i 2015. Som du vil se er dette toppledere i noen av verdens rikeste selskaper, som AXA Group, Deutsche Bank, Royal Dutch Shell, Google, Airbus, JP Morgan, HSBC, F. Hoffmann-La Roche, UniCredit, Siemens, Raiffeisen Bank, Goldman Sachs. Det er et stort antall nåværende og tidligere toppolitikere (f.eks. folkemorderen Henry Kissinger), et stort knippe mediefolk og folk fra noen av de største stiftelsene og tenketankene. (Av de norske deltakerne ser man jo at dette ikke bare er elite.)
Det finnes noen flere sånne møteplasser for monopolborgerskapet. Den største er naturligvis World Economic Forum, som er langt mer utøvende enn Bilderberg. De lager politikk, og de gjør sånt som å opprette Forum for Young Global Leaders som de bruker til å markedsføre globalistisk politikk. De sier om seg sjøl at de er «Bold, brave, action-oriented and entrepreneurial, these individuals commit a portion of their time to jointly shape a better future and thereby improve the state of the world.» I stiftelseskomiteen sitter Norges kronprins Haakon, og det er de som står bak Global Dignity Project, som blant annet har hjemsøkt norske skoler.
Til sist vil jeg nevne Trilateralkommisjonen, som det også hersker mange myter om, men som også er et representantskap for monopolborgerskapet og deres politikere. I den norske utgaven av Wikipedia er til og med Trilateralkommisjonen en underkategori under oppslaget konspirasjonsteorier sammen med kornsirkler og Sions vises protokoller. Men kommisjonen finnes, den har en agenda og består av virkelige mennesker. Den italienske avisa Fatto Quitidiano brakte et ganske morsomt intervju med en av dem, italieneren Carlo Secchi. FQ spør:
– Og hvordan ser dere på framtida til Trilateralen?
Vi prøver å styrke dialogen mellom økonomien og politikken for å få institusjonenes og pengenes interesser til å sammenfalle.
…Vår visjon er et system som respekterer finansiell disiplin og et fritt marked, og som er dynamisk, som reduserer skattene og hjelper innbyggerne. Letta og Guidi har deltatt i dette prosjektet.
– Hvor mye betyr Trilateralkommisjonen?
Vi bestemmer ikke hva som skjer, men vi legger til rette for det.
(Planen for å gjøre kupp i Ukraina ble diskutert på Trilateralkommisjonens møte i oktober 2013.)
Studer dem, lær av dem
Jeg skriver ikke dette for å raljere over monopolborgerskapet eller mystifisere det. Tvert om, de er proffe og de er dyktige. Det er mye å lære av dem. Da Vladimir Lenin skrev Hva må gjøres? argumenterte han for at det måtte skapes ei allrussisk kommunistisk avis og skapes et samlet og disiplinert kommunistparti, et parti av profesjonelle revolusjonære. Og man må jo si at boljevikene lyktes med den strategien, i det minste i første omgang. Som kommunist hadde jeg naturligvis satt pris på om det hadde eksistert et kommunistisk parti, men jeg tror ikke tida er moden for det, og enda viktigere: om så var, hadde det vært langt fra tilstrekkelig.
Da jeg var svært ung og diskuterte strategi med Tron Øgrim, sa vi til hverandre gang på gang: organisasjon er fattigmanns kapital.
Det som er problemet i dag er at det store flertallet av folket som er undertrykt av de folkene jeg nettopp har omtalt, ikke er organisert, eller er forferdelig dårlig organisert. Vi har verken kapital eller organisasjon, for å sette det på spissen. Vi er noen fordømte amatører. De som har kapital er ikke bare uendelig mye rikere enn oss, de er uendelig mye bedre organisert og de er smartere enn oss (om enn ikke uendelig smartere). Det første må jeg bare innse at slik er det. Det andre kan jeg ikke godta, og det tredje skammer jeg meg over. Det er ingen naturlov at det er slik. Og vi kan ikke klage på overklassen. De gjør så godt de kan for å holde på makta. Og så få som de er, så lykkes de veldig godt. (Nå hjelper det riktignok å ha kapital for å organisere seg så godt. Disse apparatene koster hundretalls millioner dollar. Men likevel.) Vårt svar må være å organisere oss minst like godt som dem, eller helst bedre – og å bli smartere enn dem. Klarer vi ikke det, kan vi like gjerne levere inn deltakerbeviset.
I artikkelen Mulig modell for å organisere samfunnet på nytt har jeg lagt fram noen tanker om hvordan det kan gjøres.