Norge skal gi milliard-støtte til ulønnsomme prosjekter

– slik at enda flere ulønnsomme fabrikker kan bygges.

– Hvis Norge matcher utenlandske subsidier, er vi i en situasjon der vi subsidierer havvind for å sende kraft til en subsidiert grønn industri, skrev NHH-professor Lars Sørgard i et oppsiktsvekkende leserinnlegg i DN nylig der han kritiserer regjeringen.

Det er Nettavisen som gjengir innlegget.

Sørgard er mest kjent som lederen av Energikommisjonen. Han er bekymret for at politikerne nå skal åpne et subsidiesluk for å bygge prosjekter som skal gjøre Norge fattigere.

Han mener subsidiene av Norges første havvindprosjekt, som egentlig skulle være lønnsomt, kan bli 50 milliarder kroner. Det er mer enn Norge bruker årlig på bistand. Regjeringen har nettopp vedgått en gigantisk kostnadssprekk. Det skal bygges likevel.

Sørgaard er en av stadig flere som nå kritiserer subsidieutviklingen i Norge. «Uansvarlig og useriøs bruk av skattebetalernes penger», mener DN.

Da Regjeringen i fjor bestemte seg for å styrke Norges klimamål til å kutte «minst 55 prosent» innen 2030, var det uten en plan eller utredning av om det var mulig eller hvor mye det ville koste.

På spørsmål fra Nettavisen den gang om nøyaktig hvor kuttene skulle tas, svarte regjeringen at det skulle tas over alt, uten å peke på noe konkret: «Det viktigste virkemiddelet er økt CO₂-avgift, som gjør at næringslivet omstiller seg der hvor det lønner seg mest, først. Det finner næringslivet best ut av selv», var svaret fra klimadepartementet.

Siden den gang har klimasatsing etter klimasatsing gått i vasken. Men Miljødirektoratet sier at en enda høyere CO2-avgift ikke er nok.

Det store spørsmålet i Norge har lenge vært: «Hva skal vi leve av etter oljen?»

Det spørsmålet går som hånd i hanske med klimamålene Norge har vedtatt. For regjeringen ønsker at klimasatsing skal være er den nye oljen.

CO₂-fangst og lagring. Havvind. Batterier. Hydrogen.

Kommentar: Ei regjering som gir bort arvesølvet og ødelegger Norge

Professor Lars Sørgard setter fingeren i øyet på problemet vi har i Norge i dag. Regjeringa er så forhekset av ønsket om å «nå klilmamålene» at den er villig til å gjøre hva som helst, bare det kan kalles «grønt». Alt det Norge liksom skal satse på etter regjeringas mening er gigantiske underskuddsprosjekter. Å subsidiere alt dette er å kaste gode penger etter dårlige penger. Dette vil gjøre Norge fattigere,

Det vil gjøre deg, og ikke minst dine barn og barnebarn fattigere.

Hadde regjeringa vært oppriktig opptatt av klima, så ville den ha kunnet fastslå at Norge allerede har en av verdens aller mest miljøvennlige energiforsyninger. Det er ingen grunn til å gjennomføre noe «grønt skifte» i Norge.

Subsidierer de rike

Det regjeringa gjør er å lage suppestasjoner for de rike der de med henvisning til «klimamålene» kan få overført titalls av milliarder kroner til totalt meningsløse og ulønnsomme prosjekter. Og fordi de er ulønnsomme, vil vi aldri kunne leve av dem. For regjeringa er ikke det noe problem. Det er bare å tømme ytterligere milliarder ut av statskassa i enda flere subsidier.

Og statskassa der er oss alle. Det er vi og kommende generasjoner som skal få betale kostnadene med å ha den dårligste regjeringa vi noensinne har hatt. Milliardærene må skoggerle på vei til banken, vel vitende om at for å få mer er det bare å lage enda en utredning som krever «mer satsing på alternativ energi».

Nettavisen skriver:

Regjeringen vil dessuten ha betydelig mer havvind enn Norge har behov for. Det er derfor nødvendig å bygge et eget nettverk av eksportkabler i Nordsjøen slik at vi kan eksportere strømmen vi har subsidiert til våre naboland. Statsministerens kjærlige brev til EU-kommisjonens leder om strømmen EU skal få kjøpe har fått mye oppmerksomhet.

Vi holder oss med en svindyr politikerkaste

Nedenfor gjengir vi det vi skrev i 2020, om merk deg at det er blitt enda verre på de tre årene som har gått. Et samlet Storting, med Rødt og SV på plass, har blant annet vedtatt å gi bort nær 80 milliarder kroner til våpenindustrien og oligarkene i Ukraina, samt at subsidiene til meningsløse energiprosjekter er blitt enda mer vanvittige. Og ikke minst ble det brukt 300 milliarder bare i 2020 på en spinnvill «koronapolitikk».

Dette er den internasjonale finanskapitalens og våpenindustriens regjering. Spørsmålet er hvor lang tid det går før nordmenn flest skjønner at vi ikke har råd til å holde oss med en så svindyr politikerkaste.

Her er hva vi skrev 18. februar 2020:

I nyttårstalen i 2007 lovte Jens Stoltenberg at Norge skulle gjennomføre en «månelanding» ved å utvikle en teknologi som skulle redde verdens klima. Det dreide seg om et prosjekt som skulle gjøre det mulig å rense utslipp av klimagasser. I 2013 måtte man slå fast at dette var penger kastet rett ut av vinduet og at hele månelandinga hadde kræsjlandet. De rødgrønne brukte 7,2 milliarder kroner på utvikling av teknologier for fangst og lagring av CO2.

Også regjeringa Solberg ville bruke milliarder på karbonfangst, nemlig mellom 7,2 og 12,6 milliarder kroner.

I en rapport om karbonfangst og lagring fra 2017, som ble utført på oppdrag fra regjeringa, var konklusjonen at Norge bør droppe sine prosjekter for å fange og lagre CO₂, for de er ikke samfunnsøkonomisk lønnsomme.

Det foreligger ingen sluttrapport over hvor mye det totalt er kastet ut av vinduet siden 2007 til ingen nytte. Men det er svært mange milliarder. Og ikke nok med det. Nå vil Jonas Gahr Støre kaste enda flere milliarder den samme veien. I noe som kalles en «gigasatsing på hydrogen» skal det brukes mange milliarder, man sier ikke en gang hvor mange. Og mange av dem skal brukes på det Stoltenberg og Solberg har mislykkes med, nemlig karbonfangst og lagring. Dette skal gjøres for å bruke naturgass for å lage hydrogen, og dermed redusere energien man får ut til en brøkdel av den energien man putter inn. Fordi «klima».

Vi har en planøkonomisk politikerkaste som tror at teknologier skapes ved å pøse ut statlige milliarder, helt uten å se på det samfunnsøkonomiske regnestykket av det de holder på med. Denne kasten, som jo er finansiert av oljepenger via statskassa, lærer ikke, og ser heller ingen grunn til det.

Men det er mye verre enn som så

I Norge finnes det på begge sider av den såkalte politiske skillelinja en lavkirkelig klokkertro på at jo mer bistand Norge pøser ut over verden, jo bedre blir verden, og ikke minst jo bedre framstår vi, det vil si de.

Norge brukte 13 milliarder bistandskroner på å skape staten Sør-Sudan, og forfatteren Bibiana Dahle Piene beskriver dette i boka Norge i Sudan – På bunnen av sola, som et reint Klondyke for NGOene. De gikk så langt at at myndighetene ikke selv tok seg bryet med å bygge egne systemer og institusjoner. Pengene – og arbeiderne – kom alltid utenfra. Som regel fra Norge.

I boka Det internasjonale gjennombruddet viste professor Terje Tvedt hvordan overgangen fra en solidaritetstankegang til en bistandstankegang hadde ryddet veien for en bistandsindustri i milliardklassen.

Den samme tankegangen har ligget til grunn når Norge har gitt milliarder av kroner til å «redde regnskogen», uten at det lar seg gjøre å vise til noen vesentlig effekt – hvis man da ser bort fra at korrupte politikere og smarte spekulanter i land som Indonesia og Brasil har blitt søkkrike.

Det totale norske bistandbudsjettet nærmer seg nå 40 milliarder årlig. Også her er det nå «klima» som seiler opp som det viktige satsingsområdet. Regjeringa Solberg la opp til å bruke om lag 4,8 milliarder kroner på klima, miljø og hav i 2019. Men man har knapt nok administrasjon til å håndtere bruken av disse enorme summene, eller for den del kvalitetssikre resultatene.

Det man derimot vet er at Norge har bidratt til å skape noen gigantiske formuer i mottakerlandene, slik som for eksempel Angola. Norge har i tidsperioden 1999 til 2017 bevilget 208 millioner kroner i stat til stat-bistand til Angola, altså penger som ble forvaltet av offentlig sektor, nærmere bestemt president José Eduardo dos Santos. Totalt har Norge gitt 3,2 milliarder kroner i bistand til Angola. Isabel dos Santos, presidentens datter, anklages nå for å ha forsynt seg grådig fra landets statskasse til å bygge opp sitt eget forretningsimperium. Hennes estimerte formue er nå på 2,2 milliarder dollar, og hun anklages for å ha bygd den opp gjennom korrupsjon svindel, skriver International Consortium of Investigative Journalists.

Og slik kunne vi fortsette. Vi vet ikke om bistanden virker slik det sies at den skal gjøre, men det vi vet er at svært mange er blitt rike på den. Det gjelder korrupte ledere i den «tredje verden», men det gjelder også finansinstitusjoner og bistandens egen konsulentindustri.

UD, bistand og elitesirkulasjonen

– Bistandskontrakt ga millionutbytte

13,5 milliarder til krigen mot Syria

Erna Solberg har gitt minst 13,5 milliarder norske skattekroner til krigen mot Syria. Det meste er blitt kanalisert gjennom norske NGOer til organisasjoner med svært intim forbindelse til terroristhærene i Syria. Det finnes ingen kontroll over hvor pengene er blitt av, men de romslige gavene har gjort terroristene i stand til å fortsette sin brutale krig i enda lengre tid enn det ellers hadde vært mulig å gjøre. Og det har gitt Erna Solberg internasjonal status og en jobb i FN-systemet «for å sikre bærekraftmålene».

Solberg lovet bort 500 millioner kroner i superstjerneshow i New York

En stor bidragsyter til Lockheed Martin

Som en av verdens største kjøpere av skandaleflyet F 35 har norske politikere fra «bege fløyer» sørget for å skape en gullgruve for våpenprodusentene, storaksjonærene og topplederne, ikke minst i Lockheed Martin.

Terje Alnes skriver:

«Kampflykjøpet er den største offentlige investering som noen gang er gjort. Selve anskaffelsen skulle koste oss 68 milliarder, men den virkelig store kostnaden blir å drifte flyene. Totalkostnadene ble i 2017 stipulert til 268 milliarder kroner. Men erfaringene fra USA tyder på at F-35 er enda dyrere i drift enn det Forsvaret har lagt inn i kalkylene.»

Hundrevis av millioner til det nazibefengte regimet i Ukraina og til Clinton

Solbergregimet har vist en enorm giverglede overfor det gjennomkorrupte og nazibefengte regimet i Ukraina. I flere år har man gitt rundt to hundre millioner av gangen til Kiev, som direkte tilskudd til statskassa, uten noen som helst mulighet til å kontrollere hvor pengene havner.

Norge øste hundrevis av millioner over Clinton Foundation, noe både Jonas Gahr Støreog Børge Brende var ansvarlige for. «Vi» var de største bidragsyterne – sammen med Saudi-Arabia.

Ukraina, Europas mest korrupte land

Oljefondet – det største sluket av dem alle

Det kalles Statens pensjonsfond utland, noe som er svært så misvisende, siden fondet i hvert fall ikke skal brukes til pensjoner i Norge. Nå er fondet på 10.000 milliarder norske kroner, og det eier 1,5 % av aksjene i verden. Men først og fremst har det stilt risikokapital til rådighet for gigantene på Wall Street. Oljefondet er blitt en kassakreditt for de aller største selskapene, bankene og investeringsfondene. «Vi» er de beste kameratene til Morgan, Rockefeller, BlackRock, Vanguard, State Street og Goldman Sachs. Og det er jo ikke rart. De har fått oljeformuen til disposisjon. Og nå er vi i gang med en ny runde. Nå er det «klima» som skal brukes, og det i stor stil, for å plyndre statskassene både i Norge og mange andre land:

Nå skal statskassene tømmes – fordi «klima»

De norske politikernes gavmildhet med den norske nasjonalformuen har gitt dem muligheter til å menges med verdenseliten og stråler på scener i utlandet. De øser ut av felleskapets kasse, og sikrer seg både berømmelse og lukrative retrettstillinger. Men glem ikke at det er vi som har valgt dem.