Kampflyskandalen F-35

19
Skandaleflyet F35. Foto: Shutterstock
Terje Alnes

Av Terje Alnes.

Vedtaket om at Norge skal kjøpe 52 kampfly av typen F-35 blir en større og større skandale. Kostnadene er hinsides fatteevne og flyene lever overhode ikke opp til produsentens løfter.

Mot stemmene til Fremskrittspartiet (!) ga Stortinget i juni 2009 sin tilslutning til Regjeringen om å innlede forhandlinger om kjøp av nye kampfly av typen F-35 Joint Strike Fighter (JSF) fra den amerikanske flyprodusenten Lockheed Martin.
Kampflykjøpet er den største offentlige investering som noen gang er gjort. Selve anskaffelsen skulle koste oss 68 milliarder, men den virkelig store kostnaden blir å drifte flyene. Totalkostnadene ble i 2017 stipulert til 268 milliarder kroner. Men erfaringene fra USA tyder på at F-35 er enda dyrere i drift enn det Forsvaret har lagt inn i kalkylene. På Forsvarsdepartementets egen nettside kampfly.no er kostnadskalkylene imidlertid ikke oppdatert siden november 2017.

Bergens Tidende kjørte i april en serie artikler der de viste at kampflyanskaffelsen vil bli mye dyrere for Norge enn det Stortinget har forutsatt, hele 16 milliarder kroner dyrere. For å forstå hvor mye penger dette er så tilsvarer det ca. tre ganger så mye som Hærens årlige budsjett (5,6 milliarder kroner). Regjeringen bestrider BTs regnestykke, men historien om F-35 gjør at det er minimal grunn til å tro på produsentens kalkyler, selv om Regjeringen åpenbart gjør det.

Pentagon-syndromet: Enorme kostnader til minimal nytte

antiwar.com kunne vi i forrige uke lese saken «A Wasteful Weapon for America’s Forever Wars. The Ultra-Costly, Underwhelming F-35 Fighter». Den burde ha interesse for Regjeringen, Stortinget og … norske skattebetalere. Den begynner slik: «Hvordan har du det med tall? Jeg kan takle 1,5 millioner dollar. Jeg tror jeg til og med kan forestille meg 1,5 milliarder dollar, en sum tusen ganger større. Men hva med en million ganger større verdi: 1,5 billioner dollar? Det er de estimerte kostnadene for Pentagon-programmet for å bygge, distribuere og vedlikeholde det ikke-så-nye F-35 jagerflyet i hele dets levetid.»

Da Lockheed Martin på 90-tallet vant kontrakten med den amerikanske staten om å produsere F-35, ble kampflyet markedsført som flyet som tilbød den best tenkelige teknologien til lavest mulig pris. En prototype – F-35 Lightning II – tok av for første gang i 2006. I de 13 årene siden den gang har F-35 gjennomgått en overveldende serie med store programforsinkelser og tilbakeslag, og svidd av store pengesummer hele veien. I 2014 avslørte CBSs «60 Minutes» at kampflyprogrammet lå syv år etter planen og allerede 163 milliarder dollar over budsjettet.

5 år senere og 13 år etter sin første flyging, fortsetter kontroversene rundt F-35. Harper’s Magazine brukte det nylig for å illustrere det som betegnes som «Pentagon-syndromet» – praksisen med å bruke enorme summer på våpen med marginal nytte.

Det tok 17 år etter at kampflyprogrammet startet, før flyet i 2018 ble brukt i aktiv tjeneste for første gang. Erfaringene er oppsiktsvekkende dårlige. US Navy utplasserte 6 fly i Midtøsten, og over flere måneder klarte flyene bare ett oppdrag hver tredje dag. Pentagons tidligere sjef for prøvingstesting uttalte at hadde det vært aktive luftkamper, kunne ikke F-35 kampflyene ha overlevd uten beskyttelse fra andre fly.

Det viktigste salgsargumentet for F-35 er stealth-teknologien, som gjør at det omtales som et «femte generasjons» jagerfly. Derfor argumenterer Pentagon med at F-35 vil vise seg langt mer overlevelsesdyktig enn tidligere krigsfly, i fremtidige konflikter med land utstyrt med sofistikerte radarer og overflate-til-luft-raketter. Imidlertid betales det en høy pris for denne teknologien, og ikke bare i monetære termer. For å opprettholde sin stealth-profil, må F-35 laste våpen internt. Den må også stole på et internt drivstoffsystem, som vil begrense rekkevidden i kamp. Flyets smidighet i luft-til-luft-kamp virker dårlig sammenlignet med eldre jagerfly som F-16.

Flyene er teknisk superkomplekse. De har programvare med åtte millioner kodelinjer, unike (og vilt dyre) hjelmer for pilotene; og vertikal landing/ kort startkapasitet, noe som førte til et design som gjør det mindre manøvrerbart for flyvåpenet og marinen. Resultatet: Kanskje det klassiske eksemplet på et fly som er langt mindre enn summen av dens svimlende dyre deler.

Flyprodusentens gullgruve

Lockheed Martin profitterer stort på flyet. Opprinnelig ble det solgt inn med en pris på 38 millioner dollar pr. fly, men nå viser beregningene at de vil koste 158,4 millioner dollar stk. Pentagon selger F-35 til allierte over hele verden. Til tross for forsinkelser, kostnadsoverskridelser og ytelsesproblemer, blir det fremdeles markedsført som det beste. Salg av fly til allierte som Norge har den ekstra fordelen at det redusere kostnadene pr. enhet.

Stortinget har hittil gitt bestillingsfullmakt til anskaffelse av 40 F-35 kampfly, med nødvendig tilleggsutstyr og tjenester. Norge vil motta 6 fly hvert år frem til 2024. I samsvar med planene for anskaffelse av nye kampfly legges det opp til å bestille ytterligere seks fly i 2019, med forventet levering i 2023.

Flyene viser seg altså å være heftet med en uendelig serie feil og problemer, og har pr. dags dato ikke vist seg kampdyktig. Kjøpet støvsuger forsvarsbudsjettet og gir oss minimalt med handlingsrom de neste 20 årene. Likevel står regjeringen Solberg fast på å gjennomføre flykjøpene.

Dette gleder Pentagon og Lockheed Martin. Minst 12 norskeide F-35 fly skal til enhver tid stå til disposisjon for «out-of-area» kriger i NATO-regi. Å vise seg som en lydig alliert og gjøre som USA ønsker er tross alt det viktigste element i norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk.

Kilder:

Kampfly.no – Forsvarsdepartementets sider om anskaffelsen av F-35, «Kampflyregning har økt med 16 milliarder kroner», bt.no 23.04.19, «A Wasteful Weapon for America’s Forever Wars», antiwar.com 16.09.19, «Vil kjøpe seks nye kampfly til 4,3 milliarder kroner», vg.no 02.09.19

Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til Terje Alnes.

Andre artikler av samme forfatter, se her.

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. AnneBrit says:

    De har nok aldri vært tenkt som forsvars-våpen, bare som håndvåpen for kazarmafiaen.

  2. Jeg trodde disse flyene i hovedsak var USA-hjelp. Sist jeg så etter var jagerfly “ute”. Nå er det droner og raketter, for ikke å snakke om supersoniske lavtflygende rakett-droner som flyr i Mach 3.

  3. runeulv says:

    Det er nok mer heller ting som at F-35 er dårlig i luftkamp er bevisst, da det er meningen at de skal skyte ned fiender før det kommer til luftkamp.

    At det er så mange som som ønsker å presentere flyet som en kstastrofe pga økonomiske og politiske interesser, er så lett å observere, at de kan ha dannet et ekko-kammersom leser hverandre, og som egentlig ikke er interessert i hvordan flyet flyr.

  4. Det amerikanske forsvars (angreps)budsjettet er ikke transparent, og enorme summer kan ikke gjøres rede for hvert år. Den militær-industrielle komplekset (MIC) har stort sett gjort som det ville etter de fant opp atombomben. Eisenhower og JFK forsøkte å advare men til ingen nytte, MIC får det stort sett som de vil med kongressen.

    F-35 er et eksempel på å overdesigne med vilje for å gjøre alt så komplekst og dyrt å drifte som mulig, for maksimal fortjeneste for Lockheed Martin. De får enorm profitt på delesalg, oppgraderinger og modifiseringer fra landene som har kjøpt flyet hvert år så lenge de har det. De store kontraktørene har sine folk på høyt plan i forsvarsministeriet.

    Norge kunne ha valgt Gripen JAS 39E, et fly som er konstruert for Skandinavia og nordområdene, og fått vedlikehold og oppgraderinger bare en halv times flytur unna i Sverige, eller Eurofigher Typhoon. Men Norge er USAs lydigste vasall, og Norge er snart en amerikansk militærbase allikevel.

  5. Helt riktig. Å påstå at F-35 er helt uegnet i “dogfight” faller på sin egen urimelighet når man ser hva flyet kan gjøre slik som her under Paris Air Show. Flere av manøverne man ser her er f.eks F-16 ikke i stand til å utføre, enda kan man stadig lese forståsegpåere som hevder at F-16 er overlegent F-35 i dogfight.

    Den største svakheten synes jeg er at de har valgt ènmotor-løsning i stedet for to, igrunn merkelig når man ser USAs jagerfly etter krigen hvor alle er tomotors utenom F-16.

    https://www.youtube.com/watch?v=93NdwZAeXhI
  6. De fleste, inkludert jeg, er amatører på dette selv om jeg alltid har vært flyinteressert og fulgt med mer enn de fleste.

    Èn motor gir selvsagt besparelser på vedlikehold. Du har nok rett i at dagens generasjon jetmotorer er mer driftssikre enn f.eks da F-16 kom. Det var ikke få av dem som styrtet, ikke bare i Norge selvsagt, pga. motorfeil de første 10-20 åra. Så lenge det am. forsvaret tydeligvis ikke satte krav om to motorer på sitt 5. generasjon allround kampfly regnet man på det som du sier og kom fram til at fordelene var større enn ulempene.

    F-15 har akkurat samme motorer som F-16, og det kunne være interessant å se om det er forskjeller med antall tapte fly mellom de to typene sett ift. antall produsert.

  7. runeulv says:

    Jeg kan ikke en gang si jeg er flyinteressert.

    Etter at interessen ble memer, har jeg blitt mye mindre sikker på at jeg forstår noe komplekst som amatør, da du som regel blir forklart en enkel analogi, så selv om du forstår den, så så er det en forenkling som ofte kutter ut noe vesentlig, og det er før problemstillingen om analogien er god i det hele tatt.

    På felt hvor amatøren kan få prøve eller oppleve selv, så er det imidlertid amatørene jeg hører på, da de som regel har liten grunn for å lyve. Om du lurer på vedlikehold av treverk, er trebåtforum ei gullgruve av komptente amatører, mens proffene som regel skal selge deg noe.

  8. energo says:

    De fleste var èn-motors. Fra F-80, F-84 og F-86 til Starfighteren, Thunderchief, F-106 og en rekke andre. US Navy hadde også sine, bla. F-8, A-4 og A-7. F-106 og F-105 var sågar regnet som noen av de mest driftsikre typene på den tiden.

    Kortversjonen er at F-16 historisk sett har 2-3 ganger flere havarier totalt sett enn F-15, alt etter hvilken modell man snakker om.

    Men her er det store innbyrdes forskjeller og et komplisert samspill av faktorer, som gjør en sammenligning svært vanskelig. To motorer gir større handlingsrom i noen situasjoner, men kan også komplisere mer i andre tilfeller: det er dobbelt så mye som kan gå galt og det er mer krevende for en pilot å håndtere. Den ene motoren kan også lett slå ut den andre, om f.eks. deler løsner.

    Ikke minst bruksmønster spiller en stor rolle, f.eks. flyr F-16 lavere i en air-to-ground-rolle og er dermed mer utsatt enn F-15 som er mer i høyden.

    Statistikkene viser også at overlevelsesevnen ved motorhavarier er omtrent den samme om det er èn eller to-motors. Dvs. at pilotene i like stor grad er i stand til å skyte seg ut.

    Pilotene jeg har snakket med, som har lang erfaring med begge typer, sier gjerne at det ikke er antall motorer som er problemet, men alle de andre faktorene som spiller inn, enten det er i kamp eller trening.

    Frem til 1970-årene hersket det en konsensus i bransjen, også sivilt, om at fler-motor var tryggest. Men det endret seg når man faktisk begynte å analysere havariene. Nå husker jeg ikke detaljene i forbifarten, men for en god del år siden var det en fatal ulykke med en 737 hvor den ene motoren kuttet ut. I forvirringen, bla. på grunn av utydelige instrumenter, så pilotene feil og kuttet drivstofforsyningen til feil motor. Dette var et enkelt tilfelle, men illustrerer utfordringen med å håndtere feilsituasjoner når det er et mer komplisert utgangspunkt.

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

11 flere kommentarer

Deltakere