oss 100 kroner!
Av Terje Alnes.
Vedtaket om at Norge skal kjøpe 52 kampfly av typen F-35 blir en større og større skandale. Kostnadene er hinsides fatteevne og flyene lever overhode ikke opp til produsentens løfter.
Mot stemmene til
Fremskrittspartiet (!) ga Stortinget i juni 2009 sin tilslutning til
Regjeringen om å innlede forhandlinger om kjøp av nye kampfly av typen
F-35 Joint Strike Fighter (JSF) fra den amerikanske flyprodusenten
Lockheed Martin.
Kampflykjøpet er den største offentlige investering som noen
gang er gjort. Selve anskaffelsen skulle koste oss 68 milliarder, men
den virkelig store kostnaden blir å drifte flyene. Totalkostnadene ble i
2017 stipulert til 268 milliarder kroner. Men erfaringene fra USA tyder
på at F-35 er enda dyrere i drift enn det Forsvaret har lagt inn i
kalkylene. På Forsvarsdepartementets egen nettside kampfly.no er kostnadskalkylene imidlertid ikke oppdatert siden november 2017.
Bergens Tidende kjørte i april en serie artikler der de viste at kampflyanskaffelsen vil bli mye dyrere for Norge enn det Stortinget har forutsatt, hele 16 milliarder kroner dyrere. For å forstå hvor mye penger dette er så tilsvarer det ca. tre ganger så mye som Hærens årlige budsjett (5,6 milliarder kroner). Regjeringen bestrider BTs regnestykke, men historien om F-35 gjør at det er minimal grunn til å tro på produsentens kalkyler, selv om Regjeringen åpenbart gjør det.
Pentagon-syndromet: Enorme kostnader til minimal nytte
På antiwar.com kunne vi i forrige uke lese saken «A Wasteful Weapon for America’s Forever Wars. The Ultra-Costly, Underwhelming F-35 Fighter». Den burde ha interesse for Regjeringen, Stortinget og … norske skattebetalere. Den begynner slik: «Hvordan har du det med tall? Jeg kan takle 1,5 millioner dollar. Jeg tror jeg til og med kan forestille meg 1,5 milliarder dollar, en sum tusen ganger større. Men hva med en million ganger større verdi: 1,5 billioner dollar? Det er de estimerte kostnadene for Pentagon-programmet for å bygge, distribuere og vedlikeholde det ikke-så-nye F-35 jagerflyet i hele dets levetid.»
Da Lockheed Martin på 90-tallet vant kontrakten med den amerikanske staten om å produsere F-35, ble kampflyet markedsført som flyet som tilbød den best tenkelige teknologien til lavest mulig pris. En prototype – F-35 Lightning II – tok av for første gang i 2006. I de 13 årene siden den gang har F-35 gjennomgått en overveldende serie med store programforsinkelser og tilbakeslag, og svidd av store pengesummer hele veien. I 2014 avslørte CBSs «60 Minutes» at kampflyprogrammet lå syv år etter planen og allerede 163 milliarder dollar over budsjettet.
5 år senere og 13 år etter sin første flyging, fortsetter kontroversene rundt F-35. Harper’s Magazine brukte det nylig for å illustrere det som betegnes som «Pentagon-syndromet» – praksisen med å bruke enorme summer på våpen med marginal nytte.
Det tok 17 år etter at kampflyprogrammet startet, før flyet i 2018 ble brukt i aktiv tjeneste for første gang. Erfaringene er oppsiktsvekkende dårlige. US Navy utplasserte 6 fly i Midtøsten, og over flere måneder klarte flyene bare ett oppdrag hver tredje dag. Pentagons tidligere sjef for prøvingstesting uttalte at hadde det vært aktive luftkamper, kunne ikke F-35 kampflyene ha overlevd uten beskyttelse fra andre fly.
Det viktigste salgsargumentet for F-35 er stealth-teknologien, som gjør at det omtales som et «femte generasjons» jagerfly. Derfor argumenterer Pentagon med at F-35 vil vise seg langt mer overlevelsesdyktig enn tidligere krigsfly, i fremtidige konflikter med land utstyrt med sofistikerte radarer og overflate-til-luft-raketter. Imidlertid betales det en høy pris for denne teknologien, og ikke bare i monetære termer. For å opprettholde sin stealth-profil, må F-35 laste våpen internt. Den må også stole på et internt drivstoffsystem, som vil begrense rekkevidden i kamp. Flyets smidighet i luft-til-luft-kamp virker dårlig sammenlignet med eldre jagerfly som F-16.
Flyene er teknisk superkomplekse. De har programvare med åtte millioner kodelinjer, unike (og vilt dyre) hjelmer for pilotene; og vertikal landing/ kort startkapasitet, noe som førte til et design som gjør det mindre manøvrerbart for flyvåpenet og marinen. Resultatet: Kanskje det klassiske eksemplet på et fly som er langt mindre enn summen av dens svimlende dyre deler.
Flyprodusentens gullgruve
Lockheed Martin profitterer stort på flyet. Opprinnelig ble det solgt inn med en pris på 38 millioner dollar pr. fly, men nå viser beregningene at de vil koste 158,4 millioner dollar stk. Pentagon selger F-35 til allierte over hele verden. Til tross for forsinkelser, kostnadsoverskridelser og ytelsesproblemer, blir det fremdeles markedsført som det beste. Salg av fly til allierte som Norge har den ekstra fordelen at det redusere kostnadene pr. enhet.
Stortinget har hittil gitt bestillingsfullmakt til anskaffelse av 40 F-35 kampfly, med nødvendig tilleggsutstyr og tjenester. Norge vil motta 6 fly hvert år frem til 2024. I samsvar med planene for anskaffelse av nye kampfly legges det opp til å bestille ytterligere seks fly i 2019, med forventet levering i 2023.
Flyene viser seg altså å være heftet med en uendelig serie feil og problemer, og har pr. dags dato ikke vist seg kampdyktig. Kjøpet støvsuger forsvarsbudsjettet og gir oss minimalt med handlingsrom de neste 20 årene. Likevel står regjeringen Solberg fast på å gjennomføre flykjøpene.
Dette gleder Pentagon og Lockheed Martin. Minst 12 norskeide F-35 fly skal til enhver tid stå til disposisjon for «out-of-area» kriger i NATO-regi. Å vise seg som en lydig alliert og gjøre som USA ønsker er tross alt det viktigste element i norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk.
Kilder:
Kampfly.no – Forsvarsdepartementets sider om anskaffelsen av F-35, «Kampflyregning har økt med 16 milliarder kroner», bt.no 23.04.19, «A Wasteful Weapon for America’s Forever Wars», antiwar.com 16.09.19, «Vil kjøpe seks nye kampfly til 4,3 milliarder kroner», vg.no 02.09.19
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til Terje Alnes.
