Vi holder oss med en svindyr politikerkaste

0
I 2016 lovte Erna Solberg 10 milliarder norske kroner til krigen mot Syria. Her sammen med Sheikh Sabah Al-Khalid Al-Sabah fra Kuwait, Angela Merkel, David Cameron og Ban Ki-Moon. Raed al Saleh fra White Helmets deltok også.

I nyttårstalen i 2007 lovte Jens Stoltenberg at Norge skulle gjennomføre en «månelanding» ved å utvikle en teknologi som skulle redde verdens klima. Det dreide seg om et prosjekt som skulle gjøre det mulig å rense utslipp av klimagasser. I 2013 måtte man slå fast at dette var penger kastet rett ut av vinduet og at hele månelandinga hadde kræsjlandet. De rødgrønne brukte 7,2 milliarder kroner på utvikling av teknologier for fangst og lagring av CO2.

Også regjeringa Solberg ville bruke milliarder på karbonfangst, nemlig mellom 7,2 og 12,6 milliarder kroner.

I en rapport om karbonfangst og lagring fra 2017, som ble utført på oppdrag fra regjeringa, var konklusjonen at Norge bør droppe sine prosjekter for å fange og lagre CO₂, for de er ikke samfunnsøkonomisk lønnsomme.

Det foreligger ingen sluttrapport over hvor mye det totalt er kastet ut av vinduet siden 2007 til ingen nytte. Men det er svært mange milliarder. Og ikke nok med det. Nå vil Jonas Gahr Støre kaste enda flere milliarder den samme veien. I noe som kalles en «gigasatsing på hydrogen» skal det brukes mange milliarder, man sier ikke en gang hvor mange. Og mange av dem skal brukes på det Stoltenberg og Solberg har mislykkes med, nemlig karbonfangst og lagring. Dette skal gjøres for å bruke naturgass for å lage hydrogen, og dermed redusere energien man får ut til en brøkdel av den energien man putter inn. Fordi «klima».

Vi har en planøkonomisk politikerkaste som tror at teknologier skapes ved å pøse ut statlige milliarder, helt uten å se på det samfunnsøkonomiske regnestykket av det de holder på med. Denne kasten, som jo er finansiert av oljepenger via statskassa, lærer ikke, og ser heller ingen grunn til det.

Men det er mye verre enn som så

I Norge finnes det på begge sider av den såkalte politiske skillelinja en lavkirkelig klokkertro på at jo mer bistand Norge pøser ut over verden, jo bedre blir verden, og ikke minst jo bedre framstår vi, det vil se de.

Norge brukte 13 milliarder bistandskroner på å skape staten Sør-Sudan, og forfatteren Bibiana Dahle Piene beskriver dette i boka Norge i Sudan – På bunnen av sola, som et reint Klondyke for NGOene. De gikk så langt at at myndighetene ikke selv tok seg bryet med å bygge egne systemer og institusjoner. Pengene – og arbeiderne – kom alltid utenfra. Som regel fra Norge.

I boka Det internasjonale gjennombruddet viste professor Terje Tvedt hvordan overgangen fra en solidaritetstankegang til en bistandstankegang hadde ryddet veien for en bistandsindustri i milliardklassen.

Den samme tankegangen har ligget til grunn når Norge har gitt milliarder av kroner til å «redde regnskogen», uten at det lar seg gjøre å vise til noen vesentlig effekt – hvis man da ser bort fra at korrupte politikere og smarte spekulanter i land som Indonesia og Brasil har blitt søkkrike.

Det totale norske bistandbudsjettet nærmer seg nå 40 milliarder årlig. Også her er det nå «klima» som seiler opp som det viktige satsingsområdet. Regjeringa Solberg la opp til å bruke om lag 4,8 milliarder kroner på klima, miljø og hav i 2019. Men man har knapt nok administrasjon til å håndtere bruken av disse enorme summene, eller for den del kvalitetssikre resultatene.

Det man derimot vet er at Norge har bidratt til å skape noen gigantiske formuer i mottakerlandene, slik som for eksempel Angola. Norge har i tidsperioden 1999 til 2017 bevilget 208 millioner kroner i stat til stat-bistand til Angola, altså penger som ble forvaltet av offentlig sektor, nærmere bestemt president José Eduardo dos Santos. Totalt har Norge gitt 3,2 milliarder kroner i bistand til Angola. Isabel dos Santos, presidentens datter, anklages nå for å ha forsynt seg grådig fra landets statskasse til å bygge opp sitt eget forretningsimperium. Hennes estimerte formue er nå på 2,2 milliarder dollar, og hun anklages for å ha bygd den opp gjennom korrupsjon svindel, skriver International Consortium of Investigative Journalists.

Og slik kunne vi fortsette. Vi vet ikke om bistanden virker slik det sies at den skal gjøre, men det vi vet er at svært mange er blitt rike på den. Det gjelder korrupte ledere i den «tredje verden», men det gjelder også finansinstitusjoner og bistandens egen konsulentindustri.

UD, bistand og elitesirkulasjonen

– Bistandskontrakt ga millionutbytte

13,5 milliarder til krigen mot Syria

Erna Solberg har gitt minst 13,5 milliarder norske skattekroner til krigen mot Syria. Det meste er blitt kanalisert gjennom norske NGOer til organisasjoner med svært intim forbindelse til terroristhærene i Syria. Det finnes ingen kontroll over hvor pengene er blitt av, men de romslige gavene har gjort terroristene i stand til å fortsette sin brutale krig i enda lengre tid enn det ellers hadde vært mulig å gjøre. Og det har gitt Erna Solberg internasjonal status og en jobb i FN-systemet «for å sikre bærekraftmålene».

Solberg lovet bort 500 millioner kroner i superstjerneshow i New York

En stor bidragsyter til Lockheed Martin

Som en av verdens største kjøpere av skandaleflyet F 35 har norske politikere fra «bege fløyer» sørget for å skape en gullgruve for våpenprodusentene, storaksjonærene og topplederne, ikke minst i Lockheed Martin.

Terje Alnes skriver:

«Kampflykjøpet er den største offentlige investering som noen gang er gjort. Selve anskaffelsen skulle koste oss 68 milliarder, men den virkelig store kostnaden blir å drifte flyene. Totalkostnadene ble i 2017 stipulert til 268 milliarder kroner. Men erfaringene fra USA tyder på at F-35 er enda dyrere i drift enn det Forsvaret har lagt inn i kalkylene.»

Hundrevis av millioner til det nazibefengte regimet i Ukraina og til Clinton

Solbergregimet har vist en enorm giverglede overfor det gjennomkorrupte og nazibefengte regimet i Ukraina. I flere år har man gitt rundt to hundre millioner av gangen til Kiev, som direkte tilskudd til statskassa, uten noen som helst mulighet til å kontrollere hvor pengene havner.

Norge øste hundrevis av millioner over Clinton Foundation, noe både Jonas Gahr Støre og Børge Brende var ansvarlige for. «Vi» var de største bidragsyterne – sammen med Saudi-Arabia.

Ukraina, Europas mest korrupte land

Oljefondet – det største sluket av dem alle

Det kalles Statens pensjonsfond utland, noe som er svært så misvisende, siden fondet i hvert fall ikke skal brukes til pensjoner i Norge. Nå er fondet på 10.000 milliarder norske kroner, og det eier 1,5 % av aksjene i verden. Men først og fremst har det stilt risikokapital til rådighet for gigantene på Wall Street. Oljefondet er blitt en kassakreditt for de aller største selskapene, bankene og investeringsfondene. «Vi» er de beste kameratene til Morgan, Rockefeller, BlackRock, Vanguard, State Street og Goldman Sachs. Og det er jo ikke rart. De har fått oljeformuen til disposisjon. Og nå er vi i gang med en ny runde. Nå er det «klima» som skal brukes, og det i stor stil, for å plyndre statskassene både i Norge og mange andre land:

Nå skal statskassene tømmes – fordi «klima»

De norske politikernes gavmildhet med den norske nasjonalformuen har gitt dem muligheter til å menges med verdenseliten og stråler på scener i utlandet. De øser ut av felleskapets kasse, og sikrer seg både berømmelse og lukrative retrettstillinger. Men glem ikke at det er vi som har valgt dem.


Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.

Forrige artikkelUnder Lupen: Dagsrevyens Libyadekning
Neste artikkelMonokultur
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).