The Great Reset – Den store omstarten – Del 2

24. desember 2022

great reset maske — Skjermdump fra World Economic Forum

Dette er del 2 av en analyse av hva milliardærklubben World Economic Forum ønsker å gjøre for å forandre verden i sitt bilde. Erik Plahte skrev denne analysen i juli 2020, og den er like aktuell i dag. Dette er den vestlige storkapitalens plan for sin klassekrig for å forme verden i sitt bilde. Første del leser du her. – Red.

The Great Reset det foreløpig siste av en rekke initiativ med global rekkevidde fra World Economic Forum (WEF): Global Redesign Initiative, «stakeholder»-kapitalisme, den fjerde industrielle revolusjonen og samarbeidsavtalen med FN (se Del 1 av denne dobbeltartikkelen).

Global Redesign Initiative (omtalt en rekke ganger på steigan.no, første gang her) er WEFs plan for å nytegne den rådende verdensorden av nasjonalstater og internasjonale organisasjoner. WEF vil erstatte den med et system der det er de som har makt, penger, interesse og innflytelse, som griper initiativet og får med seg andre «stakeholders» de ønsker å trekke med seg. Dette er den strategiske hovedplanen som alle de seinere initiativene kan sees som en konkretisering av.

«Stakeholder»-kapitalismen omtalte jeg i punkt 8 i denne artikkelserien slik:

World Economic Forum (WEF), som er et organ for finanskapitalens og megakonsernenes fellesinteresser, går også inn for en reformert kapitalisme – «stakeholder capitalism» – til forskjell fra den rådende «shareholder capitalism» (aksjonærkapitalisme) som utelukkende ser utbytte til aksjonærene som mål for virksomheten. I «stakeholder»-kapitalismen er derimot idealet at private konsern skal være samfunnets forvaltere eller verger («trustees» er ordet Klaus Schwab, leder for WEF, bruker). «Formålet med et selskap er å engasjere alle dets ‘stakeholders’ i en felles og bærekraftig verdiskaping. Gjennom dette tjener ikke selskapet bare sine aksjonærer, men alle sine ‘stakeholders’ – tilsatte, kunder, leverandører, lokalsamfunn og samfunnet som helhet», står det innledningsvis i WEFs Davosmanifest. På snaue to sider trekker det opp de grunnleggende retningslinjene for private konsern i det WEF omtaler som «Den fjerde industrielle revolusjonen».

Denne «stakeholder»-kapitalismen framstilles som et økonomisk kinderegg:

Den vil skape ny og varig vekst i den stagnerende kapitalismen.
Den vil løse klima- og miljøproblemene og bli bærekraftig.
Den vil være inkluderende og skape ei bedre framtid for alle.

Organisasjonen Business Roundtable (BR) samler bedriftslederne i de ledende konsernene i USA. Sammenlagt har disse konsernene 15 millioner tilsatte og betaler årlig nesten 300 milliarder US$ til aksjonærene. BR har vedtatt et manifest i samme gate som WEFs Davosmanifest, undertegna av blant andre Jeff Bezos (Amazon), Tim Cook (Apple), Laurence D. Fink (BlackRock), Darren W. Woods (Exxon Mobil), Marillyn A. Hewson (Lockheed Martin), tilsammen 181 ledere som i likhet med disse 5 ikke akkurat har utmerka seg som foregangsmenn og -kvinner for godt betalte jobber, trygge tilsettingsvilkår, gode arbeidsvilkår og ledende i kampen mot miljørasering og klimakatastrofe.

Den fjerde industrielle revolusjonen som vi ifølge WEF nå er midt oppi, er kjennetegna av teknologiske gjennombrudd i kunstig intelligens, robotikk, internett og tingenes internett, nano- og bioteknologi, energiteknologi m.m.

Med slike endringer i produktivkreftene vil produksjonsforholdene endres dramatisk, og dette må få følger for hvordan næringslivet styres og organiseres, både internt og som del av samfunnet. Dette er enda en grunn til at «stakeholder»-kapitalisme nå er svaret på verdens økonomiske og miljømessige problemer, hevder Schwab (lenke).

Dersom ikke det politiske systemet tilpasser seg, vil det møte økende problemer, sier han videre. For nå skjer endringene så fort og er så omfattende at offentlige myndigheter som er bygd opp etter forholdene etter den andre og tredje industrielle revolusjonen, ikke helt henger med. Og hvordan mener han det må endre seg? Jo, myndighetene må bli mer på hugget («agile»), akkurat slik som det private næringslivet har vært nødt til.

Dette er også målet for WEFs Globalisering 4.0: «Praktisk offentlig-privat samarbeid for å hjelpe regjeringene med å finne offensive samarbeidsløsninger på presserende globale problemer i en mer kompleks verden som blir raskt forvandla på grunn av den fjerde industrielle revolusjonen.»

I juni 2019 undertegna WEF en strategisk partnerskapsavtale – et såkalt Memorandum of Understanding – med FN. (Se oppslag på steigan.no.) Dette skrittet fra FNs side inngår i en prosess som har pågått i et par tiår, ifølge rapporten Fit for whose purpose? (2015) fra Global Policy Forum, en uavhengig organisasjon som har et kritisk blikk på FN og global politikkutforming, og som fremmer ansvarlighet og at vanlige borgere skal få delta i avgjørelser om fred, sikkerhet, sosial rettferdighet og internasjonal lov. De skriver:

I de to siste tiårene har FN-systemet satset tungt på disse «partnerskapene» for å trekke inn og engasjere private foretak og filantropiske stiftelser, som de ser på som nøkkelledd for å oppnå en bærekraftig utvikling. Disse partnerskapene – mange av dem omtalt som multi-stakeholder – bygger på en oppfatning av at regjeringene ikke er i stand til å løse globale problemer aleine, og at det er de store konsernene som er de viktigste driverne av økonomisk utvikling og som er «hoveddrivkrafta» for vekst og nye jobber.

Med andre ord, helt i tråd med WEFs syn på hvordan internasjonale forhold skal reguleres, og stikk i strid med det opprinnelige grunnlaget for FN som bygger på internasjonalt samarbeid mellom suverene nasjonalstater.

Hva innebærer alt dette?

Sjølsagt tegner Schwab et glansbilde av en framtidig grønn og menneskevennlig kapitalisme. Fortsatt økonomisk vekst, enda større vekt på markedsløsninger og enda mer industrialisering skal liksom forenes med demokrati og sosial og økonomisk utjevning, miljøhensyn og hindre enda mer ødelagt og omdanna natur og en forsvarlig klimapolitikk – alt under ledelse av de store kapitalistiske aktørene i et offentlig-privat samarbeid med offentlige myndigheter. Men det overordna målet må og vil fortsatt vil være profitt og økonomisk overskudd, uten det går systemet i stå, som vi nå så tydelig har fått demonstrert det siste halve året. Alle andre hensyn må om nødvendig vike.

Er The Great Reset bare en idealistisk idé fra en eldre, konservativ herre som tror på en menneskevennlig kapitalisme? Bare vakre ord fra WEFs side for å framstille storkapitalen og megakonsernene i et bedre lys slik at kapitalkreftene får større politisk innflytelse gjennom ulike former for offentlig-privat samarbeid på lokalt og nasjonalt nivå, dvs å fremme WEFs virkelige «stakeholder»-kapitalisme? Vi kan jo tenke oss mange politikere som mer enn gjerne vil bruke slike utsagn for å rettferdiggjøre mer utstrakt bruk av offentlig-privat samarbeid, privatisering og konkurranseutsetting.

Jeg tror ikke det er klokt å lande på en slik tolkning. Tvert imot bør vi se det som uttrykk for at WEF har innsett at den rådende formen for kapitalisme har gått ut på dato, og at systemet må revideres for å overleve framtidige kriser, opprør, pandemier og ødeleggende miljøproblemer. For WEF dreier det seg først og fremst om at kapitalismen skal overleve. De legger reelle planer for hvordan framtidas kapitalisme skal se ut, planer som er retningsgivende for hva de største kapitalkreftene faktisk vil foreta seg.

– Det er ennå ingen enighet om kapitalismen og den liberale, demokratiske markedsøkonomien er del av problemet eller løsninga. Dette er det virkelige spørsmålet som angår oss alle, sa Helle Thorning-Smith, tidligere dansk statsminister, på Davos-møtet i 2020 (video-utklipp).

De ledende kapitalkreftene har skjønt hva det dreier seg om

Som multimilliardæren Warren Buffett uttrykte det i 2006 (lenke):

Det pågår en klassekrig, det er riktig. Men det er min klasse, den rike klassen, som fører denne krigen – og vi vinner.

I den samtalen sitatet er henta fra, snakka Buffet om hvem som skal disponere det økonomiske overskuddet. Det tilfaller den klassen som definerer det økonomiske systemet. Kapitalismen er borgerskapet eller kapitalistklassens økonomiske og politiske system. Sosialismen er det system der de arbeidende folkemassene har den politiske og økonomiske makta. Klassekrigen som Buffet snakker om, pågår i dag. Den omfatter dagsaktuelle, konkrete kamper, og den dreier seg om hvilket av systemene som skal råde grunnen.

Schwab har tydeligvis innsett at gårsdagens (og dagens) kapitalisme faktisk er en del av problemet, i motsetning til middelmådigheter som Erna Solberg som tråkker trøstig videre i det oppgåtte sporet. Målet for WEF er at kapitalismen fortsatt skal bli løsninga. Fra nettsidene til Rødt og SV kan man få inntrykk av at det mener de også, iallfall på kort sikt. Sosialismen ser ut til å stå på dagsorden først i en fjern framtid. Der skiller de seg fra WEF og Buffet. De fører kampen om systemet nå, i dag. I skarp motsetning til the Great Reset står oppropet – Kan ikke fortsette som før fra Aksjonsgruppa for systemendring med tilslutning fra Besteforeldrenes klimaaksjon, Norsk Bonde- og Småbrukarlag, Concerned Artists Norway, Spire, Attac Norge samt en rad enkeltpersoner (lenke). Noen utdrag:

Vi skremmes av at dagens politikk kun dreier seg om å flikke på samme system som styrer oss mot stupet – løsninger som kun gjør at vi utsetter den påkrevde kursendringen. (…) Mens vi bruker opp naturens bufferkapasitet, lever mange politikere i illusjonen om at alt kan fortsette nesten som før. (…) Vi har nå en gyllen anledning til å velge en ny retning for samfunnet, framfor å returnere til «normalen».

Vi kan ikke lenger basere oss på profittmaksimering som drivkraft i økonomien. (…) Mange forskere og miljøaktivister har stilt krav om endring. Til nå har disse blitt ansett som naive og virkelighetsfjerne utopister. Men det som virkelig er naivt, er å fortsette som før. (…) En systemendring som utfordrer vekstparadigmet vil virke truende for mange av dagens rike og mektige. Endring er likevel nødvendig – og mulig.

Oversikt over alle artiklene jeg har skrevet om «grønn» vekst, «grønn» politikk og «grønn» kapitalisme, under samletittelen Kapitalens «grønne» offensiv

Jeg bruker konsekvent adjektivet «grønn» og ikke grønn om politikk og tiltak som ser ut til å være grønne, men som ikke er det, noe denne artikkelserien har til hensikt å avsløre. Tvert imot hevder jeg at «grønn» politikk er en offensiv fra de ledende globale kapitalkreftene med en dobbelt hensikt: Å legge naturverdiene under kapitalkreftenes kontroll og å gjenopprette den økonomisk veksten som i lengere tid har gått tilbake og som tiltakene mot korona-epidemien har ytterligere forverra.

Ved å framstille politikken som grønn prøver kapitalkreftene å få folkelig oppslutning om den «grønne» politikken. Faktisk er dette en viktig del av den «grønne» offensiven.

Artiklene er ordna kronologisk, ikke tematisk. De tre første inneholder 19 punkter som oppsummerer bakgrunnen for den «grønne» offensiven og hva den omfatter. Disse punktene blir utdypa i de etterfølgende artiklene i litt varierende rekkefølge og omfang.