oss 150 kroner!
Imperialismen i sin desperate sluttfase tar i bruk metoder som kan minne om føydalismen. Monopolkapitalismen består like fullt.
Av Jan R. Steinholt, Revolusjon.
Det er ikke en nyføydal produksjonsmåte vi står overfor, men monopolkapitalisme i sin mest destruktive form.
Lenin viste i verket «Imperialismen» hvordan bank- og industrikapital smelter sammen til et finansoligarki som styrer det økonomiske og politiske liv under imperialismen. Dette var – og er – monopolkapitalistenes klassediktatur, der de mindre kapitalistene må finne seg i å spille annenfiolin.
De to første punktene i Lenins korte definisjon av imperialismen er:
1) Konsentrasjonen av produksjon og kapital har utviklet seg til et så høyt nivå at det skapte monopoler som spiller en avgjørende rolle i det økonomiske liv.
2) Sammensmeltinga av bankkapital med industrikapital, og etableringen av et «finansoligarki» på grunnlag av denne «finanskapitalen».1
Drøye hundre år seinere er dette åpenbart virkeligheten, bare at konsentrasjonen av kapital og den nye finanskapitalens herredømme er blitt langt mer omfattende enn tilfellet var på Lenins tid. Nå framtrer dette diktaturet til dels i ny form og med et nytt elitesjikt i klassen av monopolkapitalistiske grunneiere.
Tekoligarkenes tid
Tekoligark var årets nyord i 2025, ifølge Språkrådet. Ved innsettelsen av Donald Trump som USAs 47. president i januar 2025, var VIP-tribunen fylt opp med de største av disse tekoligarkene. Den direkte koblinga mellom regjeringsapparatet og finanskapitalen har sjelden vært mer anskueliggjort.
Elon Musk, Jeff Bezos, Mark Zuckerberg, Tim Cook osv. representerer en teknologibransje som tvinger både andre kapitalister, arbeidere og småborgere inn i et særegent symbiotisk forhold. Dette er et nytt fenomen og et nytt særtrekk ved kapitalismens imperialistiske stadium som verken Marx eller Lenin kunne se for seg. I mangel av et bedre uttrykk kan vi kalle det for teknokapitalisme.
Personalunionen mellom toppene innen finans, industri og statsapparatet er overtydelig sjøl i de mest demokratiske landa. Representantene for monopolkapitalen går inn og ut av svingdørene mellom bank, finans, industri og regjeringskontorene. Sånn er det også i Norge. Det er et finanspolitisk oligarki som bytter hatter og kontrakter seg imellom.
Likevel er det noe nytt på gang i og med den teknologiske KI-revolusjonen. De nye oligarkene, særlig i USA, bryr seg ikke en gang om svingdører og rollebytter. De prøver ikke å skjule at de har et jerngrep over politikerne, industrien og finansmarkedene. De skryter av det.
Innebærer den nye teknologien og kunstig intelligens (KI) at vi er på vei inn i en post-kapitalistisk produksjonsmåte, det vil si en helt ny type produksjonsforhold som verken er kapitalisme eller sosialisme? Det påstår flere «sosialistiske» teoretikere og økonomer.
I så fall tok Marx og Lenin feil, ettersom de mente at det sosialistiske (og kommunistiske) samfunnet var det nødvendige neste trinn etter kapitalismen. Riktignok ville det kvalitative spranget til sosialismen og kommunismen ha forskjellige overgangsformer i ulike land, men ikke med noen mellomliggende økonomiske systemer eller produksjonsforhold.
Den tidligere greske finansministeren og leder for Diem25, Yanis Varoufakis, er en av dem som mest høylytt argumenterer for at «kapitalismen er død». Ifølge ham er vi på vei inn i produksjonsforhold som avløser kapitalismen med noe enda verre, og som knapt gir noe håp om sosialisme i det hele tatt. Ifølge ham døde kapitalismen i 2008 og den endelige bisettelsen fant sted under pandemien.
«Menneskeheten blir nå overtatt av noe som jeg bare kan beskrive som en teknologisk avansert form for føydalisme. En teknoføydalisme som langt ifra er hva vi hadde håpet på skulle avløse kapitalismen», skriver han boka «Technofeudalism».2
Boka fortjener en egen omtale som det ikke er plass til her. Den etter eget utsagn «liberalistiske marxisten» Varoufakis gjør mange viktige og interessante observasjoner. Men konklusjonen hans om kapitalismens endelikt, er feil og forhasta – og derfor en farlig avsporing. Han har ingen andre svar å gi enn «desentraliserte markeder» og «sjølforvaltning», det vil si en repetisjon av defaitisme og reformistiske illusjoner.
Allmenningen som forsvant
Internett, World Wide Web, digitale plattformer, kunstig intelligens – mot slutten av det 20. århundret så det ut til at menneskene hadde fått en ny allmenning. Det meste var gratis, eller nesten gratis, og tilgjengelig for den som hadde en PC og nettforbindelse. Pentagon bidro ironisk nok til å opprette en ny, global allmenning på grunn av mulighetene til å innhente informasjon i tillegg til å dele informasjon i forskningsøyemed.
Når noe er for godt til å være sant, så er det som regel en hake ved det hele. For nå ser vi reprisen på det som skjedde med allmenningene ved kapitalismens framvekst i England og Skottland på 1700- og 1800-tallet. Bare i en langt mer raffinert og delvis «usynlig» form.
Det som var åpne og dyrkbare fellesarealer ble hegnet inn og privatisert. Fattigbønder ble fratatt livsgrunnlaget sitt og kunne nå bare livnære seg som proletarer i den framvoksende kapitalismens industrifabrikker eller som landarbeidere.
«Det systematiske tyveriet av allmenningen var til stor hjelp for å utvide storgårder og for å ‘frigjøre’ landbruksbefolkningen som proletariat for industriens behov.» (Marx: Kapitalen.)
Lignende prosesser i form av «land-grabbing» og privatisering av felleseie har i nyere tid utspilt seg i stort omfang i det tidligere Sovjetunionen, særlig i Russland og Ukraina.
I dag skjer noe tilsvarende med allmenningen vi kjenner som internettet med sine fiberkabler, serverparker, ISP-leverandører, søkemotorer, app-er, strømmetjenester osv. Den såkalte «skyen» som rommer millioner av terrabyte med data, det vil si fysiske datasentre og serverparker, er allerede i ferd med å bli monopolisert av selskaper som Apple, Meta, Google eller Amazon.
Mange av datasentrene blir plassert i Norge på grunn av rikelig kraft og gunstige temperaturforhold for serverparkene. I august 2025 var det registrert 73 slike sentre i Norge, ifølge Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (Nkom). Det var en økning på 25 prosent fra måneden før (58).
Prosessorkrafta som trengs for å møte forventningene til den strøm- og datakonsumerende kunstige intelligensen (KI) samt til kryptovaluta i dens mange former, er enorm – og det har jaget aksjekursen på selskaper som Nvidia og Intel til astronomiske høyder på New York-børsen. Dermed blir de allerede svimlende investeringskostnadene i den nye teknologien enda større.
KI-satsinga aleine utgjør nå 40 prosent av den totale veksten i USAs BNP. Hele 80 prosent av all aksjevekst i USA kommer fra de store KI-satsende tek-selskapene. En MIT-studie viste nylig at 95 prosent av alle de 300 største KI-selskapene i USA foreløpig har hatt en avkastning på 0 (null) dollar.3 Dette høres ut som oppskriften på ei boble. Men investeringsrittet fortsetter enn så lenge.
Google investerer over seks milliarder kroner for å bygge et av verdens største datasenter og tilhørende infrastruktur i Skien på et 2000 mål stort område.4 Senteret skal være operativt fra 2026. Slike leieavtaler er vanligvis av 20–30 års varighet. Fylkeskommunen regner med leie-inntekter på flere titalls millioner i året, men detaljene er unntatt offentligheten. Størrelsen på investeringen, de årlige leiekostnadene samt eventuelle skatteforpliktelser, gir en pekepinn på hvilke inntekter Google forventer at anlegget kommer til å generere.
Dette er i dobbel forstand en form for privatisering av allmenningen. Datasentrene er privateid skylagring av data som du må betale for å lagre eller få tilgang til, i det som skulle være den digitale allmenningen. Ved siden av dette legger de beslag på fossefall og kraft som også skulle være folkets felleseie, med det resultat at spotprisen på det dysfunksjonelle strømmarkedet vil presses opp i hele den aktuelle budsonen (regionen).
Ett eneste anlegg i Telemark vil ferdig utbygd absorbere fem prosent av Norges strømforbruk.
Grunneiere og rentenister
Grunnrente og profitt er ulike økonomiske kategorier som begge hentes fra den skapte merverdien. De er siamesiske tvillinger i imperialismens «nyføydale» utgave. Dette er den nye realiteten, ikke at kapitalistisk profitt «forsvinner». De massive investeringene i digital infrastruktur i form av kabler og datasentre er prinsipielt sett ikke vesensforskjellige fra da britiske, svenske og franske selskaper kjøpte seg inn i norske fossefall tidlig i forrige århundre. Hensikten var da som nå å sikre seg framtidig grunnrente og et forsprang på konkurrenter. Tilsvarende gjelder for det norske «oljeeventyret», med gigantiske kapitalistiske investeringer i plattformer og rørledninger for å høste ei grunnrente som øker formidabelt som følge av investeringene. En vesentlig forskjell for Norges vedkommende er imidlertid at privatisering av vannressursene og havbunnen var av midlertidig art, takket være konsesjonslover og hjemfallsretten. Ingen slik hjemfallsrett er satt som vilkår når det gjelder tek-selskapene.
Kommuner er i mange tilfeller de formelle grunneierne og kan kreve inn en viss rente. Men skymonopolister som Google har på forhånd sikret seg garantier for at den renta blir lav, i bytte mot løfter om en håndfull arbeidsplasser og «næringsutvikling». De har ofte også alliert seg med, eller kjøpt seg inn i en kraftbransje, særlig vindkraftbransjen, som også legger beslag på enorme fellesarealer. Forhandlingene mellom kommunene og utbyggerne skjer ofte i hemmelighet, angivelig for å skjerme «konkurransesensitiv informasjon». I Narvik ble avtalene inngått i smug natterstid.
En kartlegging fra E24 viser at mer enn halvparten av datasentrene i Norge er utenlandskeide. Google har vi allerede nevnt. Aker, i samarbeid med britiske Nscale, planlegger et datasenter utenfor Narvik til en kostnad av 10 milliarder kroner. «Europas største hjerne» kalles dette datasenteret for kunstig intelligens (KI). Det kan legge beslag på en kraftmengde som tilsvarer hele strømforbruket til Oslo by. Senteret skal bruke maskinvare fra Nvidia, og OpenAI har allerede inngått avtale om kapasitet. Det planlegges store utvidelser. Aker Nscale har sikra seg ti tomter i Nord-Norge, blant annet i Fauske og Korgen. Motivet er åpenbart. Den «innestengte» strømmen i Nord-Norge (prissone NO4) koster langt under prisene lenger sør i landet.
Green Mountain var opprinnelig norskeid av familieselskapet Smedvig. Det er nå hundre prosent eid av israelske Azrieli Group Ltd.5 og bygger og drifter datasentre etter en forretningsmodell hvor selskapet også er grunneier. Green Mountain bygger og drifter store sentre i Rjukan, Østfold, Akershus og ved Hamar. Hele senteret OSL ved Hamar er forbeholdt en eneste kunde, den kinesiske medieplattformen TikTok.
Det som skjer i Norge er bare en del av en voldsom internasjonal ekspansjon. Teknologigigantene (Apple, Meta, Alphabet, Google osv.) erobra for alvor den digitale allmenningen, eller skyen, i kjølvannet av to kriser: Den såkalte subprime- eller finanskrisa i 2008 og pandemien i 2020.
Mens disse krisene brakkla industri eller satte industri-investeringer på pause, klarte de digitale aristokratene likevel å bygge seg opp. Hvordan? Ved at sentralbankene i hele Vesten lot seddelpressene gå for fullt og øste «gratis» penger ut over finanssektoren for å redde bankene og «holde hjulene i gang». Dette skjedde parallelt med drastiske kutt i velferd og lønninger, noe som bare forsterket utslaga av krisa.
Det var nedgangstider, men likevel bonanza på børsene etter 2008 – et børsrally som varte de neste ti åra. Siden investorene visste at sentralbankene pøste ut stadig nye penger, kunne de investere i helt meningsløse aksjer i forvissning om at pengeoverskuddet ville drive papirverdien videre oppover.
De digitale gigantene greide slik å hente inn milliarder. De brukte sine rentefrie gratislån til å kjøpe aksjer i egne selskaper. På den måten kunne de presse opp børsverdien og bonusene. De samme selskapene klarte også å dra til seg noen av de massive subsidiene til «det grønne skiftet», både direkte og i tett samarbeid med vindbaronene i kraftbransjen. Hva de i tillegg fikk i godtgjørelse for å dele såkalte adferdsdata med etterretningstjenestene, slik Edward Snowden avslørte i boka Systemfeil, står neppe i regnskapene.
Rente istedenfor profitt
Teknologigigantene og deres datasentre må altså avstå en viss grunnrente – hvis de ikke har kjøpt seg inn som grunneiere der datasentrene blir plassert.
Til gjengjeld avkrever de rente i form av leie fra alle brukere av lagringstjenestene. Det er et marked som vokser eksponentielt etter hvert som mer og mer foregår i «skyen». Varer og tjenester vi tidligere kunne kjøpe, får vi nå bare leie tilgang til. Betaler du ikke, er produktet utilgjengelig eller ubrukelig ved terminforfall.
Den samme skyen blir i økende grad brukt av offentlig forvaltning til lagring av uendelige mengder helse- og skatteopplysninger om innbyggerne. Lagringsplassen er langt ifra gratis. Og det er ingen enkel sak for en kommune å bytte «lager» når leia er med på å bånnskrape kommunekassa. Programvareleverandører, bedrifter og offentlige institusjoner, må betale rente til eierne av datasentrene – med eller uten mellomledd – for at systemene deres skal være operative.
De – og vi – får altså bare en tidsavgrensa bruksrett til produktet eller tjenesten. Denne varer så lenge vi betaler denne leia (eller renta) for en dag, måned eller år, uten å vite om leia kan bli dobla ved neste hovedforfall. Slik er det blitt med en rekke strømmetjenester, filmer, musikk, applikasjoner og programvare.
Også bileiere opplever nå at de ikke har uinnskrenka bruksrett til bilen de har kjøpt og betalt. Nye elbiler forutsetter stadig oppdatering av bilens programvare, og låsing, lading osv. styres med en app på mobilen. Så viser det seg at hvis eieren ønsker å beholde den eller den funksjonen til bilen, må hun brått betale for oppdatering av applikasjonen. Dette er trolig bare starten. Volkswagen har allerede gått til det skritt å avkreve eierne en månedlig ekstrabetaling hvis de ønsker full motoreffekt.6 Alt styres gjennom appen og gir produsenten mulighet til å strupe funksjoner hvis kunden ikke betaler. Dette er en av metodene fabrikantene kan benytte til å kompensere for den stadig økende grunnrenta de må betale til skybaronene og datasentrene kontrollert av dem.
Det er altså ikke snakk om rein profitt i vanlig forstand. Profitt og grunnrente, to helt forskjellige økonomiske kategorier, smelter til en viss grad sammen som følge av monopolisering. Trenden er ikke ny. Den har bare tiltatt med imperialismens utvikling i form av monopolistisk kapitalisme.
«Spekulasjon i tomter i forstedene til raskt voksende byer er en spesielt lønnsom virksomhet for finanskapitalen», skreiv Lenin. «Bankenes monopol smelter her sammen med monopolet på grunnrente og monopolet på kommunikasjonsmidler, siden økningen i tomteverdien og muligheten for å selge den med fortjeneste i tomter osv. hovedsakelig avhenger av gode kommunikasjoner med byens sentrum og disse kommunikasjonsmidlene er i hendene på store selskaper som er knyttet til de interesserte bankene gjennom holdingsystemet og fordelingen av styreverv.»7
Det som er uthevet i sitatet ovenfor, om hvordan finanskapitalens monopol i vår epoke smelter sammen med monopolet på grunnrente, er en nøkkel til å forstå de nye gigantenes enorme makt.
Grunnrenta utgjør en økende del av verdiens tre bestanddeler (grunnrente, profitt og arbeidslønn) på bekostning av de andre to. Det er fordi rente til de digitale grunneierne går på bekostning av profitten til de produktive kapitalistene.
Ikke nok med det. Hver gang vi som (for)brukere forholder oss til disse tjenestene, må vi avgi en større eller mindre bit av personlig informasjon som i neste omgang vil brukes til å tilpasse adferden vår og binde oss tettere til den ene eller andre av sky-gigantene. Dette er en form for «frivillig» gratisarbeid vi utfører som perfeksjonerer algoritmene og øker deres bytteverdi overfor konkurrerende monopoler.
Tekgiganter som Google kombinerer store investeringer i forskning, utvikling og fast kapital med monopol som gir mulighet for utpressing av grunnrente.
I en del tilfeller opptrer grunnrenta i kombinasjon med annen rente og lånekapital slik at det kan være vanskelig å skille dem fra hverandre. Når et kommersielt datasenter eier egen grunn og bygninger (eller fjellhaller) med en egen serverpark, krever det inn både grunnrente og lånerente (leie) av sine kunder. Grunnrenta stammer fra den begrensa tilgangen på datasentre med nødvendig infrastruktur, lånerenta fra bruk av lagringsplass på den faste kapitalen i form av servere og slitasjen på maskinparken. Om vi ser bort fra periodiske tekniske vedlikeholdsoperasjoner og oppgraderinger, skjer det minimal verdiproduksjon gjennom menneskelig arbeid. Vi kan derfor ikke snakke om rein profitt i vanlig forstand, men om grunnrente, monopolrente og pengerente.
«Konkurranse er for tapere»
Grunnleggeren av PayPal og det berykta spionvareselskapet Palantir, Peter Thiel, har sagt det uten omsvøp: «Konkurranse er for tapere», skreiv han i 2014.8 «Hvis du vil skape og sikre deg varige verdier, skaff deg et monopol». Dette var flere år før KI-revolusjonen satte inn.
Grunnleggende for kapitalismen er at det skal eksistere et marked, og at konkurransen om å få andeler av dette markedet er det som skaper profittgivende virksomhet for dem som overlever konkurransen.
Mye kan sies om den gamle kapitalismen, men drivet etter å høste profitt på et marked har ført til innovasjon, teknologiske nyvinninger og stadig mer rasjonelle arbeidsmetoder. Denne iboende trangen til fornyelse, til å overvinne gamle skranker og skape nytt, gjorde kapitalismen til en historisk progressiv bulldoser i forhold til det stillestående føydalsamfunnet.
Når markedet blir monopolisert, forsvinner mye av denne motivasjonen. Ideer og patenter dreier seg snarere om å fylle nisjer i eksisterende monopolstrukturer i håp om å bli en oppkjøpskandidat. Tydeligst ser vi dette innenfor floraen av mobiloperatører og strømsalgsselskaper. Prismodeller og varierende grad av kundeservice er det som skiller dem fra hverandre. Det er snakk om litt ulik innpakning av mer eller mindre samme produkt og tjeneste, levert på infrastrukturen til monopoler som Telenor og Telia, Lyse og Elvia.
Profitt som resultat av merverdi skapt i produksjonsprosessen, realisert gjennom arbeidernes gratisarbeid en viss del av arbeidsdagen, er kjennetegnet på kapitalismen. Dette til forskjell fra utbyttinga under føydalismen, hvor en husmann eller en forpakter måtte betale rente til grunneieren i form av arbeidsrente, naturalrente eller pengerente. I det føydale systemet lå utbyttinga åpent i dagen, i motsetning til under kapitalistiske produksjonsforhold hvor arbeideren tilsynelatende får betalt for arbeidet sitt.
For industrimonopolene i ulike bransjer ser vi at en minkende andel av overskuddet stammer fra merverdi per masseprodusert enhet. En voksende del av verdiøkninga skjer forut for sjølve masseproduksjonen, det vil si at relativt mer merverdi skapes i forskning og utvikling av varen som skal produseres, og i instruksjoner (algoritmer) for sjølve produksjonsprosessen. Dessuten vokser profittandelen som har form av forskjellige typer av renteinntekt. Dette er en tendens som karakteriserer den moderne monopolkapitalismens tidsalder. Knapt noe industrikonsern driver lenger bare med industri. Om industrigiganten Siemens er det for eksempel sagt at det er et finansselskap som også driver industriell virksomhet.
Skybaserte tjenester skaper lite ny (bytte)verdi, for det er lite menneskelig arbeid involvert. Bortsett fra å overføre deler av sin verdi gjennom nedskrivning, bidrar de til å aksellerere kapitalsirkulasjonen og forkorte kapitalens omslagstid, dvs. tida som går fra investering i produksjonsmidler, råvarer og arbeidskraft fram til varen eller tjenesten er realisert på markedet i pengeform og kan reinvesteres.
Adam Smiths gamle drøm om det frie markedet forutsetter fritt handlende individer og aktører, der ingen kan manipulere kjøp og salg – eller hodene til markedsaktørene. Den drømmen har aldri vært sannferdig. Nå er drømmen mindre sann enn noensinne.
Det er fordi den nye teknokapitalen ikke nøyer seg med å manipulere markedet med andre metoder og i en helt annen skala enn tidligere (som gjennom reklame og produktplasseringer). De binder til seg en hær av frivillige og ufrivillige digitale husmenn og «skyproletarer», men dette skjer ikke på vanlige markedsvilkår. Markedet er ikke lenger et marked. Eierne av disse tjenestene og grunnen de står på, høster ikke først og fremst profitt, men rente. Og som vi skal se, henter de denne renta inn i flere ledd og fra alle samfunnsklasser.
Rente i flere former
Rente opptrer i flere forskjellige former, avhengig av bransje og produksjonens art. For kapitalisten kommer (penge)renta i tillegg til driftsherregevinsten og inngår i gjennomsnittsprofitten. Det har sammenheng med forskuttering av pengekapital til produksjonsprosessen og «salærer» til direktører og oppsynsmenn frakobla sjølve produksjonen. Her er det andre former for rente som interesserer oss.
Grunnrente er egentlig en føydal overlevning der lensherrer og jordeiere får en fullstendig arbeidsfri inntekt ved å leie ut sin eiendom til produktiv virksomhet i regi av bønder eller kapitalister. Investeringer og forbedringer som forpakterne gjør på eiendommen eller jorda (vanningsanlegg, jordforbedring osv.) gir i neste runde grunneieren mulighet til å kreve inn mer rente uten å ha gjort et slag.
«Grunneiendom har ingenting med den virkelige produksjonsprosessen å gjøre. Dens rolle begrenser seg til å overføre en del av den produserte merverdien fra kapitalens lomme til sin egen», skriver Karl Marx i Kapitalen (bd. III).
Marx forklarer videre:
«Overalt hvor naturkreftene kan monopoliseres og dermed garantere ekstraprofitt til den industrielle kapitalisten som utnytter disse kreftene, enten det dreier seg om fosser, rike gruver, fiskerike farvann eller en gunstig beliggende tomt, vil den som gjennom sin eiendomsrett til en del av kloden har fått privilegiet å eie disse tingene, tilegne seg en del av ekstraprofitten fra den virksomme kapitalen i form av rente.»
Ved siden av den absolutte grunnrenta kan grunneiere høste differensialgrunnrente, det vil si ei ekstra rente for særlig fruktbar jord eller tomter med særlig attraktiv beliggenhet. Det samme vil gjelde for grunneieren av en serverpark med særlig gunstige temperaturforhold. Særdeles raske prosessorer og større datakraft enn konkurrentene vil gi en ekstraprofitt i tillegg til grunnrenta, jf. Green Mountain sin forretningsmodell.
I tillegg oppstår det i visse bransjer monopolrente, der en eller en håndfull oligarker (eller deres transnasjonale konserner) har sikra seg enerett på visse produksjonsprosesser, formler eller patenter. Dette ser vi for eksempel i legemiddelindustrien. Det samme gjelder i økende grad for digitale supermarkeder av typen Amazon, Google Play og Apple Store.
I noen tilfeller er disse handelsplattformene nødvendige for å selge hovedproduktet, ofte er de uunnværlige for at produktet skal kunne benyttes effektivt eller bli mest mulig «brukervennlig». Fabrikanten må derfor avstå en del av merverdien til bl.a. Google for at produktet skal være «funksjonelt».
Endelig har vi hva vi kan kalle merkevarerente. Dyktig markedsføring, konsekvent design og integrasjon mellom ulike produkter lokker og fanger forbrukere inn i en merkevarelojalitet. Selskapet Apple er et stjerneeksempel på hvordan din mobiltelefon, din iPad, alle bildene du lagrer i Apple sine skytjenester osv. fanger deg i en synkronisert digital innhegning av sømløse tjenester som etterhvert styrer livet ditt. Samtidig fôrer du ubevisst «fangevokteren». For hver gang du strømmer noe, sender en melding, laster opp en video, eller mater inn helsedata slik at Apple kan gi deg råd om å gå flere trapper, redusere kaloriinntaket etc., så hjelper du Apple gratis med å perfeksjonere det digitale garnet rundt deg og gjøre maskevidden stadig mindre.
Monopol- og merkevarekapitalistene høster disse to sistnevnte renteformene, mens den første formen – grunnrenta – tilfaller grunneieren.
«Renta utgjør da en del av verdien, en spesiell del av varens merverdi, som i stedet for å tilfalle kapitalistklassen som har sugd den ut av arbeiderne, tilfaller grunneieren som suger den ut av kapitalistene.»9
Dette fordyrende elementet går inn i den endelige produktprisen, men kapitalisten må altså avstå grunnrente til grunneieren på bekostning av egen profitt.
Vasaller og husmenn
Tekselskapene er tilsynelatende blitt de nye lensherrene, slik f.eks. Varoufakis mener, mens de produktive kapitalistene i enkelte bransjer blir redusert til vasaller og forpaktere. Industrikapitalen må innordne seg tekgigantene. Bilprodusenter som Volkswagen, BYD, Toyota eller Ford er i økende grad prisgitt tek-selskaper som Apple, Google eller kinesiske Baidu.
Bilen er styrt av algoritmer og sjåførens bevegelser blir iakttatt av sensorer og kameraer. Programvaren oppdateres trådløst over nettet – så lenge leverandøren vil. Bileieren styrer funksjoner som låsing, lading eller fjernparkering via en app. En app som i de aller fleste tilfeller må lastes ned fra Apple Store eller Google Play. Hvis appene blir utilgjengelige, er mange av bilens betjeningsfunksjoner borte og markedsverdien vil falle som en stein. Produsentene kompenserer for tek-selskapenes skrelling av profitten gjennom å påtvinge brukerne ekstrarente i form av kreative bruksavgifter.
Renta som betales til skykapitalen (de som eier og drifter servere og infrastruktur) hentes fra brukerne eller direkte fra produsentene og app-utviklerne, som i den grad de har makt til det, krever kompensasjon fra industrikonsernet.
Men dette er bare den ene sida.
På den andre sida bidrar den kunstige intelligensen til produktutvikling for industriselskapene, og de bidrar motsatt vei. Svensk-kinesiske Volvo har integrert seg tett med Alphabet (eieren av Google) og er hovedutvikler av bilrelatert programvare på Android-plattformen.10 Slik produktutvikling er åpenbart produktiv verdiskapning.
Det ideelle, sett fra monopolkapitalistenes side, er å skaffe seg kontroll over alle ledd, slik Elon Musk prøver å realisere. Konkurranse er for tapere, for igjen å sitere Palantir-sjefen. Men drømmen om at konkurransen forsvinner helt, forblir en ønskedrøm for monopolborgerskapet. Det er tvert imot sånn at konkurransekampen blir enda mer aggressiv, for eksempel mellom teknologiselskapene i USA og Kina.
Ranet av den digitale allmenningen virker på sett og vis motsatt av ranet av fellesarealene under den opprinnelige kapitalakkumulasjonen. Den gangen ble leilendingene proletarer, nå blir proletarene også en slags leilendinger. Sjøl programutviklerne blir gradvis redusert til plattformarbeidere eller skyproletarer.
De individuelle brukerne av teknologien – alt fra en Spotify-lytter til en bileier – er blitt ubetalte leilendinger som mater vasaller og monopolistene i «skyen» med de personlige dataene de må gi fra seg for å få tilgang til de ulike tjenestene. Disse dataene mates inn i algoritmene som ubetalte produktforbedringer. Likevel må brukerne som regel betale leieavgifter (rente) for å kunne benytte seg av disse tjenestene – i hvert fall hvis de ikke ønsker å bli avbrutt av reklame hvert minutt. Betaler de ikke leia, mister de bruksretten til sin «digitale åkerlapp», omtrent som leilendingene før i tida.
Disse bruksvilkårene rammer alle samfunnets individer, uavhengig av hvilken klasse de tilhører. Arbeiderklassen rammes hardest på lommeboka fordi abonnementstjenestene svir mest for dem. Noen kan velges bort, men lagt ifra alle.
Men også kapitalister og småborgere får svi på pungen. De mange digitale skytjenestene er dessuten obligatoriske hvis bedriften skal ha håp om å posisjonere seg, sikre logistikken og være markedsrelevant. Også en sjøleiende bonde blir gradvis en husmann underlagt de digitale baronene, etter hvert som han må kjøpe såkorn eller selge agurker til grossistleddet via digitale tjenester og algoritmer han ikke har den minste kontroll over.
Leilendingene betalte grunneieren i form av enten arbeidsrente, naturalrente eller pengerente. Vår tids husmenn betaler både arbeidsrente og pengerente.
Verre enda blir det med de nye KI-agentene som blir bakt inn i operativsystemer for mobiltelefoner og PC-er. Mens KI av typen ChatGPT er under en viss brukerkontroll, det vil si at det er brukeren som gir en kommando eller oppfordring til handling (prompt), så er rollene bytta om med KI-agentene. Det er nå KI-agenten som tar initiativet og ber brukeren bekrefte. Den samler fortløpende informasjon om hva du gjør og hvor du har vært ved å ta bilder av skjermen din med få sekunders mellomrom. Et uskyldig eksempel kunne være «Er det ikke på tide at du sender et bilde av barnebarna til din gamle mor og gir henne blomster? Vil du at jeg skal fikse det?»
Det høres kanskje praktisk og lettvint ut. Like lett er det å forestille seg hvilke andre handlingsoppfordringer du kan få, basert på det du en gang trodde var ditt privatliv.
Kapitalisme eller teknoføydalisme?
Lever vi i det Varoufakis kaller teknoføydalisme, et nytt oligarkisk undertrykkersystem basert på en post-kapitalistisk produksjonsmåte? Har vi lagt kapitalismen bak oss bare for å havne i et nytt og verre mareritt som gjør sosialismen enda fjernere og mer uoppnåelig? På overflaten kan det kanskje se sånn ut, men det ville være en både farlig og feilaktig konklusjon som avsporer kampen for et annet samfunnssystem.
Skal vi tro Elon Musk, så blir det å jobbe en valgfri sak i nær framtid. «Om mindre enn 20 år – kanskje til og med om bare 10 eller 15 år – vil framskrittene innen kunstig intelligens og robotikk føre oss til et punkt hvor det å jobbe blir valgfritt», sa Musk i en interessant podcast med People by WTF 1. desember 2025.11
Det han ikke forklarer inngående i det lange intervjuet er hva menneskene da skal leve av, hvis de ikke har inntektsgivende arbeid. Han går også utenom det delikate problemet at uten menneskelig arbeid vil det heller ikke skapes ny merverdi og profitt til Musk & Co.
Det er dette Marx kalte profittratens fallende tendens. Ettersom bare levende arbeid skaper ny (mer)verdi, betyr stadig færre arbeidere og stadig flere maskiner at profittmengden per produsert enhet er for nedadgående. Kapitalistene treffer en rekke mottiltak for å bremse denne tendensen, men tendensen er uavvendelig.
«Økningen i arbeidsproduktiviteten består nettopp i at andelen levende arbeid reduseres mens andelen tidligere arbeid økes, men på en slik måte at den totale mengden arbeid som inngår i varen reduseres, slik at det levende arbeidet reduseres mer enn det tidligere arbeidet økes.» (Kapitalen.)
I det foregående har vi sett hvordan digitale oligarker og skybaroner i dag er verdens mektigste og mest innflytelsesrike. De har direkte tilgang til presidenter og regjeringskontorer og ei makt som overgår den som den gamle adelen og småfyrstene hadde i forhold til kirke eller kongemakt. En mann som Musk kunne vanke mer eller mindre fritt på kontoret til president Donald Trump. Han bevilger seg et «lønnstillegg» på ti milliarder dollar. Styremedlemmene i Tesla aksepterer det uten å blunke.
Føydale trekk har også gjenoppstått i enkelte bransjer. De siste tjue åra har innleid arbeidskraft fra andre land blitt nye leilendinger, fullstendig prisgitt bemanningsbyråer eller entreprenører for luselønn, mat og husly. Med inndratt pass og uten rettigheter står de svakere enn leilendinger, uten rett til å forlate stavnen uten først å spørre godseieren om lov. Den kapitalistiske friheten til å selge arbeidskrafta til den man vil, er fratatt titusener av arbeidere.
De nye plattformarbeiderne er en egen kategori. De har full «frihet» til å utføre bud- og transporttjenester på vegne av digitale kapitalistiske «forpaktere» av typen Foodora, Wolt, Uber, Bolt osv. Plattformarbeiderne er mer å regne som omreisende slåttekarer, sysselsatt når det er mest behov for dem og på tidspunkter når algoritmene (akkorden) gir mer enn vanlig sultelønn. Forpakterne (f.eks. Wolt) må avstå 15–30 % av transaksjonssummen til App Store eller Google Play Store samt betale transaksjonsgebyr til banker og kortselskaper. Det forholdsvis beskjedne gjenstående beløpet, etter fratrekk for den faktiske verdien av varen og transporttjenesten, deles i profitt til forpakteren og avlønning av den «sjølstendige» plattformarbeideren.
I formen ser vi dermed at kapitalismen i sin imperialistiske epoke på flere områder gjeninnfører strukturer med føydale trekk – strukturer som det unge, kapitalistiske borgerskapet i sin tid måtte bryte i stykker.
Imperialismen består
Dette paradokset avkrefter ikke, men bekrefter, at imperialismen er døende, snyltende og råtnende kapitalisme. I sin dødskamp kveler og reverserer imperialismen alle de progressive og demokratiske idealene fra kapitalismens barndom, da det unge borgerskapet vokste fram i kamp mot middelaldersk despoti og stillstand.
Det kapitalistiske systemet og produksjonsforholdene består. Det nye er at monopolborgerskapet har fått en ny, dominerende fraksjon av teknokapitalister og tekoligarker som fortrenger andre fraksjoner. Handelskapitalen har i årtier klart å fravriste industrikapitalen en større del av merverdien. Nå er teknokapitalistene i ferd med å fortrenge deler av den gamle handelskapitalen og skaffe seg jerngrep over industrikapitalen. Alt sammen i symbiose med bank og finans.
Det vi opplever og trykkes ned av, er ikke et nytt system og en ny produksjonsmåte. Det er en råtnende kapitalistisk imperialisme (monopolkapitalisme) i sin mest destruktive form. Moderne teknologi blir brukt til å holde ved like og forsvare et system i forråtnelse. Det er en kurs som peker rett mot fascisme, total kontroll – og utslettende kriger.
Er vi da fortapt og kan glemme ethvert håp om sosialisme? Må vi nøye oss med å kreve medinnflytelse over hvordan teknologien blir brukt og verdiene fordelt, i håp om at oligarkene før eller siden vil lytte til fornuft?
Svaret er nei. Kunstig intelligens og annen ny teknologi gir fantastiske perspektiver for et samfunnsystem uten kapitalister og utbyttere. Et samfunn der den nødvendige arbeidstida er redusert til et minimum og «frihetens rike» er innen synsvidde.
I hendene på monopolborgerskapet truer derimot spranget i produktivkreftenes utvikling med å sette sluttstrek for all sivilisasjon. Revolusjon og sosialisme står derfor på dagsordenen. Det er den subjektive bevisstheten om hva som må til, som mangler. Arbeiderklassen står overfor nye utfordringer og krav når det gjelder politisk utdanning, mobilisering og organisering.
Disse høyaktuelle problemstillingene må utstå til en seinere artikkel.
Denne artikkelen er hentet fra revolusjon.no.
Les også: Fremtidens politiske skillelinjer
Noter
- 1 Vladimir Iljitsj Lenin: Imperialismen, kapitalismens høyeste stadium.
- 2 Varoufakis, Yanis. ‘Technofeudalism: What Killed Capitalism.’
- 3 ‘$30 billion down the drain? MIT says 95% of companies see no returns from Generative AI.’ The Economic Times, august 2025.
- 4 https://telemarkfylke.no/no/aktuelt/gigantinvestering-til-telemark/
- 5 «Israelsk selskap med milliardavtale i Norge», TV2.no 31.12.2025.
- 6 https://elbil.no/vw-krever-manedlig-betaling-for-full-motoreffekt/
- 7 Lenin: Imperialismen, det høyeste stadiet i kapitalismen.
- 8 Peter Thiel: ‘Competition Is for Losers.’ Wall Street Journal, 12.september 2014.
- 9 Karl Marx: Kapitalen, tredje bok.
- 10 ‘Google, Volvo Cars deepen partnership to develop Android software for vehicles’. Reuters 21. mai 2025.
- 11 People by WTF 1. desember 2025. t.ly/Ln2SH
