Global Redesign Initiative – et initiativ for å nytegne den rådende verdensorden

0
Erik Plahte

Har du hørt om Global Redesign Initiative (GRI)? Antakelig ikke, om du ikke har fulgt med på steigan.no en stund. Det ble såvidt nevnt her og her. Hos de etablerte mediene har det vært temmelig taust. Så hva er egentlig GRI? Det er akkurat det navnet sier: Et initiativ for å gjøre om på hele det globale systemet som institusjonaliserer samarbeidet mellom landene for å håndtere internasjonalt samarbeid og konfliktløsning: internasjonal rett, sikkerhet, nedrustning, krig og fred, internasjonal økonomi og handel, miljø og klima, fattigdom og utjevning, menneskerettigheter og en rad andre viktige saker.

Denne internasjonale orden stammer helt tilbake fra Freden i Westphalen i 1648 som markerte slutten på 30-årskrigen, og etablerte de ordningene som regulerer forholdene mellom suverene og sjølstendige stater slik de har vært gjeldende helt opp til vår tid.

Fig1 cri
Münster-traktaten blir ratifisert i 1648. Maleri av Gerard ter Borch (1648).

Gjennom GRI vil World Economic Forum (WEF) erstatte denne mer enn 350 år gamle ordninga med et nytt system der transnasjonale konsern skal stå på like fot med, eller helst over, representatene for nasjonalstatene i internasjonale avtaler og institusjoner. De vil «redefinere det internasjonale systemet slik at det danner et bredere og mangefasettert system for globalt samarbeid der mellomstatlige rettslige rammeverk og institusjoner er innbakt som ei kjerne, men ikke den eneste og heller ikke alltid den viktigste komponenten». Dette blir gjentatt om og om igjen i WEFs dokumenter, spesielt i kjemperapporten på 604 sider om GRI, som sitatet er henta fra (s 7). Dersom du vil ha en fem-minutters kortversjon, kan du hygge deg med denne videoen med Harris Gleckman.

Det er absolutt ingen tvil om hva WEF ønsker. De sier det rett ut. De vil ha politisk makt gjennom nye internasjonale maktorganer der de ikke bare er likestilt med nasjonalstatene, men i mange tilfeller overordna dem. Kanadieren Don Tapscott, kjent næringslivsanalytiker og et av medlemmene i WEF, er en av dem som snakker i klartekst: «For å komme fram til nye modeller for å løse globale problemer, må vi overvinne en stor hindring: Verden er organisert på grunnlag av nasjonalstater med nasjonale økonomier, og det er lite trolig at dette vil endre seg i overskuelig framtid (min utheving).»

Hva er World Economic Forum?

Les det siste sitatet en gang til. Hvem og hva er nasjonalstatene og deres nasjonale økonomier en hindring for? Tapscott snakker på WEFs vegne. Så hva er WEF og hvem representerer denne organisasjonen?

World Economic Forum er mest kjent i media for sine årlige vintermøter i Davos. Det er en «klubb» med 1000 medlemmer, typisk globale konsern med en årlig omsetning på minst fem milliarder dollar. Her finner vi de absolutt største konsernene, bankene og finansgigantene i verden. Blant de 100 strategiske partnerne finner vi f.eks. BlackRock, BP, Chevron, Facebook, Goldman Sachs, GM, JPMorgan Chase, Microsoft, Nestlé, Rockefeller Foundation – og Vimpelcom (!). Den samlede økonomiske styrken til WEFs medlemmer må måles i tusener av milliarder dollar.

Innhold

Denne artikkelen er lang. Du trenger ikke lese alt fra begynnelse til slutt. Bruk heller disse linkene.

 

Dette er Global Redesign Initiative

Det nåværende internasjonale systemet fungerer ikke særlig bra, skriver World Economic Forum (WEF), initiativtaker til GRI, i et kort sammendrag om hva GRI går ut på. Det har de jo rett i. Når sant skal sies, har systemet ikke klart å løse et eneste av de store, globale problemene verden står overfor. Fram til den økonomiske krisa brøt ut i 2008 fungerte det ifølge WEF sånn tålelig bra, men nå er det ikke lenger i stand til å takle de omfattende krisene verden står overfor (se mitt tidligere innlegg om WEF). Systemet mangler legitimitet og styrke, hevder de, og denne situasjonen er så alvorlig at noe må gjøres. Selv den økonomiske veksten, som er det kapitalistiske økonomiske systemets fremste kjennetegn og en grunnleggende forutsetning for at de økonomiske systemet ikke skal bryte sammen, sliter systemet nå med å opprettholde.

Dette vil WEF gjøre noe med. «En visjonær plan for å møte det 21. århundrets utfordringer», kaller de GRI i kortversjonen av den 604 siders planen World Economic Forum (WEF) utarbeida i 2010: Everybody’s Business: Strengthening International Cooperation in a More Interdependent World. Hva er problemet, ifølge WEF:

Makta har flytta seg fra Nord til Sør, fra Vest til Øst. De institusjonene som er bygd opp etter andre verdenskrig, reflekterer ikke denne maktforskyvninga. Dessuten har verden blitt mye mer kompleks og nedenfra-og-opp enn ovenfra-og-ned. Følgelig, stilt overfor kritiske, globale utfordringer holder det ikke lenger med de tradisjonelle forhandlingsprosessene som er prega av forsvar for nasjonale interesser.

Den globale finansielle og økonomiske krisa har vist at det internasjonale samfunnet må engasjere seg i en grunnleggende debatt om de samarbeidsstrukturene det blir styrt etter, skriver WEF videre. Mange globale institusjoner og samarbeidsorgan trenger å bli oppdatert eller fornya for å gå løs på tre fundamentale problem: de globale markedene svikter, nasjonalstatene svikter og de mellomstatlige institusjonene svikter. Alle tre er en følge av sviktende oppfinnsomhet, politisk vilje, og ikke minst, manglende vilje til å tenke nytt om grunnlaget for de internasjonale ordningene, skal vi tro WEF.

Nasjonalstatene og interstatlige institusjoner vil fortsatt spille en rolle i globale beslutningsprosesser, men de må begynne å se seg selv klarere som bare en del av det videre globale samarbeidssystemet som verden trenger. Ikke bare det, de bør arbeide eksplisitt med å dyrke et slikt system ved å forankre avgjørelsene sine fastere i interaksjon med flerfaglige og «multistakeholder» nettverk av relevante eksperter og aktører.

Kortversjonen oppsummerer:

De tradisjonelle oppfatningene om global styring krever nytenkning. Det er nødvendig, men ikke tilstrekkelig med et dypere samarbeid etter nåværende retningslinjer. (…) Våre mellomstatlige institusjoner og prosesser må bli innbakt i mer omfattende prosesser og nettverk som tillater alle «stakeholders» og eksperter i det globale samfunnet å gripe inn gradert og fortløpende for å søke etter løsninger.

Om du synes dette er tungt å forstå, er det en mager trøst at originalen er verre. Men slik er språket til WEF. Meninga er likevel klar. De legger ikke skjul på hva de mener og hva de vil.

De transnasjonale storkonsernene, mega-bankene og finansfyrstene finner seg ikke lenger i å bli holdt utafor det tradisjonelle globale beslutningssystemet som bygger på nasjonalstatene og de internasjonale FN-institusjonene. De vil være med å bestemme, og de vil sjøl legge føringene for hvordan dette skal skje. De vil altså sette de demokratiske og folkevalgte organene til side, uten å sjalte dem helt ut. De skal fortsatt få være med, men i et nytt, mer omfattende system der de transnasjonale konsernene og kapitalkreftene – etter eget ønske og ut fra sine egne interesser –  skal styre på lik linje med nasjonalforsamlinger, nasjonalstater og de internasjonale, mellomstatlige institusjonene.

Og hvem, etter WEFs oppfatning, er best egna til å utvikle dette nye, globale styringssystemet? Sjølsagt WEF sjøl.

Det er påfallende, og sier litt om hvor grunn WEFs analyse er, at de ikke spør seg hva som er grunnen til at det nåværende internasjonale systemet fungerer så dårlig. Kan det ha noe å gjøre med at de transnasjonale konsernene og deres eiere, som disponerer mesteparten av kapitalen i verden, dels gjør sine disposisjoner helt uten demokratisk kontroll, og dessuten gjennom lobbyvirksomhet og andre direkte og indirekte kanaler sitter med avgjørende innflytelse på de «demokratiske» beslutningene, med ett mål for øyet: å sikre fortsatt økonomisk lønnsomhet?

Slik systemet er, kan sjølsagt verken nasjonalforsamlinger eller regjeringer for alvor bryte med dette systemet. For hva skulle de sette i stedet? Et alternativ finnes ikke i dag. Og selv om det fantes, hvor er politikernes vilje til å alliere seg med de breie folkemassene for å gi tyngde til å innføre det? Mye mer behagelig «å tute med de ulver som er ute».

[Tilbake til innholdsoversikten]

To sentrale begrep hos WEF er stakeholder, eventuelt multi-stakeholder, og governance

Ordet Stakeholder kommer fra hasardspill (gambling) og betyr en som har satsa et innskudd på noe, f.eks. en hest i et veddeløp. Stakeholder-teori er et felt innafor ledelsesteori. Ordboka oversetter stakeholder med interessent, men dette dekker ikke helt hva WEF legger i begrepet, og begge uttrykkene brukes på norsk.  Så jeg svelger motviljen mot anglisismer og bruker stakeholder. Et bilde sier mer enn tusen ord, sies det, så her er WEFs egen figur, tatt fra «A Partner in Shaping History«, WEFs egen historie om dets første 40 år:

Fig2 cri

Ethvert konsern har sine stakeholdere, representert med hver sin sirkel rundt omkretsen, med konsernet i midten. Multi-stakeholder betyr da – fortsatt i WEFs språkbruk – gruppa av alle stakeholdere. Figuren uttrykker de tre sentrale elementene i WEFs tankegang. Multi-stakeholderstrukturer betyr ikke at alle stakeholdere skal spille samme rolle, det er konsernet som er sentrum i prosessen, og WEFs multi-stakeholdere er først og fremst de som har kommersielle bånd til konsernet: kunder, kreditorer, leverandører, samarbeidspartnere, eiere og den nasjonale økonomien. Alle andre mulige stakeholdere er gruppert sammen som «regjering og samfunn».

Kjerna i det WEF står for kan uttrykkes i sammensettinga multi-stakeholder governance. Governance betyr i denne sammenhengen ikke regjering, men styre, ledelse, herredømme. Men det er altså ikke regjeringene som skal herske, men konsernene med sine multi-stakeholdere. Klaus Schwab, grunnlegger og leder for WEF, hevda da WEF ble grunnlagt i 1971 at «ledelsen i en moderne bedrift må tjene alle stakeholdere, handle som en formynder for dem med ansvar for å opprettholde vekst og rikdom hos selskapet på lang sikt» (The World Economic Forum: A Partner in Shaping History. The First 40 Years).

Merk deg formålet: Det er selskapets egne, langsiktige interesser det gjelder. Da følger det av denne tankegangen at konsernene må ta samfunnansvar. Vel og bra, tenker du kanskje. Men de vil ta samfunnsansvaret på sin egen måte. Ikke ved å hindre rovdrift på mennesker og naturressurser, stanse forurensning, slutte med skatteunndragelser, inngå tariffavtaler og sørge for trygge arbeids- og tilsettingsvilkår, ivareta vitale samfunnsmessige behov, osv. Nei, ved å kreve sin plass der beslutningene blir tatt for bedre å kunne ivareta sine egne interesser.

Så hvordan skal vi oversette governance i denne betydninga? Jeg oversetter det med herredømme, for det dreier seg ikke om å opprette organ som bare synser og mener, men som faktisk utøver makt, fatter beslutninger og dessuten, i kraft av de ledende transnasjonale konsernenes enorme økonomiske makt, har evne til å sette den vedtatte politikken ut i livet. For det er disse konsernene som utgjør kjerna i WEF. Det er er de som vil ha styrke til å ta ledelsen i den nye typen organer WEF vil opprette.

«Governance is the art of governing without government», som Susan George har skrevet i den lettleste lille boka Shadow Sovereigns – How Global Corporations are seizing Power (Polity Press, Cambridge, 2015). Som eksempel på governance viser hun til hva EU-kommisjonen driver med til daglig. Den står jo ikke ansvarlig overfor noen folkevalgt forsamling.

Det internasjonale systemet WEF ser for seg, skiller seg fundamentalt fra dagens internasjonale orden av internasjonale traktater, avtaler og institusjoner bygd på medlemsstatene i FN, der ikke-statlige konsern og organisasjoner må nøye seg med å prøve å påvirke systemet utafra.

WEF vil i stedet ha en ordning der de konsernene eller statene som ser et problem og ønsker å gjøre noe med det, kommer sammen, trekker med seg dem de vil ha med (andre stater, konsern eller internasjonale organisasjoner) og setter i gang uten å vente på noen formell godkjenning eller mandat. I dette systemet er ikke lenger de nasjonalstatlige organisasjonene de eneherskende aktørene, de må finne seg i å dele førsteplassen eller kanskje nøye seg med sølv eller bronse.

Skribenten David Sogge, medlem av styret for TNI, kommenterer WEFs planer slik:

Det er ikke vanskelig å se mylderet av farer ved dette opplegget. Å svekke statlige myndigheter til fordel for private organer som ikke tar ansvar for vanstyre eller forsømmelser, vil omgjøre dagens underskudd på ansvarlighet til et gapende svelg. Dersom demokratiske systemer blir erstatta av stakeholder-system, reiser det viktige spørsmål om representasjon og hvem som er utpekt for å representere oss. Dersom lover som blir håndheva, må vike plassen for sjølvalgte handlingsregler, fører det til at retningslinjer og måter å sette dem ut i livet på blir uforutsigbare og ad-hoc [tilpassa situasjonen]. Folk har minkende tillit til dagens styringsystem som allerede er slavebundet av private interesser. WEFs visjon er knapt gunstig for å fremme en stabil offentlig orden som alle trenger, også næringslivet.

Men den virkelige faren ved forslaget fra WEF er at oppskriften allerede har passert fra tegnebordet til rutinemessig praksis på mange av livets områder, som helse, naturvern, handel, sikkerhet og datarettigheter. FN-institusjoner har godtatt konserner som ledende medlemmer, i hovedsak gjennom FNs Global Compact. Vi kan se det i arbeidet til World Water Council der konserner er både verter og drivende medlemmer, mens regjeringer og ikke-statlige organisasjoner er satt til side. Det er også åpenbart at mange av de internasjonale rådene og reguleringsorganene som setter standarder og retningslinjer for ulike bransjer, er enten tannløse eller overtatt av nettopp de konsernene som de er satt til å regulere.

Mer konkret, i sin rapport Multi-stakeholderism: a corporate push for a new form of global governance lister Harris Gleckman ved Transnational Institute (TNI) opp en rad kritiske spørsmål til multi-stakeholder globalt herredømme. Hvem skal avgjøre hvilke aktører som skal slippes til eller utelukkes? Hvordan skal maktforholdene mellom dem balanseres? Hvem fastsetter de interne beslutningsprosedyrene i multi-stakeholder-gruppene? Hvem vil finansiere dem? Hvilke forpliktelser har de overfor det internasjonale samfunnet? Hvem står de ansvarlig overfor? Hvem definerer og avgrenser ansvarsområdene?

Svaret er at det fins ikke retningslinjer for disse forholdene. For eksempel: I det multi-laterale internasjonale systemet basert på nasjonalstatene, er det regjeringene i medlemslandene som kan oppnevne representanter, som kan avgi stemme, som kan fremme forslag, osv. Noe tilsvarende system for multi-stakeholder-grupper finnes ikke. I FN-systemet fins det retningslinjer for hvor mye hvert enkelt medlemsland skal bidra med økonomisk. Når slike retningslinjer ikke fins for multi-stakeholder-grupper, vil mange organisasjoner og land bli utelukka av økonomiske grunner.

Følgen av alle disse uklarhetene er sjølsagt at det blir de sterkeste som rår – de mest pengesterke transnasjonale konsernene og de største imperialistiske landene. Det er disse som kommer til å avgjøre hvem blir involvert og og som vil fastsette retningslinjer, mål, standarder og reguleringer, noe som er av største viktighet for dem. «Sett fra Brüssel, Washington og styrerommene på begge kontinenter er de ‘handelshindringer’, ikke nødvendig beskyttelse for helse, sikkerhet og miljø», skriver Susan George i Shadow Sovereigns. Hun beskriver også hvordan de transnasjonale konsernene har jobba i årevis med å etablere TTIP med bl.a. dette for øye.

[Tilbake til innholdsoversikten]

Global Redesign Initiative bryter med prinsippet at makta utgår fra folket

En skulle tro at når en stor, internasjonal organisasjon av de mektigste kapitalkreftene i verden åpent lanserer et program for å frata nasjonalstatene, nasjonalforsamlingene og regjeringene makt og innflytelse, så ville politikerne protestere høylydt og kraftig. Men slik er ikke verden. Tvert imot, med noen unntak hører vi ikke et pip fra «ansvarlige» politikere. Man kan spørre seg hvorfor. Noen har sjølsagt lojaliteten sin den veien. Andre er fanga i systemet og er nødt til å følge spillereglene. Noen innser det kanskje, men innser også at om de skal bevare inntrykket av at politikerne sitter med makt og at det har en hensikt å stemme på dem ved hvert valg, så må de tute med de ulver som er ute og nøye seg med å operere innafor det handlingsrommet de da får.

Uansett, politikerne overgår hverandre i å frasi seg makt og myndighet. (Et hederlig unntak er parlamentet i Uruguay som i vinter brøt forhandlingene om TISA, se f.eks. Nationen 10.2 2016). Høyre og Arbeiderpartiet med flere av de andre partiene på slep er varme tilhengere av EU, EØS, Tisa og TTIP, og overfører gladelig beslutningsmyndighet fra Stortinget til internasjonale institusjoner og multinasjonale konsernt utafor demokratisk kontroll. Egentlig er det underlig. Politikk er jo generelt å søke makt og utøve makt. Men i den nåværende nyliberalistiske perioden er den rådende politikken å fraskrive seg makt til fordel for de transnasjonale konsernene, de megastore bankene og den rikeste 0,001%.

Når norske politikere gjør dette, er de uansvarlige. De forvalter ikke det ansvaret de har etter Grunnloven. For ifølge den står de ansvarlig overfor folket i Norge, og har ingen rett til å gi fra seg den myndigheten Grunnloven gir dem. Dette er slått fast i § 49, der det står: «Folket utøver den lovgjevande makta gjennom Stortinget.» Men de har ingen respekt for Grunnloven når de f.eks. nå vil legge norsk finanstilsyn under overvåkingsorganet ESA i Brussel.

Mange land har tilsvarende bestemmelser i grunnloven som slår fast at makta utgår fra folket. Eksempler:

USA: Vi, folket i De forente stater (…) fastsetter denne grunnloven for the United States of America.

Sverige: All offentlig makt i Sverige utgår från folket.

Italia: Suvereniteten tilhører folket og utøves av folket i de former og med de begrensinger Grunnloven setter.

Russland: Den eneste kilde til makt og bærer av suvereniteten i Den russiske føderasjonen skal være dens multinasjonale folk.

Frankrike: Slagordet til Republikken er «Frihet, Likhet, Brorskap». Dens prinsipp er: Regjering av folket, ved folket og for folket. Den nasjonale suvereniteten tilhører folket som utøver den ved sine representater og ved folkeavstemninger.

Disse formuleringene er slett ikke bare gamle floskler fra en forlengst forgangen tid. Den italienske grunnloven er f.eks. fra 1947 og den russiske fra 1993. Tilsvarende formulering finner i vi FNs menneskerettighetserklæring, artikkel 21: Folkets vilje skal være grunnlaget for offentlig myndighet.

Politikerne i land med slike bestemmelser i grunnloven har ingen rett til å gi fra seg nasjonal myndighet, siden de bare forvalter den politiske makta på folkets vegne. Folket må være i sin fulle rett til å ta makta tilbake. Burde ikke våre politiker ha protestert mot WEFs offensiv for å undergrave demokrati og folkestyre? I og med at det likevel skjer, på stadig nye områder, viser det bare at regjeringene og statsmyndighetene er helt i lomma på de store, transnasjonale kapitalkreftene, enten de nå er klar over det eller ikke.

En vanlig stortingsrepresentant får kanskje være unnskyldt. De aner vel knapt hva de egentlig er med på. Men Støre, Solberg og de øvrige sentrale norske politikerne kan ikke unnskyldes. De må forventes å vite hva de gjør. Da blir det lett å skjønne at den norske politiske eliten og de største mediene holder tett og åpenbart synes det er helt greit at den vanlige nordmann holdes i utvitenhet om hvor den politiske makta havner.

[Tilbake til innholdsoversikten]

Prosessen er allerede i gang

GRI er uttrykk for en samordna nyliberal, global offensiv fra de sterkeste kapitalkreftene i verden for å frata nasjonalstatene og deres demokratiske institusjoner makt. Til fordel for hvem? Overnasjonale strukturer og internasjonale organisasjoner og institusjoner der de kreftene WEF representerer, sitter med avgjørende innflytelse. Leigh Phillips ved Transnational Institute beskriver i notatet A Global Post-democratic Order EU som et tvers igjennom nyliberalt prosjekt for å sikre interessene til de store konsernene og finansinstitusjonene. EU er «en prototyp for post-demokratisk governance over hele verden, på globalt, kontinentalt og til og med lokalt nivå», skriver han (TNI State of Power 2016, p 39). Les her om en plan for gjøre EU fullt ut til en økonomisk, finansiell, fiskal (skattemessig) og politisk union der medlemslandenes nasjonalforsamlinger i økende grad blir underlagt det udemokratiske EU-systemet.

Lisboa-traktaten som er grunnlaget for EU som politisk og monetær union, inneholder sjølsagt mange vakre ord om demokrati og personlige rettigheter, men det står også i artikkel 2: «Unionen skal opprette et indre marked. Unionen skal arbeide for en bærekraftig utvikling som bygger på balansert økonomisk vekst og prisstabilitet, på en sosial markedsøkonomi med stor konkurransekraft…» Og hva går det indre marked ut på? «Det indre marked skal utgjøre et område uten indre grenser der fri bevegelighet av varer, personer, tjenester og kapital er sikret i samsvar med bestemmelsene i Traktatene.»
Men hvor kommer de private konsernene og finansinstitusjonene inn i bildet? Corporate Europe Observatory (CEO) er en uavhengig forskings- og kampanjegruppe som arbeider med å avsløre og utfordre næringslivets lobbyvirksomhet overfor EU. Ifølge dem er det mellom 15 og 30 tusen lobbyister i Brussel. To tredjedeler av dem jobber for næringslivsinteresser og med et årlig budsjett på langt over en milliard euro. Brussel er verdens nest største lobbysenter. Bare Washington DC er større.

Leigh Phillips siterer den polske sosiologen Zygmunt Bauman:

Ekteskapet mellom makt og politikk som ble signert i Westphalen, har blitt annulert. Mens politikken (evnen til å avgjøre hvilke saker som bør gjøres) er begrensa til nasjonalstatenes nivå, har makta (evnen til å få ting gjort) blir overført til et overnasjonalt nivå. Dette har ført til en maktkrise: Statene er vikla inn i internasjonale nettverk og mister sin suverenitet, mens de globale markedene er unntatt fra styring og kontroll.

I Shadow Sovereigns beskriver Susan George hvordan transnasjonale konsern trenger seg inn i flere FN-institusjoner.

[Tilbake til innholdsoversikten]

Tvisteløsningsordninga ISDS og offentlig-privat samarbeid

ISDS (Investor-state Dispute Settlement) er innført i flere tusen bilaterale og multilaterale avtaler, f.eks. TPP (Trans-Pacific Partnership) og NAFTA (North American Free Trade Agreement), og blir sikkert (i en eller annen form) en del av TTIP (Transatlantic Trade and Investment Partnership). ISDS gir firmaer som har direkte investeringer i et fremmed land, rett til å saksøke staten i dette landet i tilfelle den innfører reguleringer som går ut over firmaets økonomiske interesser. Saka blir ikke ført ved landets ordinære domstoler og etter landets lover, men avgjøres av en egen voldgiftsdomstol med tre medlemmer.

Statene gis ingen tilsvarende rettigheter overfor firmaer som påfører staten eller innbyggerne utgifter eller skader. I forhandlingene om TTIP har EU-kommisjonenen foreslått en alternativ ordning kalt Investment Court System som den hevder unngår de verste utslagene av ISDS. Om det stemmer, er mer enn tvilsomt.

Offentlig-privat samarbeid, OPS, (Public-Private Partnership, PPP) er et sentralt virkemiddel i GRI. Det er omtalt minst 160 ganger i WEFs 604 sider lange rapport. Vår egen blåblå regjering er også en entusiastisk tilhenger av OPS. Daphne T. Greenwood, professor i økonomi ved  Colorado Center for Policy Studies, University of Colorado, har gjennomført en omfattende analyse av OPS i USA, og konkluderer med at ordninga undergraver det demokratiske systemet, har en rekke negative virkninger på arbeidsforhold og tjenestetilbud, fører ikke nødvendigvis til økt effektivitet eller kvalitet, og sender skattepengene i private lommer. Og ikke minst, om det er penger å spare på OPS, er det ofte personalet som betaler dem i form av lavere lønn og dårligere arbeidsvilkår.

Liknende konklusjoner er kjent fra flere europeiske og skandinaviske analyser, f.eks. denne rapporten fra Public Services International Research Unit (PSIRU), University of Greenwich. I en rapport utarbeida for Fagforbundet konkluderer Hallvard Bakke med at «erfaringene både fra utlandet og Norge viser at OPS-prosjekter blir dyrere enn om de var gjennomført på normal måte i det offentliges egen regi», og viser til at Cameron-regjeringa i UK har avlyst alle nye OPS-prosjekter fordi de har erfart at det er å sløse med offentlige midler. Alternativet til OPS er å styrke de demokratiske prosessene, åpne for brukermedvirkning, gi de ansatte mer ansvar og medbestemmelse og styrke offentlige eierskap og finansiering.

[Tilbake til innholdsoversikten]

Slik blir Global Redesign Initiative presentert av de etablerte mediene

Stort sett er GRI et  ikke-tema i de etablerte mediene. På NRK finner jeg ingen ting, heller ikke i Bergens Tidende. Klassekampen har skrevet en håndfull artikler i 2016 om World Economic Forum som GRI springer ut av, men ingen om GRI.

Det vesle som er skrevet, gir inntrykk av at GRI er en ganske upolitisk greie for å skape bedre forhold i verden. En som aktivt fremmer dette synet, er Kronprins Haakon, som siden høsten 2010 har sittet i styret i Young Global Leaders. Dette er «de unges viktigste stemme inn i Verdens økonomiske forum» ifølge kongehuset.no. Målet med GRI er «å komme frem til konkrete løsninger som vil gjøre det internasjonale samfunnet bedre i stand til å løse de store globale utfordringene», kan vi lese samme sted. Ja, det står noe slikt i WEFs egen presentasjon av GRI med undertittel A visionary blueprint for meeting the challenges of the 21st century.

Aftenposten følger opp. Under tittelen Leder fattigdomskamp fra Slottet skriver avisa 12.10 2011: «For et år siden fikk kronprinsen også en av de sentrale rollene i et nytt initiativ fra World Economic Forum-grunnleggeren Klaus Schwab: Global Redesign Initiative. Forumet skal komme med ideer og forslag til prosjekter for å fremme den globale utjevningen og motarbeide fattigdommen.» Avisa beskriver samme sted GRI som en «idédugnad lansert av World Economic Forum for å skape en bedre verden».

Fig3 cri
Faksimile fra Aftenposten, 23. januar 2010

(Se også: Rike kvinner skal frelse verden.)

Alliere seg med Goldman Sachs,  BlackRock, Nestlé og andre multi-milliardkonsern for å bekjempe fattigdom… Slottet og Aftenposten håper vel at leserne skal tro på en slik glansbildeframstilling av GRI. Det er påfallende, siden WEF sjøl ikke legger skjul på hva GRI egentlig dreier seg om. Det blir gjentatt om og om igjen i WEFs dokumenter. Det dreier seg ikke om å endre enkelte organisasjonsformer og arbeidsmåter. Det er hele tankegangen om hvordan internasjonale forhold skal regulereres, som må endres (WEFs GRI-rapport, s. 9):

Tida er inne for et nytt stakeholder-paradigme om internasjonal governance som er analog med den stakeholder-teorien om bedriftsledelse som World Economic Forum sjøl er basert på. (…) Kjerna i system som bygger på statsmaktene trenger å bli tilpassa en mer kompleks, bottom-up verden der ikke-statlige aktører har blitt en mer betydningsfull kraft.

Et paradigme er et tankesett, et tankemønster som et helt sett av teorier og oppfatninger bygger på. At makta utgår fra folket og utøves gjennom nasjonalstatene, er et slikt paradigme som WEF altså vil erstatte med paradigmet om multi-stakeholder governance, som i praksis blir et paradigme om at den lille gruppa av personer som kontrollerer de transnasjonale konsernene og megastore bankene, skal ha mer makt enn all verdens regjeringer og nasjonalforsamlinger.

Vitali, Glattfelder og Battiston ved ETH Zürich har analysert nettverket av transnasjonale konsern. Artikkelen deres fra 2011 er fritt tilgjengelig. De fant at «nesten 4/10 av kontrollen over den økonomiske verdien av de transnasjonale konsernene i verden er holdt, via et komplisert nettverk av eierforhold, av ei gruppe på 147 transnasjonale konsern som har nesten full egenkontroll». Ei liste over de 50 viktigste finner du her. Av de 30 viktigste tilhører 11 WEFs 100 strategiske partnere.

Fig4 cri

Til venstre nettverket i den sentrale kjerna av 1318 konsern med 12191 forbindelser, altså i snitt ca 9 forbindelser på hver. De røde prikkene representerer konsern med sterkest kontroll. Som i de fleste andre nettverk har et lite antall noder veldig mange forbindelser, mens de fleste har ganske få. Til høyre noen av de største i fin
anssektoren. Se Vitali et al. for detaljer.


Paradigmeskiftet er allerede i gang, men det skal altså folk i Norge helst ikke få vite noe om. De etablerte mediene forsømmer sin oppgave å informere allmennheten om viktige politiske forhold, noe som er en av forutsetningene for et levende demokrati. I festtaler omtales pressen ofte som den fjerde statsmakt, underforstått som en fri og uavhengig kritiker og informasjonskilde. De etablerte mediene er kanskje uavhengige av staten, men det er de største kapitalkreftene som sitter med dominerende kontroll (se f.eks. her). Selv vårt hjemlige Schibsted er kontrollert av de største finanskreftene i USA.

Det kunne ut fra dette være fristende å si at WEF uttrykker storkapitalens ønske om å overta rollen som den fjerde statsmakt. Men det ville være feil. Det er rollen som den første statsmakt de vil ha, og de har lagt fram en plan for hvordan de vil erobre den. Våre hjemlige politikere synes åpenbart det er helt greit. Kronprins Haakon når nok ikke opp som kronprins for den nye første statsmakt. Jonas Gahr Støres kronprins Espen Barth Eide ligger bedre an. Han er generalsekretær for WEF. Det sier nok mer om Arbeiderpartiet enn om WEF.

[Tilbake til innholdsoversikten]

 

Les også:

Slik ser World Economic Forum på framtida

Milliardærenes fire skr3ekkscenarier

Massemigrasjon som forretningsmodell

Monopolkapitalens verdenskongress

Bill Gates’ milde gaver til hvem?

Kronprins Haakons nettverk

Rike kvinner skal frelse verden

Pengene bak Malala

 

 

Forrige artikkelEØS-avtalens sanne ansikt
Neste artikkelHarde tak i vente for bryggearbeiderne