Kapitalens «grønne» offensiv – det politiske apparatet og klima- og miljøbevegelsen

Av Erik Plahte.

Det er massene i de fattige landene i Sør som først og fremst føler klima- og miljøproblemene på kroppen, som har minst å stå imot med og som har minst (om noe i det hele tatt) ansvar for at problemene har oppstått. Der ligger også de fleste ressursene som ennå ikke er lagt under kapitalkreftenes herredømme. Den nyliberalistiske politikken som er et krampaktig forsøk på å motvirke de økonomiske stagnasjonstendensene, har ramma milliarder av mennesker hardt, og i mange land i Vesten er fagbevegelsen kraftig svekka. På den andre sida viser koronaepidemien hvor svak globalismen (dvs vår tids imperialisme) er når en omfattende krise oppstår.

Den materielle velstanden i Vesten gjør at vi ennå kan kjøpe oss fri fra problemene. De fleste skyver fra seg tanken på at vi nyter godt av en velstand som ikke kan vare. Den bygger på et overforbruk av naturressurser, et økonomisk system som er avhengig av et fortsatt omfattende fossilt forbruk, og en enorm strøm av råvarer, kapital og billig arbeidskraft fra de fattige landene i Sør.

Dette gjør at de kreftene som reiser seg mot kapitalens «grønne» offensiv, ennå er svake og utfordrer ikke de ledende kapitalkreftenes dominans.

Dette er den tredje delen av min artikkelserie om kapitalens «grønne» offensiv.
Den første delen («Kapitalens ‘grønne’ offensiv – kapitalismen i krise») inneholdt de første 6 punktene.
Den andre delen («Kapitalens ‘grønne’ offensiv – kapitalkreftene gjør framstøt på mange fronter») inneholdt de 8 neste.
Her kommer de siste 5 punktene i min 19-punkters oppsummering av hele serien.

15.   Kapitalkreftenes «grønne» offensiv foregår i det skjulte. Allmennheten blir ikke engang informert om at den finnes

De etablerte og kapitalstyrte mediene forsømmer sin allmenne informasjonsplikt. Ingen av de etablerte mediene har for eksempel informert om de initiativene World Economic Forum tar, hvilken rolle de spiller som storkapitalens strategiske senter og om hvordan deres langsiktige strategier blir satt ut i livet. De kan nok skrive nå og da om miljøproblem. Men de setter dem ikke inn i en helhet, utpeker ikke det store kapitalgrupperingene som de ansvarlige og knytter dem ikke til det kapitalistiske økonomiske systemet. De skriver i liten grad om grunnplansorganisasjonene som tross alt finnes og hvor avgjørende viktige de er. De skaper tvert imot et inntrykk av at det er de valgte politikerne som styrer, at de er ansvarsbevisste, tar miljøtruslene på alvor og fører en politikk som vil innfri Paris-målet om maks 1,5 °C temperaturstigning. Dette bildet er falskt. Hvordan de største kapitalgrupperingene styrer politikken er aldri et tema.

16.   Politikerne er fanget av spillets regler som setter trange rammer for det etablerte politiske systemet

Politikernes oppgave er å administrere det politiske systemet og sørge for at folk sitter stille i båten. Verken de tradisjonelle, etablerte mediene eller politikerne problematiserer at kontrollen over kapitalen er unndratt det politiske systemet og demokratisk styring. Dette er så inngrodd at det er heva over enhver diskusjon. Det grunnleggende spørsmålet om sammenhengen mellom vårt økonomiske system, kravet om stadig vekst, den enorme globale ulikheten, rovdriften på naturen og de akselererende miljøproblemene blir knapt stilt der i gården. Underforstått: De kan og må løses ved en bedre politikk innafor det rådende økonomiske systemet. Systemet som helhet er det ingen grunn til å skifte ut, det trenger bare noen reformer.

Det kreves omfattende folkeopplysning, propaganda og agitasjon for at folk skal innse at klima- og miljøproblemene ikke skyldes dårlig politikk, men et politisk og økonomisk system som både er årsak til at problemene har oppstått og hindrer at de blir løst. Det trengs flere uavhengige medier som steigan.no og andre som informerer om alt de etablerte mediene holder tett om. Alle progressive bør støtte opp om slike medier. De må bli troverdige og etterrettlige alternativer til de etablerte mediene.

17.   Klima- og miljøbevegelsen er full av motsetninger og står overfor svære problemer

• Fortsatt er det mange som nekter å innse at vi har en lang rekke globale klima- og miljøproblem som henger sammen og som alle har sitt opphav i den økonomiske veksten.
• Selv blant dem som erkjenner problemet, ser det ut til å være få som innser at det trengs en sterk massebevegelse for å drive gjennom effektive klima- og miljøtiltak og for å sikre at det ikke blir vanlige folk og de store massene i utviklingslandene som må betale de tiltakene som blir gjort.
• Miljøorganisasjonene er små og svake, og det er få som lytter til dem.
• Fagbevegelsen er naturlig nok opptatt av å forsvare arbeidsplassene og støtter ikke klimatiltak som truer sysselsettinga i fossil- og leverandørindustrien, som er kilden til omtrent 1/3 av karbonutslippene i Norge.
• Vi har en politisk ledelse som ikke er i stand til å gjennomføre klima- og miljøtiltak som virkelig vil skape den grønne framtida de forespeiler oss. De skjuler dette så godt de kan ved å gi inntrykk av at de viser handlekraft og tar initiativ på klimakonferanser som ikke er bindende for noen, setter ambisiøse mål som de ikke innfrir, og stoler på ineffektive tiltak som karbonfangst, kvotemarkedet og elektrifisering av sokkelen. De altomfattende miljøproblemene får minimal oppmerksomhet.
• Flertallet av velgerne later likevel til å tro at det politiske systemet vil ordne opp og at et massivt press fra grasrota ikke er nødvendig. For de fleste er det en selvfølge at det kapitalistiske systemet skal fortsette, og at det på mirakuløst vis skal kunne forenes med en grønn og bærekraftig økonomi i tråd med FNs bærekraftsmål, som ivaretar alles interesser og sikrer et godt liv for alle, uansett sosial status og klassetilhørighet, nasjonalitet og kjønn.
• Vestens materielle velstand er basert på et overforbruk av naturressurser og en enorm strøm av verdier fra utviklingslandene. Den kan ikke opprettholdes veldig mye lengere. En seriøs miljøbevegelse kan ikke lukke øynene for dette problemet, men det er ikke lett å mobilisere folk til en aksjon som innebærer å redusere den materielle velstanden.
• Flertallet i Norge er for å opprettholde EØS-avtalen, som legger sterke føringer på hva slags klima- og miljøtiltak myndighetene kan føre.
• Noen er opptatt av én sak, f.eks. metanutslippene fra beitedyr, karbonutslippene fra sokkelen, bygge ut vindkraft, uten å ta konsekvensen av at å løse denne ene saka isolert vil skape problemer på andre områder eller ramme andre og med rette vekke kraftig mostand. I tillegg til å være politisk uakseptable vil slike tiltak også svekke oppslutninga om klima- og miljøbevegelsen.
• Det finnes bare én natur. Klima- og miljøbevegelsen er nødt til å være opptatt av å se alle saker i en helhet. Likevel må folk mobiliseres til å støtte de dagsaktuelle kravene som f.eks. kampen mot å bygge ned naturen vindturbiner.
• Dersom miljøbevegelsen begrenser seg til slike «realistiske» krav, kan den ende opp som støttespiller for «grønne» kapitalkrefter nettopp prøver å mobilisere til støtte for en «grønn» kapitalisme.
• Vi mangler et realistisk program for hvordan økonomien i Norge kan omstilles fra en fossilbasert vekstøkonomi i grønn retning uten å begrense seg til kapitalkreftenes «grønne» reformer. Det er krevende å lage et slikt program og få brei folkelig oppslutning om det.

18.   Vi trenger en systemkritisk miljøbevegelse

Det haster med politiske og økonomiske reformer for å hindre eller redusere miljø- og klimaødeleggelsene, og det er nødvendig med et sterkt folkelig press. Men en miljøbevegelse som vil arbeide for en virkelig grønn og bærekraftig framtid, kan ikke nøye seg med bare dette. Den må peke på de grunnleggende og systemiske årsakene til klima- og miljøproblemene. Den må bort fra den feilaktige idéen at de lar seg løse ved å bare legge om politikken. Det er det rådende økonomiske systemet det er noe feil med, ikke politikken på enkeltområder. Kapitalismens økonomiske vekstkrav er både årsak til miljøproblemene og det største hinderet for å løse dem. Tida er overmoden for å propagandere for dette perspektivet.

19.  Fenomenet Greta Thunberg

Greta Thunberg er en over gjennomsnittlig klimaengasjert person som har inspirert og aktivisert mange millioner av ungdommer gjennom oppfordringene til klimastreik. Samtidig er det opplagt at hun blir båret fram av sterke og innflytelsesrike organisasjoner som sørger for å gi henne taletid i FN og World Economic Forum og bruker henne til å fremme interessene til de «grønne» kapitalkreftene.