oss 100 kroner!
Av Erik Plahte.
De ledende kapitalkreftene, de megastore bankene og transnasjonale konsernene har innleda en omfattende «grønn» offensiv for å reformere og bevare det kapitalistiske systemet. Men kan en kapitalistisk økonomi, som krever en evig økonomisk vekst, bli virkelig bærekraftig og grønn? Etter mitt syn er det ikke mulig.
Dette er den andre delen av min artikkelserie om kapitalens «grønne» offensiv. Den første delen («Kapitalens ‘grønne’ offensiv – kapitalismen i krise») inneholdt de første 6 punktene. Her fortsetter jeg med de neste 8 punktene i min 19-punkters oppsummering av hele serien.
7. «Grønn» vekst
For å komme ut av det uføret som jeg beskrev i de 6 første punktene, fremmer nå framsynte og ledende kapitalkrefter, ledende politikere tenketanker og noen klima- og miljøorganisasjoner, idéen om en «grønn vekst» med stor kraft og tyngde gjennom en lang rekke organisasjoner, institusjoner og medier. Denne «grønne» veksten skal kombinere fortsatt økonomisk vekst med «grønn» politikk og økonomi og i tillegg innfri FNs bærekraftmål, vedtatt av medlemsstatene i FN i 2015.
8. World Economic Forum og «stakeholder-kapitalisme»
World Economic Forum (WEF), som er et organ for finanskapitalens og megakonsernenes fellesinteresser, går også inn for en reformert kapitalisme – «stakeholder capitalism» – til forskjell fra den rådende «shareholder capitalism» – aksjonærkapitalisme – som utelukkende ser utbytte til aksjonærene som mål for virksomheten. I stakeholder-kapitalismen er derimot idealet at private konsern skal være samfunnets forvaltere eller verger («trustees» er ordet Klaus Schwab, leder for WEF, bruker). «Formålet med et selskap er å engasjere alle dets ‘stakeholders’ i en felles og bærekraftig verdiskaping. Gjennom dette tjener ikke selskapet bare sine aksjonærer, men alle sine «stakeholders» – tilsatte, kunder, leverandører, lokalsamfunn og samfunnet som helhet», står det innledningsvis i WEFs Davosmanifest. På snaue to sider trekker det opp de grunnleggende retningslinjene for private konsern i det WEF omtaler som «den fjerde industrielle revolusjonen».
Denne stakeholder-kapitalismen framstilles som et økonomisk kinderegg:
- Den vil skape ny og varig vekst i den stagnerende kapitalismen.
- Den vil løse klima- og miljøproblemene og bli bærekraftig.
- Den vil være inkluderende og skape ei bedre framtid for alle.
Vi må regne med at dette glansbildet av framtidas kapitalsterke konsern vil bli brukt som brekkstang for å gi kapitalkreftene større politisk innflytelse gjennom ulike former for offentlig-privat samarbeid på lokalt og nasjonalt nivå og til å fremme WEFs virkelige stakeholder-kapitalisme. Den går ut på at den rådende internasjonale orden som er basert på nasjonalstatene og mellomstatlige organisasjoner, settes til side. WEF vil erstatte den med et system der det er de som har makt, penger, interesse og innflytelse, som griper initiativet og får med seg andre «stakeholders» de ønsker å trekke med seg. Dette er utførlig beskrevet i WEFs Global Redesign Initiative fra 2010, omtalt ei rekke ganger på steigan.no (se her). Dette er kapitalkreftenes langsiktige strategi for internasjonalt samarbeid, som allerede blir satt ut i livet.
9. For at den «grønne» kapitalismen skal kunne slå gjennom, kreves det en rad offentlige tiltak
Det må på plass et lovverk som sikrer forutsigbarhet og åpner muligheter for «grønne» investeringer (f.eks. vindkraft i norsk natur), det må utvikles finansierings- og avskrivningsordninger, bygges opp nødvendig infrastruktur, etableres internasjonale avtaler om energiutveksling, utenlandsinvesteringer, et regelverk for «grønne» investeringer, kvotereguleringer, internasjonale handelsavtaler som letter overgangen til «grønn» økonomi, m.m.
10. «Grønne» organisasjoner
Store og ledende industrikonsern, finansinstitusjoner, fond og stiftelser og inflytelsesrike kapitalister oppretta en lang rekke organisasjoner og koalisjoner for å få gjennomslag for denne offensiven. Tilsammen rår de over tusenvis av milliarder dollar. De har lyktes i å trekke med noen innflytelsesrike miljøorganisasjoner som f.eks. WWF, mektige internasjonale organisasjoner som UNEP, OECD, Verdensbanken og EU og enkelte vitenskapelige enkeltpersoner og fagmiljø.
11. Kapitalkreftene prøver også å skape en folkebevegelse som krever at økonomien blir lagt om i «grønn» retning
De har oppretta spesielle masseorganisasjoner som retter seg mot å mobilisere og aktivisere millioner av ungdommer over hele verden. Disse er ikke demokratiske grasrotorganisasjoner, men kapitalstyrte og toppstyrte næringslivsorganisasjoner som bare gir skinn av å være demokratiske. Målet er dobbelt: Legge press på myndighetene, og dessuten hindre at det oppstår store, ekte grunnplansbevegelser som innser at klima- og miljøproblemene ikke lar seg løse med fortsatt økonomisk vekst og kapitalisme.
12. Kapitalismen trenger evig vekst, men det er umulig siden Jorda er begrensa
Vår kapitalistiske økonomi der produksjonen skjer for at kapital skal bli til mer kapital som skal bli til enda mer kapital i et evig kretsløp, krever og er avhengig av evig økonomisk vekst. I det lange løp er økonomisk vekst umulig uten at kapitalkreftene får legge beslag på stadig større del av naturen og trekke stadig mer av den inn i den kapitalistiske vareproduksjonen. Menneskene står ikke utafor eller overfor naturen, vi er en del av naturen. All vår produksjon er et vekselspill – et stoffskifte – mellom samfunn og natur. Ingen økonomi kan heve seg over naturlovene og de økologiske lovene for liv. Siden jorda er begrensa, må veksten må før eller seinere enten stanses eller møte materielle grenser.
En økonomi som fortjener betegnelsene grønn og bærekraftig, må kunne opprettholdes i lang tid uten å drive rovdrift på naturressurser og uten å rasere det naturgrunnlaget som vår sivilisasjon bygger på. Vår kapitalistiske økonomi som er basert på evig vekst, kan derfor aldri bli virkelig grønn annet enn i propagandaen for den reformerte, «grønne» kapitalismen. Derfor omtaler jeg den som nevnt i Del 1, konsekvent som «grønn», ikke grønn.
13. En «grønn» kapitalistisk økonomi er basert på
at kapitalkreftene får kontroll og disposisjonsrett over naturressurser som hittil ikke har blitt privatisert og som har vært holdt utafor markedet. For å legge et teoretisk og ideologisk grunnlag for en «grønn» økonomi fremmer kapitalkreftene og visse økonomiske fagmiljø ideen om å sette verdi (dvs pengeverdi) på de tjenestene naturen yter oss, kalt økosystemtjenester, og sette en pengeverdi på selve naturen, såkalt naturkapital («natural capital»). Mange tror at dette er en god idé som viser hvor stor «pris» vi setter på naturen og et godt hjelpemiddel for å ta bedre vare på den.
14. Den kapitalistiske økonomien kan ikke bli sirkulær
En sirkulær økonomi står i motsetning til en ekstraktiv økonomi. I en ekstraktiv (også kalt lineær) økonomi er det «utvinn nytt, bruk og kast» som gjelder. Alt havner til slutt tilbake i naturen som avfall samtidig som stadig nye råvarer må utvinnes. I en sirkulær økonomi blir alle råvarer resirkulert og gjenbrukt i et evig kretsløp. Et viktig teoretisk framstøt i samband med «grønn» vekst er påstandene om at den kapitalistiske produksjonen kan gjøres sirkulær, og at dette kan forenes med fortsatt økonomisk vekst. Noe vitenskapelig holdbar analyse som viser at dette er mulig, har jeg ikke klart å finne på en eneste av de hundrevis av nettsider og dokumenter jeg har gått gjennom, bare udokumenterte påstander. Det er ikke så rart. Det er ikke så vanskelig å argumentere for at det ikke lar seg gjøre.
Del tre av denne artikkelen kan du lese her.
Andre artikler av Erik Plahte på steigan.no finner du her.
Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.
Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:
Vipps: 116916.
Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.
