– Naturkapital: Det vi ikke setter verdi på, ødelegger vi

26. april 2020

En havørn fanger fisk i Nord-Norge. Foto: Shutterstock.

– Natural capital: what we don’t value, we destroy. Dette er budskapet fra fire britiske økonomer og tilhengere av naturkapital, publisert på nettsida til Green Economy Coalition som svar på et svært kritisk (og lesverdig!) innlegg av George Monbiot i Guardian med tittel «Den britiske regjeringa vil sette en pris på naturen – men det vil ødelegge den».

(For først å gjøre det helt klart – «verdi» er pengeverdi. Ikke hvilken bruk, nytte eller glede vi har av naturen, men et pengemessig uttrykk for disse kvalitetene. Derfor skriver jeg noen ganger «verdisette» og ikke «verdsette» så det ikke skal være til å misforstå.)

– Vi har jo et magisk pulver, nemlig å sette en pengeverdi på naturen, ironiserte Monbiot over naturkapitaltilhengerne. Han utbroderte, med referanse til en britisk 25-års miljøplan:

Ved hjelp av markedet kan vi unngå konflikter, vanskelige valg, juss og politikk og i stedet erstatte politiske avgjørelser med økonomiske beregninger.

Begreper som naturkapital, menneskelig kapital eller sosial kapital kan brukes som metaforer eller analogier, selv om de er villedende. Men 25-årsplanen definerer naturkapital som ‘luft, vann, jordbunn og økosystemer som understøtter alle former for liv.’ Med andre ord, naturen er kapital.

Å sette en pris på naturen hviler på en liknende feilslutning, skriver Monbiot videre:

Dersom noe ikke kan godtgjøres i penger, er det meningsløst å sette et dollar- eller pundtegn foran det. En pris er uttrykkk for en forventning om betaling i samsvar med markedsprisene. Om du setter en pris på ei elv, et landskap eller et økosystem, legger du det enten ut for salg, i så fall er det en illevarslende handling, eller du lar være, i så fall er det meningsløst. Enda mer narraktig er det å forvente at vi kan forsvare den levende verden med det tankesettet som ødelegger den.

Hva svarer de fire tilhengerne av naturkapital på denne ramsalte kritikken?

De avslører at de er ute av stand til å bevege seg utafor et økonomisk tankesett. «Realiteten er at vårt globale økonomiske system allerede har satt verdi på naturen, faktisk i flere hundre år. Problemet er at den prisen som er satt på mye av naturen – økosystemer, biologisk mangfold – er i praksis lik null».

Og hva er årsaken til dette? «Våre økonomier har satt verdien på mange elementer i naturen til nær null fordi vi ikke har målt, forstått eller gjort rede for den sanne verdien av naturen rikdommer», skriver de. «Uten at vi griper aktivt inn og setter verdi på naturen, vil markedene være stort sett blinde for disse godene, og derfor forbruker vi dem til de er bortimot ødelagt.»

Dette er et drøyt stykke. Den sanne verdien av naturen er altså en pengesum!

Hvem er disse «vi» som forbruker og ødelegger naturen «til den er bortimot ødelagt» hvis vi ikke har satt noen verdi på den?

Ifølge denne kvartetten er det «markedet», «det globale økonomiske systemet», «våre demokratier». Men markedet er ingen aktør. Det globale økonomiske systemet er heller ingen aktør. Våre demokratier, det må være du og jeg og alle. Det er altså vi som er ansvarlige?

Vårt økonomiske system er kapitalistisk. Storindustri, oljeselskap, transnasjonale konsern verdt milliarder med tusenvis av ansatte verden over, banker og finansinstitusjoner som forvalter tusenvis av milliarder dollar, er på private hender eller oppfører seg om om de var på private hender (jeg tenker bl.a. på Oljefondet.) De er ikke i noen rimelig betydning en del av demokratiet siden folkevalgte organer har null kontroll og innflytelse over dem. Disse kreftene er det som synes det er helt greit å ødelegge økosystemer, tømme naturen for råvarer og bruke den som dumpeplass for CO2, plast, industriavfall og miljøgifter, rasere regnskog for å gjøre penger på industrijordbruk, osv – så lenge ingen stopper dem.

Her finner vi de virkelige ansvarlige, men kvartetten frikjenner dem for alt ansvar og legger det på alle oss andre i stedet. Samtidig forteller de oss hvordan vi skal forvalte dette ansvaret: Ved å gjøre naturen til kapital, slik at den kan bli innlemma i markedet og der bli kontrollert av dem som ellers kontrollerer ting på markedet, nemlig de store kapitalkreftene. Da vil de plutselig bli så mye mer miljøvennlige, slik Klaus Schwab, leder for World Economic Forum, forespeiler oss (se punkt 8 i min oppsummering). Hittil har de altså kunnet ta seg til rette uten at folkevalgte organer eller masseorganisasjoner har klart å stoppe dem eller for seint sett at det er nødvendig. Heretter skal de få fortsette å ha kontrollen, men nå på en arena der det er markedsmekanismene, ikke demokratiet som rår.

Hvilket ordspråk passser best? Å sette bukken til å passe havresekken? Eller å slippe reven inn i hønsegården? Etter mitt syn det første. Reven er allerede i hønsegården. Problemet er å få den ut derfra mens det ennå er noen høns i live.

Argumentasjonen til de fire henger ikke på greip. Som jeg skal vise i en kommende artikkel, henger dette sammen med sjølmotsigelser og inkonsistenser i selve begrepene «naturkapital» og «økosystemtjenester».