oss 150 kroner!
Statsrådene Cecilie Myrseth og Jan Christian Vestre er to av Arbeiderpartiets mange karrierepolitikere. Hvorfor de har havnet i sjefsstolene i henholdsvis Næringsdepartementet og Helsedepartementet må gudene vite. Ingenting tyder på ideologisk forankring. Mindre forskjeller og vanlige folks tur, er mest talemåter. Retningslinjene for statlig næringsvirksomhet er lagt på hylla og motarbeides.
Tidligere ble statlig virksomhet styrt av ulike departementer. Å gi gode tjenester til folk og samfunn var viktigst. Seinere kom USA-importert styringsfilosofi, New Public Management. Mange offentlige virksomheter ble omdannet til aksjeselskaper. Noen fortsatt heleid av staten, noen fikk delvis privat eierskap men med fortsatt statlig kontroll, andre ble delt opp i mindre selskaper og privatisert.
Med AS-organisering ble samfunnsansvaret underordnet
Viktigst ble profitt. Å tjene penger.
Aksjeselskapene ledes av et styre. Styret er selskapets høyeste myndighet og velges på årlig generalforsamling. Styrets viktigste oppgave er å ta beslutninger om driften, tilsette bedriftsledelse og fastsette lederlønninger.
I praksis er det styret som «eier» og bestemmer over bedriften. Ofte utgjøres styreflertallet av økonomer og jurister. Noen mer opptatt av kortsiktig profitt og høye bonuser enn andre.
Mange styremedlemmer er profesjonelle, noen har også fartstid i konkurrerende selskaper. Etter noen år i et selskap, resirkuleres de ofte til et annet. Elitenettverk bygges. Sammen drar de opp hverandres honorarer.
Et styremedlem kan høste mange årslønner på ulike styreverv, ofte ved siden av egen jobb som «selvstendig næringsdrivende» eller som direktør i et annet selskap.
Selv om Staten/Regjeringa – eller vi, folket – er selskapets egentlige eier – kan styremedlemmenes – og styrets beslutninger – være fjernt fra våre interesser.
Equinor, tidligere Statoil, er et av flere eksempler.
I 2001, under Jens Stoltenberg sin statsministerperiode, solgte staten tredjeparten av Statoil-aksjene, og gikk på børs både i Oslo og New York.
Equinor ledes av et styre på 11 personer. Tre valgt av de ansatte, åtte av aksjonærene. Halvparten av Equinors aksjonærvalgte har utenlandsk bakgrunn. Et mindretall har teknisk bakgrunn.
I Equinor varierer det faste styrehonoraret mellom en halv million og 1,2 millioner. Når møtegodtgjøring, utvalgshonorar og bonuser tas med, kan honoraret dobles.
For 10-20 år siden tapte Statoil et par hundre milliarder på oljeutvinning i USA og Canada. Tapet ble dekket av selskapet. Ledelse eller styre ble ikke holdt ansvarlig. I stedet ble de kompensert med lønnsøkning og økt bonus.
I 2018 markerte Statoil statlig uavhengighet og skiftet navn til Equinor. Prislappen for navneskiftet var en kvart milliard kroner.
Staten har egne målsettinger for lederlønn i selskaper som staten helt eller delvis eier.
Lønnen skal være konkurransedyktig, men ikke lønnsledende. Det skal vises moderasjon.
Dette til tross: Ledere i statlige selskaper notert på Oslo Børs, er blant de best betalte, om vi skal tro Altinget.no.
I helseforetakene kan det virke som om økt inkompetanse gir økt lønn.
I Stortinget ble næringsminister Myrseth nylig spurt om de høye lederlønninger i statlige aksjeselskaper. Bakgrunnen var årets lønnsoppgjør, frontfagsmodellen, og det faktum at ledelsen i enkelte statlige selskaper hadde fått en lønnsøkning på mer enn det dobbelte av Kari og Ola Nordmann.
– Ville staten bruke sin eierposisjon mer aktivt til å tvinge fram moderasjon, noe som er lovt utallige ganger tidligere?
Nei!
Disse selskapene ga oss store inntekter, derfor måtte lønnsfesten få fortsette. Det skulle ikke være noen ulempe å ha statlig eier.
Myrseth hadde ingen innvending mot at Equinor-sjefen Anders Opedal fikk 23 millioner i årslønn og at DNB-sjefen Kjerstin Elisabeth Rasmussen Braathen fikk over 10% lønnsøkning, til nærmere 20 millioner.
– Hva med å velge styremedlemmer som var mer lydhøre overfor statens målsettinger om moderasjon?
Nei!
Da krevdes saklig begrunnelse. Å unnlate å følge statens retningslinjer var ingen saklig grunn for å bytte ut styremedlemmer. Dessuten, lønnsforholdene måtte være gode sånn at bedriftene kunne rekruttere og beholde de beste.
Er det sånn at lønn på noen titalls millioner er den eneste motivasjon for å gjøre en god jobb?
Og at statlige selskaper må tilby kjempelønninger for å rekruttere gode ledere?
Ville Jonas Gahr Støre vært en bedre statsminister om han fikk ti-doblet lønna si?
Eller hadde Equinor-sjefen gått fra jobben om han ikke tjente det ti-dobbelte av statsministeren?
Om dette er riktig: Sånne folk bør Norge klare seg uten.
Dermed ikke sagt at lønn ikke betyr mye, særlig for de som tjener minst og strir med å få endene til å møtes.
For de som har mer enn nok, synes grådigheten å være viktigst. At lavtlønnede opplever ytterligere prispress, dyrtid og forskjeller, betyr mindre. Først meg sjøl, så meg sjøl.
Det må heller ikke glemmes at rikdom gir politisk makt. For eksempel gjennom å gi økonomisk støtte til politikere og partier som kjemper for et fortsatt urettferdig samfunn.
I statlige selskaps-styrer trengs også vanlige folk med yrkes- og livserfaring. Med sunt folkevett, beina på jorda og sosiale antenner. Hvorfor foreslår aldri Næringsdepartementet og Helsedepartementet sånne folk som styremedlemmer?
Hvorfor mistillit til folk som utgjør brorparten av velgermassen og velvilje overfor innenlandske og utenlandske «eksperter»?
Hvorfor velges styremedlemmer blant de som er mer opptatt av personlig vinning enn av statlige retningslinjer?
Hvorfor overlater Arbeiderpartiet rattet til «borgerskapet»?
I Equinor som i andre statlige virksomheter?
Lurer du på når alt dette begynte? Når statlige selskaper ble omdannet til aksjeselskaper, gikk på børs og økte lønningene til styre og ledelse?
For rundt 35 år siden.
Den gang Gro Harlem Brundtland, Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre gjorde seg lekre for EU, og markedsstyrte det norske folks arvesølv.
Jan Christensen
