Begrepene «naturkapital» og «økosystemtjenester» er gjort til redskaper for å legge all natur under kapitalens herredømme

2
Erik Plahte

Av Erik Plahte.

Naturkapital er «viktig for å sikre bærekraftig utvikling og ressursgrunnlaget for fremtidige generasjoner», skriver organisasjonen Sabima på sine nettsider. De skriver også at «økosystemtjenester beskriver alle de goder og tjenester vi får fra naturen» og håper begrepet «kan gi oss et nytt verktøy i kampen for bevaring av biologisk mangfold». Sabima ser åpenbart disse begrepene som økologiske verktøy. Men «kapital» og «tjenester» er økonomiske begrep, så hvorfor bruke dem på naturen?

Naturkapital – metafor eller virkelig kapital?

Millennium Ecosystem Assessment definerte begrepet naturkapital som «en økonomisk metafor for det begrensede forrådet av Jordas fysiske og biologiske ressurser» (sitert fra TEEB Foundations). En metafor er et ord eller et uttrykk som blir brukt i overført betydning. Naturkapital er etter dette egentlig ikke en form for kapital. Begrepet er bare et bilde på naturens ressurser. Men metaforer bør brukes med omhu. Skrittet til å betrakte naturens ressurser som virkelig kapital er kort, og det skrittet er allerede tatt.

E.F. Schumacher brukte begrepet «naturkapital» allerede i 1973 i boka «Small is Beautiful». Han framstilte naturkapital som et naturlig, begrensa forråd som vi gradvis bruker opp, og mante til å økonomisere med endelige ressurser. Men i 1977 skrev W. E. Westman en artikkel i Science kalt «How Much Are Nature’s Services Worth?», der han pekte på at ikke bare forrådene av råstoffer i naturen, men også naturprosessene representerer store pengeverdier for oss. Det var et nytt perspektiv. Innledningsvis skrev han:

Politikere i Vesten har i økende grad etterspurt en pengeverdi på naturgjenstander og kvaliteter som tidligere ikke hadde noen pris: reint vann og luft, ville dyr, villmark i seg sjøl. Til grunn for dette har det ligget et håp om at ved å vekte den nytten samfunnet har av ikke-utnytta natur opp mot nytten av å utvikle ressursene, vil vi få et objektivt grunnlag for politiske valg.

Merk hvor tilsynelatende upolitisk dette utsagnet er.

Westman trakk opp et viktig skille mellom naturens materielle produkter (goods) og naturens funksjoner, som han hevda yter oss gratis tjenester (services). Dette har blitt til skillet mellom naturkapital og økosystemtjenester, som er den strømmen av goder naturkapitalen ifølge denne teorien produserer. Dette ble klart uttrykt, kanskje for første gang, i en artikkel av Robert Costanza m.fl. i 1997 (sitert over 7 000 ganger ifølge Web of Science). De skrev:

Vi ser på kapital som en beholdning av materialer eller informasjon som eksisterer ved et bestemt tidspunkt. Enhver form for kapital genererer, enten aleine eller i samband med tjenester fra andre kapitalbeholdninger, en strøm av tjenester som kan brukes til å omforme materialer eller den romlige organiseringa av materialer for å øke menneskelig velferd. (…) Økosystemtjenester består av strømmer av råvarer, energi og informasjon fra beholdninger av naturkapital som kombinert med menneskeskapte kapitaltjenester produserer menneskelig velferd.

Naturkapital, økosystemtjenester og neoklassisk markedsøkonomi

I Costanza-artikkelen kommer det klart fram hvor nøye disse begrepene er knytta til den neoklassiske markedsøkonomiteorien:

Det er trivielt å spørre om hvilken verdi atmosfæren har for menneskeheten eller hvor stor verdi fjell og jordsmonn har som fundament. Totalverdiene er uendelig store. Men det gir mening å spørre hvordan kvalitative eller kvantitative endringer i ulike typer naturkapital og økosystemtjenester kan påvirke menneskelig velferd. (…) Å sette verdi på de ‘marginale’ tjenestene naturkapitalen utfører, innebærer å slå fast hvilken skildnad relativt små endringer i disse tjenestene gjør for menneskelig velferd.

Slik er også begrensningene i den neoklassiske økonomien. Den analyserer bare små, marginale endringer omkring en (antatt) likevekt.

På dette grunnlaget gikk forfatterne i gang med å kartlegge og verdisette økosystemtjenestene over hele kloden, og kom til at de globale økosystemtjenestene var verdt (i 1997) minst 33 000 milliarder US$ per år. Og så kom de med en viktig kommentar: «Mesteparten av verdien av de tjenestene vi klarte å identifisere, ligger for tida utafor markedssystemet.» Det gjør at økosystemtjenestene ikke blir tatt med i politiske beslutningsprosesser, mente forfatterne, noe som gjør at de blir neglisjert eller verdisatt for lavt, til stor skade for miljøet. Slik kan de snakke, de som ikke kan forestille seg noen annen måte å organisere økonomien på enn markedsløsninger.

Snudd på hodet – del og helhet, økonomi og økologi

Costanza m.fl. understreka altså at det ikke gir mening å sette en verdi på naturen som helhet, bare enkelte deler av den. Det er å snu tingene på hodet. Naturen består ikke av relativt isolerte enkeltgjenstander. Den er et stort og sammenhengende system av materielle prosesser, fysiske og økologiske, som i siste instans drives av solenergien. Disse prosessene utgjør naturens stoffskifte. Vårt stoffskifte, både det som skjer i kroppen og all utveksling av stoff og energi mellom oss selv og omgivelsene, er en del av dette naturlige stoffskiftet. Når vi arbeider og tilegner oss noe fra naturen, påvirker vi dette stoffskiftet. Gjennom ringvirkninger sprer konsekvensene seg, kanskje over hele kloden. Derfor gir det ingen mening å sette en verdi på enkelte, isolerte deler av naturen, for ingen deler er enkeltstående og isolerte. Men som Costanza m.fl. helt korrekt påpekte, gir det heller ingen mening å knytte en pengeverdi til helheten.

For eksempel fant franske og tyske forskere ut i 2008 at den globale verdien av pollineringa som bier og andre insekter utførte på de viktigste matplantene i 2005, var 153 mrd euro (Science Daily, 2008). Men om de forsvant, ville det ikke bare gå ut over landbruksvekster, men også en mengde andre planteslag. Det ville føre til problemer for dyr som lever av dem, mens konkurrerende arter ville blomstre opp. Mange økosystem ville bli forstyrra på måter vi neppe kan forutse, eller kanskje bryte sammen. Følgene ville bli omfattende, ikke særlig ønskelige og ikke målbare, verken i euro eller dollar. Verdien disse forskerne har regna ut, er helt fiktivt med svært begrensa relevans for pollinatorenes virkelige funksjon i økosystemene og hvilken verdi de har for oss.

Sjølsagt er det mange gode grunner til å registere og katalogisere alle mulige naturgoder, fra viktige råmaterialer, både fornybare og ikke-fornybare, til turområder og villmark, rein luft og reint vann og alt i naturen vi nyttiggjør oss og gleder oss over, og lære mest mulig om hvilke funksjoner de har i det store naturspillet.

Men tilhengerne av naturkapital går mye lengre

De vil tillegge naturen en markedsverdi, en pengeverdi, slik at den kan legges inn under markedet. Argumentet som mange framfører, er at om naturkapitalen og økosystemtjenestene ikke blir verdsatt i penger, blir verdien satt til null. Da er det gratis og fritt fram for alle å forsyne seg så lenge det er noe å hente. For tilhengerne av naturkapital kan dette (bare) forhindres ved å gjøre «naturkapital» og «økosystemtjenester» til økonomiske redskaper. Dieter Helm, leder for den britiske Natural Capital Committee, sa det slik i forordet til rapporten The State of Natural Capital: Restoring our Natural Assets (2014): «Miljøet er en del av økonomien og trenger å bli integrert i den på riktig måte slik at vi ikke går glipp av vekstmulighetene [dette vil innebære].»

Herman Daly kommenterte dette slik:

Siden lederen for Natural Capital Committee snur dette fullstendig på hodet, gjør trolig andre det også.

Miljøet, den endelige økosfæren, er Helheten og det økonomiske undersystemet er en Del, en fullstendig avhengig del. Det er [tvert imot] økonomien som trenger å bli integrert i økosfæren på riktig måte slik at de begrensningene den legger på veksten av undersystemet, blir tatt hensyn til. Når denne grunnleggende misoppfatninga rår, er det lett å skjønne at det fører til flere feil, og at noen økonomer som ser for seg at økosfæren er en del av økonomien, roter når de setter verdi på naturkapital.

Naturkapital, økosystemtjenester og kapitalens «grønne» offensiv

Trass i disse svakhetene, eller kanskje helst på grunn av dem, har naturkapital og økosystemtjenester fått en dominerende betydning innen kapitalens «grønne» offensiv.

Earth Economics er etter eget utsagn verdensledende i «vitenskapsbasert økonomi». For dem eksisterer det fem slags kapital – naturlig, utbygd, finansiell, menneskelig og sosial. Noen utvalgte sitater fra en av rapportene deres (kilde) klargjør hva naturkapitaloffensiven egentlig dreier seg om for kapitalkreftene.

Som enhver annen form for kapital produserer naturkapital en strøm av materialer og tjenester. Infrastrukturen og aktivaene til et økosystem utfører naturlige funksjoner som skaffer oss råmaterialer og tjenester som vi trenger for å overleve.

Legg merke til uttrykksmåten her. Den skal jeg komme tilbake til.

Nytten av materialer og tjenester fra økosystem likner på slik økonomisk nytte som typisk har verdi i økonomien, som f.eks. tjenester og produksjon fra fagarbeidere, bygninger og infrastruktur.

I dag finnes det økonomiske metoder for å verdsette naturkapital og mange økosystemtjenester som ligger utafor markedet. Når disse tjenestene blir verdsatt i dollar, kan de bli inkludert i en rekke økonomiske vertøy, inkludert kost-nytteanalyser, regnskap, erklæringer om miljøbelastninger, forvaltningsplaner, miljøprioriteringer og utbytteberegninger. Når naturkapitalverdier og økosystemtjenester ikke blir vurdert i økonomiske analyser, blir verdien av dem i praksis satt til null. Dette kan føre til virkningsløse kapitalinvesteringer, høyere påløpte kostnader og dårlig kapitalforvaltning.

Brukt på denne måten er naturkapital og økosystemtjenester ikke «et nytt verktøy i kampen for bevaring av biologisk mangfold» slik Sabima og mange andre naturvernere ser for seg, men et nytt verktøy for å trekke naturen inn i de kapitalistiske markedene. Hør bare hva Peter Bakker, daværende og nåværende president for World Business Council for Sustainable Development, uttalte på IUCN World Conservation Congress i 2012 (sitert fra S. Sullivan 2014): «Dersom du er en moderne næringslivsleder, forvalter du sjølsagt naturkapital på akkurat samme måte som din finansielle kapital.» I enda mer klartekst:

Jeg kommer fra næringslivet. Det betyr – jeg beklager det – at jeg er en kapitalist. La meg forklare hva en kapitalist er. En kapitalist er en som maksimerer utbyttet av kapital. Den feilen vi har gjort i våre økonomiske modeller, er at kapitalister bare maksimerer utbyttet fra finanskapital. Vi trenger to kapitalelementer til – naturkapital og sosial kapital – og vi må si til kapitalistene at de må sette i gang med å maksimere dem også. Det vil være veien framover.


Andre artikler av Erik Plahte finner du her.


Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. Hvis det ikke skal være gratis lenger, hvem skal eie naturen? Hvis naturen skal bli en kapital, vil globalistene sørge for at global storkapital blir eierne. Det er de nærmere nå ved at FN ble slått sammen med WEF i fjor sommer. Drikkevannskilder som var gratis fra naturens side, blir nå kjøpt opp av bankkartellene i en rasende fart verden over. Her vil Høyre vil privatisere vann og vannforsyningen.

    Hva blir det neste storkapitalen vil eie, atmosfæren? Det har ihvertfall en komponent av den blitt, CO2. Den fikk børsnotering i 2005, og er nå et spekulasjonsobjekt slik storkapitalen har gjort vann, mat og dyrkbar jord til. Bare i EU er nå over halvparten av den dyrkbare jorden nå eid av bare 3% av eierne.

    For å stå imot storkapitalens globalisering må landets ressurser innbefattet naturen, drikkevann, dyrket mark og infrastruktur eies av folket, og forvaltet av virkelige representanter for folk og land, ikke den globale storkapitalens politikere som i dag. Vi må altså ha en sterk nasjonalstat og ut av overnasjonale avtaler som EØS/EU, TTIP etc.

  2. Geirijo says:

    Kapitalismens økonomi må erstattes med demokratiets økonomi

    Demokratiet er et mangfoldig fellesskap, hvor alle individer har de samme primære behov. Behov som eksistensielt er avhengig av et mangfold av økosystem og biologisk mangfold. Alt det livs mangfold vi inkluderer i begrepet: “Natur”.

    Det er livs-mangfoldet i planetens natur som er menneskers virkelige kapital. Naturen må forvaltes slik at naturens evne til fornybar produksjon stimuleres. Kun vekst i naturens evne til fornybar produksjon er bærekraftig vekst. Enhver bonde vet egentlig det. Økonomer har beklageligvis ikke bondevett.

    Kapitalismens forbruk av natur og overbeskatning er det motsatte av bærekraftig vekst. Kapitalismens industrielle landbruk blir også det motsatte av bærekraftig landbruk, fordi det ikke er forankret i den ekte bondens respekt for naturen og kulturlandskapet.

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

Deltakere