oss 150 kroner!
Alle kriger ledsages av en informasjonskrig. I den er formålet å stille motparten i et dårligst mulig lys. Når det gjelder Ukraina, begynte denne informasjonskrigen lenge før den varme krigen brøt ut.
Året før krigen begynte, konstaterte Bjørgulv Braanen: “Vestlige medier avviser … alt som kommer fra myndighetene i Russland, nærmest apriori som løgn og oppspinn” (Klassekampen 5.1.21). Tre uker senere skrev Mari Skurdal at den anglosaksiske verden har skaffet seg et “globalt informasjonsmonopol”. I sin bok “The Withdrawal” (2022) bemerket Noam Chomsky at “pressens dekning av krigen i Ukraina er på et historisk lavmål i USA”.
Men gjelder dette Norge? Jeg minner om Ketil Bjørnstads oppsiktsvekkende kronikk i Aftenposten 7.6.2024 hvor det bl.a. heter: “Den ytringsfrihet som vi feirer hver 17. mai, finnes knapt lenger”. Eller ta Thorbjørn Jaglands tale på Fellesforbundets landsmøte 12.6.2024: “Norske medier er de mest ensrettede i Europa, hvis vi ser bort fra Russland og Ukraina”.
Men dette kan da umulig være riktig? For pressens ‘Vær Varsom-plakat’ begynner jo med å erklære at pressen må være ‘sannhetssøkende’ og forsikrer at ‘debatt og samfunnskritikk’ hører til pressens viktigste oppgaver. Videre heter det: “Pressen har også et spesielt ansvar for at ulike syn kommer til uttrykk”. Endelig fastslår plakaten at pressen har “plikt til å sette kritisk søkelys på seg selv”.
Ut fra dette blir det påkrevet å stille følgende spørsmål: Hvordan vurderer Klassekampen sin dekning av krigen i Ukraina siden februar 2022?
Jan-E.Askerøi, forfatter av boken “Russland, Ukraina og Vesten” med et forord av Glenn Diesen
